Gran

tresort

Gran (Picea abies), også kalt vanlig gran, er et tre i furufamilien. Arten vokser i kjølig tempererte områder i Europa og har stor sosioøkonomisk betydning. Den brukes til bygningsmateriale, papir og møbler, samt som juletre. På engelsk heter gran Norway Spruce. Dette kommer av at engelskmennene lærte å kjenne dette treslaget først ved kjøp av trevirke fra Norge. I 1666 brant store deler av London ned, noe som medførte stor etterspørsel etter grantrevirke. I dag er gran det mest dominerende treslaget i Norge, selv om den fortsatt ikke har fått fotfeste på Vestlandet.[2]

Gran
Gran
Vitenskapelig(e)
navn
:
Picea abies
(L.) H. Karst., 1881
Norsk(e) navn: gran,
vanlig gran
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Planteriket
Divisjon: Karplanter
Klasse: Nakenfrøede planter
Orden: Bartrær
Familie: Furufamilien
Slekt: Picea
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: områder med kjølig temperert klima
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for gran
Utbredelse i Europa[1]
Utbredelse i Fennoskandia[1]
Picea abies
Grantre.
Hunnkonglene er røde og hannkonglene gulbrune.
Ormegran er en form - Picea abies f. virgata.
Grankongle på Blefjell – ca. 1000 moh
Lav på gran - Blefjell

Karaktertrekk og varianterRediger

Grantrær kan bli opptil 50 m høye.[3] Den har flatrot som vanligvis ikke går lenger ned i bakken enn 1 m. Blomstring i mai. Trekronen er smalt konisk, grenene ofte litt hengende og svaie. Barken er rent brun eller gråbrun, årsskuddene kan være oransjebrune og litt hårete. De er flate under, og har barnåler oppå. Nålene er inntil 10 mm lange og 3 mm brede, firkantede i snitt, mørkegrønne og litt blanke. Unge hunnkongler er rubinrøde og opprette. Konglene kan bli 10–20 cm lange, men sjelden mer enn 3 cm brede, og ofte hengende. Kongleskjellene har rombeform, de er ovale, og spisse ytterst. Et grantre kan i spesielle tilfeller bli ca. 600–700 år gammelt, men roten kan være inntil 10 000 år gammel og avgi nye, genetisk identiske trær som hver for seg gjennomlever fem prosent av rotsystemets levealder.[4]

Grana har evne til å klone seg selv, og overlever derfor under sterkt skiftende klimatiske og biotopiske forhold. I perioder med kulde, som i Den lille istiden i senmiddelalderen, skjøt granrøttene ut lave busker, mens individene i tider med mildere temperaturer blir høyreiste og slanke – som i våre tider.[5]

En vanlig form er ormegran (Picea abies f. virgata) med lange og hengende grener som ofte nesten ikke er greindelte.

Utbredelse i verdenRediger

Gran er en av omtrent 35 arter i granslekta (Picea), som har en vid utbredelse i kjølig tempererte strøk på den nordlige halvkule. I snever betydning er gran en rent europeisk art. Den har et nordlig utbredelsesområde i Fennoskandia, Baltikum, Belarus og Europeisk Russland, og et sørlig utbredelsesområde i Alpene, Karpatene, Schwarzwald, Vogesene, Jurafjellene og fjellene på Balkan.[6]

Sibirgran (Picea obovata) er utbredt fra nordøst i Europeisk Russland gjennom Sibir østover til Stillehavet og sørover til Kasakhstan, Xinjiang og Mongolia. Den står morfologisk nært gran og regnes ofte som underarten P. a. subsp. obovata. Hybrider mellom sibirgran og gran vokser vestover til Finnmark og Nord-Sverige.[7]

En genetisk studie fra 2019 viser at sibirgran og gran skilte lag for 17,6 millioner år siden. Gran i snever betydning ble for 15 millioner år siden splittet i tre populasjoner, en i Nord-Europa og to i henholdsvis Alpene og Karpatene. Alle tre populasjoner gjennomgikk en flaskehals i forbindelse med siste istids maksimum.[6]

Utbredelse og innvandringshistorie i NorgeRediger

I Norge vokser det både vill og dyrket gran. Vill gran forekommer helt nord til Pasvik som spredte forekomster. Skogdannende gikk den like nord for Bjøllånes i Dunderlandsdalen i Rana. Da Sulitjelma gruber ble etablert i 1880-årene, var det også gran der. Den ble utryddet av hogst, geitehold og utslipp fra smeltehytta. Man har tidligere antatt at grana innvandret rundt 500–400 f.Kr., først i Lierne i Nord-Trøndelag, men funn fra Dalarna like over grensen til Sverige viser at den var en pionerart som etablerte seg straks isen forsvant.

helleristningene i Østfold finnes det bare to avbildninger av trær, og de ser ut til å vise to grantrær. I bronsealderen var grantrær fremdeles sjeldne i Norge, noe som kan forklare avbildningene, som er å finne ved Solberg gård i Sarpsborg kommune. Etter formen på de avbildete skipene å dømme, kan dette helleristningsfeltet dateres til 800-tallet f.Kr. De to bartrærne ses nederst i feltet.[8]

Den tradisjonelle forståelsen er at grana kom til Lierne fra Sverige, og at den hadde spredt seg dit fra det nordlige Russland via Finland. Det er gjort funn av gran i grenseområdene ved Ladogasjøen som er om lag 5 500 år gamle. Det er funnet minst 3 000 år gamle eksemplarer på Finlands vestkyst og grensestrøkene inn mot Sverige ved Bottenviken.Men det er uvisst om dette var den første spredningsveien vestover inn til Sverige og Norge, eller om det bare representerer en senere innvandringsbølge.

Det er gjort funn av gran fra tiden 300–600 e.Kr. i de mest sentrale strøkene på Østlandet. Det har vært antatt at de nordvestre delene av Nordmarka (Ringkollen og Krokskogen) hadde grantrær omkring år 450–500 e.Kr., mens for eksempel Nittedalstraktene hadde gran alt i år 215–390 e.Kr. Til Hurdal og Vestre Toten kom den trolig alt i det første hundreåret etter år 1.

I Møre og Romsdal vokser naturlig granskog bare i Rindal og Romsdal, og forekomsten i Romsdal kan skyldes planting på 1800-tallet.[9] På resten av Vestlandet vokser gran naturlig kun noen få steder, som Modalen, Suldal, Voss og Luster,[10] men både vanlig gran og den amerikanske sitkagran er vanlig plantet i landsdelen.

Kysten fra rett sør for Trondheimsfjorden til Rana i Nordland er det eneste området i Europa der gran naturlig vokser ved Atlanterhavet. Disse granskogene har et fuktig og kjølig klima og danner en særpreget naturtype som kalles boreal regnskog, eller mer presist kystgranskog. Naturtypen er svært rik på moser og lav, og flere lavarter har sitt eneste europeiske voksested her.[11]

Det eldste levende individet av gran i Norge er registrert i Trillemarka i Buskerud og er 484 år (2008). I Skandinavia er den eldste grana funnet i Vilhelmina kommune i Sverige. Den var hele 587 år (1999). Men rotsystemene kan altså være betydelig eldre, inntil 10 000 år.

Gran forekom i Norge i mellomistidene og hadde i perioder større utbredelse enn i dag. Pollenfunn fra Fjøsanger utenfor Bergen og Vossestrand på Voss viser at det vokste store granskoger på Vestlandet i siste del av Eem-mellomistiden. Denne mellomistiden sluttet for 115 000 år siden.[12][13]

Verdens eldste levende treRediger

 
Old Tjikko i Fulufjället

I Fulufjällets nasjonalpark i Dalarna i Sverige er det oppdaget ei levende gran som vokser på et rotsystem som er C14-datert til 9 558 år gammelt.[14] Funnet kan føre til at vi må revidere vår forståelse for når og fra hvor gran kom til Skandinavia.[15]

Leif Kullman, professor i naturgeografi ved Umeå universitet, har kartlagt granas utbredelse og funnet en rekke grantrær som er mellom sju og ni tusen år gamle. Den eldste av disse antas å være det eldste levende treet i hele verden. Kullman hevder at trærne har overlevd som lavtvoksende buskvekster.[15]

Midt i Trillemarka i Buskerud, på grensen mellom Sigdal og Numedal står det som sannsynligvis er Norges eldste levende grantre. Det er 542 år gammelt, det begynte å spire i 1480.[16][17]

Nyere teorier om innvandring til FennoskandiaRediger

Ulike teorier er lansert for å forklare hvordan grana innvandret til Fennoskandia etter siste istid. De genetiske dataene viser at den ikke kunne ha kommet fra Mellom-Europa ettersom bestandene der skilte seg ut allerede for 15 millioner år siden, lenge før istidene. Mulige refugier er foreslått i vest, øst og sør. Tradisjonell pollenanalyse viser at gran dukket opp i sentrale Sverige for 2000–3000 år siden, og at arten kom via en nordøstlig rute fra Finland. Det mest sannsynlige refugiumet under siste istids maksimum er kanskje det østeuropeiske slettelandet.[18][19]

I 2012 publiserte en stor forskergruppe resultatene av genetiske undersøkelser av pollen funnet i innsjøsedimenter. I artikkelen i det prestisjefylte tidsskriftet Science hevdes det at de boreale treslagene overlevde siste istids maksimum i Skandinavia. Analysene viser at gran vokste i Trøndelag for 10 300 år siden, og at det fantes furu og gran i nærheten av Andøya for henholdsvis 22 000 år og 17 700 år siden.[20]

Refugier for gran langs norskekysten vil i tilfelle støtte den såkalte overvintringsteorien. Den er en omstridt hypotese som noen botanikere har brukt for å forklare utbredelsen av enkelte fjellplanter i Den skandinaviske fjellkjede. Gran er mer krevende enn disse fjellplantene, og forfatterne av artikkelen i Science sier at hvis gran har overlevd her er det mot alle økologiske forventninger. Spredning fra øst er også problematisk ettersom innlandsisen lå over nordlige Fennoskandia fram til for 10 000 år siden.[18]

Andre funn viser også at gran var til stede i Fennoskandia mot slutten av og rett etter siste istid. Det gjelder blant annet de klonale granene i Den skandinaviske fjellkjede som er C-14 datert til å være 9700–9500 år gamle. DNA-undersøkelser av innsjøsedimenter viser at gran vokste i Sør-Sverige allerede for 14 700 år siden, og at arten var etablert i sentrale deler av fjellkjeden for 10 000 år siden. Sedimentene fra Sør-Sverige inneholder ikke pollen eller makrofossiler fra gran, noe som tyder på at bestandene var små. De klonale granene i fjellkjeden står genetisk nært andre grantrær i samme området. Det kan tenkes at de vokste fram fra frø som hadde blitt transportert fra øst med vann over Den baltiske issjø, eller med vind over snø og is.[18]

BrukRediger

Gran er et svært viktig treslag som opp gjennom tidene har medvirket til velstand gjennom båtbygging, husflid og fremveksten av sagbruks- og treforedlingsindustrien i Skandinavia. Tradisjonelt er gran også det mest vanlige juletreet i de norske hjem. Gran blir også brukt i lokket på strykeinstrumenter som fiolin, cello ol.

Mesteparten av grantømmeret blir brukt til skurlast (planker og bord til husbygging og innredning) og møbler. Tremasse og cellulose blir brukt til papirproduksjon. Grantrefibrene (cellene) er lange og derfor godt egnet til formålet. Det dårligste tømmeret blir brukt til produksjon av spon- og fiberplater.

Gran brukes ofte i lydbrettene/lokkene til strengeinstrumenter som lutt, fiolin, oud, mandolin og gitar, så vel som cembalo og piano. Gran er spesielt egnet for denne bruken ettersom den er veldig stiv og lett hvilket gjør at den vibrerer fritt.

Gran har begrenset nytte i forbindelse med mat, men syrlige granskudd kan være en smakfull tilsetning til forskjellige retter.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Farjon, A. 2017. Picea abies. The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T42318A71233492. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-2.RLTS.T42318A71233492.en. Downloaded on 20 February 2018.
  2. ^ Hafsten, Ulf. 1992. «Granskogens innvandring og spredning i Norge». Årbok 13. Norsk Skogbruksmuseum, Elverum
  3. ^ Skog og landskap: Noen av Norges høyeste trær Arkivert 30. november 2012 hos Wayback Machine.
  4. ^ Verdens eldste treAftenposten, 24. april 2010, side 14.
  5. ^ Verdens eldste treAftenposten, 24. april 2010, side 14.
  6. ^ a b J. Chen m.fl. (2019). «Genomic data provide new insights on the demographic history and the extent of recent material transfers in Norway spruce». Evolutionary Applications. 12 (8): 1539–1551. ISSN 1752-4571. doi:10.1111/eva.12801. 
  7. ^ Y. Tsuda m.fl. (2016). «The extent and meaning of hybridization and introgression between Siberian spruce (Picea obovata) and Norway spruce (Picea abies): cryptic refugia as stepping stones to the west?». Molecular Ecology. 25 (12): 2773–2789. ISSN 1365-294X. PMID 27087633. doi:10.1111/mec.13654. 
  8. ^ Helleristning av skip og trær, Arild Hauge
  9. ^ H. Korsmo og D. Svalastog (1997). Inventering av verneverdig barskog i Møre og Romsdal (PDF). NINA Oppdragsmelding 427. s. 13. ISBN 82-426-0712-5. 
  10. ^ Skog og landskap – Granas genetiske variasjonsmønstre i Skandinavia Arkivert 30. april 2013 hos Wayback Machine.
  11. ^ J.E. Andersen m.fl. (2000). Kystgranskog i Midt-Norge - en veileder i bærekraftig forvaltning. Koordineringsgruppa for prosjektet «Biologisk mangfold i skog i Midt-Norge». Arkivert fra originalen 10. mai 2013. 
  12. ^ J. Mangerud m.fl. (1981). «A continuous Eemian-Early Weichselian sequence containing pollen and marine fossils at Fjøsanger, western Norway» (PDF). Boreas. 10: 137–208. ISSN 0300-9483. 
  13. ^ T.O. Vorren og J. Mangerud (2006). «Mellomistider avsløres på land». I I.B. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt. Landet blir til: Norges geologi (PDF). Trondheim: Norsk Geologisk Forening. s. 514–516. ISBN 978-82-92344-31-6. 
  14. ^ Verdens eldste tre - Aftenposten, 24. april 2010, side 14.
  15. ^ a b «Leif Kullman. 2008. Pressmeddelande. Världens äldsta nu levande träd finns i Dalarna, 2008-04-16, Umeå universitet». Arkivert fra originalen 28. august 2009. Besøkt 17. desember 2008. 
  16. ^ Jakobsen, Hanne Østli (17. oktober 2012). «Nord-Europas eldste gran». Arkivert fra originalen 23. januar 2013. Besøkt 27. oktober 2012. 
  17. ^ Ikke angitt (26. oktober 2012). «Norges eldste tre». Aftenposten, morgen (Innsikt utg.): 11. 
  18. ^ a b c K. Nota m.fl. (2022). «Norway spruce postglacial recolonization of Fennoscandia». Nature Communications. 13 (1333). ISSN 2041-1723. doi:10.1038/s41467-022-28976-4. 
  19. ^ M.M. Tollefsrud m.fl. (2015). «Late Quaternary history of North Eurasian Norway spruce (Picea abies) and Siberian spruce (Picea obovata) inferred from macrofossils, pollen and cytoplasmic DNA variation». Journal of Biogeography. 42 (8): 1431–442. ISSN 0305-0270. doi:10.1111/jbi.12484. 
  20. ^ L. Parducci m.fl. (2012). «Glacial survival of boreal trees in Northern Scandinavia». Science. 335 (6072): 1083–1086. ISSN 1095-9203. doi:10.1126/science.1216043. 

Eksterne lenkerRediger