Norsk universitetshistorie

Norsk universitetshistorie er et historisk tilbakeblikk på universitetene i Norge.

Universitetet i Oslo ble grunnlagt i 1811 som Det Kgl. Frederiks Universitet med intensjoner om å være forskerakademi, embedskole og dannelsesarena. Universitetet hadde fire fakulteter: Juridisk, medisinsk, filosofisk og teologisk. Kjente personer var matematikeren Christopher Hansteen og historikeren P. A. Munch. Dessuten var Anton Martin Schweigaard både professor og stortingsmann.

Ved Universitetsreformen av 1905 ble universitetet formelt erklært som en selvstendig institusjon. Det akademiske kollegium med bl.a. Waldemar Brøgger erklærte at universitetets hovedansvar var å utvikle vitenskap. Debatten fra slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet var innbitt mellom grundtvigianere og de liberale. Etterhvert tapte nasjonalromantikken terreng, og det folkelige preget i skolen ble borte til fordel for faglige krav. Mange så på universitetet som en intellektuell elite.

Etter den annen verdenskrig ble det samfunnsvitenskapelige fakultet opprettet ved universitetene med sosialøkonomi og sosiologi.

Siden 2018 har Norge følgende universiteter:[1]

Se også rediger

Litteratur rediger

  • Rune Slagstad: Universitetet som dannelsesinstitusjon. I: Rune Slagstad, Ove Korsgaard og Lars Løvlie (red.): Dannelsens forvandlinger. Pax forlag Oslo 2003. ISBN 82 530 2549 1

Referanser rediger

  1. ^ «Statlige Universiteter og høyskoler» (norsk). Besøkt 22. februar 2022. 
  2. ^ NRK. «– Vi er fornøyde med det nye navnet». NRK (norsk). Besøkt 8. februar 2017.