Åpne hovedmenyen
Halvaper, Meyers Konversationslexikon, 1885

Halvaper (blir ikke lenger regnet som en systematisk gruppe) er de dyrene innen gruppen primater som i liten grad ligner det man mest forbinder med aper. Gruppen omfatter lemurene og aye-ayen på Madagaskar, galagoer og potto fra Afrika og lorier fra Sørøst-Asia, samt spøkelsesaper, en gruppe som fylogenestisk står nærmere de høyere apene enn de andre halvapene. Gruppen er derved parafyletisk. De regnes som mer primitive enn de andre nålevende primatene; og representerer et tidlig stadium i primatenes utvikling til aper, men gruppen har likevel fortsatt å bli brukt som systematisk enhet i mange arbeider.[1]

Halvapene har i likhet med høyere aper gripehender og gripeføtter og de fleste artene er trelevende. I motsetning til de høyere apene er de for det meste nattdyr. Ingen av dem har rødt-grønt fargesyn. Få av halvapene er fruktetere, men livnærer seg hovedsakelig ved å jakte små insekter og andre smådyr i trærne. Livmoren er todelt (såkalt uturus bicornatus), og halvapene før vanligvis kull med unger, og ikke én og én som hos høyere aper.[2]

SystematikkRediger

Gruppen ble i utgangspunktet klassifisert som en av to underordner av primater av den tyske zoologen Johann Karl Wilhelm Illiger i 1811. Han gav dem navnet Prosimii, av gresk pro-før og + simia-ape. Det var ikke uvanlig at naturforskeren fra forskjellige land ikke var oppmerksomme på (eller brydde seg om) hverandres arbeider den gangen, og den franske naturforskeren Étienne Geoffroy Saint-Hilaire gav den samme gruppen navnet Strepsirhini («innovervendte nesbor») i 1812. Illigers navn var imidlertid det mest populære, og flere autoriteter forsatt denne klassifikasjonen.[3]

Først et århundre senere - i 1918 - la den britiske pattedyreksperten Reginald Innes Pocock merke til at spøkelsesaper hadde en nese som er tørr, slik de høyere apene har. Han foreslo å bruke Saint-Hilaires navn Strepsirhini for halvapene utenom spøkelsesaper, og å opprette en ny underorden Haplorhini («enkle nesebor») for en gruppe bestående av spøkelseapene og de høyere apene. Dette forslaget fikk lite gjennomslag, og Illigers systematikk var fortsatt i bruk fram til Pococks forslag ble tatt opp av av den britiske anatomen William Charles Osman Hill i 1953. Siden den gang har vitenskapelig konsensus skiftet flere ganger mellom å bruke Illigers Prosimia og Simia (høyere aper) eller Pococks Strepsirhini-Haplorhini som inndeling.[3] De fleste vitenskapelige arbeider presenterer gjerne mer enn én måte å dele inn primatene på.[4] Selv om de fleste forskere er enige om slektskapsforholdene, er det ingen enighet om hvordan primatene best klassifiseres.[5][1] Indelingen i halvaper og høyere aper er imidlertid den aller vanligste utenfor vitenskapelige arbeider.

Halvapene omfatter følgende familier:

I tillegg kommer to utdødde familier, Omomyidae og Adapidae. Slektskapsforholdet mellom disse og de øvrige halvapene, og med de høyere apene er foreløpig ikke klarlagt. Den fossile apen Ida blar vanligvis regnet til Adapidae.[6]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Christina J. Campbell (red.) (2010). Primates in perspective (2. utg utg.). New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-539043-8. 
  2. ^ Mittermeier, Ronald M. Nowak ; introduction by Russell A. (1999). Walker's primates of the world. Baltimore: Johns Hopkins University Press. s. 25. ISBN 0801862515. 
  3. ^ a b Wright, P.C. (red.) (2003). Tarsiers past, present, and future. New Brunswick, N.J.: Rutgers University Press. ISBN 978-0-8135-3236-3. 
  4. ^ Hartwig, ed. by Walter Carl (2002). The primate fossil record. Cambridge [u.a.]: Cambridge Univ. Press. ISBN 978-0-521-66315-1. 
  5. ^ Sussman, Robert W. (2003). Primate ecology & social structure : v.1 (rev. ed.): Lorises, lemurs and tarsiers (Rev. utg.). New York: Prentice-Hall inc. ISBN 978-0-536-74363-3. 
  6. ^ Franzen, J. L.; Gingerich, P. D.; Habersetzer, J.; Hurum, J. H.; Von Koenigswald, W.; Smith, B. H. (2009). J., Hawks, red. «Complete primate skeleton from the Middle Eocene of Messel in Germany: morphology and paleobiology» (PDF). PLoS ONE. 4 (5): e5723. Bibcode:2009PLoSO...4.5723F. PMC 2683573 . PMID 19492084. doi:10.1371/journal.pone.0005723. 

Eksterne lenkerRediger

 Denne zoologirelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.