Ingeniør

yrkestittel for noen med høyere teknisk utdannelse i ingeniørfag; profesjonell utøver av ingeniørvitenskap

Ingeniør er en yrkestittel som brukes av de som har høyere teknisk utdannelse i ingeniørfag. Ingeniør som yrkestittel er først kjent fra 1500-tallet i Italia og Spania. I motsetning til sivilingeniør er betegnelsen ingeniør ikke en beskyttet tittel i Norge.

En elektroingeniør i Langley i 1952.

Ingeniørsoldater, tidligere også kalt sappører og pionerer, er militære spesialister som særlig arbeider med forsvarsanlegg, broer, skanser og andre byggverk.

Ordet ingeniør uttales på norsk «insjeniør» og er avledet av ingenium som på latin betyr «begavelse, oppfinningsevne» og i middelalderlatin «(krigs)maskin».

Arbeid rediger

En ingeniør er kvalifisert til å arbeide med flere forskjellige fagområder i offentlig og privat sektor:

  • Forskning/utvikling
  • Arbeidsleder
  • Rådgiver/konsulent

En rådgivende ingeniør er en som gir råd til en oppdragsgiver (byggherre) innen virksomhet med bygg og anlegg eller andre typer prosjekter. Også betegnelsen konsulent blir brukt om ingeniører og arkitekter som bistår byggherrer, bl.a. i bustadoppføringslova. Rådgivende ingeniør kan være en prosjekterende, en prosjektleder, byggeleder eller lignende. Den som påtar seg slike oppdrag, innestår for å ha de nødvendige faglige kvalifikasjoner, og vil ellers kunne pådra seg erstatningsansvar.

For avtale med ingeniør som byggeleder, ren rådgiver eller prosjekterende finnes egne Norsk Standard (NS). Avtalevilkår i oppdrag for forbruker er regulert i bustadoppføringslova.

 
Å designe en turbin krever ingeniørarbeid innen flere ulike felt.

Utdanning rediger

Det tilbys ingeniørutdanning på mange universiteter og høgskoler i Norge. Bachelorutdanninger i ingeniørfag kjennetegnes ved at de er underlagt Forskrift om rammeplan for ingeniørutdanning.

Opptakskrav rediger

Ordinært opptak til ingeniørutdanning, krever generell studiekompetanse pluss fordypning i matematikk og fysikk (Matematikk R1 og R2 og Fysikk 1).

Man er imidlertid ikke nødt til å gå studiespesialiserende linje på videregående skole for å bli ingeniør. 1-årig forkurs og tresemesterordning (tress) tilbys på flere studiesteder i landet, og åpner for at en person med generell studiekompetanse kan oppnå spesiell studiekompetanse gjennom å bruke et år ekstra eller et par sommersemestre. I tillegg tilbys y-veien som et alternativ på enkelte institusjoner, hvor studenter med relevant fagbrev kan få et spesielt tilrettelagt studieløp.

Fagfelt rediger

Fagfeltene innen ingeniørutdanning er bygg, data, elektro, kjemi, maskin og VVS Klima energi og miljø KEM. Innenfor disse fagfeltene tilbyr utdanningsinstitusjonene ulike studieretninger/studieprogram. Det er også mulig å utdanne seg som bioingeniør, men denne utdannelsen er helsefaglig og ikke underlagt Forskrift omrammeplan for ingeniørutdanning.

Videreutdanning rediger

Etter fullført treårig ingeniørutdanning kan man velge å ta toårig påbygging til mastergrad (master i teknologi), som igjen kan danne grunnlag for opptak til doktorgrad.

Krav om ingeniør rediger

Med eksamen som ingeniør og praksis opp til 8 år oppfyller man, avhengig av oppgave, kravene for å være Ansvarlig søker/prosjekterende/kontrollerende (SØK/PRO/KPR) i tiltaksklasse 2 og Ansvarlig samordner/utførende (SAM/UTF) i tiltaksklasse 3.

Kravene gjelder for alt som bygges på fastland som er teknisk krevende eller hvor små feil kan ha større konsekvenser. Der hvor dyptgående kunnskap er nødvendig eller feil og mangler kan få katastrofale følger kreves utdanning som sivilingeniør eller tilsvarende utdanning med praksis.

Kravene gjelder alt fra hus, blokker, veier til bruer og annen teknisk bebyggelse.

Arbeidsmarked rediger

Etterspørselen er for tiden stor etter ingeniører, men er for øyeblikket lav innen olje- og gassrelaterte yrker.

Fagorganisering rediger

Forbundene som organiserer flest ingeniører i Norge er Industrienergi, NITO og Tekna.

Tittel rediger

Ingeniør er en tittel som brukes av dem som har en bachelorgrad i ingeniørfag eller som gjennom studium og praktisk arbeid har skaffet seg tekniske og allmenne kunnskaper slik at de kan sidestilles med disse.

Kandidater som består eksamener ved høyskole eller universitet samt noen av avdelingene til Forsvarets høgskole[1], får tittelen ingeniør påført sitt avgangsvitnemål. Ingeniør-tittelen er ikke lovbeskyttet.

Historie rediger

Begrepet ingeniør er kjent fra 1500-tallet i Italia og Spania og ble den gang brukt om militære spesialister som bl.a. foresto byggverk. Mot slutten av 1700-tallet oppstod det et sivilt ingeniøryrke med bakgrunn i en teoretisk, teknisk utdanning. De første tekniske høgskoler ble opprettet på samme tid, og en av de første var Bergseminaret på Kongsberg, som fra 1757 utdannet bergingeniører. Denne undervisningen ble ved opprettelsen av Universitetet i Oslo i 1811 lagt under dette, og senere overført til Norges tekniske høgskole (nå Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) da den tok til med sin virksomhet i 1910.

Den klassiske oppdelingen av ingeniører var i følgende grupper; bergingeniører, bygningsingeniører, elektroingeniører, maskiningeniører og kjemiingeniører. Ved Norges tekniske høgskole utdanner man i tillegg: skipsingeniører, databehandlingsingeniører og sivilingeniører med teknisk fysikk som hovedfag. Grensene mellom disse gruppene er ikke skarpe, og en del får utdanning på mellomliggende spesialområder som petroleumsteknologi, marin teknologi, by- og regionplanlegging, økonomi, prosess- og produktteknikk, biofysikk og medisinsk teknologi, økonomi og administrasjon.

Det finnes i tillegg flere andre yrkestitler for ingeniører som henviser på hvilke arbeidsoppgaver man har fremfor typen utdanning, selv om de fleste i slike stillinger også har utdanning innen et ingeniørfelt, eksempelvis kunnskapsingeniør.

Referanser rediger

  1. ^ «Avdelinger Forsvarets høgskole». Forsvaret. Besøkt 18. april 2023. 

Se også rediger

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger