Blåskjell

bløtdyrart

Blåskjell (Mytilus edulis) er en art av skjell i familien Mytilidaea, populært kalt blåskjellfamilien. Fargen på skallet er blåfiolett til brunsvart og formen avlang. Over hele verden benyttes skjellene i mat, og det dyrkes store mengder i Europa, USA og Asia. Hvis man sanker skjell på egenhånd bør man være oppmerksom på at de kan få i seg gift fra giftproduserende alger de spiser.

Blåskjell
Blåskjell
Vitenskapelig(e)
navn
:
Mytilus edulis
L., 1758
Norsk(e) navn: blåskjell
Biologisk klassifikasjon:
Rike: dyreriket
Rekke: bløtdyr
Klasse: skjell
Underklasse: Pteriomorphia
Orden: Mytiloida
Overfamilie: Mytiloidea
Familie: Mytilidaea
Slekt: Mytilus
Habitat: marin
Utbredelse: fra Middelhavet til Barentshavet


BeskrivelseRediger

Kroppen omsluttes av en tobladet skallbærende kappe som vokser ut fra rygglinjen.[1] Skallene er avlange, buete, og kan bli mellom 10 til 15 cm lange. Utvendig er de blåfiolette til brunsvarte, mens fargen på innsiden av skallene er lyseblå til hvit.[2] De er hengslet sammen ved skjellets rygglinje med et elastisk bånd. I utgangspunktet vil de være åpne, men kan lukkes ved hjelp av kraftige lukkemuskler.[1] De kan ligne på de større o-skjellene som vokser dypere.

LevevisRediger

De lever i klynger i tidevannssonen og fester seg til steiner, fjell og annet hardt underlag ved hjelp av en byssustråd.[2] Individene er særkjønnet og formerer seg ved at de slipper egg og melke fritt ut i vannet. De befruktede eggene blir til larver som etterhvert fester seg til bunnen.[2] På det meste er det rapportert flere tusen blåskjell per kvadratmeter.[3] Fordi de er variable i form og utseende oppstår det lett forvirring når utbredelsen rapporteres, noe som gjør nøyaktig utbredelse vanskelig å fastslå. Det er likevel klart at de finnes fra middelhavet sør i Europa, til den nordvestlige kysten av Russland, dessuten på øst og vestkysten av USA og ved kysten av Japan.[4]

Både larver og skjell er mat for andre organismer over og under havflaten. Fugler, fisk, sjøstjerner, snegl og krabber kan livnære seg på blåskjellene i løpet av deres livssyklus.[2][3]

BrukRediger

Blåskjell har stor økonomisk betydning verden over, spesielt i europeisk farvann. På 50-tallet utviklet det seg en stor industri med blåskjelldyrking og produksjonen rapportert til FAO i 2019 var på omkring 170 000 tonn. Før dette ble blåskjell sanket manuelt.[4] Etter vel to år vil skjellet være klar til høsting og være mellom 5 og 7 cm langt og veie omkring 10 gram.[3]

ForsiktighetsreglerRediger

Siden blåskjell lever av planktonalger de filtrerer fra vannet kan de akkumulere gift som finnes i visse giftproduserende alger. Dette er et problem for oppdrettsnæringen, men kan særlig ramme dem som plukker skjell på egenhånd. Det er ikke mulig å smake, lukte eller se slike alger, og man er derfor avhengig av målinger for å kunne beskytte seg mot skjellforgiftning. I Norge overvåker Mattilsynet 34 uttakssteder langs norskekysten og publiserer et blåskjellvarsel som et tilbud til dem som ønsker å sanke skjell i fjæra.[5] I tillegg til overvåking av algeforekomster og algegifter i skjell, tas det også ut prøver for å kartlegge forurensning av bakterier, virus og miljøgifter. Miljøgiftkonsentrasjonene i blåskjell er stort sett lave. Unntaket er kvikksølv i Lofoten, bly i Mjelle nord for Bodø og PCB i Ørland i Trøndelag.[6]

Blåskjell på SvalbardRediger

I varmeperioden etter yngre dryas er blåskjell kjent fra fossilfunn langs hele nordkysten av Spitsbergen for 9400 år siden, med maksimal utbredelse i et antatt klimatisk optimum for omkring 7250 år siden. De siste funnene daterer seg til 5300 år siden ved munningen av Woodfjorden, mens neste funn fra arktiske strøk er fra Bjørnøya med funn på 2000-tallet.[7]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Sømme, Lauritz S. «muslinger». Store norske leksikon på snl.no. Besøkt 21. mai 2021. 
  2. ^ a b c d Sømme, Lauritz S. «blåskjell». Store norske leksikon på snl.no. Besøkt 21. mai 2021. 
  3. ^ a b c Strohmeier, Tore; Strand, Øivind. «Temaside arter, blåskjell». Besøkt 21. mai 2021. 
  4. ^ a b «Species fact sheet, Mytilus edulis». Besøkt 21. mai 2021. 
  5. ^ «Blåskjellvarsel». Mattilsynet. Besøkt 21. mai 2021. 
  6. ^ «Miljøgifter i blåskjell langs kysten av Norskehavet». Besøkt 21. mai 2021. 
  7. ^ Otto Salvigsen, «Radiocarbon-dated Mytilus edulis and Modiolus modiolus from northern Svalbard: Climatic implications», Norsk Geografisk Tidsskrift, 56(2) 2002: 56-61.

Eksterne lenkerRediger