Torarin lovtunge

islandsk poet
Torarin lovtunge
Fødtca 980
Dødca. 1045
Beskjeftigelse Skald (poet)
Nasjonalitet Island
Knut den mektiges hoff, hvor Torarin lovtunge var hirdskald, maleri av Joseph Martin Kronheim

Torarin lovtunge (norrønt: Þórarinn loftunga, født ca. 980, død ca. 1045) var en islandsk skald hos kong Knut den mektige og senere også for hans sønn, den norske lydkongen Svein Alfivason. Tilnavnet «lovtunga» fikk han ettersom han i sine kongelige hyllester gjerne brukte et sterk rosende språk. Torarin levde og virket i siste halvdel av 1020-årene og i 1030-årene.

LivRediger

Det eneste man vet om Torarin kan man lese i Snorre Sturlasons Olav den helliges saga. Det sies at han var islending av fødsel, en stor skald, og hadde tilbrakt mye tid hos konger og andre høvdinger[1]. Sannsynligvis kom han fra en familie med fiendskap til Olav den hellige [2] noe som forklarer at han, sannsynligvis i 1025, søkte seg til den danske kong Knut som var Olavs verste fiende.

Torarins første møte med Knut falt ikke heldig ut. Han hadde diktet en flokk til kongen, noe kong Knut betraktet som en fornærmelse og som gjorde ham rasende. En flokk var et dikt uten omkved (stef) og det ble regnet som en simplere diktform enn dråpaen som var den vanlige diktformen i hylningsdikt til konger og fyrster. Knut mislikte at en skald kom til en så stor konge med en ynkelig flokk - eller som han sa, en dræplingr (en «liten» dråpa). Dikteren fikk beskjed om å ha en dråpa ferdig til neste dag, ellers ville han bli hengt. Torarin satte da inn et omkved i flokken, som han også hadde diktet noen ekstra strofer til. Dråpaen ble godt mottatt av Knut, og i skaldelønn fikk han beholde livet, pluss at han fikk femti mark sølv. Dråpaen kom til å bli kjent som Höfuðlausn[3].

Etter den dårlige starten synes Knut å ha satt stor pris på sin skald. Da Knut i 1028 dro på hærtog mot Norge, fulgte Torarin med ham. Det siste vi vet om skalden er at han fra 1031 oppholdt seg hos Knuts sønn og regent Svein Alfivasson[4] i Norge.

SkáldatalRediger

Den islandske oversikten Skáldatal fra det 13. århundre som inneholder en liste over de forskjellige kongenes og høvdingenes hirdskalder, nevner Torarin som en av åtte skalder hos Knut den mektige. Blant de andre samtidige skaldene finner vi også Sigvat skald (Sighvatr skáld) og Arnor Tordsson jarlaskald (Arnórr jarlaskáld)[5]. Torarin nevnes som den eneste skalden til Svein Alfivason.

SkaldedikteneRediger

Hǫfuðlausn (Hodeløsen el. Hodeinnløsningen)Rediger

En dråpa som Torarin diktet til kong Knut den mektige. Det henvises til diktet i flere kilder, men bare refrenget av denne dråpaen er bevart:

Knútr verr grund sem gætir
Gríklands himinríki
Knut forsvarer sitt land som
Guds himmel.[6]

Tǫgdrápa (Tøgdråpa el. Togdråpa)Rediger

Diktet handler om Knut den mektiges hærtog til Norge i 1028, og er en øyenvitnebeskrivelse fordi Torarin selv deltok i seilasen. Navnet har dråpaen fått fordi den er skrevet i tøglag, en verseform som sannsynligvis ble introdusert i Knut den stores hoff. Selv Sigvat Tordsson skrev sin Knútsdrápa i tøglag, og ifølge Finnur Jónsson var Tǫgdrápa sannsynligvis det første diktet i dette versemålet[7] En av stevbolkene på seks vers er bevart i Olav den helliges saga i Heimskringla[8].

Glælognskviða (Stillhetssangen)Rediger

Diktet ble skrevet til kong Svein Alfivassons ære i 1031 i det gamle versemålet kviðuháttr[9]. Navnet kan henspille på den relativt fredelige tiden i Norge etter slaget på Stiklestad[10]. Den islandske filologen Konrað Gíslason tolket ordet Glælogn som havblikk. Ti strofer fra diktet er bevart i Olav den helliges saga i Heimskringla[11]. Den første strofen på ti linjer handler om kongens ankomst til Norge. Andre vers omhandler hans opphold i Nidaros under åpningen av hellig Olavs grav og de jærtegnene som oppsto:

Så der ligger
med helt legeme
den rene konge,
rost av alle
og der kan
som da han levde
hår og negler
vokse på ham.
þar svát hreinn
með heilu liggr
lofsæll gramr
líki sínu,
ok þar kná,
sem kvikum manni,
hár ok negl
hónum vaxa.

Kong Sveins mor Alfiva, som i realiteten var regent i Norge påtok seg rollen som djevelens advokat for å bortforklare alle mirakler. Det endte opp med at hun mistet all respekt og ble utskjelt. Torarin, som selv var en fiende av Olav mens han var i live, oppfordret nå den unge kong Svein til å be for sin tidligere fiende fordi han er god for Norge og kan gi Guds fred til landet.

Be til Olav
at han deg unner
makt i sitt land
Guds mann er han
Han kan få
av Gud selv
år og fred
for alle menn.
Bið Óleif
at hann unni þér,
hann er guðs maðr,
grundar sinnar
– hann of getr
af guði sjölfum
ár ok frið
öllum mönnum –

Så sterk var dermed allerede troen på Olavs hellighet at sønnen til hans sterkeste motstander blir rådet til å tilbe ham. Diktet er av stor kulturell og religiøs historisk interesse.

Finnur Jónsson betegner diktet Tǫgdrápa som et dyktig utført dikt i et særdeles vanskelig versemål, men rent generelt sier han at «nogen første klasses skjald var Torarinn ikke.»[12]

ReferanserRediger

  1. ^ Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga (Heimskringla, kap. 172
  2. ^ Åke Ohlmarks, Norrøn ordbok, University Press, 1983, s 353
  3. ^ Olav den helliges saga, kap. 172
  4. ^ Svein "Knutsson" omtales som oftest i de islandske sagaene med matronymet. Årsaken er at han var 14 år gammel da han fikk kongsnavn i Norge, og det var enighet om at det var moren Alfiva (Álfífa) som skulle regjere i Sveins navn
  5. ^ Skáldatal, etter Guðni Jónsson på heimskringla.no
  6. ^ gætir Gríklands ("Hellas verge"), er en kjenning for Gud, det kan også bety Kristus.
  7. ^ Finnur Jónsson, Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie, bd 1
  8. ^ Olav den helliges saga, kap. 172
  9. ^ Kviðuháttr var en verseform fra slutten av 800-tallet og en forløper for det etter hvert mer brukte versemålet dróttkvætt
  10. ^ Dette er Finnur Jónsson tolkning i Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie. Navnet kan også henspille på det faktum at både Olav den helliges tidligere venner og fiender nå var blitt enige i spørsmålet om Olavs hellighet
  11. ^ Olav den helliges saga, kap. 245
  12. ^ Finnur Jónsson, Den islandske litteraturs historie, København 1907, s 142

Kilder og litteraturRediger

  • Snorre Sturlasson, Olav den helliges saga (i Snorres kongesagaer), Gyldendal (1979)
  • Finnur Jónsson, The oldnorske og oldislandske litteratur historie , bd. 1, 2. utg., København, 1920, pp 601-603.

Eksterne lenkerRediger