Høgskolereformen
Høgskolereformen var en prosess som førte til at 98 statlige høgskoler ble sammenslått til 26 større enheter med virkning fra den 1. august 1994.[1]
Høgskolereformen førte til at de fleste fylkene fikk én høgskole hver, bortsett fra i Agder som delte en skole. Flere fylker hadde flere høgskoler, der Møre og Romsdal og Nordland toppet med tre hver.
I tillegg ble en rekke kunstfagutdanninger samlet i to kunsthøyskoler, en i Bergen og en i Oslo.
Målet med reformen, som ble initiert av daværende statsråd Gudmund Hernes, var at høgskolene skulle drives mer effektivt ved å utnytte stordriftsfordeler. Hernes hadde ledet det offentlige utvalget (NOU 1988:28 Med viten og vilje) som drøftet en sammenslåing og samlokalisering av høgskolene. Hernes la som statsråd i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet frem Stortingsmelding nr. 40 (1990–91) Fra visjon til virke, om høgre utdanning, som ble oppspillet til høgskolereformen.
En evaluering av reformen etter fem år slo fast at den ikke hadde lyktes med målene, og at den mer effektive driften som ble målt i stor grad kom som en følge av lavere statlige bevilgninger og ikke målbare stordriftsfordeler. Reformen gav dessuten faglærerne mer administrativt arbeid.[2]
Referanser
rediger- ^ Kyvik, Svein (red.) (1999). Evaluering av høgskolereformen: Sluttrapport. Oslo: Norges forskningsråd. s. 11. ISBN 82-12-01258-1.
- ^ Kyvik, Svein (red.) (1999). Evaluering av høgskolereformen: Sluttrapport. Oslo: Norges forskningsråd. s. 306–315. ISBN 82-12-01258-1.