Wikipedia

Bjørnøya

Norsk øy i Barentshavet

Bjørnøya er ei øy i grensen mellom Norskehavet og Barentshavet, mellom Finnmark og Spitsbergen.[1] Den er på 178 km² og er gjennom Svalbardtraktaten en del av øygruppa Svalbard.[2] Det er en bemannet meterologisk stasjon, men ingen fast bosetning på øya. Naturen er karrig og øya ligger relativt isolert.[3] Høye klipper på 10–30 meter høy og erosjon av kysten gjør landing med båt vanskelig de fleste steder.[4][5] Øya ble oppdaget i 1596 som den første av øyene på Svalbard.[6] Det er ikke fast bosetning bortsett fra værstasjon som har bemanning hele året.[7]

Bjørnøya
Geografi
PlasseringNorskehavet
Øygruppe / del avSvalbard
Areal 178 kvadratkilometer
Lengde 20 kilometer
Bredde 15,5 kilometer
Høyeste punktMiseryfjellet (535)
Administrasjon
LandNorges flagg Norge
Største bosetningHerwighamna (Den meteorologiske stasjon i Herwighamna er den eneste faste virksomheten på øya og har normalt ni ansatte)
Posisjon
Kart
Bjørnøya
74°26′24″N 19°02′51″Ø
Bjørnøya på Commons

Øya ligger i møtet mellom kalde arktiske vann- og luftmasser og de relativt milde sørfra noe som gir ustabilt værforhold og hyppige lavtrykk med kraftig vind. Årsmiddeltemperaturen er -2,4⁰C og klimaet er betydelig mildere enn på resten av Svalbard. Det er ofte lange perioder med tåke på Bjørnøya.[8] Solen kommer ikke over horisonten mellom 10. november og 1. februar.[9]

Siden midten av 1920-årene har det tidvis foregått et rikt fiske etter torsk og kveite på bankene rundt Bjørnøya.

Historie

rediger

Oppdagelse

rediger
 
Et møte med en svømmende isbjørn i 1596 har gitt øya navn.
 
Tobiesens hus (til venstre) og Hammerfesthytta på Bjørnøya. Hammerfesthytta er Svalbards eldste (1822) bygning som fortsatt er i god stand. Fra tiden hvalross var det viktigste fangstobjektet.
Foto: Per Harald Olsen

Øya ble oppdaget av den nederlandske kartografen Willem Barents 8. eller 9. juni 1596. Barents skrev beretning om oppdagelsen og fikk derfor æren. De skal ha vært i kamp med og avlivet isbjørn med kniver, derav navnet. Barents-kartet utgitt i 1598 er det første som viser Bjørnøya og Spitsbergen.[10][3] På vei inn til land møtte hans folk en svømmende isbjørn, og han gav derfor øya navnet «Beeren Eylandt».[11]

Engelske Stephen Bennett besøkte øya i 1603 og kalte den Cherie Island etter Sir Francis Cherry. Bennett deltok i årene etter på hvalrossjakt, ti engelske og en nederlandsk ekspedisjon drev hvalrossjakt til 1612 særlig for tennene samt spekk og hud, omkring 3000 dyr ble avlivet og bestanden var stort sett utryddet. Jonas Poole okkuperte i 1609 øya for Muscovie Company og påviste blyglans og kull. Hvalrossens store kropp og tykke gjør den vanskelig å avlive og det ble brukt lanser.[12] På 1600- og 1800-tallet ble det drevet intens fangst av hvalross på Bjørnøya[3] og flere andre steder i Arktis som medførte at bestanden ble utryddet to ganger. I 1818 var en engelsk ekspedisjon innom og slaktet på en dag 900 hvalrosser; ekspedisjonen ble ledet av John Franklin og skulle finne en vei til Stillehavet over Nordpolen.[12] I 1820-1824 slaktet en norsk ekspedisjon omkring 900 dyr.[13]

B.M. Keilhau besøkte øya i 1827 og noterte at de var en del ortodokse kors i treverk; disse er forsvunnet.[12]

Hvalrossfangst på Bjørnøya

rediger

Hvalross var tallrike på og ved Bjørnøya da øya ble oppdaget i 1596. Arten ble tidlig et mål for fangst på grunn av støttenner, spekk og huder. Engelske og nederlandske ekspedisjoner besøkte øya jevnlig i perioden 1603–1612.[3][14] Hvalrossen, som beveger seg tregt på land, ble effektivt nedslaktet ved å bruke lanser for å stanse fluktveien til flokken. Rundt 3000 dyr ble drept før bestanden forsvant fra øya.[15]

Hvalrossen etablerte seg på nytt på 1700-tallet, og ble da jaktet på av pomorer og senere engelske og norske ekspedisjoner. I 1818 drepte en britisk ekspedisjon over 900 dyr på én dag, og i 1820-årene ble flere tusen hvalross drept av norske fangstmenn. Arten forsvant deretter igjen fra Bjørnøya.[16][15]

Hvalross ble fredet på hele Svalbard i 1952. Siden har bestanden økt gradvis: fra rundt 100 individer i 1980 til over 5500 i 2018. Arten regnes fortsatt som sårbar på Svabard.[15]

Mange fangstfolk frøs eller sultet i hjel. Pomorer, som drev jakt og fangst, var de første som overvintret. Den første norsk overvintring var i 1822-1823 og huset de satte opp er det eldste på øya.[3]

Hvalfangst

rediger

I 1905 opprettet hvalfangstskipper Morten Andreas Ingebrigtsen fra Malangen en hvalfangststasjon ved Kvalrossbukta på Bjørnøya, som er den eneste kjente landstasjonen for hvalfangst på øya. Et forbud mot hvalstasjoner i Finnmark i 1904, som følge av overbeskatning og fiskerprotester, førte til etableringen. Stasjonen var i drift til 1908 og hadde da registrert en samlet fangst på 231 hval. Bygningsmassen ble senere brukt i forbindelse med både fangstvirksomhet og gruvedrift på øya. Restene etter anlegget er i dag et fredet kulturminne.[15][17][13]

Utforskning av øyen

rediger

Svensker har gjennomført geografiske ekspedisjoner for å utforske øya. En svensk ekspedisjon gjennomførte de første undersøkelsene i Ellasjøen, en innsjø som ligger på den sørlige delen av øya; innsjøen fikk navn etter ekspedisjonslederens kone Ella. I perioden frem til 1930-tallet var det flere ekspedisjoner som både beskrev geologi, flora og fauna.[3]

Kulldrift på Bjørnøya

rediger

Kullforekomster på Bjørnøya har vært kjent siden 1609, da den engelske kapteinen Jonas Poole rapporterte funn av kull på øyas nordside.[18]

Den tyske journalisten og arktisfareren Theodor Lerner innledet i 1898 et kortvarig og mislykket forsøk på kullutvinning i området rundt Kvalrossbukta. Han anla en liten vei, Lernervei, og han hadde med seg turister og vitenskapsfolk. Samtidig forsøkte han å sikre tysk overhøyhet over Bjørnøya, noe som uforvarende forpurret en hemmelig tysk statlig koloniplan.[19][1] Det ble også gjort et separat, like resultatløst, forsøk på utvinning av blyglans ved Gruben og Blyhatten nord for Sørhamna.[20]

Den organiserte gruvedriften på Bjørnøya begynte i 1915, da Kristoffer Sandve, i tråd med hevdvunnen praksis, okkuperte øya med sikte på å utnytte kullforekomstene. Sandve, en tidligere fyrbøter som hadde arbeidet seg opp til å bli en velstående forretningsmann, etablerte selskapet I/S Bjørnøen Kulkompani, som i 1918 ble videreført som aksjeselskapet Bjørnøen. Gruvedriften startet forsiktig i 1916, og høsten 1917 ble nødvendige bygninger reist ved Tunheim – blant annet ved bruk av bygningsmaterialer fra det britiske lasteskipet «Buxton», som forliste utenfor øya i 1916.[21][22]

Virksomheten var basert på kullforekomster på nordøstsiden av øya. Fra gruveområdet ved Tunheim ble det anlagt en 1,5 km lang jernbane til utskipningshavnen i Austervåg, hvor det i 1919 ble oppført et større kaianlegg og en kullsilo med kapasitet på 600 tonn – senere utvidet til 1200 tonn. Et lasteanlegg i form av en 27 meter høy bro muliggjorde effektiv overføring til skip, og i høysesong gikk tre båter i skytteltrafikk med kull til Nord-Norge. På det meste sysselsatte driften rundt 200 mann, inkludert overvintrende arbeidere – vinteren 1920/21 overvintret 182 personer på Tunheim.[21]

Årlig produksjon lå normalt rundt 20 000 tonn. Men i løpet av 1920-årene ble kullmarkedet svekket som følge av fremveksten av nye energikilder og fallende kullpriser. Økte transportkostnader gjorde det vanskelig å finne avsetning, og sammen med streiker, branner og økonomiske problemer førte dette til at driften ble lagt ned høsten 1925. Alt salgbart utstyr ble forsøkt solgt, blant annet til Svalbard, men jernbanemateriellet ble stående igjen ute. Til sammen ble det skipet ut 115.000 tonn kull frem til 1925. En periode overvintrert 60 til 80 personer i forbindelse med driften. I 1932 kjøpte staten alle aksjene i Bjørnøen AS som hadde stått for driften.[23]

Etter nedleggelsen fortsatte virksomhet i form av meteorologisk drift. Under andre verdenskrig ble anleggene på Bjørnøya mål for britiske krigsskip i 1941. Lasteanlegget ble sprengt av sabotører, og lokomotivet ble ødelagt av artilleriild.[21][23]

Anleggsrestene ved Tunheim er vernet som kulturminner og er det viktigste kulturminnet på øya.[24][25][23]

Bjørnøen AS – statens selskap på Bjørnøya

rediger

Bjørnøya var i privat eie gjennom Bjørnøen fra selskapets stiftelse i 1918 til staten overtok alle aksjer i 1932. Bjørnøen er et statlig aksjeselskap som forvalter eierskapet til øyen. Styret i Bjørnøen er sammenfallende med styret i Kings Bay, og begge styrene er underlagt Klima- og miljødepartementet.[26][27]

I 2002 ble store deler av Bjørnøya med sjøområdet ut til fire nautiske mil fredet som Bjørnøya naturreservat.[28]

Norsk suverenitet

rediger

Flere stater fremmet krav på rettigheter til Bjørnøya i første del av 1900-tallet. Den norske stat innløste i 1925 et tysk krav for 200 000 kroner og i 1927 et privat russisk krav på 18 000 pund. I 1921 ankom en russisk ekspedisjon øya, trolig med formål om anneksjon, men trakk seg tilbake da kullgruvedriften til Bjørnøen A/S var i virksomhet. Da Sovjetunionen i 1924 anerkjente Norges suverenitet over Svalbard, ble Bjørnøya uttrykkelig inkludert. Anerkjennelsen ble senere bekreftet ved sovjetisk tiltredelse til Svalbardtraktaten i 1935.[17] Norge overtok formelt styringen i henhold til Svalbardtraktaten 13. august 1925.[29]

Strategisk betydning

rediger

Militært

rediger

I svalbardtraktaten fra 1920 § 9 forpliktet Norge seg til ikke å opprette eller tillate opprettet flåtebaser eller anlegge noen befestning som kunne nyttes i krigsøyemed.[30]

Både under andre verdenskrig og under den kalde krigen hadde farvannene rundt Bjørnøya stor militærstrategisk betydning.

Under andre verdenskrig etablerte tyske styrker en flystripe nordvest på øyen, og satte opp flere automatiske væstasjoner.[31][32]

De vestallierte forsyningskonvoiene med militærutstyr til russerne seilte fra Atlanterhavet og forbi Bjørnøya (sør eller nord for øya) på sin vei til Murmansk og andre havner på Kolahalvøya, og den tyske krigsmarines og Luftwaffes angrep på konvoiene var særlig intense i nettopp dette farvannet. For eksempel hadde konvoien PQ-17, den som ble gjenstand for de kraftigste angrepene, sine største tap i området nord for Bjørnøya i juli 1942. Angrepene på konvoien JW 51B fant sted nyttårsaften 1942 øst for Bjørnøya.

Sjøslaget ved Nordkapp mellom den britiske og den tyske marine pågikk over et stort sjøområde sørøst for Bjørnøya julen 1943 og begynte nokså nær Bjørnøya. Her mistet tyskerne slagskipet «Scharnhorst».

Sovjetisk utfordring av Svalbardtraktaten

rediger
 
Sovjetunionens utenrikskommissær Vjatsjeslav M. Molotov.

I november 1944 foreslo Sovjetunionens utenrikskommissær Vjatsjeslav M. Molotov overfor Norges utenriksminister Trygve Lie (London-regjeringen) at Svalbardtraktaten skulle annulleres, eller «kastes i papirkurven», som han sa. Molotov foreslo at hovedøygruppen med Spitsbergen skulle gjøres til et norsk-sovjetisk kondominium med en felles norsk-sovjetisk administrasjon. Bjørnøya skulle derimot overføres til sovjetisk suverenitet.[33][34]

Fram til våren 1945 søkte den norske regjeringen å imøtekomme de sovjetiske kravene, blant annet gjennom forslag om felles norsk-sovjetiske forsvarsforanstaltninger. Samtalene kulminerte 9. april 1945, da ambassadør Rolf Andvord oversendte et utkast til felleserklæring der det het at «forsvaret av Svalbard-øygruppen er et fellesanliggende for Norge og Sovjetunionen». Vinteren 1947 avviste regjeringen, med støtte fra Stortinget, videre forhandlinger i denne retningen. Sovjetunionen tok ikke opp saken igjen.[35][36]

Gjennom den kalde krigen og videre, har øya beholdt sin strategiske rolle i overvåkingen av militær aktivitet i Arktis. Bjørnøya fungerer som et nøkkelpunkt i norsk og NATO overvåking, spesielt fordi russiske marinefartøyer og ubåter fra Nordflåten i Murmansk må passere området på vei ut i Atlanterhavet. Havområdene er omtalt som The Bear Gap i militær og geopolitisk sammenheng; En linje fra Svalbard over Bjørnøya og inn til norske kysten.[37][38][39]

Ubåtforlis

rediger

Den 7. april 1989 brøt det ut brann på den sovjetiske atomubåten «K-278 Komsomolets», og den sank 74 km sør-sørøst av Bjørnøya. Av mannskapet på denne angrepsubåten omkom 42, mens 25 ble reddet. Undersøkelser har senere avdekket mindre radioaktive lekkasjer fra vraket.[40][41]

Geografi

rediger

Mesteparten av øya er vernet som Bjørnøya naturreservat. Midtpunktet på øya ligger omkring 74°26′ N 19°04′ Ø. Bjørnøya naturreservat ble opprettet ved kongelig resolusjon den 16. august 2002. Naturreservatet omfatter hele øya og tilhørende sjøområder ut til fire nautiske mil, med unntak av et mindre landareal (1 200 daa) omkring stasjonen i nord.[28] Den har et areal på 178 km2 og en omkrets på 88 km.[2]

 
Fra fuglefjellet Stappen på sørspissen av Bjørnøya.

Øya er omtrent trekantet av form, med en spiss omtrent rett mot sør, og måler ca. 20 km fra nord til sør. Den er ca. 15 km på det bredeste.[3] Den stikker opp fra et undervannsplatå med dyp på mindre enn 100 meter. Øya er sterkt påvirket av bølgeaktivitet, og er derfor nesten overalt omgitt av bratte klippekyster.

Landskapet kan naturlig deles i et sørlig fjellområde og et nordlig lavlandsområde. Fjellområdet utgjør ca. 1/3 av øyas areal, mens lavlandsområdet utgjør 2/3. Lavlandsområdet ender oftest i en 10–30 meter høy, bratt kant mot sjøen, noe som de fleste steder gjør landing med båt vanskelig.[4] Det finnes enkelte viker med sandstrender og sandbunn, men heller ikke disse er særlig godt beskyttet mot vind og sjø. Kystlinja er overalt svært eksponert, og havet graver seg stadig innover, særlig i de yngre, løse bergartene der erosjonen går raskt.

Den sørlige delen av øya domineres av fjellmassiver og fuglefjell på 400 meter loddrett opp fra sjøen.[3] Miseryfjellet med de tre toppene Urd (536 m; høyeste punkt på øya),[1] Verdande (462 m) og Skuld (454 m), og Antarcticfjellet på 360 m preger sørøstkysten. Fra sørspissen og fem km oppover langs vestkysten reiser Fuglefjellet (411 m), Hambergfjellet (440 m) og Alfredfjellet (420 m) seg som høye kystklipper fra havet. Rundt den sørligste delen av øya finnes loddrette stup på mer enn 400 m som går rett i havet. Høye, frie fjellvegger nær kysten finnes også i Miseryfjellets østside. Nær sørspissen har bølgenes erosjon sammen med oppsprekkingen i bergartene formet trolske oppstikkende staur, som Sylen og Stappen. Mindre staurer finnes også på nordøst- og vestsiden av øya. På sørøya finnes også kysthuler, blant annet den kjente Perleporten hvor det er mulig å passere med småbåt.

Bjørnøya har over 700 små innsjøer, som dekker omkring elleve prosent av arealet. De største av innsjøene er Øyangen midt på øya og Laksvatnet i nord. I sør ligger Ellasjøen, som fikk sitt navn etter fornavnet til kona til lederen for en svensk forskningsekspedisjon på 1920-tallet. Blant andre vann kan nevnes Spælvatnet, Vomma, Helin, Kalven, Lomvatnet og Hausvatnet.

I kalksteinsfjellet i sørvest er det en tre kilometer lang underjordisk elv. Det er ingen isbreer på Bjørnøya som var nediset under siste istid. Permafrosten er 50 til 75 meter dyp.[3]

 
Bjørnøyas plassering

Havisen er normalt størst utbredelse i april og isgrensen går da litt sør for Bjørnøya.[42] Rundt Bjørnøya legger havisen seg et typisk år i desember, i kalde år i november og i milde vintrer i januar. Isen forsvinner normalt i mai. Hopen har normalt havis 1 månede tidligere og 1 senere enn Bjørnøya.[9]

Klima

rediger
Klimadata for Bjørnøya (16 m o. h.)
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Normal maks. temp. °C −5.0 −4.7 -4.8 -2.9 0.3 3.6 6.6 6.3 4.2 1.2 -1.7 −4.3 −0,10
Døgnmiddeltemp. °C −8.1 −7.7 −7.6 -5.4 -1.4 1.8 4.4 4.4 2.6 -0.5 -3.7 −7.1 −2,36
Normal min. temp. °C −11.4 −10.9 −10.5 -8.0 -3.0 0.4 2.8 3.0 1.3 -2.3 −6.0 −9.9 −4,54
Nedbør (mm) 30 33 28 21 18 23 30 36 44 44 33 31

[trenger referanse]

Øya ligger i møtet mellom kalde arktiske vann- og luftmasser og de relativt milde sørfra noe som gir ustabilt værforhold og hyppige lavtrykk med kraftig vind. Årsmiddeltemperaturen er -2,4⁰C og klimaet er betydelig mildere enn på resten av Svalbard. Det er ofte lange perioder med tåke på Bjørnøya.[8] Det er tidvis mye tåke på Bjørnøya.[4] I juli er det tåke 20 % av tiden, i januar 1 % av tiden.[9] Middeltemperaturen i august (varmeste måned) er 4,4⁰ C og januar er på -7,4⁰ C.[5]

Virksomhet på Bjørnøya

rediger

En radio- og meteorologisk stasjon har vært i drift på Bjørnøya siden 1918 og bemannes av ni personer. Den opprinnelige stasjonen, Tunheim, ligger på øyas nordside. Under andre verdenskrig ble Tunheim ødelagt av de allierte sommeren 1941 under evakueringen, for å hindre at tyskerne kunne benytte den. Etter krigen ble en ny stasjon bygget ved Herwighamna, omtrent 7,5 kilometer nordvest for den gamle, og tatt i bruk sommeren 1947. Siden høsten 1996 har Bjørnøya radio vært styrt via satellitt fra Telenor Maritim Radios stasjon ved Kystradio Nord. Den gamle radiostasjonshytta ved Herwighamna ble i 2019 restaurert og innredet med en liten historisk utstilling i samarbeid med Svalbard museum.[43][17]

Forskning

rediger

Norsk Polarinstitutt gjennomfører årvisse ekspedisjoner til Bjørnøya, for det meste i ornitologisk forskningsøyemed. Utsiktene til oljeleting i farvannene sør for Bjørnøya har økt viktigheten av forskning og observasjoner. Dette var bakgrunnen for at Polarinstituttet i 1986 etablerte et program for overvåking av sjøfugl­bestandene på Bjørnøya.[trenger referanse]

Det vektlegges i økende grad også forskning på klimaendringer og på miljøforgiftning.[trenger referanse]

I de senere år har natur- og miljøforskningen gjennomført på øya frembrakt resultater som vekker internasjonal oppsikt.[trenger referanse] På 1980-tallet ble det funnet døde polarmåker på Bjørnøya. Funn av miljøgifter i det arktiske miljøet og en begynnende forståelse for at miljøgifter kan langtransporteres med luft- og havstrømmer resulterte i at overvåkningsprogrammet AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme) ble startet i 1991. Miljøgiftene på øya er langtransportert og kommer fra de industrialiserte landene lengre sør. Organiske miljøgifter konsentreres i de fettrike arktiske næringsskjedene og flere undersøkelser har vist at miljøgiftene kan påvirke dyrelivet negativt.[trenger referanse]

Turisme

rediger

Noen cruisebåter og private seilere anløper Bjørnøya uten forhåndskontakt med Sysselmannen og uten å følge registrerings- og meldeplikten. De fleste tilfellene fanges opp i ettertid, men enkelte båter besøker øya direkte uten melding. Omfanget anses begrenset. Ilandstigninger skjer hovedsakelig i Sørhamna, Kvalrossbukta, Russehamna og Herwighamna, med sporadiske besøk til Tunheim ved gode forhold. Flere båter passerer også nær fuglefjellene sør på øya med turister, men disse registreres ikke. Turistferdsel er kun registret i juni–september.[44][17]

Fauna

rediger

Fugler

rediger

Det er sjøfuglene som dominerer dyre- og fuglelivet på Bjørnøya[3] og de henter næringen fra havet rundt.[9] De hekker i klippeveggene rundt hele øya, men spesielt store er koloniene rundt sørspissen. Samlet sett regnes Bjørnøya for å ha en av de største sjøfuglkoloniene på den nordlige halvkule.[3][5] En av grunnene til opprettelsen av Bjørnøya som naturreservat var at torvavsetningen på toppen av fuglefjellene er sårbare, og ville kunne påføres betydelig skade eller bli ødelagt uten et tilstrekkelig vern.

Hele 126 fuglearter er registrert på eller ved øya, noen av dem riktignok antatt tilfeldige besøk av fugl med leveområder lengre sør. 33 arter er registrert hekkende.

 
Lunde.

Blant de mange fuglearter som hekker på øya er alkefugl (som lomvi, polarlomvi, alkekonge, lunde, teist og alke), måkefugl (som krykkje, polarmåke, svartbak og rødnebbterne), vannfugler som andefugler og lommer, og andre sjøfugl som havhest, tyvjo og storjo. Snøspurven er eneste spurvefugl som er vanlig på Bjørnøya, skjønt noen få steinskvett også formodes å hekke der. Storjo ble registrert første gang i 1970 og siden har bestanden økt. Polarsvømmesnipa hekker fåtallig nord på øya.[16] Havhest hekker i stort antall og langt vanligere enn på hovedlandet.[9]

Om høsten er Bjørnøya viktig rasteplass og beiteområde for trekkende gjess på vei sørover til vinterområdene fra Spitsbergen og andre deler av Svalbard. Dette gjelder først og fremst hvitkinngås, der så godt som hele bestanden mellomlander på Bjørnøya. Også kortnebbgås og ringgås benytter Bjørnøya til mellomlanding på vei sørover. Noen få par av kortnebbgås og hvitkinngås hekker på øya.

Andre polare fugler som er observert er svalbardrype og snøugle.[trenger referanse]

Pattedyr

rediger

Av pattedyr er det en beskjeden bestand av fjellrev på øya. Fjellreven hadde vært bort noen år da det ble observert yngling i 2003. Det er jevnlige besøk av isbjørn når drivisen ligger rundt øya.[45] Isbjørn observeres da hyppig, men den har normalt ikke hi på øya. Hvalross forekommer sjelden og har vært i langsom vekst i øvrige deler av Svalbard. Arktiske seler og hvaler finnes i farvannet, men det er færre seler enn ellers på Svalbard..[16] Grønlandssel på trekk i mindre flokker forekommer.[9]

Ferskvann

rediger
 
Røyeforskere på Bjørnøya. Miseryfjellet i bakgrunnen.
Foto: Per Harald Olsen

Ferskvannsfaunaen beskrives som svært fattig. Mange ellers viktige grupper av virvelløse dyr, som svamper, flatormer, leddormer, bløtdyr, døgnfluer, steinfluer, øyenstikkere, stikkmygg og amfipoder mangler helt. Blant krepsdyrene er skjoldkreps (Lepidurus arcticus) en dominerende art. Det finnes flere arter av vannlopper, hoppekreps og muslingkreps. Den viktigste insektgruppen er fjærmygg, og i Ellasjøen er det gjort ett funn av vannkalven Hydroporus striola.[46][47]

Røye er den eneste ferskvannsfisken og finnes i alle vassdrag unntatt Engelskelva. De bratte kystene gjør at røya ikke kan vandre mellom hav og ferskvann som den gjør på Svalbard og i Nord-Norge, og bestanden er derfor isolert fra andre røyestammer. Det er to former av røye på Bjørnøya som adskiller seg i størrelse, gytefarge og antall gjellegitterstaver. Den største formen er vanligst der det er mye skjoldkreps, mens den lille dominerer der det er lite skjoldkreps. I den dype Ellasjøen er begge formene vanlige. Mellomeuropeiske forskere regner den store formen til den sirkumpolare arten Salvelinus alpinus, mens den lille betraktes som en endemisk art, Salvelinus salvelinoinsularis. De fleste norske forskere avviser denne type oppsplitting av laksefisker, og Artsdatabanken anerkjenner ikke den sistnevnte arten.[46][48][49][50]

Marint liv

rediger

Siden midten av 1920-årene har det til tider pågått et rikt fiske etter torsk og kveite på bankene rundt Bjørnøya.[17] Den norsk-islandske silden har Barentshavet som oppvekstområde blant annet mellom Hopen og Bjørnøya. Lodde fangstes ved Bjørnøya.[9]

De viktigste havdyrene er foruten mange arter av hval, den viktige fiskearten polartorsk, og sentrale beitearter av hoppekreps. På grunn av oppvarming er blåskjell (Mytilus edulis) observert på 2000-tallet, etter flere tusen års fravær. I varmeperioden som etterfulgte yngre dryas er blåskjell kjent fra fossilfunn langs hele nordkysten av Spitsbergen for 9400 år siden, med maksimal utbredelse i et antatt klimatisk optimum for omkring 7250 år siden. De siste funnene før moderne tid daterer seg til 5300 år før vår tid.[51]

Vegetasjon

rediger

Det er sparsomt med vegetasjon og færre arter enn andre deler av Svalbard. Vegetasjonen domineres av mose og lav, og planter som finnes er lave av vekst. Trær og busker finnes ikke. Det er mest vegetasjon i sør på grunn av gjødsling fra fuglene ved fuglefjellet i sør; det er frodig vegetasjon av få arter i fuglefjellet. Det indre av øya er for en stor del uten vegetasjon. På Hambergfjellet og på Fuglefjellet er det torvlag på opp mot 5 meter tykkelse dannet ved gjødsling fra fuglene; torvlagene er opp mot 8700 år gamle og kan gi informasjon om klimaendringer.[52]

Fiksjon

rediger

Bjørnøya omtales i Alistair MacLeans spenningsroman «Bear Island» fra 1971. I 1979 ble boken filmatisert (Operasjon Bjørnøya), med skuespillerne Donald Sutherland, Richard Widmark, Vanessa Redgrave og Christopher Lee. Filminnspillingen fant sted i Canada og Alaska.

Se også

rediger

Litteratur

rediger
  • Ottar: Bjørnøya. Historie, natur og forskning. Tromsø: Tromsø museum, Universitetsmuseet. 2004.  [temanr av Ottar ; nr 253]
  • Willem Barentsz' siste reise / etter Gerrit de Veers beskrivelse fra 1598 ; oversatt og med innledning, kommentarer og noter av Inez Boon Ulfsby. (Aschehoug, 1997)
  • Keilhau, B.M. (1797–1858). En reise til Beeren Eiland og Spitsbergen i 1828. (Skien: Vågemot miniforl., 1997) (hefte, 48 s.)
  • Kjelldahl, Dag Hagenæs (1973). Bjørnøya. På utpost i ishavet.. Oslo: Grøndahl. ISBN 8250400275. 
  • Kjelldahl, Dag Hagenæs. Bear Island. (IK Foundation & Company, 2006)
  • Stange, Rolf. Die Bäreninsel. Grenzstein im Grenzenlosen. (Tysk. 2011. ISBN 978-3-937903-13-2)
  • Thuesen, Nils Petter (2005). Svalbards historie i årstall. Oslo: Orion. ISBN 8245807427. 
  • Worsley, David mfl "The geological evolution of Bjørnøya, Arctic Norway: implications for the Barents Shelf" (Norwegian Journal of Geology 81, 195–234, 2001)

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Egeland, Knut (1982). Norge i polarområdene. Oslo: Leif Holtedahls forl. ISBN 8290157088. 
  2. ^ a b Thuesen, Nils Petter (2000). Fakta om Norge. Oslo: Orion. ISBN 8245804274. 
  3. ^ a b c d e f g h i j k Ottar 2004, s. 2.
  4. ^ a b c Ottar 2004, s. 4.
  5. ^ a b c «Bjørnøya». npolar.no. Besøkt 15. juni 2025. 
  6. ^ Thuesen 2005, s. 13.
  7. ^ Thuesen 2005, s. 14.
  8. ^ a b Ottar 2004, s. 4-5.
  9. ^ a b c d e f g Svalbard. Oslo: Det norske Svalbardselskap ; Det Beste. 1984. ISBN 8270101672. 
  10. ^ Thuesen 2005, s. 14, 21-22.
  11. ^ «From the National Geographic Explorer in the Arctic | 8-20-2010 | National Geographic Explorer | Lindblad Expeditions». www.expeditions.com (på engelsk). Besøkt 15. juni 2025. 
  12. ^ a b c Ottar 2004, s. 9.
  13. ^ a b Ottar 2004, s. 10.
  14. ^ Conway, W. M. 1906. No Man's Land: A History of Spitsbergen from Its Discovery in 1596 to the Beginning of the Scientific Exploration of the Country. Cambridge: At the University Press.
  15. ^ a b c d Barr, Susan (20. mai 2025). «Kvalrossbukta – Bjørnøya». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 15. juni 2025. 
  16. ^ a b c Ottar 2004, s. 7.
  17. ^ a b c d e Thuesen, Nils Petter (5. juni 2025). «Bjørnøya». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 15. juni 2025. 
  18. ^ Horn, Gunnar; Kristian Orvin, Anders (1928). «Skrifter om Svalbard og Ishavet. Nr. 15.» (PDF). s. 112. Besøkt 15. juni 2025. 
  19. ^ Barthelmess, K. (2009). «Bäreninsel 1898 und 1899: Wie Theodor Lerner eine Geheimmission des Deutschen Seefischerei-Vereins zur Schaffung einer deutschen Arktis-Kolonie unwissentlich durchkreuzte». Polarforschung. Besøkt 15. juni 2025. 
  20. ^ «Bjørnøyas historie og kulturminner - Cruisehåndbok for Svalbard». cruise-handbook.npolar.no. Besøkt 15. juni 2025. 
  21. ^ a b c «Jernbanen på Bjørnøya». digitaltmuseum.no. Besøkt 15. juni 2025. 
  22. ^ «Bjørnøya - et lite stykke Norge som ingen får røre». www.aftenposten.no. 25. oktober 2014. Besøkt 15. juni 2025. 
  23. ^ a b c Ottar 2004, s. 11.
  24. ^ Aarskog, Karine Nigar (3. november 2014). «Kulleventyret som brast». NRK. Besøkt 15. juni 2025. 
  25. ^ «Bjørnøya». npolar.no. Besøkt 15. juni 2025. 
  26. ^ miljødepartementet, Klima-og (4. januar 2023). «Bjørnøen AS». Regjeringen.no. Besøkt 15. juni 2025. 
  27. ^ miljødepartementet, Klima-og (28. august 2023). «Styret i Kings Bay AS/Bjørnøen AS». Regjeringen.no. Besøkt 15. juni 2025. 
  28. ^ a b «Forskrift om fredning av Bjørnøya naturreservat på Svalbard - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 15. juni 2025. 
  29. ^ Bjørbæk, Gustav (1994). Norsk vær i 100 år. Oslo: Teknologisk forl. ISBN 8251204038. 
  30. ^ Traktat mellem Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen [Svalbardtraktaten] - https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1920-02-09?q=svalbard.
  31. ^ «Automatische Wetterfunkgeräte». www.wlb-stuttgart.de. Besøkt 15. juni 2025. 
  32. ^ «Flystripa på Bjørnøya og tyske vêrstasjonar under 2. verdskrig | Bjørnøya Meteorologiske Stasjon». 6. desember 2023. Besøkt 15. juni 2025. 
  33. ^ «Russia and the Svalbard Treaty». Artica Svalbard (på engelsk). Besøkt 15. juni 2025. 
  34. ^ «Fra verdenskrig til kald krig – Svalbard, Sovjetunionen og Norge 1939–1953 | Polarhistorie». polarhistorie.no (på norsk). Besøkt 15. juni 2025. 
  35. ^ «Bjørnøya - et lite stykke Norge som ingen får røre». www.aftenposten.no. 25. oktober 2014. Besøkt 15. juni 2025. 
  36. ^ Ulfstein, Geir (23. april 2025). «Svalbardtraktaten». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 15. juni 2025. 
  37. ^ Helljesen, Vilde (14. juni 2025). «Kong Harald på Bjørnøya: – Dette er en del av Norge, derfor er vi her». NRK. Besøkt 15. juni 2025. 
  38. ^ Sua, Mass Communication Specialist 2nd Class Juan (5. november 2020). «Utviklingen i nordområdene påtvinger amerikanske baseløsninger i Norge». Bladet Vesterålen (på norsk). Besøkt 15. juni 2025. 
  39. ^ Nilsen, Thomas (7. august 2023). «Northern Fleet with missiles warnings north and south of Bear Island». www.thebarentsobserver.com (på engelsk). Besøkt 15. juni 2025. 
  40. ^ «Forskerne avdekket lekkasje fra Komsomolets». Havforskningsinstituttet (på norsk). Besøkt 15. juni 2025. 
  41. ^ «Sjekker atomubåten "Komsomolets" for radioaktiv lekkasje». Havforskningsinstituttet. Besøkt 15. juni 2025. 
  42. ^ Thuesen 2005, s. 8.
  43. ^ Larsen, NTB-Marius Helge (15. juni 2025). «Slik er livet på Bjørnøya: – Et eventyr få forunt». adressa.no. Besøkt 15. juni 2025. 
  44. ^ «FORVALTNINGSPLAN BJØRNØYA NATURRESERVAT 2005-2010» (PDF). Sysselmannen på Svalbard. Oktober 2005. s. 16. Besøkt 15. juni 2025. 
  45. ^ Ottar 2004, s. 6.
  46. ^ a b A. Klemetsen m.fl. (1985). «Bear Island charr». Reports from the Institute for Freshwater Fishery Research Drottningholm. 62: 98–119. ISSN 0082-0032. 
  47. ^ I. Dimante-Deimantovica, B. Walseng, E.S. Chertoprud og A. Novichkova (2018). «New and previously known species of Copepoda and Cladocera (Crustacea) from Svalbard, Norway – who are they and where do they come from?». Fauna norvegica. 38: 18–29. ISSN 1891-5396. doi:10.5324/fn.v38i0.2502. 
  48. ^ M. Kottelat og J. Freyhof (2009). «Notes on the taxonomy and nomenclature of some European freshwater fishes» (PDF). Ichthyological Exploration of Freshwaters. 20 (1): 75–90. ISSN 0936-9902. 
  49. ^ K.L. Hawley, C.M. Rosten, G. Christensen og M.C. Lucas (2016). «Fine-scale behavioural differences distinguish resource use by ecomorphs in a closed ecosystem». Scientific Reports. 6 (24369). ISSN 2045-2322. doi:10.1038/srep24369. 
  50. ^ Salvelinus i Artsdatabanken. Besøkt 13. september 2018.
  51. ^ O. Salvigsen (2002). «Radiocarbon-dated Mytilus edulis and Modiolus modiolus from northern Svalbard: climatic implications». Norsk geografisk tidsskrift. 56 (2): 56–61. ISSN 1502-5292. doi:10.1080/002919502760056350. 
  52. ^ Ottar 2004, s. 5-6.

Eksterne lenker

rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bjørnøya&oldid=25232754»