Den sjette masseutryddelse

pågående utryddelse av arter

Den sjette masseutryddelse er et pågående tilfelle av artsutryddelse, under holocenepoken (fra 11 700 år før vår tid). Utryddelsen er i hovedsak forårsaket av menneskelig aktivitet og fører til at arter av planter og dyr dør ut i stort omfang. Omfattende forringelse av leveområder med stor biodiversitet, som korallrev og regnskog, er de viktigste årsakene. De fleste av utryddelsene får pågå udokumentert, fordi mange arter ikke er oppdaget og vitenskapelig beskrevet. Artsreduksjon som følge av menneskelig aktivitet er anslått å være 100 til 1 000 ganger høyere enn den ville ha vært ved naturlig avgang.

Dronte var en fugl som ikke kunne fly og levde på Mauritius. Den ble utryddet fra midten av 1600-tallet på grunn av habitatødeleggelse, jakt og predasjon av introduserte pattedyr.[1]

Forskning har vist at det i løpet av jordens historie har vært fem masseutryddelser, definert som hendelser der minst tre av fire arter forsvinner i løpet av kort tid. Den sjette masseutryddelse startet med de store landdyrene, kjent som megafauna, allerede ved slutten av siste istid. Megafauna utenfor det afrikanske kontinentet hadde utviklet seg helt uten menneskelig påvirkning og viste seg derfor å være svært følsom for nye predatorer. Mange døde derfor ut på grunn av jakt, kort tid etter at de første menneskene begynte å utvandre fra Afrika. I tillegg til mennesker kan klimaendringer ha vært en drivende faktor i utryddelse av megafauna, spesielt på slutten av pleistocen (2 588 00011 700 år siden). Flere afrikanske arter hadde også dødd ut i holocen, mens megafaunaen på det afrikanske kontinentet i stor grad var upåvirket helt til for noen få hundre år siden.

Økologisk omtales menneskeheten i noen sammenhenger som en «global superpredator» som jakter på andre toppkonsumenter (oftest velvoksne dyr), noe som har global virkning på næringsveven. Totalt sett er utryddelsene i løpet av holocen nær knyttet til menneskelig innvirkning på naturmiljøet. Den sjette masseutryddelsen fortsetter inn i det 21. århundre. Store arealbruksendringer, stort kjøttforbruk, overfiske, forsuring av havet, og ulovlig jakt er noen eksempler på årsaker til nedgang i det biologiske mangfoldet. På grunn av disse omfattende påvirkningene av natur og miljø blir begrepet antropocen (menneskets tidsalder) benyttet.

Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services fra 2019, som er utgitt av FNs naturpanel, angir at omtrent én million arter av planter og dyr går mot utryddelse innen 2050 som følge av menneskelig påvirkning.

DefinisjonerRediger

Den sjette masseutryddelse omtales slik fordi den muligens er den sjette hendelsen med masseutryddelse i jordens historie. De tidligere hendelsene er: ordovicium–silur-utryddelsen, sendevon-utryddelsen, perm–trias utryddelsen, trias–Jura-masseutryddelsen og kritt–paleogen-utryddelsen.[2][3][4][5] Masseutryddelser kjennetegnes av tap av minst 75 % av artene i en geologisk kort tidsperiode.[6][7] Det er ingen generell enighet om tidspunktet for når den sjette masseutryddelse, eller menneskelig innvirkning på naturmiljøet, begynte.[8][9] Noen forskere har foreslått at menneskeskapte utryddelser kan ha begynt så tidlig som da de første menneskene utvandret fra Afrika for mellom 200 000 og 100 000 år siden. Det som bygger opp om denne tidsfestingen er den raske utryddelsen av megafauna (store landdyr), samt resultatet av de tidlige menneskenes kolonisering av Australia, New Zealand og Madagaskar.[10] Slike hendelser kan forventes når et stort tilpasningsdyktig rovdyr (fremmed art) beveger seg inn i et nytt økosystem. Det er også blitt foreslått at i mange tilfeller var et minimalt jaktpress nok til å utslette de store dyrene, spesielt på isolerte øyer.[11][12] I løpet av den siste delen av utryddelsen har også plantearter gjennomgått store tap.[13]

Det er utbredt enighet blant forskere om at menneskelig aktivitet har økt utryddelsen av mange dyrearter gjennom ødeleggelse av habitater, forbruk av dyr som ressurs og eliminering av arter som mennesker ser på som trusler eller konkurrenter.[14] Nivået av ødeleggelse har ennå ikke nådd samme nivå som de foregående fem masseutryddelsene.[15] Den amerikansk-britiske biologen Stuart Pimm hevder for eksempel at den sjette masseutryddelse «er noe som ikke har skjedd ennå – vi er derimot på starten av den».[16] I november 2017 kom en felles uttalelse fra forskere fra hele verden med tittelen Verdens forskere med en advarsel til menneskeheten: den andre notisen. Den hadde åtte forfattere og var signert av 15 364 forskere fra 184 land, der de hevdet at «vi har startet en masseutryddelse, den sjette på omtrent 540 millioner år, hvor mange av dagens livsformer kan bli utryddet, eller i det minste være nær en utryddelse ved slutten av dette århundret».[17]

Påvirkninger over flere tusen årRediger

 
Folkevandringer i forhistorisk tid. De første Homo sapiens (moderne menneske) oppstod i Afrika og utvandret derfra.

Homo sapiens oppstod for rundt 195 000 år siden i Øst-Afrika.[18] For omlag 100 000 år siden begynte de tidlige menneskene å utvandre fra Afrika,[19] og for rundt 12 000 år siden hadde de slått seg ned på fjerne steder som Eurasia, Australia og Amerika. Spredningen av moderne mennesker i siste del av pleistocen endret landskapet, for eksempel den tropiske regnskogen, og påvirket eller utryddet mange arter.[18][14] Det er en korrelasjon mellom utryddelsen av megafauna og de første menneskers ankomst etter utvandringen fra Afrika.[20][21]

Utviklingene av jordbruket med dyrking og husdyrhold førte til kultivering av en rekke arter og dannelsen av helt nye økosystemer. Bosettingen på avsidesliggende øyer forårsaket vidtrekkende endringer. Etter ankomst av mennesker forsvant noen dyrearter, mens andre ble introdusert på nye områder, som igjen etablerte seg i nye økologiske nisjer som oppfylte deres behov. For eksempel begynte mennesker å brenne felter i regnskogen i New Guinea og Borneo for å dyrke planter rike på stivelse. I Australia og Amerika satte jegere fyr på vegetasjonen for å tiltrekke seg ville dyr som beitet på ungskuddene som vokste opp etter brannen. Menneskene introduserte nytt vilt til områder der det hadde vært lite eller ingenting verdt å jakte på fra før. Senere oppstod byvekst og utvikling av handelsnettverk, noe som resulterte i en ytterligere intensivering av landbruket, rydding av større landarealer og utveksling av arter over store avstander.[18]

Starten på jordbruket og de første arealbruksendringerRediger

 
Utvikling av prosentandeler av megafauna i ulike geografiske regioner over tid. De første menneskenes ankomst er angitt med pil for hvert sted. Forkortelsen Kya betyr tusen år før nåtiden. (Before Present).

Den menneskelige sivilisasjonen var grunnlagt på, og vokste i takt med, utviklingen av jordbruket.[22] Jo mer areal som brukes til landbruk, desto større befolkning kan en sivilisasjon opprettholde,[23][22] med påfølgende utvidelse av jordbruket og konvertering av naturhabitater til jordbruksland.[24]

Den stadige omformingen av skoger og våtmarker med rikt biologisk mangfold til åker og eng med mindre næringsrik jord, og redusert næringsgrunnlag for ville arter, har i løpet av de siste 10 000 år i betydelig grad redusert jordens bæreevne for ville fugler og andre organismer. Dette gjelder for både bestandsstørrelse og antall arter.[25][26][27][28]

Jakt på megafaunaRediger

 
Rekonstruksjon av dyr og landskap i den sene pleistocen i nordlige deler av Spain.

Megafauna (store dyr som mammut og sabeltanntiger, samt nålevende dyr som blant annet flodhest, elefant, giraff) var i førhistorisk tid vanlig på alle kontinenter og på store øyer, for eksempel New Zealand og Madagaskar. Etter at menneskene inntok kontinenter utenfor Afrika, oppstod påfølgende populasjonsnedganger og trofiske kaskader (kraftig indirekte påvirkning av et økosystem).[11][12] Megafaunaens tilbakegang startet for alvor for rundt 50 000 år siden. De store dyrene blir ansett for å være viktige arter som kan ha en avgjørende betydning for balansen i et økosystem, blant annet ved at de bidrar til spredning av frø over store områder, samt at de sikrer at vegetasjonen holdes stabil.[18]

Megafauna spiller en betydelig rolle for transport av næringsstoffer i form av mineraler i et økosystem, der disse vanligvis blir omfordelt fra områder med høy konsentrasjon til områder med lavere. Dyrene gjør dette når de spiser næringsrik føde og senere beveger seg til andre områder hvor de skiller ut stoffene ved urin og avføring. Dette kan også skje, i mindre grad, ved nedbrytning etter at de dør.[29]

Dersom megafaunaen forsvinner kan økosystemet i et større område endres som følge av dette. I Amazonasbekkenet i Sør-Amerika er det for eksempel anslått at denne mekanismen for næringstransport ble redusert med over 98 % etter at megafaunaen døde ut for omtrent 12 500 år siden.[30][31] Gitt at tilgjengeligheten av fosfor kan være begrensende for næringsproduktiviteten i store deler av regionen, vil redusert transport av mineralet fra den vestlige delen av bekkenet og fra elveslettene (begge får sin fosforforsyning fra landhevingen av Andesfjellene) til andre områder, ha hatt en betydelig påvirkning på økologien. Det er mulig at den fulle og hele effekten ennå ikke har inntruffet.[31]

Utryddelsen av mammuter, som levde i Eurasia og Nord-Amerika, førte til at gresslettene som de opprettholdt ved beite grodde igjen og ble omgjort til bjørkeskog.[8] Den nye skogen som vokste frem og de resulterende skogbranner som oppstod kan ha forårsaket klimaendringer. Slike endringer kan også være et resultat av menneskelig aktivitet, og noen studier i favør av slike teorier.[8][14][20]

Omfattende bestander av megafauna bestående av store planteetere, har potensial til kraftg forhøyet atmosfærisk konsentrasjonen av metan, som er en viktig klimagass. Moderne drøvtyggende planteetere produserer metan som et biprodukt ved fordøyelse. I nyere tid kommer rundt 20 % av de årlige metanutslippene fra husdyr, hvilket vil si rundt 550 millioner tonn metan per år. I mesozoikum er det blitt anslått at sauropoder (en type dinosaurer) kunne ha frigjort 520 millioner tonn metan til atmosfæren årlig,[32] noe som bidro til et varmere klima (opp til 10 °C varmere enn i dag).[32][33]

Studier har indikert at utryddelse av megafauna i form av planteetere kan ha forårsaket en reduksjon i atmosfærisk metan.[34] Forskere har undersøkt metanutslipp fra bison som var på Great Plains i Nord-Amerika før europeiske nybyggere ankom. Studien anslår at reduksjonen av bison forårsaket en nedgang på 2,2 millioner tonn metan per år.[35] En annen studie undersøkte endring i metan-konsentrasjonen i atmosfæren på slutten av pleistocen etter utryddelse av megafauna i Amerika. Etter at mennesker emigrerte til Amerika omlag 13 000 år før Kristus, førte jakt og andre påvirkninger til utryddelse av mange arter av megafauna. Beregninger tyder på at dette førte til redusert metanutslipp med om lag 9,6 millioner tonn per år. Dermed kan redusert utslipp av metan fra megafauna ha bidratt til den brå nedkjølingen av klimaet ved starten av yngre dryas. Nedgangen i atmosfærisk metan som skjedde på den tiden er registrert i iskjerneprøver. En har funnet at reduksjonen var 2 til 4 ganger raskere enn noen andre nedganger de siste 500 000 år, noe som tyder på at en uvanlig mekanisme var satt i gang.[34]

Landbruk og klimaRediger

 
Geirfugl er en utdødd pelagisk dykkende sjøfugl i alkefuglfamilien. Den levde i tilknytning til Nord-Atlanteren og ble utryddet rundt midten av 1800-tallet. Det siste eksemplaret i Norge kan ha blitt drept i Vardø i 1848.

Forskning angående jeger- og sanker-kulturers svedjebruk (jordbrukspraksis med påsatte branner) spiller en viktig rolle for angivelsen av tidspunkt for antropocen og rollen mennesker kan ha spilt for økning av klimagasser før den industrielle revolusjon.[22] Studier av tidlige jegere og samlere brukes for å gjøre antagelser om tidligere tiders befolkningsstørrelse som en klimaproxy for andelen av jordens landareal som var ryddet, og omfanget av svedjebruk før industrialiseringen.[36][37] Forskere har stilt spørsmål ved sammenhengen mellom befolkningstall og tidlige arealbruksendringer.[37] De har vurdert at tidlige jordbrukssamfunn benyttet seg av mer land per person enn bøndene gjorde senere i holocen, da jordbruket ble mer effektivt og ga mer mat per arealenhet. Dermed kan det tenkes at dyrkning av ris for tusenvis av år siden mettet relativt få mennesker, men at det allikevel skapt betydelige miljøeffekter på grunn av omfattende avskoging.[22]

En rekke menneskeskapte faktorer kan ha bidratt til økende konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren, men av disse er det avskoging og landrydding i forbindelse med utviklingen av landbruket som kan ha bidratt mest.[22][38] Forskere som benytter forskjellige arkeologiske og paleoøkologiske data argumenterer for at prosesser som bidrar til betydelige menneskelige endringer av miljøet, har pågått over mange tusen år og på en global skala. Dermed har ikke endringene skjedd så nylig som den industrielle revolusjon.

En hypotese som har fått økende oppslutning, er den amerikanske paleoklimatologen William Ruddimans teori om at det under den tidlige holocen for 10 000 år siden, var nivåer av atmosfærisk karbondioksid (CO2) og metan (CH4) som svingte i et mønster forskjellig fra pleistocen, i epoken før.[23][36][38] Han hevder at det var et mønster med betydelig nedgang i CO2-konsentrasjon under den siste istiden i pleistocen som omvendt korrelerer med holocen hvor det har vært en kraftig økning av CO2 for rundt 8000 år siden og senere en økning av CH4 3000 år etter det.[38] Sammenhengen mellom reduksjon av CO2 i pleistocen og økning i løpet av holocen, innebærer at kausaliteten (årsakssammenhengen) for denne veksten av klimagasser i atmosfæren var utbredelsen av landbruket i holocen, spesielt på grunn av store arealbruksendringer og vanning.[23][38]

Spredning av sykdommerRediger

En hypotese går ut på at det i tidlige tider har inntruffet svært omfattende spredning av sykdommer på grunn av menneskelig aktivitet. Teorien går ut på at da menneskene kom til de nye kontinentene ble sykdommer indirekte overført til dyrene der.[39][40] I henhold til denne hypotesen var det menneskene eller dyr som de hadde med seg, for eksempel tamme hunder eller andre husdyr, som innførte én eller flere svært smittsomme sykdommer til nye miljøer. De opprinnelige dyrepopulasjonene hadde ikke immunitet mot disse, slik at de til slutt døde ut. K-selekterte dyr, med lang svangerskapsperiode og små barnekull, som den nå utdødde megafaunaen, var spesielt sårbare for sykdommer, i motsetning til r-selekterte dyr som har en kortere svangerskapsperiode og en høyere bestandsstørrelse. Mennesker er antatt å være den eneste årsaken til sykdomsspredning, etter som andre tidligere innvandrende dyr til Nord-Amerika fra Eurasia ikke hadde ført til utryddelser.[39]

Det er flere problemer med denne teorien, ettersom en slik sykdom må oppfylle flere kriterier samtidig: Den må kunne opprettholde seg selv i et miljø uten verter, den må ha en høy infeksjonsrate og være ekstremt dødelig, med en dødelighetsrate på 50–75%. Sykdom må være meget skadelig for å drepe alle individer i en slekt eller art.[41] Imidlertid har sykdommer vært årsak til noen utryddelser. For eksempel har innføring av aviær malaria (fra fugl) og avipoxvirus (overføres av blant annet mygg), hatt negativ innvirkning på endemiske (stedegne) arter på Hawaii.[42]

Naturlige klimaendringerRediger

 
Øverst: Tørt klima under istiden.
Midten: Atlantikum var varm og våt
Nederst: Mulig vegetasjonsutbredelse i dagens i klima uten menneskelig påvirkning (som for eksempel jordbruk).[43]
 
Melomys rubicola ble erklært utryddet i juni 2016. Dette er det første registrert pattedyr som utryddes på grunn av menneskeskapte klimaendringer.[44]

En av de viktigste teorier for tidlige tiders utryddelser er klimaendringer. Innenfor klimaforskning har en foreslått at en endring av klimaet nær slutten av pleistocen førte til så stort stress på megafauna at dette førte til utryddelse.[45][46] Noen forskere mener at brå klimaendringer var en katalysator for utryddelse av megafauna på slutten av pleistocen, men det er mange som også mener at økt jakt har spilt en rolle, mens andre mener at de to faktorene samvirket.[10][47][48]

Imidlertid er den årlige middeltemperaturen i den nåværende mellomistiden (de siste 10 000 år) ikke høyere enn hva som har vært tilfelle i tidligere mellomistider, til tross for dette har den samme megafaunaen overlevde lignende temperaturstigninger.[49][50][51][52][53][54] For forholdene i Amerika foreligger en kontroversiell forklaring for klimaskifte i yngre dryas, som går ut på at kometer reduserte den globale temperaturen.[55][56][57]

Forhistorisk utvikling forskjellige steder i verdenRediger

Det har blitt forsket mye for å finne ut om tidlige mennesker (hominoidea, overfamilie i ordenen primater) kan ha påvirket bestanden av dyr i betydelig grad. Det er også undersøkt om tidligere arter av homininier (forfedre til mennesket og mennesket selv) i Afrika, der mennesket utviklet seg, kan ha hatt skadelig effekt på det samtidige biologiske mangfoldet. Forskere har analysert mangfoldet av rovdyr de siste fire millioner årene og undersøkt om reduksjoner kan ha sammenheng med en økning av kognitiv kapasitet (intelligens) hos homininier, vegetasjonsendringer eller klimaendringer. Resultatene tyder på at graden av utryddelse for store rovdyr korrelerer (sammenfaller) med økt hjernestørrelse hos homininier og med vegetasjonsendringer, men ikke med klimaendringer (nedbør eller temperaturendringer). Resultatene antyder at betydelig menneskeskapt innflytelse på biologisk mangfold i Afrika startet flere millioner år før moderne mennesker oppstod.[58]

Afrika-EurasiaRediger

Flere afrikanske arter døde ut i holocen, men med få unntak var megafaunaen på det afrikanske kontinentet i stor grad upåvirket helt til for noen få hundre år siden.[59] Afrika sør for Sahara og tropisk Asia har hatt minst reduksjon av megafauna i forhold til andre kontinenter, og er de eneste områdene der det fortsatt lever pattedyr tyngre enn 1000 kg. Dette skyldes antagelig at afrikansk-eurasiatisk megafauna utviklet seg sammen med mennesker, og derfor utviklet en naturlig frykt, i motsetning til de relativt tamme dyrene på andre kontinenter.[60] I motsetning til på andre kontinenter, forsvant megafaunaen på Eurasia-kontinentet over en relativt lang periode. Muligens var årsakene klimaendringer, fragmentering av landområder og synkende bestander, noe som gjorde dem sårbare for overbeskatning, noe som for eksempel steppebison (Bison priscus) var.[61] Oppvarmingen av Arktis førte til en rask tilbakegang av gressletter, noe som i neste omgang hadde en negativ effekt på beitelandet som megafaunaen i Eurasia var avhengig av. Det meste av det som en gang var mammutsteppe har utviklet seg til myrlandskap, altså et miljø som ikke kunne livnære disse store dyrene.[62]

AustraliaRediger

Australia hadde en gang mange forskjellige dyr i kategorien megafauna, med mange likheter til de som finnes på det afrikanske kontinentet i dag. Australias fauna er først og fremst preget av pungdyr, mange reptiler og fugler, grupper som alle har hatt innslag av store arter tidligere.[10]

Da de første menneskene nådde Australia for omtrent 50 000 år siden[10] hadde de allerede avanserte jaktteknikker og våpen til rådighet.[18] Forskere er ikke enige om hvilken grad menneskenes ankomst til kontinentet bidro til utryddelser. En annen viktig faktor kan ha vært tørrere klima for 40 00060 000 år siden, men ansees usannsynlig da det var lavere endringsrate og omfang enn tidligere regionale klimaendringer som ikke drepte megafaunaen. Utryddelsene av planter og dyr i Australia har pågått helt fra de opprinnelige menneskene slo seg ned og frem til i dag. Det er likevel flest planter og dyr som er blitt redusert i antall eller er i fare for utryddelse i nyere tid.[63]

AmerikaRediger

 
Paleo-indianere er de tidligst kjente menneskene i Amerika. Her i en tenkt jaktscene på Glyptodon.

De første menneskene ankom Amerika for 12 00015 000 år siden.[19] Forskere er uenige om i hvilken grad forsvinningen av megafauna på slutten av den siste istiden kan tilskrives menneskelige aktiviteter som jakt. Funn på Monte Verde i Sør-Amerika og på Meadowcroft Rock Shelter i Pennsylvania har startet en diskusjon om cloviskulturen.[64][64] Det har sannsynligvis vært bosetninger før cloviskulturen, og historien til mennesket i Amerika kan strekke seg tilbake mange tusen år før denne kulturen. Funn som understøtter korrelasjoner mellom menneskelige ankomst og utryddelsen av megafauna diskuteres: For eksempel på Vrangeløya i Sibir er ikke utryddelsen av ullhåret mammut (omtrent 2000 før Kristus) sammenfallende med ankomsten av mennesker. Det er heller ikke tegn til masseutryddelse av megafauna på det sør-amerikanske kontinentet. Det er hevdet at utryddelsene delvis kan skyldes klimaendringer forårsaket av menneskelig aktivitet andre steder i verden.[10][65]

Sammenligninger er blitt gjort mellom nylige utryddelser (siden den industrielle revolusjon) og utryddelser under pleistoc nær slutten av den siste istid. Sistnevnte er eksemplifisert ved utryddelse av store planteetere som ullhåret mammut og rovdyr som spiste dem. Menneskene i denne perioden drev jakt på både mammuter og mastodonter,[66] men det er ikke kjent om jakt var årsaken til de påfølgende massive økologiske endringene.[8][9] Årsakene kan se ut til å variere mellom grupper og region. I noen tilfeller virker det som utryddelsene kan ha vært knyttet til jakt, mens i andre er det samsvar med de økologiske effektene av klimaendringer, eller at både jakt og klimaendringer fremstår som sammenfallende.[67]

Økosystemene som oppstod før de første amerikanerne etablerte seg, hadde aldri vært utsatt for mennesker, og kan ha være langt mindre robuste mot menneskeskapte påvirkninger fra steinalderkulturer. Derfor kan handlinger som cloviskulturen stod bak, til tross for at de var tilsynelatende ubetydelige etter dagens målestokk, ha hatt stor effekt på økosystemer og dyreliv som var helt uvant med menneskelig påvirkning.[10]

I regnskogen i Amazonas er det tydelig at mennesker påvirket økosystemer allerede før europeisk kolonisering. Det var til og med etablert byer før europeerne kom.[18]

KaribiaRediger

Menneskets ankomst til Karibia for rundt 6000 år siden er korrelert med utryddelse av mange arter.[68] Eksempler på dette er flere forskjellige arter som levde på bakken som maurslukere og dovendyr som holdt til i trærne på alle øyene, som i dag er utdødd. Disse dovendyrene var generelt mindre enn de som finnes på det sør-amerikanske kontinentet. Megalocnus var den største slekten på opp til 90 kg, Acratocnus var mellomstore slektninger av moderne totåede dovendyr som er endemiske på Cuba, Imagocnus også på Cuba, Neocnus og mange andre.[69]

StillehavetRediger

Forskning basert på arkeologiske og paleontologiske utgravninger på 70 forskjellige øyer i Stillehavet, har vist at mange arter ble utryddet da de første menneskene kom over Stillehavet. Utryddelsene startet for 30 000 år siden i Bismarckarkipelet og Salomonøyene.[70] Det er foreløpig anslått at blant fugleartene i Stillehavet har rundt 2000 arter dødd ut siden ankomsten av mennesker. Dette tilsvarer en nedgang på 20 % av det biologiske mangfoldet av fugler over hele verden.[71]

 
Genyornis newtoni, var en 2 m høy fugl som ikke kunne fly. Det er funnet bevis for at dens egg ble benyttet i matlagingen, hvilket også kan tyde på at tidlige mennesker i Australia drev jakt på megafauna Australia.[72]

De første bosetterne er antatt å ha kommet til Hawaii mellom 300 og 800 etter Kristus. Hawaii er kjent for sine endemiske planter, fugler, insekter, bløtdyr og fisk. Her er 30 % av organismene endemiske. Mange av artene er truet eller har dødd ut, hovedsakelig på grunn av uhell ved beiting og utsetting av nye arter. Nesten 75 % av utryddelsene i USA har skjedd på Hawaii, og i underkant av 40 % av truede arter i USA er hawaiiske arter.[73] Utryddelse har økt på Hawaii siden 1800.[74]

MadagaskarRediger

De første menneskene ankom til Madagaskar for 2500–2000 år siden. I løpet av de første 500 år ble nesten hele den lokale og geografisk isolerte megafaunaen utryddet.[75] De største dyrene, som veide mer enn 150 kg, ble utryddet svært kort tid etter at de første menneskene kom. Andre store og mellomstore arter døde ut etter langvarig jaktpress fra den voksende befolkningen, som beveget seg stadig lengre inn i avsidesliggende områder for rundt 1000 år siden. Mindre fauna gjennomgikk første en bestandsøkning på grunn av redusert konkurranse, deretter skjedde en nedgang fra 1500-tallet.[12]

Elefantfugler, som var en type gigantiske strutsefugler i slektene Aepyornis, Vorombe, og Mullerornis, døde ut som følge av for hardt jaktpress,[76] så vel som 17 arter av lemurer, kjent som gigantisk subfossil lemur. Noen av disse lemurene veide over 150 kg, og studier av fossiler har vist at det ble drevet jakt på mange av disse.[77]

New ZealandRediger

New Zealand er preget av allopatri (geografisk isolerte arter) og øybiogeografi. Øygruppen ble isolert fra Australia for 80 millioner år siden. Dette var den siste store landmassen som ble kolonisert av mennesker. Ankomsten av polynesiske nybyggere fra rundt 1100-tallet resulterte i utryddelse av alle fugler i kategorien megafauna i løpet av noen hundre år.[78]

Den siste moa, en type store strutsefugler, ble utryddet innen 200 år etter ankomst av de første menneskene.[11] Polynesierne innført også polynesiarotte. Dette kan ha lagt en del press på andre fugler. På tiden med tidlig europeisk kontakt (på 1700-tallet) og kolonisering (på 1800-tallet) var fuglelivet likevel omfattende. Med seg på skipene hadde europeerne svartrotter, phalangeriformes (en type pungdyr), katter og arter tilhørende mårfamilien, noe som gikk hardt ut over det opprinnelige fuglelivet. Årsaker til dette var blant annet at mange fugler hadde tilpasset seg et liv på bakken uten å være flyveudyktige. Andre hadde ikke atferd for å være redd mennesker og rovdyr. Kakapo, verdens største papegøye, er vingeløse og finnes nå bare i spesielle områder. Kiwien er også en utrydningstruet fugl.[78]

Reduksjon og utryddelse av arter i nyere tidRediger

 
Hawaiikråke (Corvus hawaiiensis) er utdødd i naturen, men en prøver å få en levedyktig bestand via utsetning av tamme eksemplarer.

Verdens naturvernunion definerer nylige utryddelser som hendelser etter 1500.[79] Minst 875 arter har dødd ut fra 1500 til 2012.[80] Noen arter, som for eksempel davidshjort[81] og hawaiikråke[82], er utdødd som ville dyr, men har overlevd i fangenskap. Andre arter, som floridapanter, er økologisk utdødd, fordi det sparsomme antallet individer som finnes igjen ikke har noen innvirkning på økosystemet de lever i.[83]:318 Andre bestander er bare lokalt utryddet, men eksisterer fortsatt andre steder.[83]:75–77 Dette gjelder for eksempel gråhval, som regnes som utryddet i Atlanterhavet,[84] og havlærskilpadde, som regnes som utryddet i Malaysia.[85]

Menneskelig innvirkning på naturmiljøet fører til tap av økosystemer, biologisk mangfold og naturressurser.[86] WWF Verdens naturfond utgir hvert annet år Living Planet Report. I utgaven som ble utgitt i september 2020 sies det at Living Planet Index viser en gjennomsnittelig nedgang på 68 % for populasjoner (antall individer) av pattedyr, fugler, amfibier, reptiler og fisker som har blitt overvåket mellom 1970 og 2016.[87]

I henhold til Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services som ble utgitt i 2019, er flere arter truet av global utryddelse nå (2019) enn noen gang før. Gjennomsnittlig er rundt 25 % av artene i de vurderte dyre- og plantegruppene truet. Dette tyder på at rundt én million arter allerede er nær utryddelse, mange i løpet av noen tiår etter 2019, med mindre tiltak iverksettes for å redusere driverne (påvirkningsfaktorene) for tap av biologisk mangfold. Uten at tiltak settes i verk vil utryddelsene akselerere.[86] Forskere antar at med dagens raske utryddelse av dyr, vil det største gjenværende dyret på jorden innen 2200 være kuer.[19]

En studie publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America i 2018 beskrev at siden begynnelsen av den menneskelige sivilisasjon har 83 % av alle ville pattedyr, 80 % av marine pattedyr, 50 % av planter og 15 % av fisk forsvunnet. I dag (2019) utgjør husdyr 60 % av biomassen av alle pattedyr på jorden, etterfulgt av mennesker (36 %) og ville pattedyr (4 %). Av fugler alene er 70 % tamme, som for eksempel fjærfe, mens resten er ville.[88][89]

Nøkkeltall fra FNs naturpanels rapport Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services for arter, populasjoner og biologisk mangfold:[90]

  • 8 millioner er det totale antallet estimerte dyre- og plantearter på jorden (medregnet 5,5 millioner insektarter).
  • 10× til 100× naturlig utryddelse av arter, sammenlignet med gjennomsnittet de siste 10 millioner årene (akselererenede tendens)
  • Opptil én million arter er truet med utryddelse, mange i løpet av de nærmeste tiår etter 2020.
  • Mer enn 500 000 (+/- 9 %) av verdens antatte 5,9 millioner landarter har utilstrekkelige leveområder for overlevelse på lang sikt uten gjenoppretting av naturtyper.
  • Mer enn 40 % av alle amfibiearter er truet med utryddelse.
  • Nesten 33 % av alle korallrev, haier og slektninger til haier, og mer enn 33 % sjøpattedyr er truet med utryddelse.
  • 25 % er den gjennomsnittlige andel virveldyr, virvelløse dyr og plantegrupper som er utrydningstruet av arter på landjorden, i ferskvann og i havet, av de dyr og plantegrupper som er undersøkt i tilstrekkelig detalj.
  • Minst 680 virveldyrarter er blitt utryddet av menneskelige handlinger siden 1500-tallet.
  • +/- 10 % er det foreløpige estimatet for andelen av insektarter som er utrydningstruet.
  • Over 20 % nedgang i gjennomsnittlig mengde av lokale arter i de fleste store landbiomer. Reduksjon har for det meste skjedd etter 1900.
  • 70 % er økningen av antall invaderende fremmede arter i 21 land siden 1970. Gjelder land der tellinger over flere år er utført.
  • 30 % er reduksjonen av intakte habitater på landjorden forårsaket av tap og forringing.
  • 47 % er andelen av pattedyr som kan ha fått sin utbredelse negativt påvirket av klimaendringer og tilsvarende er tallet 23 % for truede fugler.
  • Over 6 arter av hovdyr som sannsynligvis vil bli utryddet eller overlever kun i fangenskap.

Drivere for tap av arter og biodiversitetRediger

 
Vandreduen var en art av endemiske duer i Nord-Amerika. Det gjennomgikk en rask nedgang på slutten av 1800-tallet på grunn av habitatødeleggelse og intens jakt etter europeernes ankomst. Den siste ville fuglen ble antageligvis skutt i 1901.

Tap av arter skjer først og fremst på grunn av menneskelige aktiviteter.[2] Direkte og indirekte drivere har akselerert fra 1970 og frem til 2020. De direkte pådriverne for naturendring med global påvirkning har vært (i rekkefølge etter betydning):[91]

  1. Arealbruksendringer (for eksempel hugging av skog, bygging av infrastruktur, endring av jordbrukslandskap og opparbeidelse av tomter) og endring av kystområder.[91]
  2. Direkte utnyttelse av organismer.[91]
  3. Klimaforandringer.[91]
  4. Forurensing.[91]
  5. Invasjon av fremmede arter.[91]

For disse fem direkte driverne finnes det en rekke underliggende årsaker, kalt indirekte drivere, som igjen er bestemt av samfunnsverdier og atferd. Dette inkluderer blant annet produksjons- og forbruksmønstre, dynamikk og trender for verdens mennesker, handel, teknologiske innovasjoner og styring på lokalt, nasjonalt og globalt nivå. Imidlertid er det store forskjeller for direkte og indirekte driver i ulike regioner og land.[91]

Arealbruksendringer og habitatødeleggelseRediger

 
Regnskog på Sumatra som er blitt omskapt til en plantasje for palmeolje.

Arealbruksendringer vil si at bruken av jordens landareal endres, for eksempel til bolig-, nærings-, rekreasjon- eller samferdselsformål. Utvidelse for landbruksformål er den mest utbredte formen for arealbruksendring, men utvidelse for bygging av infrastruktur er også betydelig. Endringene har hovedsakelig skjedd på bekostning av skog (stort sett tropisk), våtmarker og gressletter.[91]

Over en tredjedel av jordens landoverflate benyttes til avling eller husdyrproduksjon. Landbruksproduksjon skjer på rundt 12 % av jordens isfrie land. Beite forekommer på omtrent 25 % av jordens totale isfrie land.[92][93] Arealbruksendringer i kystsoner påvirker habitater, blant annet elvemunninger og deltaer som er kritiske for økosystemer og fiskerier.[94]

Det globale omfanget av våtmarker har sunket med 30 % i årene 1970–2008, og det totale tapet siden 1700 er estimert til å være på 87 %. Spesielt finnes det store torvmyrområder i Sørøst-Asia, der rundt 56 %, i areal, av alle tropiske torvområder finnes.[95]




 

Biomasse av pattedyrjorden i 2018[88][89]

██ Husdyr, mest kveg og svin (60%)

██ Mennesker (36%)

██ Ville dyr (4%)

Industrielt landbruk og økende etterspørsel etter kjøtt har bidratt til betydelig reduksjon av globalt biomangfold. Årsaken er at dette er en betydelig driver for avskoging og habitatødeleggelse. Artsrike habitater, som for eksempel store deler av Amazonas-regionen, blir gjort om til jordbruksland for kjøttproduksjon.[5][96][97][98]

I mars 2019 publiserte Nature Climate Change en studie utført av økologer fra Yale University, som fant at frem mot 2070 ville menneskelig arealbruk redusere habitatene til 1700 arter med opptil 50 %. Dette gjør at disse artene er enda mer utsatt for en mulig utryddelse.[99][100] PLOS Biology ved University of Queensland publiserte en lignende studie som påviste at: «[M]er enn 1200 arter globalt er i fare for å dø ut i mer enn 90 % av habitatene deres og vil nesten helt sikkert blir utryddet uten bevaringstiltak».[101][102]

Utnyttelse av naturressurser og organismerRediger

Fra 1990 til 2015 ble det globale skogarealet redusert fra 4,28 milliarder til 3,99 milliarder hektar. En utfordring har vært å forvalte skoger for å opprettholde skogbruksnæringen og samtidig sikre fornyelse for å sikre langvarig overlevelse av skoger. Mye skogbiomasse brukes til energiproduksjon. Per 2014 sto det for 14 % av den globale energimiksen. Mellom 1960 og 2014 økte bruken av bioenergi 2,7 ganger.[103]

Uttak av vannressurser fra elver og innsjøer forringer naturen og dens økosystemer. Dette gjelder særlig store vannuttak i tørre og halvtørre regioner. I regioner der landbruket bruker vanning i stort omfang, fører det til drastiske effekter på våtmarker og dyreliv.[104]

Virkningene på biologisk mangfold forårsaket av gruvedrift og petroleumsutvinning er muligens enda større enn for landbruksutvidelser. Alvorlige landskapsforandringer er avskoging, groper, store mengder avfall, omfattende forbruk av ferskvann, utslipp av kjemiske og fysiske miljøgifter til luft, jord og vann. Kull- og gullgruvedrift kan føre til store endringer i et landskap, blant annet ved omfattende ødeleggelse av skog og tilsvarende tap av naturtyper.[105]

Fiskeri og havbruk er viktig for matsikkerhet, levebrød og global økonomi, til tross for at fiskebestandene stadig reduseres. Globalt dekker fisk behovet for rundt 20 % av all animalsk protein.[106] Uheldige miljøeffekter av fiske har ofte å gjøre med dårlig ressursforvaltning (rovfiske). Fiske har også innvirkning på andre deler av miljøet, for eksempel hvordan bifangst håndteres eller om habitater ødelegges.[107]

Ulovlig jakt og sanking er økende og truer også det biologiske mangfoldet (2019). Drivere for dette er etterspørsel etter tradisjonell medisin, suvenirer, kjæledyr og luksusvarer. Tjuvjakt har ført mange arter til randen av utryddelse, for eksempel neshorn og tigre.[108] Troféjegere, spesielt fra USA, spiller en betydelig rolle for reduksjonen av giraffer. Dette blir omtalt som en «stille utryddelse».[109]

Mennesket ser ut til å opptre på en unik måte som art i jordens økosystemer. Forskning viser at mennesker rundt om i verden i stor grad jakter på voksne dyr i sin mest produktive alder, og har en preferanse for byttedyr som er lite bærekraftig i et økologisk perspektiv. Median for uttak av voksne dyr er opptil 14 ganger høyere enn for andre rovdyr. Spesielt er jakttrykket på rovdyr (toppkonsumenter) på landjorden og fisk stort. Det er derfor foreslått at mennesket omtales som en «global superpredator».[110]

Global oppvarmingRediger

Utdypende artikkel: Konsekvenser av global oppvarming

 
Klimaendring vil etterhvert bli en stor trussel mot biodiversitet. Afrikas fugle- og dyreliv er spesielt utsatt, og det er estimert opptil 50 % reduksjon av mange arter innen 2100. Bildet viser Klein Namutomi Waterhole i Namibia.[111]

Global oppvarming er forventet å føre til store forandringer over et relativt kort tidsrom. Mange arter vil ikke ha mulighet for å forflytte seg til områder med passende klima ved middels eller store klimaendringer. Endringer i henhold til scenario med små klimaendringer vil gi mindre problemer. Arter som ikke har evne til å tilpasse seg et nytt klima tilstrekkelig fort, vil enten reduseres i antall, eller dø ut, i visse, eller alle, utbredelsesområder. Økt dødelighet for trær og reduserte skogsområder er forventet å skje i mange regioner frem mot 2100. Dette på grunn av økt temperatur og tørke. Redusert utbredelse av skog gir risiko for redusert biologisk mangfold.[112]

Noen modellstudier har påvist stor risiko for skogbranner i deler av verden for en global gjennomsnittlig oppvarming under 4 °C. En slik oppvarming innebærer en betydelig økning av risiko for utryddelse av arter på landjorden og i ferskvann. Vurdering av potensielle økologiske konsekvenser ved en oppvarming over 4 °C innebærer høy risiko for omfattende tap av biodiversitet.[112]

Klimaendringer forventes å bli en stor stressfaktor på økosystemer i ferskvann og i havet etter 2050. Påvirkningen forventes å bli spesielt stor for scenarier med medium eller stort utslipp av klimagasser.[112]

En konsekvens av menneskeskapte CO2-utslipp er havforsuring, som er en driver for svekking av marine økosystemer. Forsuring resulterer i biokjemisk endring av havets økosystemer. Forsuring er mest kritisk for grunne havområder som er overmettet med kalsiumkarbonat. pH-nivået i havet har falt med mer enn 30 % siden førindustriell tid. Havforsuring degraderer marine organismer og funksjoner. Forsuring påvirker kalsifiserende organismers (som for eksempel koraller, snegler, krabber) evne til å bygge og vedlikeholde sine skjelett og skjell av kalsiumkarbonat, i tillegg til å endre andre grunnleggende metabolske prosesser (stoffskifte).[113]

ForurensningRediger

 
Forurensning av jord, luft og vann i Kina.

Forurensning er spredning av stoffer til luft, vann eller jord som er skadelig for levende organismer.[114] Miljøgifter er stoffer som er skadelige (giftig) selv i små konsentrasjoner, de er lite nedbrytbare og har alvorlige langtidsvirkninger og de kan hope seg opp i organismer i næringskjeder.[115]

Når forurensing tilføres et organismesamfunn er det først og fremst artssammensetning og relativ forekomst mellom artene som endrer seg. Konkurranseforholdet mellom artene endrer seg i neste omgang, slik at de mest følsomme reduseres i antall eller dør ut, mens de mest tilpasningsdyktige blir dominerende. Økologiske systemer som utsettes for forurensning blir vanligvis mer ustabile.[114]

Når det gjelder global forurensning er det bare noen få variabler som blir målt systematisk. Betydelige utslipp til atmosfære, vann og jord fra industri og husholdninger er derfor ukjente. Data antyder at de globale forurensningsnivåene har økt proporsjonalt med den totale befolkningsveksten eller mer.[116]

Invaderende arterRediger

Fremmede arter har globalt fordoblet seg fra 1970 til 2019 og truer lokale arter og økosystemtjenester, samt økonomier og menneskers helse. Det kumulative antallet fremmede arter som er registrert er rundt 30 ganger større i høyinntektsland enn i lavinntektsland. Innføringen av invasive arter ser ut til å være høyere enn noen gang før og uten tegn til å reduseres. Drivere for dette er handel, økt menneskelig mobilitet, kontinuerlig degradering av leveområde og klimaendringer.[117]

Indirekte drivereRediger

Menneskelig befolkningsvekst og økende forbruk per person anses å være de viktigste indirekte driverne for tap av biologisk mangfold.[118] Noen forskere hevder at fremveksten av kapitalismen som det dominerende økonomiske system har akselerert økologisk utnyttelse og ødeleggelse, og dermed forsterket masseutryddelsen av arter.[119] Blant annet hevder den marxistiske geografen David Harvey ved City University of New York, at den nyliberale æra «er epoken med den raskeste masseutryddelse av arter i jordens nyere historie».[120]

Truede arterRediger

 
Det er om lag 880 fjellgorillaer igjen i verden. Hele 60 % av artene av primatene utsettes for utryddelse og 75 % har reduserte bestander på grunn av menneskelige handlinger.

Verden står overfor en omfattende masseutryddelse av arter, med ødeleggelser av habitater med stor biodiversitet som korallrev og regnskog, samt flere andre. Flesteparten av artene er ukjente før de forsvinner. Estimater går ut på at arter forsvinner med en hastighet 100 til 1000 ganger større en den naturlige utryddelsesraten.[121][122][123][124][26][24] Muligens er det tolv arter som gjennomsnittlig forsvinner hver dag. Kunnskapen om alle verdens arter er begrenset, derfor er forskjellen mellom estimatene så store. Først og fremst er det kjennskapen om tilstanden for verdens fuglebestander som er godt kjent.[125][126]

I henhold til IUCNs rødliste er mer enn 31 000 arter truet av utryddelse, hvilket vil si 27 % av alle arter som er undersøkt og som en har målinger for. Noen eksempler på utsatte organismer er: 41 % av de undersøkte amfibier er truet med utryddelse, 25 % av pattedyr, 33 % av bartrær, 14 % av fugler, 30 % av haier og skater og 33 % av korallrev.[127]

Naturen var «den eneste kilden til mat, fiber, drivstoff og medisin i de første 99 % av menneskets historie» og bidrar fortsatt betydelig til økonomien, til og med i sterkt industrialiserte samfunn. Det er derfor utvilsomt at ville dyr, fugler, fisk og planter kan sees på som et økonomisk gode.[128][129][130][131]

Artene i naturen er ofte en del av et felles gode, altså en fellesressurs som alle nyter godt av. En aktør som foretar uttak av ressurser, for eksempel ville dyr som gir næringsrikt kjøtt, får en stor fordel av å øke graden av utnyttelse, men dette vil kunne lede til sammenbrudd for bestandene. Imidlertid er kostnaden (ulempen av overutnyttelse) noe som deles av alle. Dette problemet er formulert av den amerikanske økologen Garrett Hardin (1915–2003), kjent som Allmenningens tragedie: «frihet i allmenningen fører til ruin for alle».[129]

AmfibierRediger

 
Gylden padde i Costa Rica ble utryddet i 1989. Forsvinning har blitt tilskrevet flere faktorer som oppvarming på grunn av El Niño, sopp, tap av habitat og innføring av fremmede arter.[132]

Amfibier er den gruppen av dyr som er mest utsatt for utryddelser. De har eksistert i mer enn 300 millioner år og overlevd tre andre masseutryddelser, men er nå i stor fare for å forsvinne.[10]:17 En tredjedel, eller mer, av de rundt 6300 kjente amfibieartene er truet. Frosker, padder og salamandere er følsomme for miljøendringer, dermed kan de betraktes som indikatorer for miljøtilstanden.[130]

En regner med at viktige årsaker for deres tilbakegang har å gjøre med sykdommer forårsaket av patogener, samt habitatødeleggelse, invaderende arter, miljøgifter og global oppvarming. Forskere mener at disse faktorene ikke nødvendigvis er skadelige hver for seg, men at det er et samvirke mellom dem som fører til økt dødelighet eller redusert formering, eventuelt begge deler.[133]

Mer spesifikt forklares tilbakegangen med forhold som har å gjøre med at deres livssyklus involverer flere naturmiljøer, ved at de utvikles som egg og larver i vann og har sitt voksne liv på land. Froskelarver er vanligvis vegetarianere, men som voksne er de rovdyr, noe som utsetter dem for forskjellig typer mat, rovdyr og parasitter. De har videre fuktig hud og har delvis kutan respirasjon (en type åndedrett gjennom huden), dermed står de i nær kontakt med omgivelsene og kan lett påvirkes av forurensning. Enda en faktor er at de er vekselvarme, slik at de er følsomme for klimaendringer. I tillegg er de stedbundne, slik at om miljøet endrer seg har de ikke særlig gode muligheter til å flytte seg til et annet område.[134]

Tap av habitater, innførte rovdyr og forurensning, samt infeksjon av en spesiell sopp, kalt Chytridiomycosis, som er spredt på grunn av reisevirksomhet,[10] globalisering og handel med ville dyr, har forårsaket alvorlig reduserte bestander av over 500 arter med amfibier, og kanskje 90 utryddelser.[135] Blant annet er gylden padde i Costa Rica og magerugende frosk i Australia utryddet. Chytrid-soppen har spredd seg over Australia, New Zealand, Sentral-Amerika og Afrika, og til områder med høyt mangfold av amfibier, som for eksempel tåkeskog i Honduras og Madagaskar. Batrachochytrium salamandrivorans er en lignende infeksjon som spesielt truer salamandere.[10]:17

FuglerRediger

 
Vanlige huskatter jakter på ville fugler og dreper så mange at det får betydning for bestandene. Det er per 2018 hele 202 fuglearter i verden som er truet av katter. Forskjellige andre husdyr utgjør også en trussel for fuglelivet.[125]

Fugler opptrer i nesten alle habitater på jorden, dermed indikerer tilstanden for fugler noe om tilstanden for hele det miljøet de holder til i. Bestanden av fugler går ned i nesten alle habitater.[130] Av verdens rundt 10 000 kjente fuglearter er minst 40 % utsatt for reduserte populasjoner, 44 % er stabile, 7 % har økende bestander og for 8 % er trendene usikre. 7 % er sårbare, 7 % er sterkt truet og 2 % kritisk truet (kan bli utryddet i naturen).[125]

Fra 1500 og frem til 2018 har 161 fuglearter forsvunnet fra naturen, men fem av artene finnes fortsatt i fangenskap. Det er imidlertid 22 arter som er kritisk truet, men der status ikke er kjent. Dermed er det mulig at 183 arter er utryddet siden 1500.[125]

Fugler trues av utvidelser av landbruksareal, intensifiering av landbruket, tømmerhugst, invaderende arter, jakt, klimaendringer, utbygging av infrastruktur og urbanisering, samt mange andre påvirkninger.[125]

I naturen og for økosystemtjenester (goder og tjenester fra naturen) har fugler en rekke viktige bidrag. De spiser skadedyr, pollinerer blomster, sprer frø, spiser åtsler. Videre deltar fugler i næringskjedene slik at næringsstoffer er i sirkulasjon og de bidrar på måter som kommer andre arter til gode. Mye forskning har vært utført på fuglenes bidrag i økosystemene, slik at kunnskapen er veletablert. Et annet aspekt med fugleliv er at mange mennesker er interessert i fuglekikking, de blir matet og brukt som kunstnerisk og åndelig inspirasjon. Til tross for dette er fuglelivets økonomiske betydning lavt verdsatt. Det blir derfor gjort forskning for å kvantifisere økosystemtjenestene som fuglene bidrar med og nytten for mennesker.[128]

PattedyrRediger

 
Neshornet Angalifu, av rasen nordlig stumpneshorn, i San Diego Zoo Safari Park som døde i desember 2014.[136] Den 10. mars 2018 døde også Sudan, den siste hannen av denne underarten.[137]

Totalt sett anslår Verdens naturvernunion at halve klodens 5 491 kjente pattedyr synker i antall og en femtedel er i fare for å forsvinne for alltid. Totalt sett er 1131 av verdens pattedyr klassifisert som utrydningstruet, truet eller sårbar. I tillegg til primater, er sjøpattedyr, som for eksempel hvalarter, delfiner og niser, blant de pattedyr som går raskest mot utryddelse.[130] Pattedyr har særlig vært utsatt for menneskeskapte miljøendringer, slik at det er estimert at det vil kunne ta flere millioner år for dem å utvikle seg til nye arter.[138][139] I WWFs statusrapport for 2018 sies det at gjennomsnittlig er populasjonen for alle pattedyr redusert med 60 % siden 1970. (Dette må ikke forveksles med den faktiske nedgangen for alle dyr til sammen, som er et lavere tall).[140][141][a]

 
Vaquita er verdens mest truede marine pattedyr. Den har blitt redusert til kun 30 individer per februar 2017. De blir ofte drept på grunn av garnfiske.[142] I mars 2019 var det bare 10 gjenværende dyr, i henhold til International Committee for the Recovery of the Vaquita.[143]

Flere store dyrearter er prognosert å kunne bli utryddet i nær framtid,[144] blant dem er neshorn,[145][146] flere arter primater,[147] skjelldyr[148] og giraffer.[149][150] For store dyr er spesielt jakt en trussel de fleste steder i verden.[151][152][153] Beskatning av større dyr på grunn av kjøtt eller spesielle kroppsdeler er hovedårsaken for tilbakegangen, og 70 % av de 362 større dyreartene er i nedgang per 2019.[154][155]

Flertallet av primatene er truet av utryddelse. Rundt 90 % av primatene, det vil si gruppen som inneholder lemurer, lorier, galagoer, tarsiidaer og menneskeaper, lever i tropiske skoger som raskt forsvinner. Verdens naturvernunion anslår at nesten 50 % av verdens primatarter er i fare for utryddelse. Totalt sett anslår Verdens naturvernunion at halvpartens av klodens 5 491 kjente pattedyr synker i antall og en femtedel er i fare for å forsvinne for alltid. Totalt sett er 1131 av verdens pattedyr klassifisert som utrydningstruet, truet eller sårbar. I tillegg til primater, er sjøpattedyr, som for eksempel hvalarter, delfiner og niser, blant de pattedyr som går raskest mot utryddelse.[130]

Bestander av store kattedyr har blitt sterkt redusert fra rundt 1970 og frem til 2016. Disse artene kan stå foran utryddelse frem mot 2050. I henhold til estimater fra Verdens naturvernunion er bestandsreduksjonene av løver, leoparder, pantere og tiger meget store. Pantere er langt nærmere utryddelse enn tidligere antatt, med bare 7 100 gjennværende ville individer i 2016. Disse lever i områder som bare utgjør 9 % av det opprinnelige tilholdsstedet.[156]

Økningen av krypskyttere involvert i illegal handel med elfenben, sammen med tap av habitater, truer bestanden av afrikansk elefant. I 1979 besto bestanden av 1,7 millioner individer, mens det i 2016 var færre enn 400 000 igjen.[157][158][159] Før europeisk kolonisering har forskere estimert at det i Afrika var så mye som 20 millioner elefanter.[160] I henhold til telling utført av Great Elephant Census har 30 % av afrikanske elefanter (eller 144 000 enkeltindivider) forsvunnet i perioden fra 2007 til 2014.[158][161] Afrikanske elefanter kan bli utryddet innen 2035 hvis krypskytingen får fortsette.[150]

Mennesker får nytteverdi av ville pattedyr på flere forskjellige måter. For det første i form av næringsrik mat, noe som er svært viktig i mange deler av verden. Såkalt bushmeat er kjøtt fra ville dyr som er viktig i flere land, spesielt i Afrika. For det andre utnyttes ville pattedyr direkte ved salg. For det tredje gir dyr turistinntekter, for eksempel ved safariturisme. Dessuten inngår pattedyr i økosystemene som i neste omgang tilbyr økosystemtjenester. Økosystemtjenestene fra dyr er vanskelige å kvantifisere, derfor blir dette aspektet ofte oversett.[129]

De 189 landene som har underskrevet Konvensjonen om biologisk mangfold (Rio-Avtalen),[162] har forpliktet seg til å utarbeide en handlingsplan for biologisk mangfold, et første skritt for å identifisere spesifikke truede arter og naturtyper i alle land.[163]

FiskRediger

 
Fisk har stor betydning både som levebrød og mat, her fra stranden i Nouakchott, Mauritania.

Globalt er 21 % av alle de fiskeartene som er vurdert av Verdens naturvernunion i 2010 i fare for utryddelse. I dette tallet inngår mer enn en tredjedel av alle haier og rokker. Økosystemer i vann over hele verden er truet på grunn av stadig økende behov for vann, oppdemming av elver, utslipp av forurensning og innvandrende arter. Dette gjør at fiskearter både i ferskvann og i havet er utsatt.[130]

Fiske har hatt en ødeleggende effekt på bestander av marine organismer i flere hundre år, lenge før ødeleggelsene ble særlig omfattende og effektive fiskemetoder som trålfiske ble vanlig.[164]

En studie publisert i Science i 2018 anslo at verdens bestand av spekkhuggere er på randen av kollaps på grunn av giftige kjemikaler, blant annet PCB. Dette til tross for at PCB har vært forbudt i mange år, men fortsatt kommer stoffet ut i havet.[165] Store arter som hvithaier, blåhval, makrellstørje og nordkaper, samt over femti arter av haier og rokker er spesielt sårbare. Årsaken er at kommersielt fiske har en tendens til å fiske spesielt mye etter de store artene. Med dagens trender (2016) vil mange av de store artene forsvinne. Økosystemene i havet kan dermed få påvirket sine strukturer og funksjoner i millioner av år fremover.[166][167][168][169]

Fiskeri og havbruk er viktig for verdens matsikkerhet og for menneskers levebrød. Imidlertid blir viktige fiskebestander stadig redusert. Globalt dekker fisk behovet for rundt 20 % av all animalsk proteinbehov for befolkningen. Verdiskapningen i verdens fiskerier i 2011 ble estimert til å være over 24 milliarder US-dollar.[106] Miljøeffekter av fiske har å gjøre med konsekvenser av ressursforvaltning, altså om det karakteriseres av rovfiske eller bærekraftig fiskeriforvaltning.[170]

Virvelløse dyrRediger

 
Honningbier (Apis mellifera) er i tilbakegang uten at en helt har forstått hvorfor.

Virvelløse dyr er et samlebegrep for alle dyr som mangler en ryggsøyle, blant annet svamper, maneter, muslinger, insekter, sekkdyr, bløtdyr, leddyr, leddormer og flatormer. Disse utgjør 97 % av alle dyrearter på jorden uten at det eksakte antallet arter er kjent. Verdens naturvernunion har kartlagt at blant 9 526 arter av virvelløse dyr, er 30 % i fare for utryddelse. Totalt regner en med at det finnes 1,5 millioner virvelløse arter. Spesielt er de som lever i ferskvann utsatt for farer som forurensning, redusert grunnvann eller vassdragsregulering. Avskoging er en trussel for virvelløse dyr, spesielt i regnskoger. I havet er spesielt artene som holder til ved korallrev utsatt.[130]

Virvelløse dyr har mange viktige roller i økologiske nisjer i naturen. Om disse blir redusert, eller at mangfoldet endres, kan det ha stor betydning for økosystemfunksjoner og -tjenester, det gjelder alt fra primærproduksjon til pollinering og skadedyrbekjempelse. Samtidig er det mange viktige virvelløse grupper som bidrar med kritiske økosystemtjenester, noe som fremdeles ikke er tilstrekkelig undersøkt når det gjelder tap av biologisk mangfold. Et eksempel er mangfoldet av virvelløse dyr i jordsmonn, disse er av særlig betydning for økosystemfunksjoner i flere naturtyper, blant annet for erosjonskontroll i jord og for næringskretsløpet.[171]

Høyest risiko for utryddelse og størst tap av biodiversitet kan oppstå for virveldyr, spesielt ved reduksjon av insekter. Tap av insekter forventes å få store konsekvenser for funksjonen til økosystemer og i siste instans for menneskers velbefinnende.[172] Av de én million insektartene som er undersøkt, er kun 5 000 betraktet som skadelige for avlinger, husdyr eller for mennesker (som mygg og flått). Nytten av insekter fås ved pollinering (bestøvning av planter) og skadedyrbekjempelse, de er dessuten råmaterialer og mat.[172] Reduksjon av pollinatorer (insekter som bestøver planter) skjer både når det gjelder mangfoldet av insekter og andre pollinerende dyr.[klargjør] Nedgangen begynte på slutten av 1900-tallet.[173] Pollinatorer er nødvendig for bestøvning av 75 % av alle matplanter. Det er derfor alvorlig at bestandene er synkende, både for antall og mangfold i hele verden.[174]

En studie fra 2017 ledet av Caspar Hallmann og Hans de Kroon ved Radboud University Nijmegen i Nederland anslo at den samlede biomassen av insekter i Tyskland var blitt redusert med tre fjerdedeler i løpet av de foregående 25 årene.[175] Per 2019 er 40 % av alle insektarter i tilbakegang, og en tredjedel er i fare.[176] Nedgangen av insektbestandene blir tilskrevet blant annet intensivt landbruk, bruk av plantevernmidler og klimaendringer.[177]

ReptilerRediger

 
Suppeskilpadde (Chelonia mydas), er en truet art som blant annet holder til langs Javas sørkyst.

Krypdyr, eller reptiler, er dyr som skilpadder, ormer, krokodiller, øgler. For hele verden sett under ett har Verdens naturvernunion funnet at 21 %, hvilket vil si 594 arter, av de evaluerte reptilene er truet eller i fare for utryddelse. I USA er 32 krypdyrarter i faresonen, omtrent 9 % av totalen. Reptilarter på øyer er blitt utsatt for størst tilbakegang, og minst 28 reptiler som lever på øyer har dødd ut siden 1600. De viktigste truslene mot krypdyr er ødeleggelse av naturtyper og invasjonen av fremede arter, som konkurrerer med dem om habitat og mat.[130]

Reptiler har noen fellestrekk med amfibier. Arter fra de to klassene holder til i nærliggende naturtyper, de er vekselvarme (kroppstemperaturen er i hovedsak styrt av omgivelsestemperaturen) og er sårbare for forringelse av naturmiljøet. Blant annet tåler de forurensning dårlig og er følsomme for introduksjon av fremmede arter.[134]

I neotropiske økosystemer spiller reptiler en nøkkelrolle for energitransport og sirkulasjon av næringsstoffer, i tillegg til å hjelpe med å kontrollere skadedyrbestander og potensielt fungere som pollinatorer og frøspredere. De er menneskeføde flere steder i verden, spesielt urfolk i rurale strøk i for eksempel Sør-Amerika spiser forskjellige arter av slanger, skilpadder og alligatorer. En annen direkte nytte er råmaterialer som skinn og lær, kjøtt (for eksempel fra noen typer alligatorer), fett, tenner (samme bruksområde som elfenben), råstoffer til medisin og bruk av levende dyr som kjæledyr. Alt dette er materialer som eksporteres og gir inntekter.[134]

PlanterRediger

Av de mer enn 300 000 kjente planteartene har Verdens naturvernunion evaluert bare 12 914 arter, og funnet ut at omtrent 68 % av dem er utrydningstruet.[130]

Minst 571 planter er utryddet fra 1750 til 2020, men det er stor usikkerhet rundt hvor mange planter som egentlig finnes og hvor mange som er forsvunnet. Forskerne mener allikevel at det er mange flere planter enn dette antallet som er blitt utryddet. Årsaker for at en mener at tallet er underestimert, er at mange planter har så liten utbredelse at det er få eller ingen planter av motsatt kjønn, eller at de dyrene som sprer frøene deres ikke lenger er til stede. Dermed vil de kunne dø ut. Dessuten tar det mange år før en offisielt vil fastslå at en plante er utdødd, og mange planter venter på en formell avgjørelse.[178][179]

Fordi planter ikke beveger seg som dyr dersom deres habitater ødelegges, er de spesielt utsatt for utryddelse. Om et område blir skadet kan det tilsynelatende være mange planter som dominerer, men de kan allikevel dø ut fordi de ikke greier å spre seg til nye habitater. På grunn av global oppvarming forventes det at problemet forsterkes betydelig og at raten for plantedød vil øke kraftig. Planter utgjør basen for økosystemer og næringskjeder, dermed kan dette få alvorlige følger for alle arter, fordi disse er avhengige av planter for mat, ly og overlevelse. Planter er i tillegg kilden til et flertall av medisiner.[130]

SoppRediger

 
En del sopparter kan kun sees som et nettverk av mycelium, noe som gir utfordringer ved kartlegging av utbredelse.

For soppartene er det gjort litte for å samle inn data og vurdere reduksjon av mangfold. Allikevel er sopp utsatt for samme trusler som dyr og planter på grunn av klimaendringer, forurensning, overbeskatning, ødeleggelse av habitater og fragmentering.[180]

Samarbeid mellom mykologer (soppeksperter) og naturvernere har vært vanskelig på grunn av manglende kunnskap om soppdistribusjon og økologiske data. Sopp er ofte usynlige og kan i noen tilfeller bytte mellom former. Selv om sopp er allestedsnærværende og har svært stor diversitet, blir de generelt sett på som vanskelige å oppdage og telle. Noen sopparter består ikke av noe annet enn et pistrete nettverk av mycelium. De utgjør derfor et stort, men ofte skjult nettverk i jord og i andre levende ting. Dette gjør dem vanskelige å karakterisere, kartlegge og overvåke. Det er (2018) et generelt skifte mot å bevare hele økosystemer, og på grunn av soppenes økologiske betydning i næringssykluser kan dette gi større fokus på bevaring.[180]

Beskyttelse av sopp begynte i Europa, hvor det har vært lange tradisjoner for registrering og klassifisering av sopp i flere land. Da det ble rapportert om betydelige reduksjon av sopp i 1970- og 80-årene, ble dette tatt alvorlig. Disse endringene var hovedsakelig sett i sammenheng med økende nivåer av luftforurensning som påvirket mykorrhiza-relasjonen til trær (samliv (symbiose) mellom trær og sopp), hugst i gamle skoger og tap av gressletter med egenskaper som sopp trives på. Omlag 10 % av alle store sopparter (sopp med synlige, ofte fargede kopper eller kapper) er truet av utryddelse i Europa. Utenfor Europa er usikkerheten stor på grunn av manglende fokus på kartlegging.[180]

AntropocenRediger

Utdypende artikkel: Antropocen

 
Diagram som viser den økologiske prosessen i korallrev før og etter antropocen.

I dag er utryddelsesraten av arter anslått til å være 100 til 1000 ganger høyere enn den naturlige hastigheten, altså den historisk typiske raten for utryddelse (i form av naturlig evolusjon).[123][181] Det store omfanget av artsutryddelse ansees som menneskeskapt, og blir dermed (spesielt når det refereres til prognoserte fremtidige hendelser) regnet som en del av antropocen.[14][182][183] Antropocen er et begrep som ble introdusert i år 2000. Noen forskere mener at en ny geologisk epoke allerede har begynt og at denne innebærer de mest omfattende artsutryddelser siden Kritt-paleogen-utryddelsen for 66 millioner år siden.[10]

Begrepet antropocen brukes stadig oftere av forskere, men noen kommentatorer ser de nåværende og fremtidige utryddelser som en del av en lengre holocen-utryddelse.[45][184] Grensen mellom holocen og antropocen er omstridt, og et forslag er at menneskelig påvirkning av klimaet over det som er normalt, må ansees som starten på antropocen.[23] Andre plasserer overgangen fra holocen til anthropocen ved den industrielle revolusjon. Uansett er hendelsene forskjellige nok fra resten av holocen til å kunne karakteriseres som en ny epoke i geologisk forstand.[185][186]

Bevaring av biomangfoldRediger

 
Fra en demonstrasjon for naturvern (Climate March 2017).

Det er vanskelig å si sikkert om menneskeheten står oppe i, eller foran, en masseutryddelse, til det er usikkerhetene for tallene over utryddede dyr for store. Det er blant annet store forskjeller mellom tall for dokumenterte og anslåtte utryddelser. En annen usikkerhet er det totale antallet kjente arter. I den store gruppen ryggstrengdyr (med undergrupper kappedyr, lansettfisker og virveldyr) er 872 arter dokumentert utryddet siden 1500-tallet. For insekter er det bare dokumentert at 62 arter er utryddet, men for insekter er bare 1 % av de kjente artene vurdert. De fem tidligere masseutryddelsen har hatt et tap av arter i intervallet 60–90 %, og den pågående reduksjonen av arter er langt unna et slikt omfang. Likevel kan en i fremtiden forvente store tap forårsaket av reduksjon av artsrike områder som regnskog, korallrev, kystområder, elvedeltaer, våtmarker og lignende habitater.[187]

Stor reduksjon og fragmentering av leveområder fører til at dyr og andre organismer blir sårbare, slik at de for eksempel kan dø ut ved sykdommer eller ekstremvær. I en slik situasjon finnes det ikke populasjoner i nærheten som kan slå seg ned og gjenoppta bestanden (rekolonisering). Et annet problem er innavlsdepresjon som skjer når det ikke forekommer utveksling av genmateriale med nabobestander. Dermed dør sårbare arter ut på lengre sikt. En antar at det i dag finnes mange arter av pattedyr og fugler som kun opptrer i små innavlede grupper, som på lengre sikt ikke vil klare seg.[187]

United Nations Foundation og tolv naturvernorganisasjoner mener at verdenssamfunnet må opprette verneområder på 30 % av landjorden og 30 % av havområdene innen 2030. Innen 2050 må målet være å øke dette til 50 %, for å begrense den utryddelseskrise som en verdensbefolkning på rundt 10 milliarder i 2050 vil kunne skape. Til sammenligning er 14,5 % av jordens landoverflate og 7,3 % av verdenshavene formelt beskyttet per 2018. Ideen om å beskytte halve jorden oppstod i begynnelsen av 1970-årene, og har fått økt gjennomslag etter 2000. Hva som egentlig skal forstås med verneområder er åpent for debatt, men en ser for seg mange forskjellige kategorier av beskyttelse og nivåer av bruk av naturen i slike områder. Naturvernere sier at disse høye beskyttelsesnivåene er nødvendige for å sikre de økosystemtjenestene som mennesker får fra naturen. Selv om mange arter er redusert betydelig er det fremdeles mulig å redde de aller fleste.[188][189] Dette målet om naturbeskyttelse er også fremsatt av forskere.[190]

I november 2018 oppfordret FNs sjef for biomangfold, Cristiana Pașca Palmer, borgere over hele verden til å legge press på myndighetene for å gjennomføre betydelig beskyttelse av dyrelivet i 2020. Dette var fordi et ubegrenset tap av biomangfold er en «stille trussel», like farlig som global oppvarming, som har fått lite oppmerksomhet i sammenligning. Hun sa at «det er en forskjell fra klimaendringene hvor folk kan føle endringene i sin hverdag. Med biologisk mangfold er endringene ikke så klare, men etter den tid vil folk se hva som skjer, men da kan det være for sent».[191]

I januar 2020 ble FNs Konvensjonen om biologisk mangfold utarbeidet. Den er lik Parisavtalen, og har som mål å stoppe reduksjonen av biologisk mangfold og kollaps av økosystemer ved å sette en frist til 2030 for å beskytte 30 % av jordens land og hav, redusere forurensning med 50 % og restaurering av økosystemer innen 2050. Verden mislyktes med å gjennomføre lignende mål for 2020, som ble satt av Konvensjonen under et toppmøte i Japan i 2010.[192][193]

Nedenfor er det vist et galleri over verdens ti mest truede dyr.[194]

Se ogsåRediger

NoterRediger

Type numrering
  1. ^ Et eksempel som forklarer denne reduksjonen er at en har tre bestander: 5000 løver, 500 tigre og 50 bjørner. Fire tiår senere er bestandene redusert til 4500 løver, 100 tigre og 5 bjørner. De tre populasjonene har falt med henholdsvis 10 %, 80 % og 90 %, noe som betyr en gjennomsnittlig nedgang på 60 %. Det totale antallet dyr har gått ned fra 5 550 til 4 605, noe som gir en nedgang på bare 17 %. Yong, Ed: «Wait, Have We Really Wiped Out 60 Percent of Animals?» i The Atlantic, 31. oktober 2018

ReferanserRediger

  1. ^ Hume, J. P.; Walters, M. Extinct Birds. London: A & C Black. ISBN 978-1-4081-5725-1. 
  2. ^ a b Dirzo, Rodolfo (2014). «Defaunation in the Anthropocene» (PDF). Science. 345 (6195): 401–406. Bibcode:2014Sci...345..401D. PMID 25061202. doi:10.1126/science.1251817. «In the past 500 years, humans have triggered a wave of extinction, threat, and local population declines that may be comparable in both rate and magnitude with the five previous mass extinctions of Earth’s history.» 
  3. ^ Ceballos, Gerardo; Ehrlich, Paul R.; Dirzo, Rodolfo (23. mai 2017). «Biological annihilation via the ongoing sixth mass extinction signaled by vertebrate population losses and declines». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 114 (30): E6089–E6096. PMC 5544311 . PMID 28696295. doi:10.1073/pnas.1704949114. 
  4. ^ Ceballos, Gerardo; Ehrlich, Paul R.; Barnosky, Anthony D.; García, Andrés; Pringle, Robert M.; Palmer, Todd M. (2015). «Accelerated modern human–induced species losses: Entering the sixth mass extinction». Science Advances. 1 (5): e1400253. Bibcode:2015SciA....1E0253C. PMC 4640606 . PMID 26601195. doi:10.1126/sciadv.1400253. 
  5. ^ a b Williams, Mark; Zalasiewicz, Jan; Haff, P. K.; Schwägerl, Christian; Barnosky, Anthony D.; Ellis, Erle C. (2015). «The Anthropocene Biosphere». The Anthropocene Review. 2 (3): 196–219. doi:10.1177/2053019615591020. 
  6. ^ Barnosky, Anthony D. (3. mars 2011). «Has the Earth's sixth mass extinction already arrived?». Nature. 471 (7336): 51–57. Bibcode:2011Natur.471...51B. PMID 21368823. doi:10.1038/nature09678. 
  7. ^ Wilson, Edward O. (2003). The Future of life (1st Vintage Books utg.). New York: Vintage Books. ISBN 9780679768111. 
  8. ^ a b c d Doughty, C. E.; Wolf, A.; Field, C. B. (2010). «Biophysical feedbacks between the Pleistocene megafauna extinction and climate: The first human‐induced global warming?». Geophysical Research Letters. 37 (15): n/a. Bibcode:2010GeoRL..3715703D. doi:10.1029/2010GL043985. 
  9. ^ a b Grayson, Donald K.; Meltzer, David J. (desember 2012). «Clovis Hunting and Large Mammal Extinction: A Critical Review of the Evidence». Journal of World Prehistory. 16 (4): 313–359. doi:10.1023/A:1022912030020. 
  10. ^ a b c d e f g h i j Kolbert, Elizabeth (2014). The Sixth Extinction: An Unnatural History. New York City: Henry Holt and Company. ISBN 978-0805092998. 
  11. ^ a b c Perry, George L. W.; Wheeler, Andrew B.; Wood, Jamie R.; Wilmshurst, Janet M. (1. desember 2014). «A high-precision chronology for the rapid extinction of New Zealand moa (Aves, Dinornithiformes)». Quaternary Science Reviews. 105: 126–135. Bibcode:2014QSRv..105..126P. doi:10.1016/j.quascirev.2014.09.025. 
  12. ^ a b c Crowley, Brooke E. (1. september 2010). «A refined chronology of prehistoric Madagascar and the demise of the megafauna». Quaternary Science Reviews. Special Theme: Case Studies of Neodymium Isotopes in Paleoceanography. 29 (19–20): 2591–2603. Bibcode:2010QSRv...29.2591C. doi:10.1016/j.quascirev.2010.06.030. 
  13. ^ Li, Sophia (20. september 2012). «Has Plant Life Reached Its Limits?». Besøkt 4. april 2020. 
  14. ^ a b c d Vignieri, S. (25. juli 2014). «Vanishing fauna (Special issue)». Science. 345 (6195): 392–412. PMID 25061199. doi:10.1126/science.345.6195.392. 
  15. ^ Woodward, Aylin (8. april 2019). «So many animals are going extinct that it could take Earth 10 million years to recover». Business Insider. Besøkt 4. april 2020. 
  16. ^ Carrington, Damian (10. juli 2017). «Earth's sixth mass extinction event under way, scientists warn». The Guardian. Besøkt 4. april 2020. 
  17. ^ «World Scientists' Warning to Humanity: A Second Notice» (PDF). BioScience. 67 (12): 1026–1028. 13. november 2017. doi:10.1093/biosci/bix125. «Moreover, we have unleashed a mass extinction event, the sixth in roughly 540 million years, wherein many current life forms could be annihilated or at least committed to extinction by the end of this century.» 
  18. ^ a b c d e f Kehse, Ute (mars 2017). «Environmental Sins from Prehistoric Times» (pdf). MaxPlanckResearch. 3 (17): 34–41. 
  19. ^ a b c Goldman, Jason G. (20. april 2018). «In 200 Years Cows May Be the Biggest Land Mammals on the Planet». Scientific American. Besøkt 13. april 2020. 
  20. ^ a b Sandom, Christopher; Faurby, Søren; Sandel, Brody; Svenning, Jens-Christian (4. juni 2014). «Global late Quaternary megafauna extinctions linked to humans, not climate change». Proceedings of the Royal Society B. 281 (1787): 20133254. PMC 4071532 . PMID 24898370. doi:10.1098/rspb.2013.3254. 
  21. ^ Smith, Felisa A.; m.fl. (20. april 2018). «Body size downgrading of mammals over the late Quaternary». Science. 360 (6386): 310–313. PMID 29674591. doi:10.1126/science.aao5987. 
  22. ^ a b c d e Ruddiman, W.F. (2009). «Effect of per-capita land use changes on Holocene forest clearance and CO2 emissions». Quaternary Science Reviews. 28 (27–28): 3011–3015. Bibcode:2009QSRv...28.3011R. doi:10.1016/j.quascirev.2009.05.022. 
  23. ^ a b c d Ruddiman, W. F. (2003). «The anthropogenic greenhouse gas era began thousands of years ago». Climatic Change. 61 (3): 261–293. doi:10.1023/b:clim.0000004577.17928.fa. 
  24. ^ a b Pimm, S. L.; Jenkins, C. N.; Abell, R.; Brooks, T. M.; Gittleman, J. L.; Joppa, L. N.; Raven, P. H.; Roberts, C. M.; Sexton, J. O. (30. mai 2014). «The biodiversity of species and their rates of extinction, distribution, and protection» (PDF). Science. 344 (6187): 1246752. PMID 24876501. doi:10.1126/science.1246752. «The overarching driver of species extinction is human population growth and increasing per capita consumption.» 
  25. ^ Vitousek, P. M.; Mooney, H. A.; Lubchenco, J.; Melillo, J. M. (1997). «Human Domination of Earth's Ecosystems». Science. 277 (5325): 494–499. doi:10.1126/science.277.5325.494. 
  26. ^ a b Teyssèdre, A. (2004). «Biodiversity and Global Change». Towards a sixth mass extinction crisis?. Paris: ADPF. ISBN 978-2-914-935289. 
  27. ^ Gaston, K.J.; Blackburn, T.N.G.; Klein Goldewijk, K. (2003). «Habitat conversion and global avian biodiversity loss». Proceedings of the Royal Society B. 270 (1521): 1293–1300. PMC 1691371 . PMID 12816643. doi:10.1098/rspb.2002.2303. 
  28. ^ Teyssèdre, A.; Couvet, D. (2007). «Expected impact of agriculture expansion on the global avifauna». C. R. Biologies. 30 (3): 247–254. PMID 17434119. doi:10.1016/j.crvi.2007.01.003. 
  29. ^ Wolf, A.; Doughty, C. E.; Malhi, Y. (2013). «Lateral Diffusion of Nutrients by Mammalian Herbivores in Terrestrial Ecosystems». PLoS ONE. 8 (8): e71352. Bibcode:2013PLoSO...871352W. PMC 3739793 . PMID 23951141. doi:10.1371/journal.pone.0071352.  
  30. ^ Marshall, Michael (11. august 2013). «Ecosystems still feel the pain of ancient extinctions». New Scientist. Besøkt 4. april 2020. 
  31. ^ a b Doughty, C. E.; Wolf, A.; Malhi, Y. (2013). «The legacy of the Pleistocene megafauna extinctions on nutrient availability in Amazonia». Nature Geoscience. 6 (9): 761–764. Bibcode:2013NatGe...6..761D. doi:10.1038/ngeo1895. 
  32. ^ a b Wilkinson, D. M.; Nisbet, E. G.; Ruxton, G. D. (2012). «Could methane produced by sauropod dinosaurs have helped drive Mesozoic climate warmth?». Current Biology. 22 (9): R292–R293. PMID 22575462. doi:10.1016/j.cub.2012.03.042. Besøkt 8. mai 2012. 
  33. ^ Choi, Charles Q. (8. mai 2012). «Dinosaurs' Gaseous Emissions Warmed Earth?». Besøkt 4. april 2020. 
  34. ^ a b Smith, F. A. (23. mai 2010). «Methane emissions from extinct megafauna». Nature Geoscience. 3 (6): 374–375. Bibcode:2010NatGe...3..374S. doi:10.1038/ngeo877. 
  35. ^ Kelliher, F. M. (15. mars 2010). «Methane emissions from bison—An historic herd estimate for the North American Great Plains». Agricultural and Forest Meteorology. 150 (3): 473–577. Bibcode:2010AgFM..150..473K. doi:10.1016/j.agrformet.2009.11.019. 
  36. ^ a b Lynch, Patrick (15. desember 2011). «Secrets from the past point to rapid climate change in the future». NASA's Earth Science News Team. Besøkt 4. april 2020. 
  37. ^ a b Ruddiman, W.F. (2013). «The Anthropocene». Annual Review of Earth and Planetary Sciences. 41 (6245): 45–68. Bibcode:2013AREPS..41...45R. PMID 26185236. doi:10.1146/annurev-earth-050212-123944. 
  38. ^ a b c d Tollefson, Jeff (25. mars 2011). «The 8,000-year-old climate puzzle». Nature News. doi:10.1038/news.2011.184. 
  39. ^ a b Goodman, S., red. (1997). «Humans, hyperdisease and first-contact extinctions». Natural Change and Human Impact in Madagascar. Washington D.C.: Smithsonian Press. s. 169–217. ISBN 978-1-56098-683-6. 
  40. ^ MacPhee, Ross D.E. (1997). «The 40,000-year Plague: Humans, Hyperdisease, and First-Contact Extinctions». Natural Change and Human Impact in Madagascar. Washington, D.C.: Smithsonian Institution Press. 
  41. ^ Lyons, K.; Smith, F. A.; Wagner, P. J.; White, E. P.; Brown, J. H. (2004). «Was a 'hyperdisease' responsible for the late Pleistocene megafaunal extinction?» (PDF). Ecology Letters. 7 (9): 859–68. doi:10.1111/j.1461-0248.2004.00643.x. 
  42. ^ Lapointe, D. A.; Atkinson, C. T.; Samuel, M. D. (2012). «Ecology and conservation biology of avian malaria». Annals of the New York Academy of Sciences. 1249 (1): 211–26. Bibcode:2012NYASA1249..211L. PMID 22320256. doi:10.1111/j.1749-6632.2011.06431.x. 
  43. ^ Adams J.M. & Faure H. (1997) (eds.), QEN members. Review and Atlas of Palaeovegetation: Preliminary land ecosystem maps of the world since the Last Glacial Maximum Arkivert 2008-01-16 hos Wayback Machine. Oak Ridge National Laboratory, TN, USA.
  44. ^ Slezak, Michael (14. juni 2016). «Revealed: first mammal species wiped out by human-induced climate change». The Guardian. Besøkt 4. april 2020. 
  45. ^ a b Zalasiewicz, Jan (2008). «Are we now living in the Anthropocene». GSA Today. 18 (2): 4. doi:10.1130/GSAT01802A.1. 
  46. ^ Graham, R. W.; Mead, J. I. (1987). «Environmental fluctuations and evolution of mammalian faunas during the last deglaciation in North America». I Ruddiman, W. F.; Wright, J. H. E. North America and Adjacent Oceans During the Last Deglaciation. The Geology of North America. K–3. Geological Society of America. ISBN 978-0-8137-5203-7. 
  47. ^ Martin, P. S. (1967). «Prehistoric overkill». I Martin, P. S.; Wright, H. E. Pleistocene extinctions: The search for a cause. New Haven: Yale University Press. ISBN 978-0-300-00755-8. 
  48. ^ Lyons, S.K. (2004). «Of mice, mastodons and men: human-mediated extinctions on four continents» (PDF). Evolutionary Ecology Research. 6: 339–358. Besøkt 4. april 2020. 
  49. ^ Andersen, S. T. (1973). «The differential pollen productivity of trees and its significance for the interpretation of a pollen diagram from a forested region». I Birks, H.J.B. Quaternary plant ecology: the 14thsymposium of the British Ecological society, University of Cambridge, 28–30 March 1972. Oxford: Blackwell Scientific. ISBN 978-0-632-09120-1. 
  50. ^ Ashworth, C.A. (1980). «Environmental implications of a beetle assemblage from the Gervais formation (Early Wisconsinian?), Minnesota». Quaternary Research. 13 (2): 200–12. Bibcode:1980QuRes..13..200A. doi:10.1016/0033-5894(80)90029-0. 
  51. ^ Birks, H.H. (1973). «Modern macrofossil assemblages in lake sediments in Minnesota». I Birks, H. J. B. Quaternary plant ecology: the 14thsymposium of the British Ecological Society, University of Cambridge, 28–30 March 1972. Oxford: Blackwell Scientific. ISBN 978-0-632-09120-1. 
  52. ^ Birks, H.J.B. (1980). Quaternary paleoecology. Baltimore: Univ. Park Press. ISBN 978-1-930665-56-9. 
  53. ^ Bradley, R. S. (1985). Quaternary Paleoclimatology: Methods of Paleoclimatic Reconstruction. Winchester, MA: Allen & Unwin. ISBN 978-0-04-551068-9. 
  54. ^ Davis, M. B. (1976). «Pleistocene biogeography of temperate deciduous forests». Geoscience and man: Ecology of the Pleistocene. 13. Baton Rouge: School of Geoscience, Louisiana State University. 
  55. ^ Firestone, Richard; West, Allen; Warwick-Smith, Simon (4. juni 2006). The Cycle of Cosmic Catastrophes: How a Stone-Age Comet Changed the Course of World Culture. Bear & Company. s. 392. ISBN 978-1-59143-061-2. 
  56. ^ «Evidence for an extraterrestrial impact 12,900 years ago that contributed to the megafaunal extinctions and the Younger Dryas cooling». Proc. Natl. Acad. Sci. U.S.A. 104 (41): 16016–21. oktober 2007. Bibcode:2007PNAS..10416016F. PMC 1994902 . PMID 17901202. doi:10.1073/pnas.0706977104. 
  57. ^ Bunch, T. E.; Hermes, R. E.; Moore, A. M.; Kennettd, Douglas J.; Weaver, James C.; Wittke, James H.; DeCarli, Paul S.; Bischoff, James L.; Hillman, Gordon C.; Howard, George A.; Kimbel, David R.; Kletetschka, Gunther; Lipo, Carl P.; Sakai, Sachiko; Revay, Zsolt; West, Allen; Firestone, Richard B.; Kennett, James P. (juni 2012). «Very high-temperature impact melt products as evidence for cosmic airbursts and impacts 12,900 years ago». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 109 (28): E1903–12. Bibcode:2012PNAS..109E1903B. PMC 3396500 . PMID 22711809. doi:10.1073/pnas.1204453109. 
  58. ^ Faurby, Søren; Silvestro, Daniele; Werdelin, Lars og Antonelli, Alexandre (mars 2020). «Brain expansion in early hominins predicts carnivore extinctions in East Africa» (pdf). Ecology Letters. 23 (3): 537–544. doi:10.1111/ele.13451. 
  59. ^ Galetti, Mauro; Moleón, Marcos; Jordano, Pedro; Pires, Mathias M.; Guimarães, Paulo R.; Pape, Thomas; Nichols, Elizabeth; Hansen, Dennis; Olesen, Jens M.; Munk, Michael; de Mattos, Jacqueline S. (2018). «Ecological and evolutionary legacy of megafauna extinctions: Anachronisms and megafauna interactions» (PDF). Biological Reviews (engelsk). 93 (2): 845–862. PMID 28990321. doi:10.1111/brv.12374. 
  60. ^ Elias, S. A.; Schreve, D. C. «Late Pleistocene Megafaunal Extinctions» (PDF). Vertebrate Records. Encyclopedia of Quaternary Science (2nd utg.). Amsterdam: Elsevier. Arkivert fra originalen (PDF) 10. januar 2017. 
  61. ^ Pushkina, D.; Raia, P. (2008). «Human influence on distribution and extinctions of the late Pleistocene Eurasian megafauna». Journal of Human Evolution. 54 (6): 769–782. PMID 18199470. doi:10.1016/j.jhevol.2007.09.024. 
  62. ^ Mann, Daniel H.; Groves, Pamela; Reanier, Richard E.; Gaglioti, Benjamin V.; Kunz, Michael L.; Shapiro, Beth (2015). «Life and extinction of megafauna in the ice-age Arctic». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 112 (46): 14301–14306. Bibcode:2015PNAS..11214301M. PMC 4655518 . PMID 26578776. doi:10.1073/pnas.1516573112. 
  63. ^ «Australian endangered species list». Australian Geographic (engelsk). 
  64. ^ a b The Early Settlement of North America. The Clovis Era. Gary Haynes 2002 ISBN 9780521524636. 18–19.
  65. ^ Martin, P.S. (1995). «Mammoth Extinction: Two Continents and Wrangel Island». Radiocarbon. 37 (1): 7–10. doi:10.1017/s0033822200014739. 
  66. ^ Pitulko, V. V.; Nikolsky, P. A.; Girya, E. Y.; Basilyan, A. E.; Tumskoy, V. E.; Koulakov, S. A.; Astakhov, S. N.; Pavlova, E. Y.; Anisimov, M. A. (2004). «The Yana RHS site: Humans in the Arctic before the Last Glacial Maximum». Science. 303 (5654): 52–56. Bibcode:2004Sci...303...52P. PMID 14704419. doi:10.1126/science.1085219. 
  67. ^ Broughton, Jack M. og Weitzel, Elic M. (2018). «Population reconstructions for humans and megafauna suggest mixed causes for North American Pleistocene extinctions». Nature Communications. 9 (1). doi:10.1038/s41467-018-07897-1. 
  68. ^ «Understanding Caribbean mammal extinctions of the past spurs renewed focus on conservation». Science News. 23. august 2017. Besøkt 4. april 2020. 
  69. ^ Steadman, D.W. (2005). «Asynchronous extinction of late Quaternary sloths on continents and islands». Proceedings of the National Academy of Sciences. 102 (33): 11763–11768. Bibcode:2005PNAS..10211763S. PMC 1187974 . PMID 16085711. doi:10.1073/pnas.0502777102. 
  70. ^ Steadman, D. W.; Martin, P. S. (2003). «The late Quaternary extinction and future resurrection of birds on Pacific islands». Earth-Science Reviews. 61 (1–2): 133–147. Bibcode:2003ESRv...61..133S. doi:10.1016/S0012-8252(02)00116-2. 
  71. ^ Steadman, D. W. (1995). «Prehistoric extinctions of Pacific island birds: biodiversity meets zooarchaeology». Science. 267 (5201): 1123–1131. Bibcode:1995Sci...267.1123S. PMID 17789194. doi:10.1126/science.267.5201.1123. 
  72. ^ Miller, Gifford; Magee, John; Smith, Mike; Spooner, Nigel; Baynes, Alexander; Lehman, Scott; Fogel, Marilyn; Johnston, Harvey; Williams, Doug (29. januar 2016). «Human predation contributed to the extinction of the Australian megafaunal bird Genyornis newtoni [sim]47 ka». Nature Communications. 7: 10496. Bibcode:2016NatCo...710496M. PMC 4740177 . PMID 26823193. doi:10.1038/ncomms10496. 
  73. ^ «Controlling Ungulate Populations in native ecosystems in Hawaii» (PDF). Hawaii Conservation Alliance. 22. november 2005. 
  74. ^ «Research shows catastrophic invertebrate extinction in Hawai'i and globally». Phys.org. 2015. Besøkt 13. april 2020. 
  75. ^ Burney, David A; Burney, Lida Pigott; Godfrey, Laurie R; Jungers, William L; Goodman, Steven M; Wright, Henry T; Jull, A J Timothy (1. juli 2004). «A chronology for late prehistoric Madagascar». Journal of Human Evolution. 47 (1–2): 25–63. PMID 15288523. doi:10.1016/j.jhevol.2004.05.005. 
  76. ^ Hawkins, A. F. A.; Goodman, S. M. (2003). Goodman, S. M.; Benstead, J. P., red. The Natural History of Madagascar. University of Chicago Press. s. 1026–1029. ISBN 978-0-226-30307-9. 
  77. ^ Perez, Ventura R.; Godfrey, Laurie R.; Nowak-Kemp, Malgosia; Burney, David A.; Ratsimbazafy, Jonah; Vasey, Natalia (1. desember 2005). «Evidence of early butchery of giant lemurs in Madagascar». Journal of Human Evolution. 49 (6): 722–742. PMID 16225904. doi:10.1016/j.jhevol.2005.08.004. 
  78. ^ a b Kolbert, Elizabeth (22. desember 2014). «The Big Kill». The New Yorker. ISSN 0028-792X. 
  79. ^ Fisher, Diana O.; Blomberg, Simon P. (2011). «Correlates of rediscovery and the detectability of extinction in mammals». Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences. 278 (1708): 1090–1097. PMC 3049027 . PMID 20880890. doi:10.1098/rspb.2010.1579. 
  80. ^ «Extinction continues apace». International Union for Conservation of Nature. Besøkt 19. april 2020. 
  81. ^ Zhigang, J (2008). «Elaphurus davidianus». 
  82. ^ BirdLife International (2013). «Corvus hawaiiensis». 
  83. ^ a b McKinney, Michael L.; Schoch, Robert; Yonavjak, Logan (2012). «Conserving Biological Resources». Environmental Science: Systems and Solutions (5th utg.). Jones & Bartlett Learning. ISBN 978-1-4496-6139-7. 
  84. ^ Perrin, William F.; Würsig, Bernd G.; JGM "Hans" Thewissen. Encyclopedia of marine mammals. Academic Press. s. 404. ISBN 978-0-12-373553-9. 
  85. ^ Spotila, James R.; Tomillo, Pilar S. The Leatherback Turtle: Biology and Conservation. Johns Hopkins University. s. 210. ISBN 978-1-4214-1708-0. 
  86. ^ a b Díaz 2019, s. 11–12
  87. ^ Almond, R.E.A., Grooten M. and Petersen, T. (Eds). (2020). Living Planet Report 2020 - Bending the curve of biodiversity loss (PDF). Gland, Switzerland: WWF. 
  88. ^ a b Carrington, Damian (21. mai 2018). «Humans just 0.01% of all life but have destroyed 83% of wild mammals – study». The Guardian. 
  89. ^ a b Bar-On, Yinon M; Phillips, Rob; Milo, Ron (2018). «The biomass distribution on Earth». Proceedings of the National Academy of Sciences. 115 (25): 6506–6511. PMID 29784790. doi:10.1073/pnas.1711842115. 
  90. ^ «UN Report: Nature’s Dangerous Decline ‘Unprecedented’; Species Extinction Rates ‘Accelerating’». Forente nasjoner. 6. mai 2019. Besøkt 4. april 2020. 
  91. ^ a b c d e f g h Díaz 2019, s. 12
  92. ^ Díaz 2019, s. 28
  93. ^ Hooke, R. LeB.; Martin-Duque, J. F.; Pedraza, J. (2012). «Land transformation by humans: A review». GSA Today. 22 (12): 4–10. doi:10.1130/GSAT151A.1. 
  94. ^ Díaz 2019, s. 29
  95. ^ Balvanera 2019, s. 109
  96. ^ Machovina, B.; Feeley, K. J.; Ripple, W. J. (2015). «Biodiversity conservation: The key is reducing meat consumption». Science of the Total Environment. 536: 419–431. Bibcode:2015ScTEn.536..419M. PMID 26231772. doi:10.1016/j.scitotenv.2015.07.022. 
  97. ^ Johnston, Ian (26. august 2017). «Industrial farming is driving the sixth mass extinction of life on Earth, says leading academic». The Independent. Besøkt 13. april 2020. 
  98. ^ Devlin, Hannah (19. juli 2018). «Rising global meat consumption 'will devastate environment'». The Guardian. Besøkt 13. april 2020. 
  99. ^ Reints, Renae (6. mars 2019). «1,700 Species Will Likely Go Extinct Due to Human Land Use, Study Says». Fortune. Besøkt 5. april 2019. 
  100. ^ Walter Jetz; Powers, Ryan P. (4. mars 2019). «Global habitat loss and extinction risk of terrestrial vertebrates under future land-use-change scenarios». Nature Climate Change. 9 (4): 323–329. Bibcode:2019NatCC...9..323P. doi:10.1038/s41558-019-0406-z. 
  101. ^ Cox, Lisa. «'Almost certain extinction': 1,200 species under severe threat across world». Besøkt 5. april 2020. 
  102. ^ Venter, Oscar; Atkinson, Scott C.; Possingham, Hugh P.; O’Bryan, Christopher J.; Marco, Moreno Di; Watson, James E. M.; Allan, James R. (12. mars 2019). «Hotspots of human impact on threatened terrestrial vertebrates». PLOS Biology. 17 (3): e3000158. doi:10.1371/journal.pbio.3000158. 
  103. ^ Balvanera 2019, s. 93–94
  104. ^ Balvanera 2019, s. 111–112
  105. ^ Balvanera 2019, s. 96–97
  106. ^ a b Balvanera 2019, s. 86–91
  107. ^ Hill, Jacob. «Environmental Consequences of Fishing Practices». EnvironmentalScience.org. Besøkt 28. februar 2020. 
  108. ^ Balvanera 2019, s. 101–103
  109. ^ Milman, Oliver (19. april 2017). «Giraffes must be listed as endangered, conservationists formally tell US». The Guardian. Besøkt 19. april 2020. 
  110. ^ Darimont, Chris T.; Fox, Caroline H.; Bryan, Heather M.; Reimchen, Thomas E. (21. august 2015). «The unique ecology of human predators». Science. 349 (6250): 858–860. Bibcode:2015Sci...349..858D. ISSN 0036-8075. PMID 26293961. doi:10.1126/science.aac4249. 
  111. ^ Chelsea Harvey (28. mars 2018). «Climate Change Is Becoming a Top Threat to Biodiversity». Scientificamerican. Besøkt 28. mai 2018. 
  112. ^ a b c Field, Christopher B., m.fl., red. (2014). Climate Change 2014: Impacts, Adaptation, and Vulnerability. Part A: Global and Sectoral Aspects. Contribution of Working Group II to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (PDF) (engelsk). Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA: Intergovernmental Panel on Climate Change. s. 63–67. ISBN 978-1-107-64165-5. 
  113. ^ Balvanera 2019, s. 120–121
  114. ^ a b (no) Thaulow, Haakon: Forurensning i Store norske leksikon
  115. ^ «Miljøgifter». Miljødirektoratet. 27. mai 2019. Besøkt 19. januar 2020. 
  116. ^ Balvanera 2019, s. 112
  117. ^ Balvanera 2019, s. 118–119
  118. ^ Cockburn, Harry (20. mars 2020). «Population explosion fuelling rapid reduction of wildlife on African savannah, study shows». The Independent. «Encroachment by people into one of Africa’s most celebrated ecosystems is “squeezing the wildlife in its core”, by damaging habitation and disrupting the migration routes of animals, a major international study has concluded.» 
  119. ^ Dawson, Ashley (2016). Extinction: A Radical History. OR Books. s. 41. ISBN 978-1-944869-01-4. 
  120. ^ Harvey, David (2005). A Brief History of Neoliberalism. Oxford University Press. s. 173. ISBN 978-0199283279. 
  121. ^ Ceballos, Gerardo; Ehrlich, Paul R. (8. juni 2018). «The misunderstood sixth mass extinction». Science. 360 (6393): 1080–1081. Bibcode:2018Sci...360.1080C. OCLC 7673137938. PMID 29880679. doi:10.1126/science.aau0191. 
  122. ^ Pimm, Stuart L.; Russell, Gareth J.; Gittleman, John L.; Brooks, Thomas M. (1995). «The Future of Biodiversity». Science. 269 (5222): 347–350. Bibcode:1995Sci...269..347P. PMID 17841251. doi:10.1126/science.269.5222.347. 
  123. ^ a b «Extinction Rates». Journal of Evolutionary Biology. 9: 124–126. 1995. doi:10.1046/j.1420-9101.1996.t01-1-9010124.x. 
  124. ^ De Vos, Jurriaan M.; Joppa, Lucas N.; Gittleman, John L.; Stephens, Patrick R.; Pimm, Stuart L. (26. august 2014). «Estimating the normal background rate of species extinction» (PDF). Conservation Biology (spansk). 29 (2): 452–462. ISSN 0888-8892. PMID 25159086. doi:10.1111/cobi.12380. 
  125. ^ a b c d e Akester, Hazel m. fl. (2018). Allinson, Tris, red. State of the world’s birds: taking the pulse of the planet (PDF). Cambridge, Storbritannia: BirdLife International. s. 20–31. 
  126. ^ De Vos, Jurriaan M.; Joppa, Lucas N.; Gittleman, John L.; Stephens, Patrick R.; Pimm, Stuart L. (26. august 2014). «Estimating the normal background rate of species extinction» (PDF). Conservation Biology (spansk). 29 (2): 452–462. ISSN 0888-8892. PMID 25159086. doi:10.1111/cobi.12380. 
  127. ^ «More than 31,000 species are threatened with extinction». International Union for Conservation of Nature and Natural Resources. januar 2020. Besøkt 8. april 2020. 
  128. ^ a b Whelan, Christopher J., Şekercioğlu, Çağan H. og Wenn, Daniel G. (1. januar 2015). «Why birds matter: from economic ornithology to ecosystem services» (pdf). Journal of Ornithology. 156: 227–238. doi:10.1007/s10336-015-1229-y. 
  129. ^ a b c Boesch, L., R. Mundry, H. Kuehl og R. Berger (2017). «Wild mammals as economic goods and implications for their conservation» (pdf). Ecology and Society. 22 (4). doi:10.5751/ES-09516-220436. 
  130. ^ a b c d e f g h i j «Every Taxon Is in Trouble». The Center for Biological Diversity. Besøkt 5. april 2020. 
  131. ^ Pope, Kevin L.; Pegg, Mark A.; Cole, Nicholas W.; Siddons, Stephen F.; Fedele, Alexis D.; Harmon, Brian S.; Ruskamp, Ryan L. Turner, Dylan R . og Uerling, Caleb C (april 2016). «Fishing for ecosystem services». Journal of Environmental Management. 183 (2). doi:10.1016/j.jenvman.2016.04.024. 
  132. ^ Ochoa-Ochoa, L.; Whittaker, R. J.; Ladle, R. J. (2013). «The demise of the golden toad and the creation of a climate change icon species». Conservation and Society. 11 (3): 291–319. doi:10.4103/0972-4923.121034. 
  133. ^ Hayes TB, Falso P, Gallipeau S og Stice M. (15. mars 2010). «The cause of global amphibian declines: a developmental endocrinologist's perspective» (pdf). Journal Experimental Biology. 213 (6): 921–933. doi:10.1242/jeb.040865. 
  134. ^ a b c Anyelet Valencia-Aguilar, Angela M. Cortés-Gómez og César Augusto Ruiz-Agudelo (2013). «Ecosystem services provided by amphibians and reptiles in Neotropical ecosystems» (pdf). International Journal of Biodiversity Science, Ecosystem Services & Management. 9 (3): 257–272. doi:10.1080/21513732.2013.821168. 
  135. ^ Scheele, Ben C.; m.fl. (29. mars 2019). «Amphibian fungal panzootic causes catastrophic and ongoing loss of biodiversity» (PDF). Science. 363 (6434): 1459–1463. Bibcode:2019Sci...363.1459S. doi:10.1126/science.aav0379. 
  136. ^ «A northern white rhino has died. There are now five left in the entire world.». The Washington Post. 15. desember 2014. 
  137. ^ «Northern white rhino: Last male Sudan dies in Kenya». British Broadcasting Corporation. 20. mars 2018. Besøkt 13. april 2020. 
  138. ^ Wilcox, Christie (17. oktober 2018). «Human-caused extinctions have set mammals back millions of years». National Geographic. 
  139. ^ Yong, Ed (15. oktober 2018). «It Will Take Millions of Years for Mammals to Recover From Us». The Atlantic. 
  140. ^ M. Grooten og Almond, R.E.A. «Living Planet Report - 2018: Aiming Higher - Summary» (PDF). Gland, Switzerland: WWF. Besøkt 7. april 2020. 
  141. ^ Yong, Ed (31. oktober 2018). «Wait, Have We Really Wiped Out 60 Percent of Animals?». The Atlantic. Besøkt 7. april 2020. 
  142. ^ Morell, Virginia (1. februar 2020). «World's most endangered marine mammal down to 30 individuals». Science. Besøkt 19. april 2020. 
  143. ^ «World's most endangered marine mammal is now down to 10 animals». New Scientist. 15. mars 2020. Besøkt 19. april 2020. 
  144. ^ Main, Douglas (22. november 2013). «7 Iconic Animals Humans Are Driving to Extinction». Live Science. Besøkt 6. april 2020. 
  145. ^ «Poachers Drive Javan Rhino to Extinction in Vietnam [Updated]». 25. oktober 2011. Besøkt 19. april 2020. 
  146. ^ Inus, Kristy (18. april 2019). «Sumatran rhinos extinct in the wild». The Star Online. 
  147. ^ Estrada, Alejandro; Garber, Paul A.; Rylands, Anthony B.; Roos, Christian; Fernandez-Duque, Eduardo; Di Fiore, Anthony; Anne-Isola Nekaris, K.; Nijman, Vincent; Heymann, Eckhard W.; Lambert, Joanna E.; Rovero, Francesco; Barelli, Claudia; Setchell, Joanna M.; Gillespie, Thomas R.; Mittermeier, Russell A.; Arregoitia, Luis Verde; de Guinea, Miguel; Gouveia, Sidney; Dobrovolski, Ricardo; Shanee, Sam; Shanee, Noga; Boyle, Sarah A.; Fuentes, Agustin; MacKinnon, Katherine C.; Amato, Katherine R.; Meyer, Andreas L. S.; Wich, Serge; Sussman, Robert W.; Pan, Ruliang; Kone, Inza (18. januar 2017). «Impending extinction crisis of the world's primates: Why primates matter». Science Advances. 3 (1): e1600946. Bibcode:2017SciA....3E0946E. PMC 5242557 . PMID 28116351. doi:10.1126/sciadv.1600946. 
  148. ^ Fletcher, Martin (31. januar 2015). «Pangolins: why this cute prehistoric mammal is facing extinction». Besøkt 14. april 2020. 
  149. ^ Carrington, Damian (8. desember 2016). «Giraffes facing extinction after devastating decline, experts warn». The Guardian. Besøkt 13. april 2020. 
  150. ^ a b «Imagine a world without giraffes». CNN. 12. desember 2016. 
  151. ^ Pennisi, Elizabeth (18. oktober 2016). «People are hunting primates, bats, and other mammals to extinction». Besøkt 13. april 2020. 
  152. ^ Ripple, William J.; Abernethy, Katharine; Betts, Matthew G.; Chapron, Guillaume; Dirzo, Rodolfo; Galetti, Mauro; Levi, Taal; Lindsey, Peter A.; Macdonald, David W.; Machovina, Brian; Newsome, Thomas M.; Peres, Carlos A.; Wallach, Arian D.; Wolf, Christopher; Young, Hillary (2016). «Bushmeat hunting and extinction risk to the world's mammals». Royal Society Open Science. 3 (10): 1–16. Bibcode:2016RSOS....360498R. PMC 5098989 . PMID 27853564. doi:10.1098/rsos.160498. 
  153. ^ Benítez-López, A.; Alkemade, R.; Schipper, A. M.; Ingram, D. J.; Verweij, P. A.; Eikelboom, J. A. J.; Huijbregts, M. A. J. (14. april 2017). «The impact of hunting on tropical mammal and bird populations». Science. 356 (6334): 180–183. Bibcode:2017Sci...356..180B. PMID 28408600. doi:10.1126/science.aaj1891. 
  154. ^ Milman, Oliver (6. februar 2019). «The killing of large species is pushing them towards extinction, study finds». The Guardian. 
  155. ^ Ripple, W. J.; m.fl. (2019). «Are we eating the world's megafauna to extinction?». Conservation Letters: e12627. doi:10.1111/conl.12627. 
  156. ^ Visser, Nick (27. desember 2016). «Cheetahs Are Far Closer To Extinction Than We Realized». Besøkt 13. april 2020. 
  157. ^ Elephants in the Dust – The African Elephant Crisis. UNEP, 2013.
  158. ^ a b «African Elephant Population Dropped 30 Percent in 7 Years». The New York Times. 1. september 2016. Besøkt 13. april 2020. 
  159. ^ Stephen Marche (7. november 2016). «This Is the Most Important Issue That's Not Being Talked About in This Election». Esquire. Besøkt 7. april 2020. 
  160. ^ McKenzie, David og Formanek, Ingrid (1. september 2016). «'Our living dinosaurs' There are far fewer African elephants than we thought, study shows». CNN. Besøkt 7. april 2020. 
  161. ^ «We are failing the elephants». CNN. 12. desember 2016. 
  162. ^ «History of the Convention». Secretariat of the Convention on Biological Diversity. Besøkt 13. april 2020. 
  163. ^ Glowka, Lyle; Burhenne-Guilmin, Françoise; Synge, Hugh; McNeely, Jeffrey A.; Gündling, Lothar. IUCN environmental policy and law paper. Guide to the Convention on Biodiversity. International Union for Conservation of Nature. ISBN 978-2-8317-0222-3. 
  164. ^ Roberts, Callum (2007). The Unnatural History of the Sea. Shearwater. ISBN 978-1597265775. 
  165. ^ Carrington, Damian (27. september 2018). «Orca 'apocalypse': half of killer whales doomed to die from pollution». The Guardian. Besøkt 14. april 2020. 
  166. ^ Vaughan, Adam (14. september 2016). «Humanity driving 'unprecedented' marine extinction». The Guardian. Besøkt 9. april 2020. 
  167. ^ «North Atlantic right whales could become extinct, US officials say». The Guardian. 10. desember 2017. Besøkt 14. april 2020. 
  168. ^ Briggs, Helen (4. desember 2018). «World's strangest sharks and rays 'on brink of extinction'». BBC. Besøkt 14. april 2020. 
  169. ^ Payne, Jonathan L.; Bush, Andrew M.; Heim, Noel A.; Knope, Matthew L.; McCauley, Douglas J. (2016). «Ecological selectivity of the emerging mass extinction in the oceans». Science. 353 (6305): 1284–1286. Bibcode:2016Sci...353.1284P. PMID 27629258. doi:10.1126/science.aaf2416. 
  170. ^ Hill, Jacob. «Environmental Consequences of Fishing Practices». EnvironmentalScience.org. Besøkt 28. februar 2020. 
  171. ^ Eisenhauer, N., Bonn, A. og A. Guerra, C. (2019). «Recognizing the quiet extinction of invertebrates» (pdf). Nature Communications. 10 (50). doi:10.1038/s41467-018-07916-1. 
  172. ^ a b Ameixa, lga Maria Correia Chitas; Soares, António Onofre; Soares, Amadeu M.V.M. og Lillebø, Ana I. «Ecosystem Services Provided by the Little Things That Run the World». Selected Studies in Biodiversity. doi:10.5772/intechopen.74847. 
  173. ^ Kluser, Stéphane og Peduzzi, Pascal (2007). «Global Pollinator Decline: A Literature Review». UNEP/GRID-Europe. 
  174. ^ Dirzo, Rodolfo (2014). «Defaunation in the Anthropocene» (PDF). Science. 345 (6195): 401–406. Bibcode:2014Sci...345..401D. PMID 25061202. doi:10.1126/science.1251817. Besøkt 16. desember 2016. 
  175. ^ Hallmann, Caspar A.; Sorg, Martin; Jongejans, Eelke; Siepel, Henk; Hofland, Nick; Schwan, Heinz; Stenmans, Werner; Müller, Andreas; Sumser, Hubert (18. oktober 2017). «More than 75 percent decline over 27 years in total flying insect biomass in protected areas». PLOS ONE. 10 (engelsk). 12: e0185809. ISSN 1932-6203. PMC 5646769 . PMID 29045418. doi:10.1371/journal.pone.0185809. Besøkt 17. september 2020. 
  176. ^ Carrington, Damian (10. februar 2019). «Plummeting insect numbers 'threaten collapse of nature'». The Guardian. 
  177. ^ Briggs, Helen (30. oktober 2019). «'Alarming' loss of insects and spiders recorded». BBC. 
  178. ^ Carrington, Damian (10. juni 2019). «‘Frightening’ number of plant extinctions found in global survey». The Guardian. Besøkt 14. april 2020. 
  179. ^ Hollingsworth, Julia (11. juni 2019). «Almost 600 plant species have become extinct in the last 250 years». CNN. Besøkt 3. april 2020. 
  180. ^ a b c Ainsworth, Martyn m. fl. (2018). «State of the World’s Fungi 2018» (PDF). Royal Botanic Gardens, Kew. Besøkt 20. september 2020. 
  181. ^ De Vos, Jurriaan M.; Joppa, Lucas N.; Gittleman, John L.; Stephens, Patrick R.; Pimm, Stuart L. (26. august 2014). «Estimating the normal background rate of species extinction» (PDF). Conservation Biology. 29 (2): 452–462. PMID 25159086. doi:10.1111/cobi.12380. 
  182. ^ Wooldridge, S. A. (9. juni 2008). «Mass extinctions past and present: a unifying hypothesis» (PDF). Biogeosciences Discuss. 5 (3): 2401–2423. Bibcode:2008BGD.....5.2401W. doi:10.5194/bgd-5-2401-2008. 
  183. ^ Jackson, J. B. C. (august 2008). «Colloquium paper: ecological extinction and evolution in the brave new ocean». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 105 (Suppl 1): 11458–11465. Bibcode:2008PNAS..10511458J. ISSN 0027-8424. PMC 2556419 . PMID 18695220. doi:10.1073/pnas.0802812105. 
  184. ^ Elewa, Ashraf M. T. (2008). «14. Current mass extinction». Mass Extinction. s. 191–194. ISBN 978-3-540-75915-7. doi:10.1007/978-3-540-75916-4_14. 
  185. ^ «Working Group on the 'Anthropocene'». Subcommission on Quaternary Stratigraphy. Besøkt 4. april 2020. 
  186. ^ Carrington, Damian (29. august 2016). «The Anthropocene epoch: scientists declare dawn of human-influenced age». The Guardian. Besøkt 4. april 2020. 
  187. ^ a b Hessen, Dag O. (2020). Verden på vippepunktet - Hvor ille kan det bli?. Oslo: Res Publica. s. 98–107. ISBN 9788282262019. 
  188. ^ Marris, Emma (31. januar 2019). «To keep the planet flourishing, 30% of Earth needs protection by 2030». National Geographic. Besøkt 20. april 2020. 
  189. ^ «JOINT STATEMENT ON POST-2020GLOBAL BIODIVERSITY FRAMEWORK» (PDF) (pressemelding). presspage. 2019. Besøkt 20. april 2020. 
  190. ^ Baillie, Jonathan; Ya-Ping, Zhang (14. september 2018). «Space for nature». Science. 361 (6407): 1051. Bibcode:2018Sci...361.1051B. doi:10.1126/science.aau1397. 
  191. ^ Watts, Jonathan (2. november 2018). «Stop biodiversity loss or we could face our own extinction, warns UN». The Guardian. Besøkt 14. april 2020. 
  192. ^ Greenfield, Patrick (13. januar 2020). «UN draft plan sets 2030 target to avert Earth's sixth mass extinction». The Guardian. Besøkt 14. april 2020. 
  193. ^ Yeung, Jessie (14. januar 2020). «We have 10 years to save Earth's biodiversity as mass extinction caused by humans takes hold, UN warns». CNN. Besøkt 14. april 2020. 
  194. ^ Pallardy, Richard. «Falling Stars: 10 of the Most Famous Endangered Species». Encyclopædia Britannica. Besøkt 20. april 2020. 

LitteraturRediger

  • Brondízio, Eduardo S. m.fl. (2019). Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services (PDF) (engelsk). Chapter 1. Assessing a planet in transformation: Rationale and approach of the IPBES Global Assessment on Biodiversity and Ecosystem Services (Draft utg.). Bonn, Germany: Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services. 

Eksterne lenkerRediger