Polyklorerte bifenyler
Polyklorerte bifenyler eller PCB er en gruppe industrikjemikalier som ble utviklet på 1920-tallet. På grunn av sine enestående egenskaper ble det brukt i en rekke produkter som skulle gjøre hverdagen enklere i velstandsøkningen etter siste verdenskrig. Disse produktene, som omfattet selvkopierende papir, elektronisk utstyr, byggprodukter og annet, avga PCB til omgivelsene mens de var i bruk. Når de ble kastet, utgjorde de en varig forurensningskilde.
Kjemi rediger
Kjemisk består PCB-forbindelser av to aromatiske ringer som kan ha 1-10 kloratomer koblet til seg. Jo flere kloratomer, desto mer giftig er den. PCB-forbindelser er fettløselige hvilket innebærer at de anrikes i kroppens fettvev.
Skadevirkninger rediger
På seksti- og syttitallet ble de første skadevirkningene synlige på dyr. Senere er det kartlagt alvorlige konsekvenser også for menneskers helse. Derfor bedømmes PCB som en av verdens farligste miljøgifter, og i Norge sto stoffet på listen over prioriterte miljøgifter der utslippene skulle stanses innen år 2005. PCB er akutt giftig for marine organismer.
PCB kan resultere i svekket immunforsvar hos mennesker, skade nervesystemet, forårsake leverkreft, skade forplantningsevnen på fosteret samt ha en negativ innvirkning på menneskets læringsevne og utvikling.
Egenskaper rediger
PCB er en gruppe syntetiske klorforbindelser. De er giftige og tungt nedbrytbare. Det har vært forbudt i Norge siden 1980.
PCB er i sin opprinnelige form et oljelignende stoff med god isolasjonsevne, lang holdbarhet, lav brennbarhet og god kjøleevne. PCB brytes langsomt ned, og har derfor meget lang oppholdstid i naturen. PCB-stoffene har følgende egenskaper:
Fettløselig: PCB-molekylet kan fraktes gjennom vann og luft, men det binder seg først og fremst til fettvev.
Bioakkumulasjon: Ettersom PCB binder seg til fett, vil konsentrasjonen i et levende individ være større enn i dets omgivelser. En fisk inneholder altså mer PCB enn vannet den svømmer i.
Lang oppholdstid: PCB har stor motstandskraft mot biologisk eller kjemisk nedbrytning. Når miljøgiften er tilført omgivelsene, brytes den svært langsomt ned av naturlige prosesser.
Biomagnifikasjon: PCB vandrer gjennom næringskjeden, ved at rovdyret "samler opp" PCB-innholdet fra byttedyrene sine. Selen får derfor høyere konsentrasjoner enn fisken den spiser. Inntak av animalsk fett kombinert med lang levetid (som hos mennesker og isbjørn) gir mulighet for oppkonsentrering av PCB.
Gjennomtrengende: Inntak av animalsk fett er den viktigste PCB-kilden hos mennesker. I tillegg kan man få i seg PCB gjennom huden (ved berøring av PCB-holdig materiale) og via åndedrettet. Den som puster inn forurenset luft, virker som en luftrenser: Luften man puster ut igjen, er renset for PCB.
Konsekvenser rediger
Man regner med at det er produsert om lag 2 millioner tonn PCB i forrige århundre. En del av dette er forbrent på forsvarlig vis, en del er i produkter som omgir oss, mens resten har havnet i kretsløpet. Resultatet er at dyr og mennesker vil bli eksponert for disse stoffene i generasjoner fremover.