Stipendiat

En stipendiat (av nylatin stipendiatus, avledet av stipendium[1]) er en person som har mottatt et stipend, det vil si en pengesum, fra myndigheter eller private til bruk for et bestemt formål.

Innen norsk akademia er stipendiat en stillingstittel ved universiteter, forskningsinstitutter og høyskoler, for personer som arbeider med å ta en doktorgrad. Frem til 1990-årene kunne tittelen imidlertid også brukes om andre midlertidige vitenskapelig ansatte som arbeidet med forskningsprosjekter, eventuelt med avhandlinger eller hovedoppgaver til andre grader enn doktorgraden, som for eksempel lisensiatgrad, magistergrad eller hovedfag.

NorgeRediger

Tradisjonell bruk frem til 1990-åreneRediger

I Norge er tittelen «stipendiat» særlig brukt som tittel ved universiteter, høyskoler og andre forskningsorganisasjoner. Stipendiat var innen akademia opprinnelig en bred betegnelse på en rekke typer midlertidige stillinger med ulike finansieringskilder og formål, der fellestrekket var at stillingen var en midlertidig kvalifiseringsstilling og rangerte under de faste stillingene. Stipendiat ble regnet som en stilling av samme type som vitenskapelig assistent, og de to stillingene hadde derfor en overlappende bruk. Et viktig skille mellom stipendiat og vitenskapelig assistent var etterhvert at stipendiater arbeidet på full tid med et forskningstema de selv hadde valgt, mens vitenskapelige assistenter hadde femti prosent pliktarbeid og femti prosent forskningstid. Begge stillingene ble regnet som vitenskapelige rekrutteringsstillinger, og de var på omtrent samme nivå i hierarkiet.[2] Stipendiatgruppen omfattet to grupper som også ble kalt universitetsstipendiater som betegnet ulike midlertidige forskerstillinger og utdannelsesstipendiater som hadde en lønnet universitetsstilling som ledd i høyere utdannelse.[3]

Det var vanlig for stipendiater å arbeide med en avhandling (til doktor-, lisensiat og magistergradene) eller hovedoppgave (til hovedfag), men stipendiater kunne også arbeide med forskningsprosjekter som ikke var knyttet til avleggelsen av en grad.[4] Etterhvert ble rekrutteringsaspektet ved bruken av stipendiatstillinger strammet inn, og stipendiatstillinger ble gitt som enten hovedfagsstipend eller doktorgradsstipend. Både hovedfagsstipend og doktorgradsstipend ble regnet som virkemidler i «forskerutdanning».[5] Ordningen med hovedfagsstipend ble etterhvert avviklet.

Stipendiater siden 1990-åreneRediger

Stipendiater i moderne forstand blir ansatt for å jobbe med sin egen doktorgrad, og finnes i alle forskningsutførende sektorer, som universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og helseforetakene. Stipendiater har normalt stillingskode 1017, og kan ansettes for 4 år med 25 % pliktarbeid knyttet til undervisning eller for 3 år uten undervisningsplikt. Stipendiatstillingene kan være direkte lønnet av den vitenskapelige institusjonen, betalt av Forskningsrådet, eller av private organisasjoner som for eksempel Kreftforeningen. Stipendiat er en rekrutteringsstilling som skal gjøre stipendiaten kvalifisert til faste universitetsstillinger på førsteamanuensis-, eventuelt forskernivå, og oppover. I realiteten kreves det i dag en vitenskapelig kompetanse utover det som kreves for en doktorgrad for å bli ansatt som førsteamanuensis, særlig ved de mest sentrale universitetene, fordi konkurransen om slike stillinger ofte er stor. Personer som tar doktorgrad og ikke har publikasjoner utover doktorgradsavhandlingen vil derfor i regelen måtte kvalifisere seg videre, for eksempel som postdoktor, før de vil nå opp i konkurransen om faste stillinger. I Europakommisjonens generalsekretariats standard European Framework for Research Careers tilhører stipendiatstillinger kategorien R1.

Stipendiat er en rekrutteringsstiling for personer tidlig i den akademiske karrièren. Personer som har norsk doktorgrad eller tilsvarende eller som er tildelt førsteamanuensiskompetanse eller som har en vitenskapelig produksjon som reelt sett tilsvarer førstekompetanse kan derfor ikke ansettes som stipendiater. Det samme gjelder personer med professorkompetanse eller annen toppkompetanse.[6]

Tittelen stipendiat viser til ansettelsesforholdet. Stipendiater er normalt, og spesielt ved universiteter og høyskoler, midlertidig vitenskapelig ansatte. Det er imidlertid ikke noe som er til hinder for å ansette stipendiater i fast stilling i instituttsektoren, men i så fall blir stillingsbetegnelsen endret (typisk til forsker II) ved avlagt doktorgrad eller oppnådd likeverdig formalkompetanse.

En stipendiat med opptak på et organisert doktorgradsprogram er også doktorgradskandidat eller ph.d.-kandidat (i engelskspråklige land ofte kalt ph.d.-student) ved det universitetet eller høyskolen vedkommende planlegger å avlegge doktorgraden. Stipendiater arbeider ikke nødvendigvis ved den institusjonen de planlagger å avlegge graden. For eksempel kan en stipendiat være ansatt som stipendiat ved et institutt i instituttsektoren (f.eks. Folkehelseinstituttet) og samtidig være doktorgradskandidat ved et universitet (f.eks. UiO) gjennom opptak på doktorgradsprogram ved universitetet. Tittelen stipendiat er ikke beskyttet. Det er strengt tatt ikke formelt nødvendig å ha opptak på et doktorgradsprogram for å inneha en stilling som stipendiat, men det har etterhvert blitt det vanlige, og ved universiteter og høyskoler er opptak på doktorgradsprogram idag et krav som stilles til stipendiater. Det er imidlertid ingenting i veien for at et institutt kan ansette en person som ønsker å avlegge den ikke-veiledede dr.philos.-graden uten å følge organisert doktorgradsprogram i stilling som stipendiat.

«Doktorand» er en betegnelse som i Norge brukes svært snevert om en person som forsvarer sin doktorgradsavhandling i en disputas, kun under selve disputashandlingen som vanligvis varer noen timer. I andre land, som Sverige, kan uttrykket doktorand brukes om en doktorgradsstipendiat/doktorgradskandidat helt fra vedkommende begynner på et doktorgradsstudium.

Stillingsbetegnelsen stipendiat kan også brukes utenfor utdannelsessektoren, for eksempel i formen statsstipendiat.

Stipendiater i det norske akademiske hierarkiRediger

Formalnivå
(European Framework
for Research Careers
)[7]
Forskerstigen
(hovedsakelig
i instituttsektoren)
Forsknings- og
undervisningsstigen
(lektor–professor-stigen)
(hovedsakelig
ved universiteter)
Professornivå
R4 Leading Researcher
Forsker I / forsker med
professorkompetanse

(SKO 1183)
(Research Professor)
Professor
(SKO 1013/1404)
(SKO 8013/9301 – II-stillinger)
(Professor)
Felles kompetansekrav: Professorkompetanse
← mobilitet på tvers →
Førsteamanuensisnivå
R3 Established Researcher
Forsker II / seniorforsker
(SKO 1109/1110)
(Senior Researcher)
Førsteamanuensis
(SKO 1011)
(Associate Professor)
Felles kompetansekrav: Doktorgrad
normalt krav utover dette
← mobilitet på tvers →
Rekrutteringsstilling
med doktorgrad
R2 Recognised Researcher
Postdoktor
(SKO 1352)
(Postdoctoral Fellow)
Mellomstillinger Forsker III / forsker
(SKO 1108)
(Researcher)
Amanuensis (SKO 1010)´
Universitetslektor (SKO 1009)
(Assistant Professor)
Felles kompetansekrav: Høyere grad
← mobilitet på tvers →
Rekrutteringsstillinger
uten doktorgrad
R1 First Stage Researcher
Stipendiat (SKO 1017/1378)
(Research Fellow)
Vitenskapelig assistent (SKO 1020/1019)
(Research Assistant)

«Mobilitet på tvers» i figuren viser til at de formelle utdannings- og vitenskapelige kompetansekravene er de samme og at det er vanlig å veksle mellom stigene, ikke til at den enkelte ansatt har en ubetinget rett til omgjøring av egen eksisterende stilling. Mobilitet vil normalt skje ved søknad på ny stilling, eller ved kallelse i bistillinger.

ReferanserRediger

  1. ^ «Stipendiat». naob.no. Det Norske Akademis ordbok. Besøkt 20. mai 2021. 
  2. ^ Rekruttering til humanistiske fag : arbeidsforhold og rettleiingsproblem for rekrutteringspersonalet : innstilling. Oslo: Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF). 1978. ISBN 8272160234. 
  3. ^ Universitetet i Bergen (1971). Organisasjon og ledelse : innstilling fra Organisasjonskomitéen (oppnevnt av Det akademiske kollegium 8. og 15. november 1968). Bergen: Universitetsforlaget. 
  4. ^ Forskerrekruttering i Norge: stipendiat og universitet. [Oslo]: NAVFs utredningsinstitutt. 1970. 
  5. ^ Björklund, Stefan, Foss Hansen, Hanne (1994). Forskning om forskning i Norden. Nordisk Ministerråd. s. 50. ISBN 9291204455. 
  6. ^ «Utfyllende regler til Retningslinjer for tilsetting som stipendiat (arkivert kopi)». NTNU. Arkivert fra originalen 21. september 2005. Besøkt 23. september 2011. «Fastsatt ved Høgskolestyrevedtak 21.05.87. | De utfyllende bestemmelsene er knyttet til punktene i retningslinjene vedtatt av Kultur- og vitenskapsdepartementet 17.02.86.» 
  7. ^ Eric Iversen, Lisa Scordato, Pål Børing and Trude Røsdal (2014). International and Sector Mobility in Norway : a register-data approach (PDF). Working Paper 11/2014. Nordic Institute for Studies in Innovation, Research and Education (NIFU).