Åpne hovedmenyen

Gudmund Hernes

norsk sosiolog, forfatter og politiker

UtdannelseRediger

Gudmund Hernes tok artium ved Trondheim katedralskole i 1960, historie mellomfag ved Norges lærerhøgskole i 1961, siden sosialøkonomi støttefag (1963) og sosiologi grunnfag (1964) ved Universitetet i Oslo. I 1966 dro han til Johns Hopkins University i USA, der han studerte under Arthur L. Stinchcombe og James S. Coleman, med sosiologisk teori og matematisk sosiologi som spesialemner. Han fikk sin Ph. D. i 1970 med en avhandling om maktforhold i det norske Stortinget: Interest, Influence and Cooperation.

Akademisk karriereRediger

I 1969 ble Hernes universitetslektor ved Universitetet i Bergen og professor samme sted i 1971. I 1970-årene var han med i forskergruppen for den første Levekårsundersøkelsen. Han ledet den første maktutredningen, som fikk ros for å ta i bruk sin tids mest moderne analyseteknikker for å forstå det norske samfunnet. I 1974-75 var han Fellow ved Center for Advanced Study in the Behaviorial Sciences ved Stanford (Palo Alto).

Fra 1983 var han forskningsleder ved FAFO, som han sammen med Terje Rød-Larsen hadde tatt initiativ til opprettelsen av. Han ble senere utnevnt til professor i annenstilling ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han var gjesteprofessor ved Harvard University fra 1986 til 1987 og høsten 1990.

Hernes' bok Makt og avmakt: En begrepsanalyse først utgitt i 1975 ble i 2011 kåret til et av de 25 viktigste bidragene til norsk sosiologi i Norsk sosiologisk kanon.

Politisk karriereRediger

Hernes har ikke stilt til valg som kandidat ved stortingsvalg. Direkte engasjert i regjeringsarbeid ble han derimot første gang i 1980–81, som statssekretær i Planleggingssekretariatet (knyttet til Finansdepartementet), ledet av statsråd Per Kleppe.

9 år senere, høsten 1990, ble Gudmund Hernes statsråd i Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, en stilling han hadde til han ble helseminister i samme regjering fra desember 1995 til oktober 1997.

Hernes var statsråd for forskning da Norges forskningsråd ble opprettet i 1993, og utnevnte som kirkeminister den første kvinnelige biskop, Rosemarie Köhn, i 1993.

Som Helseminister fremmet han forslaget om fastlegeordningen, som et flertall i Stortinget sluttet seg til i 1997.

Reform 94Rediger

Som utdanningsminister ble han mest husket for innføringen av Reform 94, som gav elever rett til tilbud om videregående opplæring, men som også har blitt møtt med kritikk om teoretisering av (særlig) yrkesopplæringen.

Reform 94 var en parallell til den elevsentrerte reformpedagogikken i Danmark, der Bertel Haarder var undervisningsminister inntil 1993.

Som minister forberedte Hernes også grunnskolereformen R97 som utvidet grunnskolen fra 9 til 10 år.

Karriere etter politikkenRediger

I perioden 1997-99 var Hernes knyttet til IT Fornebu og Norsk Investorforum. I desember 1999 ble han direktør ved UNESCO International Institute for Educational Planning, og har også vært UNESCOs koordinator for hiv/aids.

Han har vært gjesteprofessor ved Stanford University, hvor han stadig er på forskningsopphold.[3] Hernes er fra 2006 igjen forsker ved forskningsstiftelsen Fafo og professor II ved Handelshøyskolen BI ved Institutt for regnskap - revisjon og jus.[4]

Han er medlem av Det norske Videnskaps-Akademi, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og Agder Akademi.

Han var president i International Social Science Council 2007-2011.

Priser og utmerkelserRediger

I 2010 ble Gudmund Hernes tildelt Norsk sosiologforenings hederspris.[5][6] Han er æresdoktor ved Universitetet i Umeå og ved Universitetet i Bergen.

PrivatRediger

Gudmund Hernes var tidligere gift med den tyskfødte samfunnsviteren Helga Hernes og er nå gift med Charlotte Haug, tidligere redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening. Han er far til Stein Hernes.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger