Konvoi PQ-17

alliert konvoi i Nordishavet under andre verdenskrig

«PQ-17» var kodenavnet til en alliert konvoi i 1942 i Nordishavet under andre verdenskrig. Den led store tap etter tyske angrep.

Konvoi PQ-17
Konflikt: Andre verdenskrigkampen om Nordishavet

Eskortefartøy og handelsfartøy ved Hvalfjörður før konvoi «PQ-17»s avreise
Dato27. juni10. juli 1942
StedNordishavet
ResultatTysk seier – midlertidig stans av de arktiske konvoiene
Stridende parter
Storbritannias flagg Storbritannia
USAs flagg USA
Sovjetunionens flagg Sovjetunionen
Nederlands flagg Nederland
Panamas flagg Panama
Nazi-Tysklands flagg Nazi-Tyskland
Kommandanter og ledere
Storbritannias flagg Adm. J. C. Tovey
Storbritannias flagg Rear-Adm. L.H.K. Hamilton
Storbritannias flagg Cdr. J. E. Broome
Storbritannias flagg Flaggkommandør John Dowding
Nazi-Tysklands flagg Großadmiral Erich Raeder
Nazi-Tysklands flagg Admiral Karl Dönitz
Nazi-Tysklands flagg Generaloberst Hans-Jürgen Stumpff
Styrker
Seks destroyere
To luftvernsbåten
To ubåter,
Elleve mindre fartøy,
35 handelsskip
Seks støtteskip[1]
Ett slagskip (i havn)
Ubåter
(båter med senkninger:
U-88, U-251, U-255, U-334, U-355, U-376, U-456, U-457, U-703)
33 torpedofly,
Seks bombefly. (200 tokt)
Tap
24 handelsskip senket,
153 krigsseilere drept
Fem fly

Beskrivelse

rediger

I juli 1942 led de arktiske konvoiene et betydelig nederlag da konvoi PQ 17 tapte 24 av sine 35 handelsfartøy i en rekke tunge fiendtlige angrep som varte en uke.[2] Den 27. juni seilte fartøyene østover fra HvalfjörðurIsland mot havnen i Arkhangelsk i Sovjetunionen. Konvoien ble oppdaget av tyske styrker den 1. juli, hvorpå den ble skygget kontinuerlig og ble angrepet. Konvoiens ferd ble fulgt av det britiske Admiralitetet. Første sjølord, admiral Dudley Pound, som hadde fått opplysninger om at tyske overflatekrigsskip, deriblant slagskipet «Tirpitz», var i ferd med å blokkere konvoien, beordret eskorteskipene å forlate konvoien og beordret konvoien til å bryte formasjon og spre seg utover. Men på grunn av den tyske overkommandos vankelmot, ble det ikke noe av «Tirpitz»' angrep.[3][4] Konvoien var den første felles angloamerikanske marineinnsats under britisk kommando i krigen.[5]

Da næreskorten og støttekrysserne trakk seg tilbake mot vest for å avskjære de formodede tyske angriperne, var handelsfartøyene overlatt til seg selv uten sine eskortejagere.[6] I det etterfølgende forsøket på å nå de russiske havnene, ble de gjentatte ganger angrepet av Luftwaffe-fly og ubåter.

Av de opprinnelig 35 fartøyene nådde kun elleve frem med en leveranse på 64 000 tonn gods.[7]

Det katastrofale resultatet av konvoien gjorde tydelig hvor vanskelig det var å frakte adekvate forsyninger gjennom Arktis, særlig i sommerperiodens vedvarende dagslys.[8]

Referanser

rediger
  1. ^ Schofield s. 77-78
  2. ^ London Gazette, fredag 13. oktober 1950, s. 5139 
  3. ^ Patrick Beesly: "Convoy PQ 17: A Study of Intelligence and Decision-Making," Intelligence & National Security (1990) 5#2 s. 292-322
  4. ^ Churchill, The Second World War, Volume IV, s. 235 
  5. ^ Churchill, The Second World War, Volume IV, s. 236 
  6. ^ Hill, Destroyer Captain, ss. 45–46 
  7. ^ Churchill, The Second World War, Volume IV, s. 237 
  8. ^ Churchill, The Second World War, Volume IV, s. 240 

Litteratur

rediger
  • Churchill, Winston S. (1951) (på engelsk), The Second World War: Volume IV, The Hinge of Fate, Cassell & Co. Ltd., OCLC 153203701 
  • Mosberg, Monrad (2011). Katastrofekonvoien PQ17. Tvedestrand: Bokbyen forlag. ISBN 9788292920480. 
  • The Russian Convoys (på engelsk). BT Batsford. 1964. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata