Biomer brukes i plantegeografien og i økologien som en klassifisering av større regionale ansamlinger av organismer, som lever i samsvar med tilhørende miljøbetingelser. Biomer kan omtales som hovedøkosystemer på jorda, og til sammen danner de biosfæren.

Jordens biomerRediger

 
Jordens biomer etter vegetasjon

██ Isørken

██ Tundra

██ Taiga (boreal barskog)

██ Temperert lauvskog

██ Temperert steppe

██ Subtropisk regnskog

██ Middelhavsvegetasjon

██ Monsunskog

██ Ørken

██ Buskvegetasjon

██ Tørr steppe

██ Halvørken

██ Gress-savanne

██ Tre-savanne

██ Subtropisk skog

██ Tropisk regnskog

██ Alpin tundra

██ Fjellskog

Biomer er jordens største økologiske enheter, kjennetegnet av særpreget vegetasjonstyper, planter eller alger, og dyreliv tilpasset forholdene. Biomene på landjorden er bestemt ut fra klima, i første rekke temperatur og nedbør, og jordsmonnet.[1] Her beskrives noen av de viktigste biomene.

Det er forsøkt å kategorisere andre biomer enn de som vanligvis nevnes, som for eksempel menneskelige og oseanisk mikrobiomer. For en mikroorganisme kan menneskekroppen være et habitat.[2] Mikrobiomer ble oppdaget i stor grad gjennom fremskritt i molekylærgenetikk, som har avdekket en skjult rikdom av mikrobiell mangfoldet på jorden. Oseaniske mikrobiomeer spiller en betydelig rolle i den økologiske biokjemien i verdens hav.[3]

Biomer på landjordenRediger

Tropisk regnskogRediger

De fleste tropiske regnskoger ligger mellom 10° sør og nord for ekvator i Sørøst-Asia, Vest-Afria og Sør-Amerika. Utenfor dette beltet rundt ekvator finner en tropisk tørr skog. De tropiske regnskogene ligger i regioner som er varme og har mye nedbør året rundt. Været skifter svært lite over året og middeltemperaturen er 25–27 °C. Nedbøren er typisk i området 2000–4000 mm. Jordsmonnet i regnskog er ofte næringsfattig, surt, tynt og har lite organiske materiale. Typisk er det mer næring i levende materiale enn i selve jorden. Årsaken til dette er at kraftig nedbør vasker næringsstoffer på skogbunnen vekk og at varmen fører til hurtig nedbryting.[4]

Regnskog domineres av trær med en gjennomsnittshøyde på 40 m, men noen blir helt opp til 80 m. Det er mange typer trær, og et hektar (10 000 m²) kan inneholde opptil 300 forskjellige treslag. Primærproduksjonen i en regnskog er den høyeste av alle økosystemer på landjorden. Den store energiomsetningen i en regnskog gir også næring til en stor mengde konsumenter, blant annet tusenvis av insektarter.[4]

Regnskoger gir basismat som mais, ris, banan, sukkerrør. I tillegg har omtrent 25 % av all medisin sitt opphav fra regnskoger. [4]

Tropisk tørr skogRediger

Været i tropisk tørr skog bestemmes av solsyklusen gjennom året, hvilket vil si veksling mellom regntid (seks eller syv måneder) og tørkeperiode (fem til seks måneder). I den tørre perioden er trærne sovende. Geografisk utbredelse av tropisk tørr skog er mellom breddegrader på 10°–25° både sør og nord for ekvator. En finner denne biomen i Afrika, Sør- og Nord-Amerika, i Asia over det meste av India og Indokina, samt i et belte over Australia.[4]

Jordsmonnet i tropisk tørr skog er typisk mindre surt enn i tropisk regnskog og mer næringsrikt. På grunn av mye nedbør er jordsmonnet utsatt for erosjon.[4]

Høyden til trærne i tropisk tørr skog bestemmes av nedbør, slik at i de våteste områdene er trærne høyest. I de tørreste habitatene mistrer alle trærne løvet i den tørre perioden, mens halvparten av trærne i de fuktigste områdene kan være eviggrønne. Mange fugler, pattedyr og noen insekter i tropisk tørr skog foretar sesongforflytninger til våtere habitater nært elvene eller til regnskog i den tørre sesongen. [4]

Store bosetninger i tropisk tørr skog har ført til endringer og skader. Det finnes knapt tropisk tørr skog som fremdeles er intakt noe sted i verden. Det er blant annet etablert kvegfarmer, kornåkre og bomullsplantasjer i disse skogene, som er enklere å dyrke opp enn tropisk regnskog, på grunn av mer næringsrikt jordsmonn. Selv om tropisk regnskog har større biologisk mangfold, har tropisk tørr skog arter som ikke finnes noen andre steder.[4]

SavanneRediger

Savanner finnes nord og sør for tropisk tørr skog mellom breddegrader på 10°–20° ut fra ekvator. I Afrika er det savanne fra vest- til østkysten i et belte sør for Sahara og et annet belte i den sørlige sentrale del av kontinentet. I Sør-Amerika finner en savanne den sørlige sentrale del av Brasil, og savanne dekker en stor del av Venesuela og Colombia. I nordlige deler av Australia finner en savanne, det samme i østlige Pakistan og nordvestlige deler av India.[4]

Været på savanner veksler mellom tørke- og regntid, og i tørketiden er skogbranner vanlig. Skogbarannene starter ofte på grunn av lynnedslag, ofte i begynnelsen av regntiden når tordenvære er vanlgi og vegetasjonen er tør. Brannene dreper unge trær, mens annen vegetasjon raskt vokser opp. Dermed forårsaker brannene at svanner består av gressland med sprette trær. Savanner har generelt mindre nedbør enn tropisk tørr skog.[4]

Jordsmonnet i savanner har liten gjennomtrengelighet for vann, noe som oppretholder det karakteristiske miljøet i savanner. For eksempel kan jordlaget et stykke ned i bakken være ugjenomtrengelig for vann, dermed holder de øvre deler av jordsmonnet på fuktighet. Trær vil derfor ikke spre seg ut på savannen der jordsonnets øvre deler er helt mettet med vann. Trær voker derfor bare på de stedene der bakken er godt drenert.[4]

Til tross for at savanner ikke har mange trær, er primærproduksjonen den nest største etter tropisk regnskog. Dette skyldes den kraftige gressveksten. På grunn av de hyppige brannene er vegetasjonen utviklet til å være motstandsdyktig mot brann. Dyrene på savannene gjør sine sesongforflytninger i takt med sesongvariasjonene. I Afrika er typiske dyr i savannene elefant, gnu, giraff, sebra og løve, mens i Australia er det kenguru og fugler.[4]

ØrkenRediger

Ørken utgjør rundt 20 % av all landjord. Ved bredegrad rundt 30° nord og sør er det et belte av ørken over hele jordklodes kontinenter. I disse områdene er det kraftige vindsystemer med tørr subtropisk luft som tørker ut landskapet. Imidlertid finnes det også ørkener der klimaet bestemmes av andre fenomenter, som for eksempel regnskygge. Klimaet i ørkener kjenetegnes av lite nedbør og høye middeltemperaturer, selv om noen ørkener kan ha vintertemperaturer ned mot –20 °C.[4]

Jordsmonnet i ørkener er ofte så fattig på organisk materialle at det kun består av minneraler. Der det vokser ørkenbusker er imidlertid jordsmonnet rikt på organisk materiale som er fruktbare. Dyrene som holder til i ørkener kan også påvirke jordsmonnet. Et annet karakteristika med jordsmonnet i ørkener er stedvis høye saltkonsentrasjoner, spesielt i daler som er dårlig drenert. På slike steder blir det stadig mer salt etter som vann fordamper fra jordoverflaten, mens saltet blir værende. Dermed blir vekstmulighetene dårlige på slike steder.[4]

Planter i ørkener er sprett, men forekommer. Ørkenplanter beskytter de delene der fotosyntesen skjer mot sollys. De har også tett med plantehår for å redusere fordampningen. Dyrelivet i ørkener er sparsomt, men diversiteten kan være stor. Dyrene har tilpasset seg det ekstreme klimaet ved å være nattaktive eller ha sine aktiviteter i skumringen om morgene og kvelden.[4]

Middelhavs biomRediger

Middelhavs- og buskvegetasjon finnes på alle kontinenter unntatt Antarktis, i et belte mellom bredegarad 30° og 40° på den nordlige og sørlige halvkule. Mest vanlig er denne vegetasonen rundt Middelhavet og i Nord-Amerika, hvor en finner middelhavsvegetasjon fra California til norddelen av Mexico. En finner også slik vegetasjon i Chile, sør i Australia og sør i Afrika.[4]

Middelhavsvegetasjon har stor diversitet og er tilpasset tørke. Trær og busker har typisk evigrønne, små og kraftige blader, for at vann og næring skal tas vare på. Vegetasjonen er også tilpasset for å motstå skogbrann, blant annet ved at trærne har tykk bark som beskytter dem.[4]

Temperert steppeRediger

Temperert steppe er gressletter med stor utbrdelse mellom bredegrad 30° og 55°, med størst utbredelse på den nordlige halvkule. Dette er det største biomet i Nord-Amerika og kalles for prærie, og har sin største utbredelse fra Canada til Mexicogulfen. I Sentral-Asia er det steppe i et belte fra østlige deler av Europa helt til østlige deler av Kina. På den sørlige halvkule er det temperert steppe i Argentina,. Uruguay, sørlige Brasil og New Zealand.

Stepper får mer nedbør enn ørken, men kan ha tørke i flere år. Typisk nedbør er mellom 300 og 1000 mm per år. Vannligvis er nedbøren størst om sommeren når vekstsesongen er på sitt høyeste. Vinteren er generell kald og sommrene varme.[4]

Vegetasjonen domineres av urteaktig planter. Branner opptrer ofte om sommeren, dermed får ikke trær etablere seg. Trær finnes derfor bare i nærheten til bekker og elver. Høyden på vegetasjonen kan variere fra 5 cm på tørre stepper med korte kressplanter, mens den kan bli opptil 2 m der på fuktige stepper med høye gressplanter. Det er også mange typer vildblomster. I tidligere tider var det store flokker med planteetere på steppene, som bison og gaffelbukk i Nord-Amerika, mens det i Eurasia var villhester og Saigaantilope. Disse ble jaktet på av steppe- og prærieulver i heholdsvis Eurasia og Nord-Amerika. Mus og gresshopper var også tilstede i stort antall.[4]

Temperert løvskogRediger

Temperert løvskog er et biom som finnes i regioner mellom breddegreder på 30° og 55°. Opprinnelig har asiatiske regioner som Japan, østlige deler av Kina, Korea og Øst-Sibir vært mer eller mindre dekket av temperert løvskog. Biomet har vært vanlig i Vest-Europa fra sørlige deler av Skandinavia til nordvestre deler av Iberia og fra de britiske øyer til Øst-Europa. I Nord-Amerika finner en temperert løvskog på øst- og vestkysten og langt inn i landet. På den sørlige halvkule finner en temperert løvskog sørlige deler av Chile, New Zealand og sørlige deler av Australia.[4]

Temperert løvskog kan bestå både av både løv- og bartrær, men løvtrær dominerer og finnes der klimaet ikke er ekstremt og årlig nedbør ligger mellom 650 mm til over 3000 mm. I forhold til temperert steppe får temerert løvskog mer nedbør om vinteren. Der biomet består mest av løvtrær er vekstsesongen nedbørsrik og varer i minst fire måneder, mens vinteren varer i tre til fire måneder. Selv om det kan komme mye snø, er vinterne stort sett milde. I områder med kaldere vintere, eller at somrene er tørrere, dominerer bartrær.[4]

Jordsmonnet i temperert løvskog er vanligvis fruktbar, spesielt der det er løvtrær. Her er jorden nøytral eller svakt sur, dessuten er det mye organisk materiale og næring. Også der det er barskog kan jorden være næringsrik, men bartrær kan også trives med næringsfattig og sur jord.[4]

Primærproduksjonen er i temperert løvskog er vanligvis mindre enn i tropisk skog, men kan allikevel være stor. Omfanget av tretyper er mindre enn i tropsike skoger, men allikevel kan biomassen i temperert skog være større. Vegetasjonen i temererte skoger er lagdelt, med urtelignende sekster nederst, så kommer busker, over der trær som tåler skygge og øverst de høye trærne som kan bli mellom 40 og 100 m. Dyrelivet består av fugler, pattedyr og insekter, men også sopp, bakterier og små virvelløse dyr er viktige. Disse mikroorganismene er svært viktige for gjennvinning av næringsstoffer.[4]

Boreale skogerRediger

Boreal barskog, eller taiga, dekker over 11 % av verdens landareal. Dette biomet fines bare på den nordlige halvkule, hvor en finner det fra breddegrad 50° til 65°. Den boreale barskogen starter i Skandinavia går gjennom den europeiske delen av Russland, gjennom Sibir, videre gjennom de sentrale delene av Alaske og Canada. Skogen er i sør avgrenset av enten temperert skog eller steppe. I nord er de boreale skogene avgrenset av regioner med tundra.[4]

De boreale barskogene finner en i klimasoner med for lange vintre og for korte somre til at temperert løvskog kan etablere seg. De mest ekstreme temperatursvigningene der boreal skog trives finner en i sentrale deler av Sibir, hvor vintertemperaturen kan bli -70 °C og om sommerene opp til 30 °C. Nedbøren er imidlertid moderat, med variasjon mellom 200 og 600 mm. Graden av fordampning er lav og tørke skjer bare untaksvis. Når tørke opptrer er brann vanlig.[4]

Jordsmonnet i boreale skoger er næringsfattige, tynt og surt. Lav temperatur og surt miljø gir treg nedbryting av organisk materiale og sakte oppgygging av jord. Næringen finnes derfor i et tykt lag av planterester på skogsbunnen. Trærne har derfor et omfattende rotsystem som tar næringen sin fra dette laget. Det øverste jordlaget under laget med planteresstene, er tynt.[4]

I de boreale skogene vokser bartrær som gran, noen steder furu og i de mest ekstreme klimatiske forholdene i Sibir vokser lerk. Asp og bjørk vokser spred, men kan dominere i områder hvor det har vært skogbrann. Typiske dyr i boreale skoger er rein, elg og bison. Predatorer er typisk ulv og bjørn, men også gaupe, jerv, hare, pigsvin og ekkorn, samt mange fuglearter.[4]

I tropisk regnskog kan det være 300 treslag bare på et hektar, mens den boreale skogen består av bare rundt fem typer. En annen kontrast er at alle trær i boreal skog blir polinert ved hjelp av vind, dessuten vokser det ingen frukter på trærne. Antallet dyr er svært lavt i forholdt til det en finner i regnskog.[4]

TundraRediger

Tundre danner en ring på toppen av den nordlige halvkule. Det meste av landområdet nord for polarsirkelen ved breddegrad rundt 66,5° er tundra. En finner tundra i de nordligste deler av Skandinavia, de nordlige deler av Russland og Sibir, og videre gjennom nordområdene av Alaska og Canada. Enkelte steder strekker tundra seg langt sør for polarsirkelen, for eksempel på Grønnland og nordlige deler av Island.[4]

Klimaet i tundraområder er typisk kalt og nedbørsfattig. Vintrene er lang og somrene korte. Imidlertid er ikke temperaturene så ekstreme som i boreale skoger. Nedbøren varierer fra 200 mm til 600 mm, og på grunn av lave mideltemperaturer er nedbøren større enn fordampningen. Dermed er bakken bløt og våt, med mange bekker og pytter.[4]

Jordsmonnet dannes sakte på grunn av det kalde klimaet, dermed bygger organisk avfall seg opp i torv og humus. Topplaget av jorden tiner om sommeren, men under er jordsomonnet vanligvis permanent frosset flere meter nedover.[4]

Landskapet i tundraområder utgjøres av flerårige urteaktige planter, spesielt gress, starr, moser og lavarter. I lav finnes det sopp og alger. Trær på tundra er vier, bjørk og forskjellige typer busker. Av store dyr finnes det rein, moskus, bjørn og ulv, mens typiske små dyr er fjellrev, røyskatt, lemmen, ekkorn, samt fugler som rype snøugle. I tillegg kommer en stor mengde trekkfugler om sommeren. Om sommeren kommer det også store svermer med mygg og knott.[4]

Biomer i vannRediger

En stor studie som ble ferdigstilt i 2010 oppsummerte at det var rundt 250 000 arter i havet, men at flere ville bli oppdaget. Biomer i vann deles først opp i enten fersk- eller saltvannssystemer, for ferskvannsbiomer grupper en videre om de er lentiske (stillestående vann) eller lotiske (strømmende vann som i en elv). En rekke fysiske egenskaper med vann påvirker tilpasningen og fordelingen av levende organismer, som viskositet (motstanden det skaper mot bevegelse), tetthet, gjennomsiktighet, trykk, strømningshastighet, varmeledningsevne og varmekapasitet.[5]

På landjorden finnes oksygen tilgjengelig alle steder, men i vann er det begrensninger på hvor mye oksygen som kan løses opp. Oksygen er grunnlegende for nesten alle levende organismer, dermed er oksygen i vann en begrenset ressurs med stor variasjon i tilgjengelighet. Konsentrasjonen av oksygen avhenger av omgivelsene, og er gitt av sollys, temperatur, vannsirkulasjon, saltinnhold og oksygenbehovet til organismer med åndedrett.[5]

Omtrent 80 % av all solenergi som stråler ned i vannet blir absorbert de første 10 m. Som på landjorden er det organismer som omdanner sollys til energi ved fotosyntese, men oksygen er like viktig. Disse er vannets primærprodusenter, og utgjøres av blant annet vannplanter, alger og blågrønnbakterier. En annen viktig konsekvens av sollyset er at det oppstår oppvarming av vannet, som i neste omgang setter i gang strømninger. Dermed blir blant annet energi, næringstoffer og oksygen transportert rundt i vannmassene både i innsjøer og i havet.[5]

Det finnes en rekke måter for å inndele biomer i vann på, for eksempel hav, grunt vann med tareskog og koraller, strand, overgangsmiljøer (elvemunning, brakkvannsområder, mangroveskoger og våtmarker i ferskvann), elver og innsjøer.[6]

HavRediger

Havet dekker over 360 millioner km² av jordkloden. Det er sammenhengende, men det er vanlig å dele det inn de tre hoveddelene Stillehavet, Atlanteren og Indiahavet. I tillegg er det en rekke mindre hav i tilknytning til disse. Stillehavet er det dypeste, med en gjennomsnittelig dybde på over 4000 m, mens Atlanteren og Indiahavet har et gjennomnsitt på 3900 m. [7]

Sollys svekkes svært mye nedover i havet. Ved en dybde på 600 m vil det selv på en skyfri dag og med helt klart vann, være nesten mørkt. Gjennomsnittelig er det derfor en havdybde på 3 400 m som er helt uten lys, bortsett fra lyset fra noen selvlysende (bioluminescens) fisker og virvelløse dyr. På grunn av havenes store dybde er det meste av vannmassene svært kjølige, med lavest temperatur rundt Antarktis på -1,5 °C. Høyest overflatetemperatur er rundt 27 °C ved ekvator. Havstrømmer drives av atmosfærens vinder, i tillegg til at forskjellig havtemperatur og saltholdighet skaper sterke strømmer (termohalin sirkulasjon).[7]

Saltholdigheten (salinitet) i havet varierer med bredegrad, og er typisk på rundt 35 g salt per 1 kg vann (35 ‰). Minst saltinnhold er det ved ekvator og høyere enn 40° nord og sørlig bredde, på grunn av at nedbøren overskrider fordampningen. Østersjøen har har en saltholdighet på bare 7 ‰ på grunn av tilførsel av mye ferskvann, mens Rødehavet som er omgitt av ørken, har et saltinnhold på 40 ‰. Viktige ioner i havet er natrium (Na+), magnesium (Mg2+) og klorid (Cl). Konsentrasjonen av inoene er omtrent den samme i alle hav. Når det gjelder oksygen er innholdet i en litter havvann rundt 9 ml, alstå svært mye mindre enn i atmosfæren (rundt 200 ml). Typsik blir oksygeninholdet lavere dypere ned i havet.[7]

I havet skjer omtrent halvparten av all fotosyntese på jorden. Diversitet, sammensetning og mengden av organiske organismer i havet er sterkt avhengig av fysiske og kjemiske forhold i vannet. Det grunne øverste laget av havet hvor sollyset gjør seg gjeldende kalles den eufotiske sonen. I denne regionen omdanner planteplankton sollys til organisk materiale via fotosyntesen. Sammen med disse drifter dyreplankton som spiser planteplankton. Under den eufotiske sonen skjer det praktisk talt ikke noen fotosyntese, men allikevel er det mange organismer lengre ned. I hele havet finner en fisk i alle former fra små selvlysende organismer til store haier, det finnes virvelløse dyr fra små krepsdyr til store blekkspruter. Selv på dypere hav enn 10 000 m finnes det liv, som stort sett får sin næring fra organisk materiale fra overflaten.[7]

Tareskog og korallerRediger

På grundt vann i kystområder med steingrunn vokser tareskog. Denne finnes i ved kysten helt fra tempererte til subpolare områder. Desto nærmere ekvator en kommer desto mer tar korallrev over for tareskog.[8]

Felles for korallrev og tareskog er at de utsettes for sterke strømmer fra både bølger som bryter inn over kysten og havstrømmer. Dette gir tilførsel av oksygen og næring, samt at avfallstoffer fjernes. Korralrev vokser bare i farvann med stabil saltholdighet, mens tareskog er mer tolerant mot variasjoner. Tare trives ved tempererte kyster der temperaturen er rundt 10 °C om vinteren og 20 °C om sommeren. Koraller trives i varme farvann, og tåler ikke temperaturer under 18 °C.[8]

Korallrev og tareskog er blant de de mest produktive og mangfoldige økosystemer som finnes. Korallrev kan han større primærproduksjon enn selv tropisk regnskog. Årsaken til dette er samvirke mellom koraller og en alge kjent som zooxantheller.[8]

StrandRediger

I verden finnes det mange tusen km med tidevannssoner. Organismene er forskjellige alt etter om det er strand med sand eller svaberg, eller om stranden er beskyttet eller ubeskyttet mot bølgene fra storhavet. De fleste steder er det flo og fjære to ganger i døgnet, mens det i Mexicogulfen og i Sør-Kinahavet forekommer bare flo og fjære én gang i døgnet. Forskjellen mellom høy og lavvann kan være så liten som noen få cm eller 15 m i Bay of Fundy i det nordøstlige Canada.[9]

Forholdene varierer kontinuerlig i tidevanssonene, men en har allikevel delt den inn i flere horisonalte soner. Den øverste sonen kalles bølgeslagsonen, den er sjeldent dekket av tidevann, men bølgene slår innover den. Eulittoralsonen er vanligvis alltid dekket av vann under midlere forhold med flo og fjære. Under laveste lavvann er sublittoralsonen, som alltid er dekket av vann. Eulittoralsonen blir utsatt for svært vekslende forhold med intens sollys ved lavvann, men redusert lys ved høyvann. Vannpytter som dannes i eulittoralsonen ved lavvann vil fryse i kalde delere av verden eller varmes opp til 40 °C i tropiske og subtropiske områder.[9]

Saltinnholdet i eulittoralsonen kan variere mye mer enn i åpent hav. Spesielt der det dannes vannpytter ved lavvann kan mye vann fordampe, dermed kan det gjennværende vannet bli meget salt. I områder med mye avrenning fra land og ved sterk nedbør kan derimot salinnholdet bli svært lavt. Tilgangen til oksyngen er oftest veldig høy både på grunn av lavvann og fordi bølgene bryter mot stranden og blander mye luft i vannet. Imidlertid kan det blir lite oksygeninnhold i sedimentene der det er sandstrand eller muder i avskjermede viker.[9]

Organimser i eulittoralsonen har en amfibietilværelse, ved at de lever i et delvis marint og delvis terristisk miljø. I strand med svaberg finner en sjøstjerner, rur, blåskjell, kråkeboller og tang. I sandstrand er de fleste organismer av en type som graver seg ned.[9]

Overgangsmiljøer: elvemunning, salt myr, mangroveskoger og våtmarker med ferskvannRediger

Elvemunninger er overgangsmiljøer mellom hav og elv, salt myr og mangroveskoger er overgang mellom hav og land, mens våtmarker er overgang mellom land og ferskvann. Saltmyr finnes ved kystområder med sand helt fra tempererte områder til de høyeste breddegrader. I tropiske og subtropiske områder blir saltmyr erstattet med mangroveskog. Våtmarker kan dannes overalt på jorden der ferskvann samles i lavtliggende tereng.[10]

Saltmyrer har ofte et nettverk av kanaler som fylles og tømmes i takt med tidevannet. Langs med sidene av kanalene er det naturlig formede diker. Utenfor dikene er det flate myrområder med små pytter som av og til fordamper. Disse pyttene samler derfor salt. Hele dette lanskapet blir helt oversvømt ved høyeste forekommende høyvann og tilsvarende helt uttømt ved laveste lavvann. I mangroveskogen er det forskjellige typer planter og trær, alt etter høyden i tidevannssonen.[10]

Elvemunninger, saltmyrer og mangroveskog utsettes for høyst varierende lysforhold. Ved lavvann blir områdene utsatt for sterkt sollys, mens det kan være lite lys ved høyvann. Vannet er også grumset på grunn av skiftende vannstømmer og grundt vann med vind som fører til at organiske og uorganisme materialer løses opp i vannet. Temperaturen varierer mye, for eksmepel vil det i en elvemunning være temperatur lik den i elven ved lavvann, mens sjøvannet bestemer temperaturen ved høyvann. Saltmyrer på høye breddegrader kan fryse til om vinteren. Mangroveskog derimot finner en bare der temperaturen ikke blir under 20 °C og der vannet er grunt kan det varmes opp til 40 °C eller mer. Elvemunninger, saltmyrer og mangroveskog kjennetegnes også ved hyppige vannstrømninger. Derimot er det ikke så mye bevegelse i vannet i myrer med ferskvann, bevegelser av vannet er som oftes forårsaket av vind.[10]

Saltinnholdet i vannet i elvemunninger, saltmyrer og mangroveskog kan variere betydelig, spesielt der elvevann og tidevann skifter mye. Oksygeninnholdet er variabelt, men kan ofte bli svært høyt. På den andre siden kan nedbryting av store mengder organisk avfall i disse miljøene kreve mye oksygen, slik at nivået blir lavt. [10]

På grunn av meget varierende fysiske og kjemiske forhold, finner en ikke noe stort artsmangfold ved elvemunninger og saltmyrer. På disse stedene er det gjerne mye fisk og mange arter yngler. De fleste av fiskene og virvelløse dyrene ved elvemunninger har utviklet seg fra marine forfedre. Elvemunning og saltmyrer tiltrekker seg også fugler, spesielt vadefugler. I mangroveskog er det i tillegg krokodiller og alligatorer. Våtmarker med ferskvann er blant de mest produktive av alle miljøer.[10]

ElverRediger

Elver derenerer det meste av jordens landarealer. Nedbør som faller på landjorden danner strømmer både over og under overflaten, og mye av dette vil før eller siden danne små bekker som går sammen og danner elver. Ikke alle elver fører mot havet, en har også elver som fører vann ut i store innsjøer som Aralsjøen eller Store Saltsjø.

Elvevann er ofte grumsete på grunn av deres nærhet til landskapet som fører med seg organiske og uorganiske materialer. En annen årsak er turbulensen i elvevannet som rører opp sedimenter i elvebunnen. Dette gjør at det er lite sollys som går ned i elver. Et annet forhold er skog og annen vegetasjon ved elvebreddene som skygger for sollys. I tørre regioner kan elvene få mye sollys slik at fotosyntese ikke hindres i elven. Temperaturen i elver kan variere fra 0 °C på høye breddegrader eller i stor høyde over havet, mens elver gjennom ørkener kan ha temperaturer helt opp mot 30°C.[11]

Elvestrømmen fører med seg næring og oksygen, fjerner avfallsstoffer og påvirker form og størrelse, samt oppførselen til organismer. Vannmengen i elver kan variere mye avhengig av klimaet i regionen. Jevnest vannmengde finner en typisk i tempererte regioner med skog. Elvevann inneholder som regel lite salt og elver med mest salt er de som går gjennom ørkener. Oksygeninnholdet er størt i elver som fører kalt vann med fosser og stryk, og mindre der vannet er varmt. Alikevel er det sjeldent at oksyngeninnholdet er en begrensende faktor for organismer.[11]

Spesielt tropsike elver kan ha et stort antall fiskearter, for eksempel finens det mer enn 2000 fiskearter i Amazonas, mens det i Misissippi som renner i temperert område, finnes 300 fiskearter.[11]

InnsjøerRediger

En stor del av verdens ferskvann finnes i noen få store innsjøer, den største er De store sjøer mellom USA og Canada og Bajkalsjøen i Sibir. Etter dette kommer de store innsjøene i Afrika, som Victoriasjøen og Tanganyikasjøen, i tillegg finnes det tusenvis av mindre innsjøer i områder som nordre Minnesota, Skandinavia, Canada og Sibir.[12]

Lysforholdene varierer fra mørk blå, brun og i noen tilfeller rødt, altå etter kjemiske og biologiske forhold. Innsjøer med høy primærproduksjon har oftest dypt grønt lys. Når vannet i en innsjø er varmt oppstår lagdeling av vannmassene, slik at de øverste delene får høy temperatur og lenger ned er det vesentlig kjøligere.[12]

Omrøring av vannet på grunn av vind er den mekanismen for vannstrømning som har størst økologisk betydning. I temperert klima oppstår lagdeling av vannet om sommeren, og omrøring kan ikke skje. Det samme skjer om vinteren når innsjøer i slikt klima fryser til på overflaten. Dermed er det om våren og høsten at omrøring av vannet skjer, slik at oksygen kommer ned i dypet og næringstoffer kommer opp i de øverste vannmassene. I tropiske områder er innsjøene permanent lagdelt, og bare de øvre vannlagene har omrøring.[12]

Gjennomsnittelig er det kun 12 ‰ salt i verdens innsjøer, men variasjonen er stor. Innsjøer i ørkener har ofte svært høyt saltinnhold, i noen tilfeller større enn i havet. Oksygeninnholdet er også meget variabelt, spesielt har innsjøer med mye omrøring og lite næring mye oksygen i vannet. Derimot kan innsjøer med høy biologisk produksjon vært helt uten oksygen, men dette kan avhenge av sesongvariasjoner og om vannet er lagdelt.[12]

Oksygentilgangen i en innsjø avgjør når og hvor fisk kan oppholde seg. Spesielt kan tropiske innsjøer ha svært mange forskjellige fiskeslag, for eksempel har Victoriasjøen, Malawisjøen og Tanganyikasjøen over 700 fiskearter. Virvelløse dyr og alger i innsjøer er mindre studert, spesielt i tropiske områder.[12]

ReferanserRediger

  1. ^ «Biom». Universitetet i Oslo – Institutt for biovitenskap. 4. februar 2011. Besøkt 3. juli 2020. 
  2. ^ Turnbaugh, Peter J.; Ley, Ruth E.; Hamady, Micah; Fraser-Liggett, Claire M.; Knight, Rob; Gordon, Jeffrey I. (2007). «The human microbiome project». Nature. 449 (7164): 804–810. Bibcode:2007Natur.449..804T. PMC 3709439 . PMID 17943116. doi:10.1038/nature06244. 
  3. ^ DeLong, E. F. (2009). «The microbial ocean from genomes to biomes». Nature. 459 (7244): 200–206. Bibcode:2009Natur.459..200D. PMID 19444206. doi:10.1038/nature08059. 
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab Molles & Sher 2019, s. 19–40
  5. ^ a b c Molles & Sher 2019, s. 44–47
  6. ^ Molles & Sher 2019, s. 54–73
  7. ^ a b c d Molles & Sher 2019, s. 49–54
  8. ^ a b c Molles & Sher 2019, s. 54–57
  9. ^ a b c d Molles & Sher 2019, s. 57–59
  10. ^ a b c d e Molles & Sher 2019, s. 61–64
  11. ^ a b c Molles & Sher 2019, s. 64–69
  12. ^ a b c d e Molles & Sher 2019, s. 69–73

LitteraturRediger

  • Molles, Manuel C. Jr. og Simon, Anna Sher (2019). Ecology: Consepts and applications (8 utg.). New York, NY: McGraw-Hill Education. ISBN 978-1-259-88005-6.