Wikipedia

Vegetasjonskart

Et vegetasjonskart er et forenklet (kartografisk generalisert) kartbilde av fordeling og utbredelse av vegetasjonstyper i terrenget.[1] Vegetasjonskartet viser vegetasjonstypenes fordeling slik den var på det tidspunktet området ble kartlagt. Typene er stabile over tid med mindre det ikke skjer større endringer i økologiske betingelser. Snaumarksareal som gror igjen etter endret arealbruk eller klimaendringer, vil etter hvert måtte ajourføres.

Vegetasjonstype rediger

Vegetasjonstyper er enheter som er definert på basis av plantenes artssammensetning[2]. En vegetasjonstype er ei karakteristisk samling av arter som vil finnes igjen på steder med like vokseforhold. Dominerende arter og karakterarter (arter med spesifikke krav til voksemiljøet) brukes som kjennetegn.

 
Rishei er den vegetasjonstypen som har størst utbredelse i Norge. Foto: Yngve Rekdal.

Metode rediger

Vegetasjonstypene kartlegges gjennom feltarbeid, med god hjelp av flybilder til klassifisering og avgrensing av kartfigurer. Flybildene brukes tradisjonelt i par og monteres på en fløy med stereolupe. Kartleggeren kan da lese landskapets topografi sammen med nyanser i farge og struktur i flybildet[3].

Noen kartlegger også vegetasjonstypene med nettbrett eller felt-pc, men mister foreløpig stereoeffekten du får gjennom bruk av billedpar. Vegetasjon kan også kartlegges med bruk av satellittbilder eller LiDAR / ALS, men dette brukes foreløpig ikke til kartlegging av vegetasjonstyper definert gjennom artsvariasjonen i bunn- og feltsjiktet.

Hva brukes et vegetasjonskart til? rediger

Vegetasjonskartlegging har som mål å skaffe informasjon for bedre forvaltning og bruk av naturgrunnlaget. Vegetasjonskartet er i dag den karttypen som gir mest allsidig informasjon om naturgrunnlaget. Det er det nærmeste vi til nå har kommet et økologisk kartverk. Vi kan dele informasjonen fra kartet i 3 grupper:

  1. Botanisk informasjon
  2. Økologisk informasjon (vokseforhold)
  3. Egenskaper med hensyn til ressursutnytting og naturforvaltning

Viktige bruksområder for vegetasjonskart er planlegging og forvaltning, nærings-utvikling innen utmarksbaserte næringer, samt forskning og undervisning. Dokumentasjon av utmarksbeite for husdyr som grunnlag for planlegging av beitebruk og skjøtselstiltak, har vært et viktig bruksområde for vegetasjonskart de siste åra. Vegetasjonskart er også historiske dokument som kan brukes til endringsanalyser[4][5].

Digital produksjon gjør det mulig å sortere i den mangfoldige informasjonen som ligger i vegetasjonskartet. Ved å utnytte kunnskap om vegetasjonstypenes økologi, kan det avledes ulike temakart som er tilpasset ulike brukeres behov. Det kan da lages avleda karttema som f.eks. beitekvalitet for sau eller storfe[6].

Vegetasjonskartet beskriver også biologisk mangfold på samfunns- og landskapsnivå, og mange naturtyper kan avledes direkte fra vegetasjonstypene[7].

Historie rediger

Det første heldekkende vegetasjonskartet fra Norge ble publisert i 1937 av Mork & Heiberg[8]. Klassifiseringen baserte seg i stor grad på plantesosiologiske studier av Du Rietz fra 1930[9]. Utviklingen utover i 1940-60 åra ble dominert av studier som fokuserte på klassifisering av natur, med viktige bidrag fra Nordhagen[10], Dahl[11], Gjærevoll[12] og Kielland-Lund[13]. På slutten av 1960-tallet og framover ble det gjennomført en del test-kartlegging i forbindelse med The International Biological Programme[14], men selve vegetasjonskartleggingen skjøt først fart etter oppstarten av Verneplan I for vassdrag i 1973.

Flere fagmiljøer bidro med ulike systemer for kartlegging, blant annet Hesjedal[15], Larsson[16] og Moen[17]. Etterspørselen etter kartlegging økte, og med det et behov for samordning av system. Et felles system for detaljert vegetasjonskartlegging ble etablert i 1987[18], og revidert i 1997[19].

To kartleggingssystem rediger

Det er mange måter å definere vegetasjonstyper på. Vegetasjonskartlegginger etter 1980 følger i hovedsak to system. Mer detaljerte vegetasjonskart i målestokk 1: 5 000 – 20 000 følger gjerne systemet til Fremstad fra 1997[20]. Systemet har tre hierarkiske nivåer, med henholdsvis 24 grupper, 137 typer og 379 utforminger. Det er utført ei rekke kartlegginger etter dette systemet av forskjellige institusjoner, men dekker samla lite areal. Typene ble vurdert etter rødlistekriterier av Fremstad & Moen i 2001. Dette systemet er også mye brukt for dokumentasjon av voksested til forskningsformål.

For kartlegging på oversiktsnivå (målestokker mellom 1:20 000 – 50 000, derav forkortelsen VK25) er det utviklet et system med to hierarkiske nivåer, med henholdsvis 12 grupper og 54 typer[21]. Av de 54 vegetasjonstypene er 45 definert av vegetasjonskriterier (dominans, artsinventar etc), mens de 10 siste er definert gjennom andre egenskaper (bebygd areal, blokkmark etc). I tillegg benytter systemet seg av en rekke tilleggssymboler som beskriver forhold som ikke framgår av vegetasjonstypen. Dette kan blant annet være treslagssammensetning, dekning er av bart fjell eller blokker, lav eller busker, eller om det er kalkrike utforminger.

Vegetasjonskart i Norge rediger

Det meste av vegetasjonskartlegging i Norge etter 1990 er utført etter system for vegetasjonskartlegging på oversiktsnivå av Rekdal & Larsson fra 2005. Om lag 10 % av Norges landareal er kartlagt[22] og vegetasjonskart foreligger digitalt og tilgjengelig på NIBIOs kartportal Kilden.

Etter dette kartleggingssystemet foreligger det også arealrepresentativ statistikk for hele Norge publisert i 2018[23], og for fylker presentert i fylkesrapporter[24].

Vegetasjonsgrupper og vegetasjonstyper Areal i km2 Areal i %
1 Snøleie 19 521 6
1a Mosesnøleie 7 088 2.2
1b Grassnøleie 7 525 2.3
1c Frostmark, letype 4 908 1.5
2 Heisamfunn i fjellet 76 723 23.7
2a Frostmark, rabbetype 1 810 0.6
2b Tørrgrashei 1 672 0.5
2c Lavhei 19 452 6.0
2d Reinrosehei 2 776 0.9
2e Rishei 39 077 12.1
2f Alpin røsslynghei 5 946 1.8
2g Alpin fukthei 5 990 1.9
3 Engsamfunn i fjellet 8 343 2.6
3a Lågurteng 4 837 1.5
3b Høgstaudeeng 3 506 1.1
4 Lauvskog 44 724 13.8
4a Lav- og lyngrik bjørkeskog 11 905 3.7
4b Blåbærbjørkeskog 20 139 6.2
4c Engbjørkeskog 10 915 3.4
4d Kalkbjørkeskog 12 0.0
4e Oreskog 1 117 0.4
4f Flommarkkratt 31 0.0
4g Hagemarkskog 605 0.2
5 Varmekjær lauvskog 1 461 0.4
5a Fattig edellauvskog 464 0.1
5b Rik edellauvskog 997 0.3
6 Furuskog 30 470 9.4
6a Lav- og lyngrik furuskog 26 216 8.1
6b Blåbærfuruskog 3 996 1.2
6c Engfuruskog 183 0.1
6d Kalkfuruskog 76 0.0
7 Granskog 33 072 10.2
7a Lav- og lyngrik granskog 3 938 1.2
7b Blåbærgranskog 22 439 6.9
7c Enggranskog 6 695 2.1
8 Fukt- og sumpskog 12 878 4
8a Fuktskog 3 382 1.0
8b Myrskog 2 276 0.7
8c Fattig sumpskog 5 492 1.7
8d Rik sumpskog 1 729 0.5
9 Myr 28 777 8.9
9a Rismyr 7 697 2.4
9b Bjønnskjeggmyr 2 386 0.7
9c Grasmyr 17 602 5.4
9d Blautmyr 824 0.3
9e Starrsump 269 0.1
10 Åpen mark i låglandet 7 088 2
10a Kystlynghei 2 684 0.8
10b Røsslynghei 1 765 0.5
10c Fukthei 2 370 0.7
10d Knauser og kratt 50 0.0
10e Fukt- og strandenger 147 0.0
10f Sanddyner og grusstrender 20 0.0
10g Elveører og grusvifter 53 0.0
11 Jordbruksareal 12 239 3.8
11a Dyrka mark 9 435 2.9
11b Beitevoll 2 805 0.9
12 Uproduktive og bebygde areal 30 684 9.5
12a Jord og grus 198 0.1
12b Ur og blokkmark 14 743 4.6
12c Bart fjell 11 323 3.5
12d Bebygd areal, tett 714 0.2
12e Bebygd areal, åpent 641 0.2
12f Anna nytta areal 937 0.3
12g Varig is og snø 2 127 0.7
Totalt landareal uten ferskvann 305 982 94.5
13a / 13b Ferskvann 17 789 5.5
Totalt areal inkludert ferskvann 323 771 100

Tabellen viser hvor stort areal vegetasjonsgruppene og vegetasjonstypene dekker i Norge, både som areal i km2 og som prosent av totalareal. Inndelingen følger systemet til NIBIO og tallene er hentet fra Arealregneskap for Utmark[25].

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Bryn, A., Strand, G-H., Angeloff, M. & Rekdal, Y. (2018): Land cover in Norway based on an area frame survey of vegetation types. Norwegian Journal of Geography 72, 131-145
  2. ^ Rekdal, Y. & Larsson, J. Y. (2005): Veiledning i vegetasjonskartlegging. NIJOS-dokument 5/05. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås
  3. ^ Ihse, M. (2007): Colour infrared aerial photography as a tool for vegetation mapping and change detection in environmental studies of Nordic ecosystems: a review. Norwegian Journal of Geography 61: 170–191
  4. ^ Bryn, A. & Hemsing, L.Ø. (2012): Impacts of land use on the vegetation in three rural landscapes of Norway Arkivert 13. august 2017 hos Wayback Machine.. International Journal of Biodiversity Science, Ecosystem Services & Management 8(4): 360-371
  5. ^ Bryn, A. (26. november 2008). «Recent forest limit changes in south-east Norway: Effects of climate change or re-growth after abandoned utilisation?». Norwegian Journal of Geography. 62 (4): 251–270. 
  6. ^ Rekdal, Y. & Angeloff, M. (2016): Vegetasjon og beite i Heimfjellet, rapport frå vegetasjonskartlegging i Vågå kommune. Rapport 2 (72). Norsk institutt for bioøkonomi, Ås
  7. ^ Bryn, A. (2007). «Avleding av naturtyper fra vegetasjonskart». Biolog. 3: 10–16. 
  8. ^ Mork, E. & Heiberg, H. H. (1937): Om vegetasjonen i Hirkjølen forsøksområde. Meddelelser fra det Norske Skogforsøksvesen 19: 617–668
  9. ^ Du Rietz, G. E. (1930): Vegetationsforschung auf soziationsanalytischer Grundlage. Handbuch der biologischen Arbeitsmethoden 11: 293-480
  10. ^ Nordhagen, R. (1943): Sikkilsdalen og Norges fjellbeiter. En plantesosiologisk monografi. Bergens Museums Skrifter 22, Bergen
  11. ^ Dahl, E. (1956): Rondane. Mountain Vegetation in South Norway and its Relation to the Environment, Skrifter utgitt av det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Matematisk-Naturvitenskapelig klasse 1956, 3. Aschehoug & Co, Oslo
  12. ^ Gjærevoll, O. (1956): The Plant Communities of the Scandinavian Alpine Snow-beds. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap Skrifter 1, Oslo
  13. ^ Kielland-Lund, J. (1962): Skogplantesamfunn i Skrukkelia. Norges Landbrukshøgskole, Ås
  14. ^ Marker, E. (ed) (1973): IBP/CT-symposium om vegetasjonsklassifisering og vegetasjonskartlegging. International Biological Programme i Norden 11, Oslo
  15. ^ Hesjedal, O. (1975): Large-scale Vegetation Mapping in Norway. Phytocoenologica 2: 388–395
  16. ^ Larsson, J. Y. (1974): Vegetasjonskart. Arealressurskartlegging på grunnlag av definerte vegetasjonstyper. Jorddirektoratet, Ås
  17. ^ Moen, A. & Moen, B. F. (1975): Vegetasjonskart som hjelpemiddel i arealplanleggingen på Nerskogen, Sør-Trøndelag. Det Kongelige Norske Videnskapelige Selskap Museum Rapport Botanisk Serie 5, Trondheim
  18. ^ Fremstad, E. & Elven, R. (eds.) (1987): Enheter for vegetasjonskartlegging i Norge, Økoforskutredning 1. Økoforsk, Trondheim
  19. ^ Fremstad, E. (1997): Vegetasjonstyper i Norge. Temahefte 12. Norsk Institutt for Naturforskning, Trondheim
  20. ^ Fremstad, E. (1997): Vegetasjonstyper i Norge. Temahefte 12. Norsk Institutt for Naturforskning, Trondheim
  21. ^ Rekdal, Y. & Larsson, J. Y. (2005): Veiledning i vegetasjonskartlegging. NIJOS-dokument 5/05. Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås
  22. ^ Rekdal, Y. & Bryn, A. (2010): Mapping of vegetation in Norway. Viten 1: 93-96
  23. ^ Bryn, A., Strand, G-H., Angeloff, M. & Rekdal, Y. (2018): Land cover in Norway based on an area frame survey of vegetation types. Norwegian Journal of Geography 72, 131-145
  24. ^ Hofsten, J., Rekdal, Y. & Strand, G-H. (2018): Arealregnskap i utmark. Arealstatistikk for Møre og Romsdal. Rapport 4 (141). Norsk institutt for bioøkonomi, Ås
  25. ^ Bryn, A., Strand, G-H., Angeloff, M. & Rekdal, Y. (2018): Land cover in Norway based on an area frame survey of vegetation types. Norwegian Journal of Geography 72, 131-145

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vegetasjonskart&oldid=24167248»