Universitet

akademisk institusjon for høyere utdanning
(Omdirigert fra «Universiteter»)

Universitet[a] er et begrep som i moderne tid først og fremst betegner institusjoner hvor det utføres forskning og gis høyere utdanning basert på forskning. Fra middelalderen oppstod ordet universitas som betegnelse på fellesskapet av forskende lærere og studerende elever (studenter), og fra den første vekstperioden for universiteter i høymiddelalderen var ofte begge grupper munker. Forskning, studier og undervisning skal foregå i nær sammenheng ved et universitet. Ved moderne universiteter og andre forskningsinstitusjoner regnes akademisk frihet som en «forutsetning for tillit, troverdighet og kvalitet».[1]

Gradseremoni ved University of Oxford.
King's College-kapellet ved University of Cambridge

I den vestlige verden er det vanlig at universiteter har rett til å dele ut grader på alle nivåer. Det har i moderne tid vokst frem mange ulike former for utdanningsinstitusjoner som tilbyr høyere utdanning, men uten å betegnes som universitet; i Norge er høgskoler og vitenskapelige høgskoler slike institusjoner. Det er den faglige bredden og aktive forskningen som i regelen særtegner universitetene foran andre typer institusjoner; det finnes likevel spesialiserte universiteter betegnet slik med smalere faglig profil. I Norge kan høgskoler nå få universitetsstatus dersom det tilbys doktorgrad i minst tre fag.

Kravene til hvilke institusjoner som kan kalle seg «universitet» varierer betydelig internasjonalt. Mange land har ingen generell lovbeskyttelse av universitetsbegrepet, men i stedet et system for akkreditering av institusjoner. European University Association har definert et universitet som en høyere utdanningsinstitusjon som også driver forskerutdanning.[2] I Norge var universitetsbegrepet ubeskyttet frem til 2005, da det ble en lovbeskyttet betegnelse som bare kan brukes av institusjoner som er akkreditert som universitet, eller som har dispensasjon fra Kunnskapsdepartementet.[3]

Historie

rediger

Fra meget gammel tid eksisterte det mange steder en form for vitenskapelige læreanstalter, for eksempel i Egypt og India. I antikken ble læreanstalter organisert som akademier, som for eksempel ved biblioteket i Alexandria. Hos romerne var opplæring i de «syv frie kunster» en obligatorisk del av utdannelsen, og dette kom til å prege læreanstaltene gjennom middelalderen. På engelsk kaller man ofte den dag i dag innledningseksamenene liberal arts, og den moderne examen philosophicum er en rest av denne studieordningen.

 
Michigan State University ble i 1862 gjennom Morrill Act det første land-grant-universitet i USA.

Universitet som institusjon, med den betydning ordet har idag, oppstod i tidlig middelalder. Karl den store grunnla et universitet i Noyon i Nord-Frankrike i år 798. År 849 ble det grunnlagt et nytt universitet i Konstantinopel av Bardas, universitetet av Magnaura, og deretter kom universitetet i Salerno og universitetet i Bologna. Det ble også grunnlagt større læreanstalter i den arabiske verden, som på flere måter lignet det som noe senere ble kalt universitet. Lærestedene i Fez i Marokko og Kairo i Egypt ble grunnlagt allerede på 7-800-tallet. Forskerne i den arabiske verden hadde kunnskap om matematikk, geometri og geografi, og brakte denne til læresteder i Spania – ikke minst skolene i Salamanca og Córdoba.

 
En universitetsklasse i 1350-årene.
Av Laurentius de Voltolina.

I høymiddelalderen ble universiteter dannet, som fortsatt eksisterer den dag i dag, først i Bologna (1088), dernest i Paris (ca. 1160), og på 1200-tallet i Oxford, Salamanca og Cambridge. Det som skilte dem ut fra tilsvarende institusjoner i andre sivilisasjoner var deres indre selvstyre.[4] Universitetene kunne selv avgjøre

  • hvem som skulle ha rett og kompetanse til å undervise
  • hvilke eksamener som måtte avlegges for å få slik rett
  • hva det skulle undervises i og hva pensum og eksamenskrav skulle være.[5]

I tillegg hadde universitetene rett til å gi og håndheve egne regelverk i indre saker. De var underlagt paven og var derfor i mindre grad styrt av verdslige ledere og makthensyn. De var organisert som laug, og de første universitetene i Bologna og Salerno tilbød rene yrkesutdannelser knyttet til legenes og juristenes laug. Dette forklarer betegnelser som «amanuensis» (= håndlanger) og «magister» (= mester) som fremdeles er i bruk.[6] I Bologna hadde noen menn helt av seg selv, uten befaling eller tillatelse, begynt å arbeide med romerretten. Den ene var Irnerius (ca. 1055–1125)[7], som snart ble viden kjent som foreleser. Samtidig begynte Gratian (ca. 1100–1158) å forelese om kirkens rettsregler, som han samlet i en oversiktlig fremstilling. Menn fra hele Europa, ofte med adelig bakgrunn, strømmet nå til Bologna, men måtte av hensyn til rettsvern, pris- og boligforhold organisere seg. Slike sammenslutninger av studenter ble på latin kalt for universitates, og lederen for rector. Da keiser Frederik Barbarossa i 1158 ved lov tok dem under sitt rettsvern, var det tatt et viktig skritt frem mot selvstendighet for disse sammenslutningene. I Bologna gjorde de selv avtaler med bystyret og professorene, og styrte de praktiske forholdene.[8]

I Paris lå kristenhetens teologiske senter, der berømtheter som Peter Abelard og Thomas Aquinas trakk til seg skarer av studenter og lærere. Her sluttet magistrene seg sammen i en organisasjon som omfattet lærere fra de fire facultates (= fag) teologi, juss, medisin og artes (= de frie kunster), det vil si det som i dag kalles det humanistiske fakultet. Studentene var samlet i fire «nasjoner», i store trekk geografisk bestemt. Lederne av begge sammenslutninger ble kalt rector, og selv om de første universitetene nærmest oppstod av seg selv, fikk de en oppbygning som kom til å gjelde alle universiteter nesten til i dag. Myndigheter, fyrster og munkeordener innså raskt de utdanningsmessige og økonomiske fordelene av fenomenet, og i løpet av 1200-tallet ble det opprettet universiteter rundt om i Europa. Både geistlige og verdslige administrasjoner trengte spesielt juridisk og teologisk utdannede menn, og universitetene var derfor en glimrende mulighet for klatring i den sosiale rangstigen. Lærere, studenter og ansatte ved universitetene hadde mange fordeler sammenlignet med resten av samfunnet. De betalte ingen skatt eller avgifter, sorterte ikke under det vanlige rettsvesen, men under universitetets egen domstol, som kunne idømme bøter, samt avstraffelse i sitt eget fengsel. Ansatte sørget for orden på universitetsområdet. Paven garanterte for at studier og eksamener lå på riktig nivå. Paven skulle gi tillatelse til opprettelse av universiteter, selv om de ikke var rene kirkelige innretninger. Her var samfunnets sosiale ulikheter opphevet. Menn fra alle samfunnsgrupper møttes som jevnbyrdige studenter. Innenfor den akademiske verden var frihet, likhet og fellesskap gjennomført som ingen andre steder i middelalderens verden. Til overmål var alle universiteter forent i et stort, internasjonalt fellesskap med de samme studieordninger, bøker og leseplaner.[9]

Forskerne og studentene var ofte munker, og latin var studiespråket overalt. Universitetene stod tidvis i opposisjon til kongemakten, og kunne rådføres i maktkamper mellom fyrster eller mellom pave og keiser. Universitetene tiltrakk seg studenter fra fjern og nær, og var alternative karriereveger til de tradisjonelle klostrene, som også ofte var svært viktige læresteder.

Etter innledende avdeling kunne man gå videre innen teologi, medisin eller juss. Rettsvitenskapen med studier av kanonisk og romersk rett, og med tolking og harmonisering av tilsynelatende uforenlige oppfatninger i og mellom disse, fikk stor betydning både for senere rettstenkning og for den intellektuelle utviklingen i det hele tatt.[10] Bagge skriver at arbeidet med logikk, filosofi, teologi og rettsvitenskap som foregikk ved universitetene i høymiddelalderen, ser ut til å ha vært av avgjørende betydning for de store naturvitenskapelige oppdagelsene som kom senere.[11]

Mens man tidligere i stor grad hadde akseptert autoritetene fra antikken, for eksempel Galenos og Aristoteles, begynte naturfilosofer som Roger Bacon (1214–94) å stille spørsmål ved dem. Det gamle aristoteliske tenkesettet der man studerte naturen ved deduksjoner, ved å utlede ting fra logiske prinsipper, ble gradvis erstattet. I stedet kom en aksept for observasjoner i og av naturen, og av eksperimenter og induksjoner.

 
Universitetet i Leiden ble grunnlagt av Vilhelm I av Oranien, men seglet og det latinske navnet viser innflytelsen av den kirkelige tradisjonen fra høymiddelalderen.

Det ble også lagt et teoretisk grunnlag for senere oppdagelser gjort av Kopernikus, Kepler og Galilei. Thomas Bradwardine (ca. 1290–1349) forsøkte å beskrive bevegelser matematisk. William Heytesbury (ca. 1313-73) beskrev korrekt bevegelsen til et objekt i konstant akselerasjon. Jean Buridan satte frem teorien om at et objekt i bevegelse vil fortsette bevegelsen inntil en annen kraft virker på objektet. Nicole Oresme (ca. 1325-82) videreførte dette, og viste hvordan en pil skutt rett opp allerede følger jordens rotasjon, og at pilen derfor akkurat som bueskytteren vil fortsette å følge jordens rotasjon til den lander.

I senmiddelalderen og renessansen ble universitetene viktigere for statsdannelsen og verdslige ledere grunnla flere universiteter. Universitetene i Kraków, Praha, Leiden, Rostock og København er gode eksempler. Universitetene ble også viktige for den gryende betydningen av industri og avansert håndverk – ikke minst som gruveskoler og landbruksskoler.

Det eldste universitetet i Nord-Europa er universitetet i Rostock, grunnlagt 1419. De eldste skandinaviske universiteter er Uppsala universitet, grunnlagt 1477, Københavns Universitet, grunnlagt 1479, og Lunds universitet, grunnlagt 1666.

På 1700-tallet ble universitetene utfordret av mer fristilte akademier som ble dannet av forskjellige vitenskapsmenn – eksempelvis Sorø Akademi i Danmark og Åbo Akademi i Finland. Med den industrielle revolusjon – som på 1800-tallet ble kombinert med en nasjonal oppvåkning med stor vektlegging av historiestudier – økte kravene til forskningsressurser og -bredde, og store, mangefaglige universiteter fikk sin renessanse, ikke minst i Tyskland. Viktige, nye satsinger ble ingeniør- og landbruksfaglig utdanning. I USA bidro Kongressen gjennom Morrill Act i 1862 til å opprette ingeniør- og landbruksfaglige læresteder i delstatene – såkalte land-grant-universiteter.

Universitetene fikk en viktig stats- og nasjonsbyggende funksjon i Europa på 1800-tallet, og i utviklingsland inntok de en sentral rolle for kunnskaps- og ekspertproduksjon i statsbyggingen etter kolonitiden. Først på 1960-tallet ble universitetsutdanning vanlig i brede og store ungdomsgrupper, og i industrialiserte land ble universitetene et kraftsentrum for opprør eller krigsmotstand i for eksempel Paris og USA i 1968, Teheran i 1979, og Beijing i 1989.

Universitetsidealer

rediger

Pioneren Wilhelm von Humboldt utviklet der en modell hvor undervisning og forskning skulle forbeholdes universiteter, en modell som også Norge fulgte med grunnleggelsen av Universitetet i Oslo i 1811. Idealet var uavhengige, monolittiske universiteter som prioriterte grunnforskning og dyrket uavhengighet av samfunnet omkring. Dagens norske universiteter preges fortsatt av det humboldtske ideal – de styres av én rektor og ett styre, med eksternt mindretall, og fakultetene får styringssignaler og nesten alle budsjettmidler fra denne sentralledelsen.

Storbritannia og USA gikk en annen vei; de anglosaksiske universitetene ble organisert som sammenslutninger av mer selvstendige og frie avdelinger (colleges) eller skoler (schools), med større samkvem med omverdenen og produksjonslivet, herunder privat medfinansiering. Amerikanske universiteter kan ofte bestå av flere titalls mer eller mindre uavhengige læresteder, gjerne i ulike delstater og med stor faglig og økonomisk frihet. Orienteringen mot produksjonsliv og anvendt forskning har åpnet for betydelig ekstern finansiering, også av grunnforskning.

Universiteter i Europa

rediger
 
Universitetet i Heidelberg (1386).
 
Den nåværende hovedbygningen til Universitetet i Tartu (som ble grunnlagt på 1600-tallet) ble bygget på 1800-tallet.

Universiteter i Norge

rediger

Utdypende artikkel: Norsk universitetshistorie

 
Den gamle hovedbygningen på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim fra 1907.
 
Universitetet i Stavanger ble opprettet 2004. Her hovedbygningen i Stavanger sentrum fra 2005.

I Norge har universitet siden 2005 vært en lovbeskyttet betegnelse, som kan brukes av institusjoner som er akkreditert som universitet av NOKUT eller av institusjoner som har særskilt tillatelse (dispensasjon) fra Kunnskapsdepartementet til å bruke betegnelsen. Før 2005 var ikke betegnelsen universitet beskyttet.

Bestemmelser for akkreditering som universitet er fastsatt i Lov om universiteter og høyskoler. For å akkrediteres som universitet må en høyskole ha en stabil forskningsaktivitet, tilby mastergrader, samt tildele doktorgrad i minst tre ulike fag.

Det er ti akkrediterte universiteter i Norge.

Blant institusjonene uten NOKUT-akkreditering som har dispensasjon fra Kunnskapsdepartementet til å bruke betegnelsen universitet finner man blant annet det statlige forvaltningsorganet Norgesuniversitetet, Universitetssenteret på Svalbard, tre stiftelser hvor Kvinneuniversitetet inngår i navnet, og studieforbundet Folkeuniversitetet.

Universiteter i USA

rediger

I USA er forskjellen mellom et universitet og et college at universitetene tildeler både master- og doktorgrader, mens colleger (høgskoler) vanligvis kun utsteder bachelorgrad. Noen har også mastergrad i et par fag. Det kan også være betydelig forskning ved et college. En bachelorgrad tar i prinsipp 4 år både på universitet og college, men det kan ta 5 eller 6 år, særlig på større universiteter. Det er ingen forskjell mellom bachelorgrader på universitet eller college. I tillegg til 4-årige colleger, finnes det også 2-årige Community Colleger, som tildeler Associate of Arts Degree. Dette tilsvarer de to første årene av en bachelor grad.

Se egen artikkel: Universiteter i USA De eldste universitetene i USA, etablert før 1800, ligger alle på østkysten eller i Appalachene, og er idag også stort sett blant de kvalitativt ledende læresteder i landet. De viktigste eldre lærestedene er:

  1. Harvard University, MA (1636)
  2. Yale University, CT (1701)
  3. University of Pennsylvania, PA (1740)
  4. Princeton University, NJ (1746)
  5. Columbia University, NY (1754)
  6. Rutgers University, NJ (1766)
  7. University of Georgia, GA (1785)
  8. University of Pittsburgh, PA (1787)
  9. Georgetown University, DC (1789)
  10. University of Tennessee, TN (1794)
 
Memorial Hall ved Harvard University, USA.

I USA er de største universitetene ofte såkalt flaggskipuniversitet for større sammenslutninger av semi-selvstendige læresteder – såkalte university systems. De største university systems (SUNY, Univ of Phoenix) har tidvis mer enn 200 000 studenter, ofte ved en kombinasjon av campus- og fjernundervisning. De enkelt-læresteder (campus) i USA som hadde høyest studenttall høsten 2006, er:

  1. University of Phoenix, alle campus, AZ – 280 000 studenter
  2. State Univ of New York, ulike campus, NY – 97.778 studenter
  3. Ohio State University, Columbus, OH – 51.818 studenter
  4. Arizona State University, Tempe, AZ – 51.234 studenter
  5. University of Florida, Gainesville, FL – 50.822 studenter
  6. University of Minnesota, Minneapolis, MN – 50.402 studenter
  7. University of Texas at Austin, Austin, TX – 49.697 studenter

Se også:

Se også

rediger

Fotnoter

rediger
Type nummerering
  1. ^ av latin universitas: «helhet» eller «samfunn»

Referanser

rediger
  1. ^ Akademisk frihet under press: Om sentrale prinsipper og utviklingstrekk (PDF). Forskerforbundet. 2017. 
  2. ^ «Stjernø: Helt absurd å true Nord med å miste universitetsstatusen» i Khrono
  3. ^ http://universitas.no/nyhet/55417/jukser-med-universitetsstatus
  4. ^ Bagge (2004, s. 211)
  5. ^ Tranøy (1991, s. 244)
  6. ^ Inge Eidsvåg: «Henders gjerning», P2-akademiet, bind XXXVIII (s. 135), Oslo 2007, ISBN 978-82-7596-163-9
  7. ^ http://www.britannica.com/EBchecked/topic/294229/Irnerius
  8. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 130), forlaget ANIS, Frederiksberg 1997, ISBN 87-7467-202-4
  9. ^ Martin Schwarz Lausten: Kirkehistorie (s. 131)
  10. ^ Bagge (2004, s. 218-20)
  11. ^ Bagge (2004, s. 318)

Litteratur

rediger
  • Bagge, Sverre (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Cappelen Akademisk Forlag.  [Boken er pensum ved alle norske universiteter med historiestudier]
  • Hannam, James (2009). God's Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science. Icon Books. 
  • Berg Eriksen, Trond/ Tranøy, Knut Erik (1991). Filosofi og vitenskap fra antikken til høymiddelalderen. Universitetsforlaget. 
  • Encyclopædia Britannica, 1999
  • Eli Seglen: Vitenskap, Teknologi og Samfunn
  • HiA blir universitet lørdag 1. september[død lenke]HiA.no
  • Haskins, Charles Homer: Universitetenes framvekst i Europa. Nisus Forlag.

Eksterne lenker

rediger