Lutt

klimpreinstrument

Lutt (av arabisk العود, det vil si al-ʿūd som betyr «treet») er et klimpreinstrument med en pæreformet resonanskasse og gripbrett. Vanligvis omfatter begrepet i snever forstand europeisk lutt med opphav i arabisk korthalset oud.

Renessanselutt
Barokklutt
Italiensk lutt-tabulatur fra Kapsbergers Libro Primo d'Intavolatura di Lauto (Roma 1611)

I organologien brukes begrepet luttinstrumenter (Hornbostel-Sachs-nummer 321) i en mye videre forstand om alle klimpre- og strykeinstrumenter, unntatt harper og sitre.

Europeisk luttmusikk ble notert i ulike tabulatur-varianter.

Historikk

rediger

Navnet lutt kommer av arabisk العود, som betyr «treet» (fra «kvist», «pinne», «stav»). Opprinnelig var det myntet på trelokket til resonanskassa eller plekteret dersom det var av tre.

Instrumentet kom på 900-tallet fra det arabiske kulturområdet via maurerne i Spania, og spredte seg derfra videre utover i Europa. Lutten var et svært populært instrument i middelalderen og renessansen, men i seinbarokken var tilbakegangen markert. Barokkluttene var blitt så kompliserte at mange foretrakk de enklere barokkgitarene, og framfor alt var klaviaturinstrumentene nå på vei inn i velstående hushold.

Luttlignende instrumenter var antagelig de første der tonehøyden framkom ved forkorting av strengenes svingelengde.

Utforming

rediger

En lutt har flere strengepar («kor») som hver er stemt unisont eller i oktav. Chanterellen, det vil si det høyeste «koret», var vanligvis en enkeltstreng. Tidlig på 1500-tallet var lutten et relativt enkelt instrument med seks strengekor, men ble etter hvert mer komplisert, og i barokktiden fantes det varianter med opp til 13 kor. Dagens utøvere er derfor henvist til å velge blant et stort antall forskjellige instrumenter avhengig av musikk og periode.

Se også

rediger

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger