Spøkelsesaper

familie av primater

Spøkelsesaper (Tarsiidae) er en minimal familie med kun en slekt; Tarsius. Artene regnes som halvaper, som kun er funnet i skogene i det sørøstlige Asia.

Spøkelsesaper
Nomenklatur
Tarsiidae
Storr, 1780
Populærnavn
spøkelsesaper
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenPrimater
UnderordenHaplorhini
InfraordenTarsiiformes
FamilieTarsiidae
SlektTarsius
Økologi
Antall arter: 8
Habitat: skog
Utbredelse: sørøst i Asia
Inndelt i

Systematikk rediger

Halvaper er ingen systematisk gruppe, men kun en betegnelse brukt om noen typer aper, hvis anatomi og eksteriør ikke helt sammenfaller med sine nærmeste slektninger. Spøkelsesaper er i så måte å regne som tørrneseaper (Haplorhini), men utseendet er (tildels svært) avvikende i forhold til artene i de to andre familiene i denne gruppen.

Spøkelsesaper inntar derfor på noen måter en slags mellomposisjon, skjønt nyere forskning tyder på at de er nærmest beslektet med vestaper (Platyrrhini) og østaper (Catarrhini), og derfor er hjemmehørende i Haplorhini. De kan uansett ikke betraktes som noe manglende mellomledd, ettersom de har fulgt sin egen utviklingslinje fra de ble skilt ut fra den grenen som første fram til tørrneseapene. Enkelte bygningsmessige trekk ved kraniet og fravær av den fuktige snuten, som er karakteristisk for de såkalte laverestående primatene (kalt halvaper), er detaljer som stiller spøkelsesapene relativt nær de andre tørrneseapene.

Biologi rediger

De ulike artene er godt tilpasset sin tilværelse som trelevende nattdyr. Siden de har oppstått fra forfedre som var dagaktive, mangler øynene deres det reflekterende laget som hjelper andre nattaktive dyr til å unytte det sparsomme lyset bedre. Som en kompensering for dette har spøkelsesapene utviklet større øyne for å fange inn mest mulig lys. Denne tilpasningen, kombinert med at synet er deres primærsans og at de er relativt små og kvikke dyr, har gitt dem de største øynene av alle pattedyr sett i forhold til kroppstørrelsen, og er kun atskilt av en tynn beinplate. Faktisk tar de opp så stor plass i kraniet at de er nesten ubevegelige. Som en følge av dette har dyrene utviklet en usedvanlig myk og smidig nakke som gjør at de kan vri hodet i alle retninger, inkludert 180 grader rundt. Den samme løsningen som uglene har benyttet seg av siden også deres øyne er uforholdsmessig store.

Etter synet er hørselen deres viktigste sans, og deres tynne og flaggermusaktige ører fanger opp den minste lyd, og gjør dem i stand til å hoppe opp og fange insekter og selv små flaggermus i luften som de deretter spiser.

Baklemmene er forlenget og gjør dyrene til utmerkede hoppere, den lange og tynne halen fungerer som balanseorgan og de putelignende tuppene på fingre og tær gjør tjeneste som sugekopper og gjør dem i stand til å sitte på loddrette trestammer og ta seg frem så å si overalt. Hendene har negler, men på føttene er det klør på andre og tredje tå som benyttes til å stelle pelsen. Den veier ca 100-180gram.



Inndeling rediger

Inndelingen av primater følger Groves (2005).[1]

Treliste

Referanser rediger

  1. ^ Groves, C.P. (2005). «Simiiformes». I Reeder, D.E. & Wilson, D.M. Mammal species of the world : a taxonomic and geographic reference (3. utg utg.). Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-801-88221-4. Arkivert fra originalen 15. januar 2009. Besøkt 3. mars 2017. 

Eksterne lenker rediger