Natur

Natur i videste forstand er ensbetydende med det fysiske universet. Ofte brukes ordet mer begrenset om villmarkens økosystemer, det vil si noe som ikke er skapt av eller bearbeidet av mennesker. I denne betydningen står det i motsetning til kultur. Ordet kommer fra latin natura og ble opprinnelig brukt om egenskapene som var medfødt i hver en person eller nedfelt i hver en ting.

Vakker natur i Banff National Park i Canada

Studien av naturen er det største, om ikke det eneste, feltet innenfor vitenskapen. Skillet mellom hva som er naturlig og hva som ikke er det, er avhengig av mange ulike definisjoner av ordet. Studiet av naturen inndeles i mange grener, og naturvitenskapene forsøker å forstå og dokumentere de ulike sidene ved naturens mange fenomen.

Fysikk studerer universets ørsmå byggesteiner, og lovene for hvordan de oppfører seg. Biologi fokuserer på livet på jorden, inkludert mennesket selv, og hvordan livsformene tilpasser seg ulike naturmiljø. Geologi er studiet av jordskorpen, dens bevegelser, og jordens indre oppbygning. Meteorologi tar for seg jordens atmosfære, værsystemene den inneholder og ulike værfenomen som viser seg. Kjemien redegjør for hvordan ulike stoffer er sammensatt, hvilke kjemiske forbindelser de danner og reaksjonene mellom dem.

Ordets betydning

Ordet natur er avledet fra det latinske ordet natura, som betyr «egenart» eller «indre vesen». I antikken ble ordet brukt med den bokstavelige betydningen «fødsel». Ordets betydning i dag kan variere mye, preget av kulturelle, religiøse, filosofiske og politiske verdensbilder.

De voldsomme kreftene som styrer jord og hav, liv og klima, blir gjerne kalt for naturkrefter.

I mange samfunn har en fryktet naturkreftene som står bak fenomenene på jorden og i havet, deriblant livet og klimaet, og sett på dem som ondskapsfulle eller likegyldige. Først i nyere tid, med den romantiske kulturretningen, tok en til å beundre og elske naturen. Avhengig av kontekst og av filosofisk og kulturell bakgrunn hos den eller de som omtaler naturen, kan det utledes minst fire ulike definisjoner av ordet i de vestlige språkene.

1. Hele den fysiske virkeligheten, betraktet som uavhengig av menneskers aktivitet og historie. I denne betydningen står ordet i motsetning til kultur, der sistnevnte er kultivert eller dyrket av menneskers aktivitet. Filosofier som oppstod fra og med romantikken for eksempel Rousseau og Marx foruten transcendentalismen fremmer denne forståelsen. Betydningen ble formulert av John Stuart Mill og er ofte tilskrevet tradisjonell kristen kulturarv. Den ligger til grunn for skillet mellom natur og kultur i vestlige akademiske institusjoner.
2. Hele universet, stedet for, kilden til og resultatet av fysiske fenomener (inkludert mennesket selv, eller i det minste dets fysiske legeme). I denne betydningen står ordet i kontrast til det overnaturlige, eller uvirkelige. I filosofier som stoisisme, atomisme, epikurisme og taoisme utdyper dette synet på naturen. Det preger oppfatningene til Descartes, Bacon og Spinoza. Betydningsinnholdet er formulert av Aristoteles og Mill.
3. Den bestemte kraften som utgjør selve kjernen i livet og vedvarende endring. Denne betydningen er det motsatte av Inertia og entropi. Framtredende filosofer som bruker ordet i denne betydningen er Heraklit, Hegel, Nietzsche og Darwin. Man finner igjen denne oppfatningen i vitalismen.
4. Helheten av bestemte fysiske egenskaper som kjennetegner et levende eller dødt objekt, dets essens, innerste vesen eller egenart. I denne betydningen vil enhver forandring oppfattes som et avvik fra det den opprinnelige helheten, og som et forderv. Bruken av ordet i denne betydningen er begrenset til omtale av et objekts natur.

Ut fra disse definisjonene kan det utledes et par grunnleggende motsetninger mellom definisjonene. Enten må mennesket selv utelates, eller inkluderes i naturen, og naturen kan ikke ses på som noe dynamisk og samtidig betraktes som noe statisk.

Bildegalleri

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 

Klassifisering av natur

Selv om ordet benyttes i mange faglige sammenhenger, skaper de konfliktfylte betydningene et behov for nærmere definisjon for å unngå tvetydighet og misforståelser. Når ordet benyttes i retorikk eller reklame er det grunn til å være bevisst den appellerende kraften knyttet til ordet med bakgrunn i de kulturelle assosiasjonene det vekker. Spesielt i forbindelse med økologi og forsøk på å bevare naturen, er det utarbeidet verktøy for enhetlig klassifisering av naturens mange biomer og økosystemer.

I Norge blir behovet for et felles begrepsapparat ivaretatt av systemet Natur i Norge. Systemet er ment å være et verktøy for å beskrive variasjonen i naturen på alle nivå, gi et grunnlag for kartlegging av natur og naturtyper, og skape et grunnlag for arbeidet med å rødlistevurdere naturtyper. Den store variasjonen defineres i ulike nivåer som tar hensyn til skala. Nivåene kalles landskap, natursystem og livsmedium. IUCN (International Union for Conservation of Nature) har utviklet et system som skal dekke det samme behovet globalt (IUCN Global Ecosystem Typology). Også dette systemet deler inn naturen i ulike hierkalske nivåer. I dette systemet kalles nivåene riker, biomer og funksjonelle økosystemgrupper. Ytterligere tre nivåer er dannet for å beskrive de mange variasjonene i et globalt perspektiv.

Litteratur

• Dag O. Hessen Natur - hva skal vi med den? Gyldendal 2008 ISBN 9788205382312

Eksterne lenker

• artsdatabanken.no, Artsdatabanken, en nasjonal kunnskapsbank for naturmangfold.
• unep.org, UNEP (FNs miljøprogram).