Dråpa

Dråpa, (norrønt: drápa) var en dikterisk verseform som ble brukt i den norrøne skaldediktningen. Dråpaer er kjent fra tidlig på 800-tallet og helt fram til 1300-tallet. Diktet er ofte formet som en hyllest til en konge eller fyrste og det var stilt krav til formen på diktet.

Skalden Egil Skallagrimson framsier dråpaen Hǫfuðlausn for Eirik Blodøks og Gunhild Kongemor, Christian Krohg, 1899

Navnets opprinnelse

Flere har gjort forsøk på å forklare opprinnelsen til ordet «dråpa». Det kan knyttes til norrønt drepa med betydning «stikke», «innskyte», dvs «dikt med innskutte stev») ettersom skaldekvad var inndelt i avsnitt med innskutte omkved, stev som hyllet kongen eller jarlen kvadet handlet om.

Filologen Finnur Jónsson hevder at det stammer fra ordet «dráp = manddrab og at drepa = at slå ihjæl, og at antage, at det betyder «drabenes ɔ: kampens og mandefaldets digt», hvilket passer fortrinlig til disse digtets vigtigste indhold».

Guðbrandur Vigfússon setter det i forbindelse med å «drepe strenger» i betydningen at skaldens diktframføring skal overdøve strengemusikken. Jónsson har imøtegått dette ved å peke på at det ikke i noen kilder finnes belegg for at diktene ble ledsaget av instrumental musikk.

Historikeren Rudolf Keyser hevdet, ifølge Finnur Jónsson, at «det betegner maaskee et Digt, i hvilket der er et sterkt Slag eller en streng Takt, et Digt, ved hvis Foredrag det kom meget an paa en sterk og rigtig Betoning af Ordene». Jónsson tilbakeviser denne teorien med at hvis ordet skulle stå i forbindelse med ordenes sterke betoning, er det «ikke muligt at indse, hvorledes man overhovedet er kommet til at danne et ord som «dråpa», da stemmens klang og et udsagnsord som «drepa» ingen naturlig eller sproglig forbindelse har.»

Formen på diktet

Dråpaer ble vanligvis skrevet i verseformen dróttkvætt med 6- eller 8-linjers vers. I motsetning til den noe enklere diktformen flokkr er dråpaen et dikt med innskutt stev (norrønt: stef) eller omkved. I en flokkr er stroferekken ikke oppdelt i avsnitt med stef, og flokkr ble regnet som «mindre staselig». Snorre forteller i Olav den helliges saga at skalden Torarin Lovtunge en gang diktet en flokkr om kong Knut den mektige. Kongen ble harm for dette og «sa han skulle komme med en dråpa til ham dagen etter, når kongen satt til bords. Gjorde han ikke det, sa kongen, skulle Torarin bli hengt, fordi han hadde vært så djerv og diktet en dræpling om kong Knut.» Uttrykket dræpling (dræplingr) brukes om en mindre dråpa, ordentlige dråpaer skulle minst ha 20 vers.

Karakteristisk for dråpaene er bruken av kjenninger, det vil si å betegne kjente personer eller ting med ord som forbinder dem med noe annet. Det strenge formen i diktene krevde at skaldene utviklet nye ord og sammentrekninger for å få beskrivelsene inn i den korte og konsise diktformen med strenge krav til bokstavrim (allitterasjon). For eksempel når skalden Einar Skálaglam i Vellekla kaller skipene for sjøens hester.

Diktets inndeling

Dråpaen inndeles vanligvis i tre deler – en innledning, en hoveddel og en avslutning. I Egil Skallagrimsons dråpa til Eirik Blodøks, Höfuðlausn, kommer først 5 vers i innledningen hvor fyrsten (kongen) hylles i generelle ordelag. Første vers lyder slik:

Vestr fór ek of ver, en ek Viðris ber munstrandar mar, Svá 's mitt of far; drók eik á flot við ísabrot, hlóðk mærðar hlut hugknarrar skut.

Mod vest jeg for, jeg tog om bord min sangkunst med, drag så af sted. Jeg stævned hid ved tøbrudstid. Jeg rummed røst til kvad i bryst.

Deretter kommer 10 vers med beskrivelser av fyrstens storverk, og med gjentatte stev mellom versene. Stevene er 4-linjers halvvers, og det første stevet lyder slik:

Hné folk á fit við fleina hnit. Orðstír of gat Eirekr at þat.

Tæt spydene faldt, og liv det gjaldt. Men Erik ry sig vandt påny.

Diktet avrundes med en avslutning på 5 vers med en hyllest til fyrstens gavmildhet. I dette tilfellet ber ikke Egil om gull eller gaver, men om å få beholde sitt liv, noe han også får etter å ha framført dette hyldningsdiktet til sin dødsfiende Eirik.

Bark þengils lof á þagnar rof. Kannk mála mjöt of manna sjöt. Ór hlátra ham hróðr bark fyr gram, svá fór þat fram, at flestr of nam.

Din lov jeg kvad, mens tavs man sad. Jeg siger i hal, hvad der siges skal. Din ros min røst bar ud fra bryst af alle hørt blev frem den ført.

Hedensk eller kristent innhold

Dråpaen som diktform oppsto i hedensk tid, sannsynligvis tidlig på 800-tallet. Den eldste dråpaen vi har bevart er Ragnarsdrápa som ble diktet av skalden Brage den gamle (Brage Boddason) og som beskriver fire motiver fra mytologien som skulle være malt på et dekorert skjold som Brage sannsynligvis skal ha fått i gave av den legendariske kong Ragnar Lodbrok i første halvdel av 800-tallet. Hele diktet er naturligvis hedensk i sitt innhold med sine maleriske henvisninger til den norrøne mytologien og de hedenske gudene. Da kristendommen gjorde sitt inntog i Norge på 900-tallet fortsatte imidlertid den samme diktformen, men ble nå fylt med kristent innhold i tråd med at kongene som hylles er kristne. Det ble skrevet dråpaer fram til 1300-tallet.

Noen kjente dråpaer

• Ragnarsdrápa som skalden Brage den gamle (Brage Boddason) diktet om Ragnar Lodbrok i første halvdel av 800-tallet.
• Glymdrápa som Torbjørn Hornkløve diktet til Harald Hårfagre.
• Aðalsteinsdrápa som Egil Skallagrimsson diktet til kong Adalstein av England, Håkon den godes fosterfar.
• Höfuðlausn som Egil Skallagrimsson diktet til Eirik Blodøks
• Gráfeldardrápa som Glum Geirason diktet til Harald Gråfell
• Óláfsdrápa som Hallfred Vandrædaskald diktet til Olav Tryggvason
• Erfidrápa om kong Harald Hardråde av Arnórr Þórðarson Jarlaskáld

Eksterne lenker

• Dråpa på Store norske leksikon
• Dråpa på allkunne.no