Bjørnøya

Bjørnøya
Bjørnøya
	Kart over Bjørnøya
	Geografi
Plassering	Barentshavet
Øygruppe	Svalbard
Areal	178 (inkl. småøyene) km²
Lengde	19,7 km
Bredde	13,2 km
Høyeste punkt	Miseryfjellet (535)
	Administrasjon
Land	Norge
Største bosetning	Herwighamna (Den meteorologiske stasjon i Herwighamna er den eneste faste virksomheten på øya og har normalt ni ansatte.)
	Posisjon
	; Bjørnøya; 74°30′N 19°06′Ø
	Bjørnøya på Commons

Bjørnøya er ei øy i grensen mellom Norskehavet og Barentshavet. Den er på 178 km². Øya er gjennom Svalbardtraktaten en del av øygruppa Svalbard.

Øya ble oppdaget av den nederlandske oppdagelsesreisende Willem Barents i 1596. På vei inn til land møtte hans folk en svømmende isbjørn, og han gav derfor øya navnet Bjørnøya (på nederlandsk: Bereneiland).

Øya er på grunn av sin beliggenhet siden 1900-tallet blitt stadig mer strategisk interessant, både fra en militær, økonomisk og ressursmessig synsvinkel. Farvannene rundt Bjørnøya har vært ett av de områdene hvor omlasting av overfisket torsk har foregått.

HistorieRediger

Et møte med en svømmende isbjørn i 1596 har gitt øya navn.

Tobiesens hus (til venstre) og Hammerfesthytta på Bjørnøya. Hammerfesthytta er Svalbards eldste (1822) bygning som fortsatt er i god stand. Fra tiden hvalross var det viktigste fangstobjektet.

Foto: Per Harald Olsen

På 1600- og 1800-tallet ble det drevet intens fangst av hvalross på Bjørnøya og flere andre steder i Arktis som medførte at bestanden ble utryddet. Mange fangstfolk frøs eller sultet i hjel. Funn i en del graver tyder også på voldsbruk mellom de forskjellige fangstekspedisjonene.^{[trenger referanse]}

Man har også drevet jakt på isbjørn. Dessuten har det også vært norsk og russisk hvalfangst og selfangst i havområdene omkring øya. Rester av en hvalstasjon fra 1905–08 finnes på øya.

Bjørnøyas status som ble fastslått ved Svalbardtraktaten av 9. februar 1920. Undertegnelsen fant sted i Paris. Signatarstatene var, foruten Norge, USA, kongeriket Storbritannia og Irland, kongeriket Danmark, Frankrike, kongeriket Italia, keiserriket Japan, kongeriket Nederland og kongeriket Sverige. Blant de land som senere tiltrådte avtalen var Sovjetunionen (selv om sovjeterne i 1944 forestilte seg en annen løsning, se lengre ned).

Ikke bare nordmenn, men også svensker har gjennomført geografiske ekspedisjoner for å utforske øya. En svensk ekspedisjon gjennomførte de første undersøkelsene i Ellasjøen, en innsjø som ligger på den sørlige delen av øya. I perioden frem til 1930-tallet var det flere ekspedisjoner som både beskrev geologi, flora og fauna.

Helt siden 1609 har man vært kjent med at øya hadde forekomster av kull. Gruveanlegget ved Tunheim ble etter hvert etablert med 25 hus, og i perioden 1915–40 ble det gjort optimistiske, men mislykkede forsøk på lønnsom gruvedrift. Rester av jernbanelinjen fra gruvene til utskipningshavnen på øya er fremdeles synlig.

Hele Bjørnøya var i privat eie fra Bjørnøen AS ble stiftet i 1918 fram til 1932 da staten overtok alle aksjer. Bjørnøen AS eksisterer fortsatt som et statlig aksjeselskap. Styret for Kings Bay AS er også styre for Bjørnøen AS. Styret er underlagt eierskapsseksjonen i Nærings- og handelsdepartementet.

I 2002 ble store deler av Bjørnøya med sjøområdet ut til fire nautiske mil fredet som Bjørnøya naturreservat.

Strategisk betydningRediger

MillitærtRediger

I svalbardtraktaten fra 1920 § 9 forpliktet Norge seg til ikke å opprette eller tillate opprettet flåtebaser eller anlegge noen befestning som kunne nyttes i krigsøyemed.^[1]

Både under annen verdenskrig og under den kalde krigen hadde farvannene rundt Bjørnøya stor militærstrategisk betydning. Selv om militærinstallasjoner eller havner på selve øya ikke gir meget mening, har det vært av stor betydning hvilke land eller allianser som har behersket denne delen av Barentshavet.

Under annen verdenskrig kom verken Bjørnøya eller det øvrige Svalbard under tysk militær kontroll, men i september 1941 plasserte den tyske marine en automatisk radiostasjon på øya.

De vestallierte forsyningskonvoiene med militærutstyr til russerne seilte fra Atlanterhavet og forbi Bjørnøya (sør eller nord for øya) på sin vei til Murmansk og andre havner på Kolahalvøya, og den tyske krigsmarines og Luftwaffes angrep på konvoiene var særlig intense i nettopp dette farvannet. For eksempel hadde konvoien PQ-17, den som ble gjenstand for de kraftigste angrepene, sine største tap i området nord for Bjørnøya i juli 1942. De nesten like dramatiske angrepene på konvoien JW 51B fant sted nyttårsaften 1942 øst for Bjørnøya.

Sjøslaget ved Nordkapp mellom den britiske og den tyske marine pågikk over et stort sjøområde sørøst for Bjørnøya julen 1943 og begynte nokså nær Bjørnøya. Her mistet tyskerne slagskipet «Scharnhorst».

Sovjetunionens utenrikskommissær Vjatsjeslav M. Molotov.

I november 1944 foreslo Sovjetunionens utenrikskommissær Vjatsjeslav M. Molotov overfor Norges utenriksminister Trygve Lie (London-regjeringen) at Svalbardtraktaten skulle annulleres, eller «kastes i papirkurven», som han sa. Molotov foreslo at hovedøygruppen med Spitsbergen skulle gjøres til et norsk-sovjetisk kondominium med en felles norsk-sovjetisk administrasjon. Bjørnøya skulle derimot overføres til sovjetisk suverenitet. Senere, i april 1945 var «forslaget» justert: Nå mente russerne at man skulle enes om at «forsvaret av Svalbard-øygruppen er et fellesanliggende for Norge og Sovjet-Samveldet.» Til gjengjeld unngikk de begrepet «kondominium», og det ble sagt intet om at Bjørnøya skulle overføres til sovjetisk suverenitet.

Sovjetunionen frafalt deretter i all stillhet sin pågående interesse for justeringer av status quo.

Elektronisk utstyr i halen til 333 skvadrons P-3C Orion-fly gjør dem til gode ubåtjegere.

Under den kalde krigen var farvannene mellom Finnmark og Svalbard av stor militær interesse. Den sovjetiske nordflåten måtte gjennom disse farvannene for å nå ut i Nord-Atlanteren. Dette gjaldt ubetinget alle overflateskipene, og selv om ubåtene kunne benytte seg av ruter nord for Svalbard ville de likevel vanligvis passere mellom det norske fastland og Bjørnøya, eller mellom Bjørnøya og Spitsbergen, ettersom dette var den korteste og letteste kurs. NATOs overvåkning av farvannene var intens, både med skip, fly (som fra den norske 333 skvadron), satellitter og for eksempel lytteutstyr på havbunnen.

Den 7. april 1989 brøt det ut brann på den sovjetiske atomubåten «K-278 Komsomolets», og den sank 74 km sør-sørøst av Bjørnøya. Av mannskapet på denne angrepsubåten omkom 42, mens 25 ble reddet. Andre episoder av lignende (men muligens mindre alvorlig) karakter skjedde i samme periode i farvann noe lengre unna Bjørnøya. Norske analyser av prøver tatt i 1994 på havbunnen ved «Komsomolets» har vist at radioaktivt plutonium lekker eller har lekket ut av de to atomtorpedoene i vraket.^{[trenger referanse]}

FiskeriressurserRediger

Den norske Kystvakten og Luftforsvarets 337- og 333 skvadron er fremdeles engasjert i overvåkning av farvannene, men nå er hovedbegrunnelsen for overvåkningen knyttet til forvaltningen av de store fiskeriressurser i havområdene. Det gjelder å forhindre overfiske og tjuvfiske. Det har vært, og til dels er, særlige vanskelige konflikter med utenlandske fiskere, blant annet med islandske og med russiske fiskebåter.^{[trenger referanse]}

I slutten av oktober 2005 sa sjefen for kystvakten, Geir Osen, at man i 2004 dokumenterte et uregistrert fiske i Barentshavet på 100.000 tonn torsk. Det tilsvarer fisk for én milliard kroner. Det utgjør en femdel av det lovlige fisket i området. Det er i hovedsak russiske fiskefartøyer som står bak tjuvfisket, mente Osen. På sikt kan overfiske føre til at man ikke når målet om en bærekraftig utvikling.^{[trenger referanse]}

Kystvakten har registrert at det skjer omfattende omlasting av fisk til havs. Omlasting betyr at et fiskefartøy leverer fangsten til et transportfartøy som bringer fiskeproduktene til land, for eksempel en havn i Europa. Kystvakten mente at mye tyder på at en del av fisken som omlastes, aldri rapporteres til norske myndigheter. Dermed blir kvotene overfisket. Overfisket er en trussel spesielt mot torskebestanden i Barentshavet.^{[trenger referanse]}

Bjørnøya og Hopen har tradisjonelt vært de områdene hvor omlastingen har foregått. I 2004 ble det registrert økt omlasting også i Gråsonen, Smutthullet og Smutthavet.

GeografiRediger

Mesteparten av øya er vernet som Bjørnøya naturreservat. Midtpunktet på øya ligger omkring 74°26′ N 19°04′ Ø. Bjørnøya naturreservat ble opprettet ved kongelig resolusjon den 16. august 2002. Naturreservatet omfatter hele øya og tilhørende sjøområder ut til fire nautiske mil, med unntak av et mindre landareal (1 200 daa) omkring stasjonen i nord.^{[trenger referanse]}

Fra fuglefjellet Stappen på sørspissen av Bjørnøya.

Øya er omtrent trekantet av form, med en spiss omtrent rett mot sør, og måler ca. 20 km fra nord til sør. Den er ca. 15 km på det bredeste. Den stikker opp fra et undervannsplatå med dyp på mindre enn 100 meter. Øya er sterkt påvirket av bølgeaktivitet, og er derfor nesten overalt omgitt av bratte klippekyster. Landskapet kan naturlig deles i et sørlig fjellområde og et nordlig lavlandsområde. Fjellområdet utgjør ca. 1/3 av øyas areal, mens lavlandsområdet utgjør 2/3. Lavlandsområdet ender oftest i en 10–30 meter høy, bratt kant mot sjøen, noe som de fleste steder gjør landing med båt vanskelig. Det finnes enkelte viker med sandstrender og sandbunn, men heller ikke disse er særlig godt beskyttet mot vind og sjø. Kystlinja er overalt svært eksponert, og havet graver seg stadig innover, særlig i de yngre, løse bergartene der erosjonen går raskt.

Den sørlige delen av øya domineres av fjellmassiver. Miseryfjellet med de tre toppene Urd (536 m), Verdande (462 m) og Skuld (454 m), og Antarcticfjellet på 360 m preger sørøstkysten. Fra sørspissen og fem km oppover langs vestkysten reiser Fuglefjellet (411 m), Hambergfjellet (440 m) og Alfredfjellet (420 m) seg som høye kystklipper fra havet. Rundt den sørligste delen av øya finnes loddrette stup på mer enn 400 m som går rett i havet. Høye, frie fjellvegger nær kysten finnes også i Miseryfjellets østside. Nær sørspissen har bølgenes erosjon sammen med oppsprekkingen i bergartene formet trolske oppstikkende staur, som Sylen og Stappen. Mindre staurer finnes også på nordøst- og vestsiden av øya. På sørøya finnes også kysthuler, blant annet den kjente Perleporten hvor det er mulig å passere med småbåt.

Bjørnøya har over 700 små innsjøer, som dekker omkring elleve prosent av arealet. De største av innsjøene er Øyangen midt på øya og Laksvatnet i nord. I sør ligger Ellasjøen, som fikk sitt navn etter fornavnet til kona til lederen for en svensk forskningsekspedisjon på 1920-tallet. Blant andre vann kan nevnes Spælvatnet, Vomma, Helin, Kalven, Lomvatnet og Hausvatnet.

Bjørnøyas plassering

Meteorologisk forholdRediger

Klimadata for Bjørnøya (16 m o. h.)
Måned	Jan	Feb	Mar	Apr	Mai	Jun	Jul	Aug	Sep	Okt	Nov	Des	År
Normal maks. temp. °C	−5.0	−4.7	-4.8	-2.9	0.3	3.6	6.6	6.3	4.2	1.2	-1.7	−4.3	−0,10
Døgnmiddeltemp. °C	−8.1	−7.7	−7.6	-5.4	-1.4	1.8	4.4	4.4	2.6	-0.5	-3.7	−7.1	−2,36
Normal min. temp. °C	−11.4	−10.9	−10.5	-8.0	-3.0	0.4	2.8	3.0	1.3	-2.3	−6.0	−9.9	−4,54
Nedbør (mm)	30	33	28	21	18	23	30	36	44	44	33	31

Diagram	Alle verdier gjelder for perioden 1961−90. • Kilde: eklima
	30 -5 -11	33 -5 -11	28 -5 -11	21 -3 -8	18 0 -3	23 4 0	30 7 3	36 6 3	44 4 1	44 1 -2	33 -2 -6	31 -4 -10

^{[trenger referanse]}

Det er tidvis mye tåke på Bjørnøya.

Virksomhet på Bjørnøya i dagRediger

Som på Jan Mayen er det ikke permanent bosetning på øya, men på nordsiden av øya ligger Bjørnøya meteorologiske stasjon som har bemanning året rundt. Stasjonen ligger i Herwighamna og er den eneste faste virksomheten på øya. Her er det normalt ni ansatte med halvårskontrakter fra Meteorologisk institutt. Det er også tidvis en radiotekniker fra Telenor.

Bjørnøya meteorologiske stasjonRediger

Arbeidet på Bjørnøya meteorologiske stasjon består i hovedsak av telekommunikasjon (Bjørnøya meteo) og meteorologiske observasjoner. I tillegg betjener besetningen en del forskningsinstallasjoner for norske og utenlandske forskningsinstitusjoner. En ny stasjonsbygning ble tatt i bruk i 1968.

Bjørnøya radioRediger

Bjørnøya radio (LJB) ble opprettet i 1919 og sender både over VHF og mellombølge (HF). Høsten 1996 ble ekspedisjonen fjernstyrt over kunstig satellitt og styres fra Telenor Maritim Radios bemannede stasjon ved Bodø radio. Lokalet til gamle Bjørnøya radio ble senere innredet som et museum. Denne radiobygningen ble bygd på 1940-tallet.^{[trenger referanse]}

Forskning i dagRediger

Norsk Polarinstitutt gjennomfører årvisse ekspedisjoner til Bjørnøya, for det meste i ornitologisk forskningsøyemed. Utsiktene til oljeleting i farvannene sør for Bjørnøya har økt viktigheten av forskning og observasjoner. Dette var bakgrunnen for at Polarinstituttet i 1986 etablerte et program for overvåking av sjøfuglbestandene på Bjørnøya.^{[trenger referanse]}

Det vektlegges i økende grad også forskning på klimaendringer og på miljøforgiftning.^{[trenger referanse]}

I de senere år har natur- og miljøforskningen gjennomført på øya frembrakt resultater som vekker internasjonal oppsikt.^{[trenger referanse]} På 1980-tallet ble det funnet døde polarmåker på Bjørnøya. Funn av miljøgifter i det arktiske miljøet og en begynnende forståelse for at miljøgifter kan langtransporteres med luft- og havstrømmer resulterte i at overvåkningsprogrammet AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme) ble startet i 1991. Miljøgiftene på øya er langtransportert og kommer fra de industrialiserte landene lengre sør. Organiske miljøgifter konsentreres i de fettrike arktiske næringsskjedene og flere undersøkelser har vist at miljøgiftene kan påvirke dyrelivet negativt.^{[trenger referanse]}

TurismeRediger

Turiststatistikken for Bjørnøya er begrenset. Dette skyldes bl.a. at en del båter anløper Bjørnøya på tur nordover, uten først å ta kontakt med Sysselmesteren på Svalbard. Dermed blir de ikke notert i statistikken. Det ble omkring årtusenskiftet likevel registrert en noe økende frekvens av turister som besøkte øya. Det er kun registrert turistferdsel i månedene fra juni til september.^{[trenger referanse]}

Ut fra hvor det er mulig å komme i land og kjennskapen til hvor folk går i land, vet man at det er i Sørhamna, Kvalrossbukta, Russehamna og Herwighamna (stasjonen) det oftest går folk i land fra båter. Ved gode vær- og landgangsforhold blir også Tunheim år om annet besøkt. I tillegg må nevnes at flere av båtene som passerer Bjørnøya, går opp mot land ved fuglefjellene sør på øya med turister.

FaunaRediger

FuglerRediger

Det er sjøfuglene som dominerer dyre- og fuglelivet på Bjørnøya. De hekker i klippeveggene rundt hele øya, men spesielt store er koloniene rundt sørspissen. Samlet sett regnes Bjørnøya for å ha en av de største sjøfuglkoloniene på den nordlige halvkule. En av grunnene til opprettelsen av Bjørnøya som naturreservat var at torvavsetningen på toppen av fuglefjellene er sårbare, og ville kunne påføres betydelig skade eller bli ødelagt uten et tilstrekkelig vern.

Hele 126 fuglearter er registrert på eller ved øya, noen av dem riktignok antatt tilfeldige besøk av fugl med leveområder lengre sør. 33 arter er registrert hekkende.

Lunde.

Blant de mange fuglearter som hekker på øya kan nevnes alkefugl (som lomvi, polarlomvi, alkekonge, lunde, teist og alke), måkefugl (som krykkje, polarmåke, svartbak og rødnebbterne), vannfugler som andefugler og lommer, og andre sjøfugl som havhest, tyvjo og storjo. Snøspurven er eneste spurvefugl som er vanlig på Bjørnøya, skjønt noen få steinskvett også formodes å hekke der.

Om høsten er Bjørnøya viktig rasteplass og beiteområde for trekkende gjess på vei sørover til vinterområdene fra Spitsbergen og andre deler av Svalbard. Dette gjelder først og fremst hvitkinngås, der så godt som hele bestanden mellomlander på Bjørnøya. Også kortnebbgås og ringgås benytter Bjørnøya til mellomlanding på vei sørover. Noen få par av kortnebbgås og hvitkinngås hekker på øya.

Andre polare fugler som er observert er svalbardrype og snøugle.^{[trenger referanse]}

PattedyrRediger

Av pattedyr er det en beskjeden bestand av fjellrev på øya, og det er også jevnlige besøk av isbjørn.

FerskvannRediger

Røyeforskere på Bjørnøya. Miseryfjellet i bakgrunnen.

Foto: Per Harald Olsen

Ferskvannsfaunaen beskrives som svært fattig. Mange ellers viktige grupper av virvelløse dyr, som svamper, flatormer, leddormer, bløtdyr, døgnfluer, steinfluer, øyenstikkere, stikkmygg og amfipoder mangler helt. Blant krepsdyrene er skjoldkreps (Lepidurus arcticus) en dominerende art. Det finnes flere arter av vannlopper, hoppekreps og muslingkreps. Den viktigste insektgruppen er fjærmygg, og i Ellasjøen er det gjort ett funn av vannkalven Hydroporus striola.^[2]^[3]

Røye er den eneste ferskvannsfisken og finnes i alle vassdrag unntatt Engelskelva. De bratte kystene gjør at røya ikke kan vandre mellom hav og ferskvann som den gjør på Svalbard og i Nord-Norge, og bestanden er derfor isolert fra andre røyestammer. Det er to former av røye på Bjørnøya som adskiller seg i størrelse, gytefarge og antall gjellegitterstaver. Den største formen er vanligst der det er mye skjoldkreps, mens den lille dominerer der det er lite skjoldkreps. I den dype Ellasjøen er begge formene vanlige. Mellomeuropeiske forskere regner den store formen til den sirkumpolare arten Salvelinus alpinus, mens den lille betraktes som en endemisk art, Salvelinus salvelinoinsularis. De fleste norske forskere avviser denne type oppsplitting av laksefisker, og Artsdatabanken anerkjenner ikke den sistnevnte arten.^[2]^[4]^[5]^[6]

Marint livRediger

De viktigste havdyrene er foruten mange arter av hval, den viktige fiskearten polartorsk, og sentrale beitearter av hoppekreps. På grunn av oppvarming er blåskjell (Mytilus edulis) observert på 2000-tallet, etter flere tusen års fravær. I varmeperioden som etterfulgte yngre dryas er blåskjell kjent fra fossilfunn langs hele nordkysten av Spitsbergen for 9400 år siden, med maksimal utbredelse i et antatt klimatisk optimum for omkring 7250 år siden. De siste funnene før moderne tid daterer seg til 5300 år før vår tid.^[7]

AnnetRediger

Bjørnøya omtales i Alistair MacLeans spenningsroman «Bear Island» fra 1971. I 1979 ble boken filmatisert (Operasjon Bjørnøya), med filmstjernene Donald Sutherland, Richard Widmark, Vanessa Redgrave og Christopher Lee. Filminnspillingen fant sted i Canada og Alaska, og landskapsscenene i filmen har slett ingen likhet med virkeligheten på Bjørnøya.

Se ogsåRediger

Liste over norske øyer

LitteraturRediger

Bjørnøya: historie, natur og forskning. (Tromsø museum, 2004) ( hefte, 72 s.) (temanr av Ottar ; nr 253)
Willem Barentsz' siste reise / etter Gerrit de Veers beskrivelse fra 1598 ; oversatt og med innledning, kommentarer og noter av Inez Boon Ulfsby. (Aschehoug, 1997)
Keilhau, B.M. (1797–1858). En reise til Beeren Eiland og Spitsbergen i 1828. (Skien: Vågemot miniforl., 1997) (hefte, 48 s.)
Kjelldahl, Dag Hagenæs. Bjørnøya: På utpost i ishavet. (Grøndahl forlag, 1973)
Kjelldahl, Dag Hagenæs. Bear Island. (IK Foundation & Company, 2006)
Stange, Rolf. Die Bäreninsel. Grenzstein im Grenzenlosen. (Tysk. 2011. ISBN 978-3-937903-13-2)
Worsley, David mfl "The geological evolution of Bjørnøya, Arctic Norway: implications for the Barents Shelf" (Norwegian Journal of Geology 81, 195–234, 2001)

ReferanserRediger

^ Traktat mellem Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen [Svalbardtraktaten] - https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1920-02-09?q=svalbard.
^ ^a ^b A. Klemetsen m.fl. (1985). «Bear Island charr». Reports from the Institute for Freshwater Fishery Research Drottningholm. 62: 98–119. ISSN 0082-0032.
^ I. Dimante-Deimantovica, B. Walseng, E.S. Chertoprud og A. Novichkova (2018). «New and previously known species of Copepoda and Cladocera (Crustacea) from Svalbard, Norway – who are they and where do they come from?». Fauna norvegica. 38: 18–29. ISSN 1891-5396. doi:10.5324/fn.v38i0.2502.
^ M. Kottelat og J. Freyhof (2009). «Notes on the taxonomy and nomenclature of some European freshwater fishes» (PDF). Ichthyological Exploration of Freshwaters. 20 (1): 75–90. ISSN 0936-9902.
^ K.L. Hawley, C.M. Rosten, G. Christensen og M.C. Lucas (2016). «Fine-scale behavioural differences distinguish resource use by ecomorphs in a closed ecosystem». Scientific Reports. 6 (24369). ISSN 2045-2322. doi:10.1038/srep24369.
^ Salvelinus i Artsdatabanken. Besøkt 13. september 2018.
^ O. Salvigsen (2002). «Radiocarbon-dated Mytilus edulis and Modiolus modiolus from northern Svalbard: climatic implications». Norsk geografisk tidsskrift. 56 (2): 56–61. ISSN 1502-5292. doi:10.1080/002919502760056350.

Eksterne lenkerRediger

(en) Bjørnøya – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Bear Island – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Norsk Polarinstitutt: Bjørnøya – Kort om geografi og historie
Stedets beskrivelse^{[død lenke]} hos den statlige informasjonssiden Polarhistorie.
Detaljert kart over Bjørnøya – I TopoSvalbard, et interaktivt kart over Svalbard, fra Norsk Polarinstitutt
Kart over hele øya, samt nordenden og sørenden.
Sysselmannen på Svalbard: Forvaltningsplan for Bjørnøya 2003-2008, Administrative plan for Bjørnøya 2003-2008
Meteorologisk institutt: Bjørnøya
Hjemmeside for besetningen på Bjørnøya meteorologiske stasjon
Tromsø geofysiske observatorium: Om Bjørnøya
Harmon D. Maher, University of Nebraska: Geology of Bear Island, Norway
Lovdata: Forskrift om fredning av Bjørnøya naturreservat på Svalbard
Kultur på Bjørnøya på kart fra Kulturnett.no

[1] Traktat mellem Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen [Svalbardtraktaten] - https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1920-02-09?q=svalbard.

[klemetsen-2] A. Klemetsen m.fl. (1985). «Bear Island charr». Reports from the Institute for Freshwater Fishery Research Drottningholm. 62: 98–119. ISSN 0082-0032.

[3] I. Dimante-Deimantovica, B. Walseng, E.S. Chertoprud og A. Novichkova (2018). «New and previously known species of Copepoda and Cladocera (Crustacea) from Svalbard, Norway – who are they and where do they come from?». Fauna norvegica. 38: 18–29. ISSN 1891-5396. doi:10.5324/fn.v38i0.2502.

[4] M. Kottelat og J. Freyhof (2009). «Notes on the taxonomy and nomenclature of some European freshwater fishes» (PDF). Ichthyological Exploration of Freshwaters. 20 (1): 75–90. ISSN 0936-9902.

[5] K.L. Hawley, C.M. Rosten, G. Christensen og M.C. Lucas (2016). «Fine-scale behavioural differences distinguish resource use by ecomorphs in a closed ecosystem». Scientific Reports. 6 (24369). ISSN 2045-2322. doi:10.1038/srep24369.

[6] Salvelinus i Artsdatabanken. Besøkt 13. september 2018.

[7] O. Salvigsen (2002). «Radiocarbon-dated Mytilus edulis and Modiolus modiolus from northern Svalbard: climatic implications». Norsk geografisk tidsskrift. 56 (2): 56–61. ISSN 1502-5292. doi:10.1080/002919502760056350.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]