Instituttsektoren
Instituttsektoren er en av de tre forskningsutførende sektorene i Norge, ved siden av universitets- og høgskolesektoren og helseforetakene. Sammenlignet med andre land har Norge en stor instituttsektor utenfor universitetene. Frem til 1990-årene var instituttsektoren den største forskningsutførende sektoren, foran universitetene og høgskolene. Instituttsektoren har etter årtusenskiftet stått for rundt en fjerdedel av all forskning i Norge og er dermed omtrent jevnstor med universitets- og høgskolesektoren innen norsk forskning. Forskerstigen er det ordinære faglige stillingshierarkiet i instituttsektoren.
Instituttsektoren omfatter både statlige og private institutter og skiller seg fra de andre sektorene ved at den har forskning som hovedoppgave. Instituttsektoren driver både grunnforskning og anvendt forskning, og forskerne har den samme grunnleggende akademiske friheten i sin forskning og formidling som i universitetssektoren. Forskningen finansieres dels gjennom direkte bevilgning over statsbudsjettet (særlig av de statlige instituttene), basisbevilgninger fra Norges forskningsråd, prosjektmidler fra Norges forskningsråd og EUs forskningsprogrammer, og oppdrag fra offentlig forvaltning, organisasjoner eller næringsliv. I tillegg til forskning arbeider forskere i instituttsektoren med formidling, bistår ofte myndighetene med faglige råd f.eks. gjennom deltagelse i offentlige utvalg, og sektoren samarbeider ofte med universitets- og høgskolesektoren om noe undervisning og veiledning, særlig gjennom bruk av professor II-stillinger ved universiteter for forskere med hovedstilling i instituttsektoren. Noen institutter, som Folkehelseinstituttet og Norsk polarinstitutt, har også viktige forvaltningsmessige og beredskapsmessige oppgaver, mens andre institutter er rene forskningsinstitutter.
Historie rediger
Instituttsektoren kan spores tilbake til 1800-tallet, men ble særlig bygget ut fra midten av 1900-tallet. Det eldste instituttet i sektoren, Meteorologisk institutt (grunnlagt 1866), var opprinnelig et institutt ved Universitetet, men ble skilt ut som en selvstendig institusjon i 1909; en del andre institutter har røtter i forskningsavdelinger i direktorater og andre statlige virksomheter. Blant de eldste instituttene er også Statistisk sentralbyrå (1876), Veterinærinstituttet (1891), Havforskningsinstituttet (1900), Folkehelseinstituttet (1929) som gradvis bygget ut en betydelig forskningsaktivitet, og Chr. Michelsens institutt (1930). I 1946 etablerte Stortinget Forsvarets forskningsinstitutt, i 1948 ble Norsk polarinstitutt etablert, med røtter i vitenskapelige programmer for utforskning av arktiske områder som gikk tilbake til 1909. I 1950-årene fulgte SINTEF (1950), Institutt for samfunnsforskning (1950), Transportøkonomisk institutt (1954), Norsk institutt for vannforskning (1958), Norsk utenrikspolitisk institutt (1959), Institutt for fredsforskning (1959) og Fridtjof Nansens Institutt (1959); i 1960-årene fulgte blant annet Arbeidsforskningsinstituttene (1964), NORSAR (1968; den første institusjonen utenfor USA som ble koblet til ARPANET) og NILU – Norsk institutt for luftforskning (1969). Blant senere institutter er Fafo, Norsk institutt for naturforskning, Frischsenteret, CICERO Senter for klimaforskning, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning og flere andre. Instituttsektoren er heterogen og omfatter både statlige og private institutter, og instituttene kan være organisert som statsetater, statlige selskaper, private selskaper eller stiftelser. Flere institutter har ulike former for faglig samarbeid med universiteter.
Instituttsektoren stod ved begynnelsen av 2000-tallet for rundt en fjerdedel av all forskning i Norge, nesten like mye som universitets- og høgskolesektoren.[1] Institutter med basisfinansiering fra Norges forskningsråd har organisert seg i Forskningsinstituttenes fellesarena, en bransjeforening i Abelia, men denne foreningen omfatter ikke alle instituttene (f.eks. er ikke FHI eller FFI medlemmer).[2] Instituttsektoren bruker forskerstigen som akademisk stillingsstruktur, der hvert trinn tilsvarer stillinger i universitets- og høgskolesektoren. Professor II-ordningen ved universiteter og høgskoler har primært som formål å fremme samarbeid mellom universitets- og høgskolesektoren på den ene siden og instituttsektoren og helseforetakene på den andre. Etter årtusenskiftet har noen institutter, som AFI, NOVA, NIBR og SIFO, blitt innlemmet i universiteter; disse fungerer i praksis som en del av instituttsektoren, kjennetegnet av at hovedoppgaven er forskning.
Stillingsstruktur rediger
Forskerstigen er det ordinære faglige stillingshierarkiet i instituttsektoren. Stillingene tilsvarer universitetsstillinger, med identiske faglige kompetansekrav. Det er vanlig i instituttsektoren at forskere i toppstilling (forsker I) utgjør den faglige ledelsen ved instituttet, i kraft av sine faglige toppstillinger og formelle og uformelle faglige ledelsesoppgaver.
| Formalnivå (European Framework for Research Careers)[3] |
Forskerstigen (hovedsakelig i instituttsektoren) |
Forsknings- og undervisningsstigen (hovedsakelig ved universiteter) |
|---|---|---|
| Professornivå R4 Leading Researcher |
Forsker I / forsker med professorkompetanse (SKO 1183) (Research Professor) |
Professor (SKO 1013/1404) (SKO 8013/9301 – II-stillinger) (Professor) |
| Felles kompetansekrav: Professorkompetanse ← mobilitet på tvers → | ||
| Førsteamanuensisnivå R3 Established Researcher |
Forsker II / seniorforsker (SKO 1109/1110) (Senior Researcher) |
Førsteamanuensis (SKO 1011) (Associate Professor) |
| Felles kompetansekrav: Doktorgrad normalt krav utover dette ← mobilitet på tvers → | ||
| Postdoktornivå (utdanningsstilling) R2 Recognised Researcher |
Postdoktor (SKO 1352) (Postdoctoral Fellow) | |
| Amanuensisnivå | Forsker III / forsker (SKO 1108) (Researcher) |
Amanuensis (SKO 1010)´ Universitetslektor (SKO 1009) (Assistant Professor) |
| Felles kompetansekrav: Høyere grad ← mobilitet på tvers → | ||
| Utdanningsstillinger uten doktorgrad R1 First Stage Researcher |
Stipendiat (SKO 1017/1378) (Research Fellow) | |
| Vitenskapelig assistent (SKO 1020/1019) (Research Assistant) | ||
Referanser rediger
- ^ St.meld. nr. 20 (2004–2005)
- ^ Forskningsinstituttenes fellesarena
- ^ Eric Iversen; m.fl. (2014). International and Sector Mobility in Norway (PDF). NIFU.