Geit

domestisert klovdyrart i gruppen geiter
Tamgeit
Saanengeit (bukk)
Saanengeit (bukk)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Capra hircus
Linnaeus, 1758
C. aegagrus hircus,
C. falconeri hircus
Norsk(e) navn: tamgeit,
geit,
gjet
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Klovdyr
Familie: Kvegfamilien
Slekt: Geiter
Habitat: terrestrisk, bratte skråninger, klipper og ulike typer fjellformasjoner
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt Antarktis
Underarter:

Geit (Capra hircus) kalles også tamgeit og er et domestisert klovdyr i slekten geiter (Capra), som videre inngår i gruppen sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae).

Tamgeiter er etterkommere av ville arter av geiter[1] og ble trolig først domestisert i Zagrosfjellene i Iran, nær grensen mot Irak, for omkring 10 000 år siden.[2] Tamme geiter er således et av våre aller eldste husdyr. Hannen kalles bukk eller geitebukk, mens hunnen kalles geit og avkommet kje eller killing. Tamme geiter deles videre inn i økotyper og raser. Det finnes to nasjonale geiteraser i Norge.

TaksonomiRediger

 
Beitende boergeiter, med sitt karakteristiske brune hode og store ører
 
Kretageit kalles også kri-kri og minner om besoargeit. Det er en forvillet form av tamgeit

I dag vet vi, at den domestiserte geita mest sannsynlig nedstammer fra både besoargeit (C. aegagrus) og skruegeit (C. falconeri). Man vet imidlertid ikke med hvilken andel hver av dem bidrar til denne tamformen, så derfor er det ikke praktisk å klassifisere geita som en underart av én av dem. Derfor blir geit nå oftere klassifisert som om den skulle være en selvstendig art.[1]

Mange klassifiserer imidlertid geita som en underart av besoargeit, under det vitenskapelige navnet C. aegagrus hircus.[1] Både kretageit (C. h. cretica) og mallorcageit (C. h. majorcan) ble derfor tidligere regnet som underarter av besoargeit, men nyere forskning viser at de er forvillede etterkommere av domestisert geit. Alle andre viltlevende former av sauer og geiter som finnes på øyer i Middelhavsregionen er også forvillede etterkommere av tamdyr viser forskningen. Derfor klassifiseres disse forvillede formene, som ligner på besoargeit og skruegeit, nå som henholdsvis C. .h. aegagrus og C. .h. falconeri[1] Noen mener også, at den nå utdødde sørøsteuropeiske geita C. prisca, som skal ha hatt horn som ligner mange av dagens tamgeiter, kan ha vært en viktig bidragsyter til tamformen.[3][4] Det er imidlertid uklart om C. prisca var en tidlig tamform eller ikke.[3]

BiologiRediger

 
Pygmegeiter er blant økotypene som har blitt mer populære i senere år.

Tamgeit har en kroppslengde på cirka 115–170 cm, en skulderhøyde på omkring 26–107 cm, og ei vekt omkring 20–113 kg.[1] Den store variasjonen skyldes mange raser og ulikt opphav. Bukkene har skjegg og horn og de er generelt større enn geitene, men geitene kan ha horn eller være kollet. Om begge kjønn bærer horn er bukkenes typisk betydelig større, men det er vanskelig å si noe konkret om både lengden og formen på horna, siden dette varierer mye mellom rasene.[1]

Pelsfargen kan variere i ulike nyanser fra hvit og grå til rød, brun og sort. Pelsen i seg selv kan også ha ulike strukturer og være enten kort, middels lang eller lang. Middels lang og lang pels kalles ofte ragg, men det avhenger av strukturen. Hos kasjmirgeiter for eksempel består pelsen av to deler; dekkhår kalt ragg og underull kalt kasjmirull. Ragget er tykkere og lengre og har en medulla (kanal) i midten av fiberen. Det beskytter dyret mot fysiske skader. Kasjmirull isolerer og beskytter dyret mot kulde. Kasjmirfibrene ligner ekte ull og er som en sylinder full av keratin. Tre typer av medulla er blitt gjenkjent i hår; kontinuerlig medulla, uavbrutt medulla, og avbrutt medulla med få korte brudd og fragmentering, der få deler av medulla er synlige.[5]

Tamgeiter har en tilnærmet kosmopolitisk utbredelse, med unntak av i Antarktis. De deles gjerne inn i tre økotyper, kalt melkegeiter (geiter som holdes for melkeproduksjon), kjøttgeiter (geiter som holdes for kjøttproduksjon) og pelsgeiter (geiter som holdes for skinn- og pelshårproduksjon). Tamgeiter deles imidlertid også inn i raser og varianter. Den er særlig knyttet til karrige strøk, og spesielt bratte og lite tilgjengelige fjellstrøk. Det finnes seks tradisjonelle typer; nubiageit, saanengeit, toggenburggeit, lamanchageit og oberhasligeit.[1] Av disse er det skapt utallige geiteraser gjennom kryssavl. Andre typer som har vokst i betydning og popularitet er boergeit, pygmegeiter, kasjmirgeiter og angorageiter (også kalt mohairgeiter),[1] som alle har gitt opphav til nye raser.

Geiter er utsatte for paratuberkulose. Frittgående tamkatter er ofte infisert med den encellede parasitten Toxoplasma gondii, som forårsaker toksoplasmose hos mennesker og dyr. Frittgående tamkatter sprer derfor eggene, men blir ikke selv syke. Det frarådes derfor å slippe katten inn i driftsbygninger med produksjonsdyr, siden det er en vanlig årsak til fosterkasting (abort) hos sau.[6]. Først og fremst blir foster og fosterhinne angrepet. Rundt 40 % av sauene i Norge er smittet med toksoplasmose.[7]

InndelingRediger

Inndelingen følger Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives av Castelló (2016).[1]

Treliste

Geitehold i NorgeRediger

 
Norske melkegeiter. Geita er ofte kolla, men ikke alltid.

Det lever ikke geiter naturlig i Norge, så alle geiter her er enten husdyr eller forvillede husdyr.[4] Vi har imidlertid trolig hatt domestiserte geiter her siden slutten av yngre steinalder.[8] I dag er norsk melkegeit mest dominerende av de to nasjonale rasene, mens kystgeit regnes som en truet geiterase.[9]

Norsk melkegeit er et produkt av flere gamle nordeuropeiske landraser, der blant annet de tidligere typene telemarksgeit, dølageit, vestlandsgeit og nordlandsgeit inngår, men også importerte raser som den naturlig kolla saanengeita (Sveits) og fransk alpin inngår.[9] Innslaget av saanengeit har ført til at geita i denne rasen alt oftere er kollet og helhvit. Denne geiterasen produserer i hovedsak melk og er mindre kjøttfull enn kystgeit.

Kystgeit ligner på norsk melkegeit, men geita er sjelden kollet.[10] Den har vært mest vanlig på Vestlandet og er av type en uteganger (produksjonsdyr som går ute utenom beitesesongen), som i all hovedsak har blitt holdt for kjøtt- og skinnproduksjon.[9] Kystgeit er imidlertid truet som rase. Siste rest av disse geitene overlevde på de to øyene Skorpa i Herøy og Sandsøya i Sande i Møre og Romsdal og i Selje kommune i Sogn og Fjordane,[10] fra hvor rasen gradvis har blitt gjenoppbygd av noen få lokale entusiaster langs kysten av landet vårt. Det lever fortsatt forvillede kystgeiter på de to øyene utenfor Sogn og Fjordane, der det ikke har vært drift på dyra siden 1950-tallet.[10] En DNA-studie i regi av NIBIO og NMBU viser at kystgeita klart skiller seg fra norsk melkegeit, men også at kystgeiter fra Selje og Skorpa er to klart genetisk ulike grupper. Dette indikerer at disse geitene må ha levd adskilt i lang tid, til tross for kort avstand.[10]

I 2014 fantes det cirka 64 500 geiter i Norge, mot cirka 300 000 på 1920-tallet.[4] Produksjon av geitemelk var mest betydningsfull,[4] men mye tyder i dag på at kjøttproduksjon er nær like stor.[11] Geiteholdet har alltid hatt godt fotfeste i områder der storfeholdet var vanskelig, og i dag er fremdeles Troms det største geitefylket, med Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal på de neste plassene. Den norske geitavlen administreres av NSG, interesseorganisasjonen for småfeholdere og gjeterhundeiere.

En undersøkelse i regi av TINE, besvart av 163 geiteprodusenter, viser at over halvparten av besetningene besto av norsk melkegeit (57 %), fulgt av boergeit (20 %), kasjmirgeit (16 %), mohairgeit (6 %) og kystgeit (5 %). I tillegg hadde fire besetninger fransk alpin, to afrikansk dverggeit, og én saanengeit. I tillegg besto fire besetninger av krysninger.[11] Den samme undersøkelsen viste at melkeproduksjon og kjøttproduksjon utgjorde akkurat like store andeler (52 %), mens kun 9 % av besetningene produserte ull, skinn og fiber. I tillegg oppga 7 % at geiteholdet hadde landskapspleie som hovedformål.[11]

Geita var et av de første dyrene som mennesket lærte å utnytte økonomisk i landbruket. I gamle dager var geita derfor viktig for fattige bønder; den var billig å kjøpe og var lite kresen i matfatet. Den kunne bevege seg lett i ulendt terreng, det var derfor mulig å ha geitedrift på steder hvor det ikke var mulig å drive med kyr. Geita ga både melk og kjøtt, og ved ysting og kondensering av geitemelka fikk man geitost. En kunne også få ragg til spinning av garn egnet for raggsokker, og av geiteskinn kan det fremstilles et særlig mykt lær.

I vår tid har geita også fått en rolle som kjæledyr. Geiter kan også trenes til å trekke vogner, geitekjøring er en egen sport i USA. De fleste geiter kan læres til å trekke vogn, men ikke dverggeiter, de er ikke sterke nok. Geitene er lettlærte og kan lære å gå med både kløv og å trekke vogner.

Geiter i mytologienRediger

I norrøn mytologi kjører guden Tor i en vogn som trekkes av to geitebukker, Tanngrisner og Tanngnjost.

Grímnismál forteller at på taket av Valhall vokser treet Lærad, som geiten Heidrun og hjorten Eiktyrne spiser av. Til gjengjeld flyter store mengder mjød fra Heidruns jur ned i Valhall, til daglig glede for einherjene.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 350–355. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  2. ^ Zeder, Melinda A. (April 2000): Goat busters track domestication Arkivert 4. februar 2012 hos Wayback Machine. (Physiologic changes and evolution of goats into a domesticated animal), (summarizing research done in Ganj Dareh).
  3. ^ a b Thenius E., Hofer F. and Presinger A. 1962. Capra prisca Sickenberg und ihre Bedeutung fur die Abstammung der Hausziegen. Z. Tierziicht. u. Ziichtungsbiol. 76: 321 - 325
  4. ^ a b c d Østbye, Eivind; Vangen, Odd; Blix, Anna: geit i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. oktober 2020 fra https://snl.no/geit
  5. ^ Seyed Abbas Rafat (2020) New Look on an Ancient Fiber of Cashmere. IntechOpen, DOI: https://doi.org/10.5772/intechopen.89814 In Sándor Kukovics (2020) Goats (Capra). ISBN 978-1-83881-053-5 DOI: https://doi.org/10.5772/intechopen.73776
  6. ^ Espen Hatlestad, Johannes Morland (2008) Katteskit drepte 100 lam. NRK Vestland, 9. apr. & 2008
  7. ^ Parasitt tukler med hjernen Arkivert 2013-04-13, hos Wayback Machine. - forskning.no
  8. ^ Lene Melheim (2015) Bronsealderbøndenes hus. Norgeshistorie – Fra steinalderen til i dag. Fortalt av fagfolk. Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH), UiO, pub. 25. nov. 2015. Besøkt 2020-10-14
  9. ^ a b c Anna Caroline Holene (2020) Geit. Norsk institutt for bioøkonomi. Besøkt 2020-10-06
  10. ^ a b c d Nina Sæther (2017) Kystgeit. Norsk institutt for bioøkonomi. Besøkt 2020-10-14
  11. ^ a b c Judit Vas og Knut Egil Bøe (2020) Mangfold i norsk geitehold og behov for faglig informasjon. TINE Rådgiving og Medlem, 22.05.2020. Besøkt 2020-10-14

Eksterne lenkerRediger