Åpne hovedmenyen

Liv og virkeRediger

 
Hitler møter storadmiral Dönitz i Førerbunkeren i 1945.

Karl Dönitz ble født i bydelen Grünau i Berlin. Med sin kone Ingeborg, datter av general Paul Weber, hadde han to sønner, Klaus (f. 1920 - 13. mai 1944) og Paul (f. 1922 - 19. mai 1943), som begge døde i sjøkrigen.[6] Datteren Ursula (f. 1917) giftet seg med ubåtkommandanten Günter Hessler.[7] Sammen fikk paret datteren Ute og sønnene Peter og Klaus, oppkalt etter Ursulas brødre.[8]

Dönitz døde av hjerteinfarkt julaften 1980 i Aumühle, og ble begravet 6. januar 1981. Ved den store begravelsen ble han hedret av en rekke utenlandske marineoffiserer og tidligere fiender. Han greide aldri å slippe tak i forestillingen om at han var Tysklands siste lovlige rikspresident, og ordnet det slik at forbundspresidenten etter hans død fikk oversendt et slags testamente, der der stod: «I bevissthet om mitt uavsluttede ansvar for det tyske folk, overdrar jeg mit embetes innhold og oppgave som det tyske rikes siste statsoverhode til forbundspresidenten i forbundsrepublikken Tyskland[9][trenger bedre kilde]

Han gikk inn i den tyske marinen i 1910. Han deltok under første verdenskrig frem til han ble tatt som krigsfange av britene.

Andre verdenskrigRediger

Under andre verdenskrig var han storadmiral og sjef for det tyske ubåtvåpenet. 31. januar 1943 overtok han kommandoen over den tyske krigsmarinen etter Erich Raeder.

KapitulasjonRediger

Etter Hitlers død ble den partiløse Dönitz 30. april 1945 Tysklands president, med grev Lutz Schwerin von Krosigk som rikskansler, fra 1. mai 1945 til 23. mai 1945. Hitler hadde utpekt Joseph Goebbels til ny rikskansler og dagen etter Hitlers selvmord tok også Goebbels sitt eget liv. Dönitz og Schwerin von Krosigk gikk inn for å slutte fred med de allierte og prøvde å forhale overgivelsen enda noen dager for at Kriegsmarine skulle å få evakuert flest mulig flyktninger fra Østpreussen og Pommern.[trenger referanse] Den 7. mai gav han general Alfred Jodl tillatelse til å kapitulere betingelsesløst.

De tyske styrkene i Danmark, Nederland og det nordvestlige Tyskland kapitulerte for MontgomeryLüneburger Heide 4. mai.[10] Alfred Jodl skrev under på vegne av Dönitz. De tyske styrkene i Norge var ikke med i kapitulasjonen på Lüneburger Heide noe som skyldtes uklarhet om inndeling av soner fordi både Storbritannia og USA insisterte på å frigjøre Norge samtidig som sovjetiske styrker hadde frigjort Øst-Finnmark.[11]

Admiral Dönitz meldte 7. mai over kringkasteren i Flensburg at tyske styrker kapitulerte betingelsesløst (general Alfred Jodl natt til 7. mai signert betingelsesløs kapitulasjon). Hitler begikk selvmord 30. april og innsatte Dönitz som sin etterfølger. Dönitz uttalte mål var å avslutte krigen og sørge for at færrest mulig tyske soldater ble tatt til fange av sovjetiske styrker. Terboven fikk ikke gjennom sitt ønske om å holde Norge for enhver pris. I møte med Dönitz i Flensburg 3. mai fikk general Franz Böhme kommandoen over samtlige tyske styrker i Norge.[12][13](s520-522)

Alliert fangenskapRediger

 
Åtte av de anklagede under Nürnberg-prosessen etter andre verdenskrig: På første rekke sitter fra venstre Göring, Hess, Ribbentrop og Keitel, bak Karl Dönitz og Erich Raeder, som var øverstkommanderende storadmiraler i den tyske krigsmarinen i henholdsvis 1943–1945 og 1935-1943, samt Schirach og Sauckel. Raeder var en av hovedpådriverne bak Operasjon Weserübung, det tyske angrepet på Danmark og Norge, men ble siden erstattet av Dönitz.

Regjeringen Dönitz ble tatt til fange av britene i Flensburg den 23. mai. I de siste dagene av krigen var regjeringens myndighetsområde i praksis begrenset til et lite område på 14 kvadratkilometer. Under Nürnbergprosessen ble Dönitz dømt til 10 års fengsel. Han ble imidlertid ikke dømt for å ha gitt ordre til uinnskrenket ubåtkrig. Bakgrunnen var at domstolen fant det bevist at også britene og US-amerikanerne hadde ført uinnskrenket ubåtkrig: Storbritannia fra tidlig i mai 1940, og USA fra første stund i stillehavskrigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941.

I sine samtaler med fengselspsykiateren Douglas Kelley fremstod admiralen som en vennlig, noe reservert mann med en skarp sans for humor og uten tegn på depresjon. Godmodig fortalte Dönitz om de mange ulempene ved fangelivet, fra den vonde maten til den seteløse doen i cellen. Dr. Kelley beskrev admiralen som en av gruppens mest sammensatte personligheter, «en mann velsignet med kreative evner, fantasi og et sunt sjelsliv...utvilsomt en betydelig leder og en ytterst kompetent mann.» Dönitz leste dikt og var fast besluttet på å forbedre sine engelskkunnskaper under fangeskapet.[14]

Liksom Göring sendte Dönitz en formell protest til general Eisenhower om at behandlingen han fikk som krigsfange, ikke stemte overens med Genevekonvensjonens bestemmelser for fanger av hans rang. Som svar erklærte Eisenhower i en offentlig kunngjøring sin misnøye med de nærmest luksuriøse forholdene som nazister sonet under. Oberst Andrus som stod for fengselet i Mondorf, forlangte at nazistene skulle reise seg når en representant for de allierte kom inn i samme rommet. Dönitz lot en gang være å gjøre det. «Reis deg!» ropte Andrus, og Dönitz reiste seg motvillig.[15] Men Dönitz følte seg heller ikke vel blant flere av medfangerne sine, og anmodet oberst Andrus om at Julius Streicher ikke burde få spise ved fellesbordet.[16]

Dönitz satt i Spandau-fengselet til 1956 og bosatte seg deretter i landsbyen Aumühle øst for Hamburg, hvor han skrev to memoarbøker. I 1958 utkom Zehn Jahre und zwanzig Tage (= Ti år og tyve dager). Dönitz var den eneste admiralen som tok strupetak på England. «Det var med nød og neppe,» skrev det britiske admiralitetets sjøkrigshistoriker kaptein Roskill, at England unngikk et nederlag våren 1943.[17]

Dönitz var absolutt uten anger når det gjaldt sin rolle i den annen verdenskrig,[18][19] siden han fullt og fast trodde at ingen ville respektere en som kompromisser i forhold til sin tro eller plikt mot nasjonen på noen måte, uansett om det er i liten eller stor skala. Om sin overbevisning skriver Dönitz (i en kommentar til Himmlers fredsforhandlinger)

En som forråder militære hemmeligheter er en paria, foraktet av hvert menneske og hver nasjon. Selv fienden han tjener, har ingen respekt for ham, men bare bruker ham. En nasjon som ikke er enstemmig kompromissløs i sin fordømmelse av denne type forræderi, underminerer selve grunnlaget for sin stat, uansett hva slags regjering den har.[20]

Dönitz Platz var det tyske navnet på en ekserserplass som ble brukt av tyske ubåtmannskaper i Laksevåg bydel i Bergen.[21] Denne plassen som var oppkalt etter Karl Dönitz, eksisterer fremdeles som en del av et parkområde med lekeplass i Monrad Mjeldes veiMelkeplassen.[22]

Dönitzs forhold til jøder og nazismeRediger

 
23. mai 1945: Dönitz overgir seg til britiske soldater. Alfred Jodl i uniform til venstre, og Albert Speer i sivile klær mellom dem.
 
Dönitz' familiegravsted på Waldfriedhof i Aumühle.

Til tross for sine påstander etter krigen ble Dönitz under krigen sett på som en tilhenger av nazismen.[23] Flere marineoffiserer omtalte ham som «nært knyttet til Hitler og naziideologien.»[23] Ved en anledning gikk han så langt at han skrøt av Hitlers menneskelighet.[23] Ved en annen anledning, da han talte til Hitlerjugend-medlemmer på det som ble kalt «en upassende måte», fikk han tilnavnet Hitlerjugend Dönitz.[23] Han nektet å hjelpe Albert Speer med å stoppe den brente jord-politikken Hitler beordret og er også sitert slik: «i forhold til Hitler er vi alle null. Alle som tror de kan være bedre enn Føreren er dumme.»[23]

Flere antisemittiske utsagn fra hans side er kjent.[23] Da Sverige under andre verdenskrig stengte sine havområder for Tyskland, beskyldte han «internasjonal jødisk kapital» for å stå bak.[23] I august 1944 erklærte han: «Jeg ville heller spise møkk enn å se mine barnebarn vokse opp i den skitne og giftige jødiske atmosfæren.»[23]

På Tyske Helters dag (12. mars) 1944 sa Dönitz at uten Adolf Hitler ville Tyskland vært omgitt av «jødisk gift» og at landet ville vært ødelagt uten nasjonalsosialisme.[24] Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at utsagnet om jødisk gift gjaldt «utholdenheten, kraften til å utholde, til folket, som det var sammensatt, kunne bedre bli bevart enn om det var jødiske elementer i nasjonen». Til å begynne med slo han fast: «Jeg kunne forestille meg at det ville være svært vanskelig for befolkningen i byene å holde ut under de voldsomme bombeangrepene hvis en slik innflytelse ble tillatt å fungere.» Forfatteren Erich Zillmer hevder at ideologisk sett var Dönitz anti-marxist og antisemitt.[25] Under Nürnberg-prosessen hevdet Dönitz at han ikke visste om Holocaust og erklærte at ingen av «hans menn» tenkte på vold mot jøder.[24]

Dönitz fortalte Leon Goldensohn, en amerikansk psykiater, i Nürnberg: «Jeg hadde aldri noen idé om hendelsene når det gjaldt jøder. Hitler sa at hver mann skulle ta seg av sine saker, og mine saker var ubåter og marinen».[26] Til Goldensohn fortalte også Dönitz om sin støtte til admiral Bernhard Rogge da NSDAP startet en forfølgelse av ham fordi han var kvart jøde.

PublikasjonerRediger

  • Zehn Jahre, Zwanzig Tage (1958)
  • Mein wechselvolles Leben (1968)

ReferanserRediger

  1. ^ Hitler's U-Boat War: The Hunters, 1939-1942, 35
  2. ^ a b Der U-Boot-Krieg, 1939-1945, 55
  3. ^ https://uboat.net/men/doenitz.htm, 5. apr. 2018
  4. ^ https://uboat.net/men/decorations/ritter_oak.htm, 27. aug. 2018
  5. ^ https://uboat.net/men/decorations/ritter_winners.htm, 27. aug. 2018
  6. ^ https://www.thefamouspeople.com/profiles/karl-dnitz-8213.php
  7. ^ https://www.uboat.net/men/hessler.htm
  8. ^ https://ww2gravestone.com/people/donitz-karl/
  9. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. oktober 2014. Besøkt 22. november 2018. 
  10. ^ Thorne, P. (1992). Andrew Thorne and the liberation of norway. Intelligence and National Security, 7(3), 300-316.
  11. ^ Kiilerich, Ole (1967). Seieren. [Oslo]: Norsk kunstforlag. 
  12. ^ Mann, C., & Jørgensen, C. (2016). Hitler's Arctic war: the German campaigns in Norway, Finland and the USSR 1940-1945. Pen and Sword.
  13. ^ Krigens dagbok: Norge 1940-1945. Oslo: Det Beste. 1984. ISBN 8270101664. 
  14. ^ Jack El-Hai: Nazisten og psykiateren (s. 121), forlaget Humanist, Oslo 2014, ISBN 978-82-82820-87-5
  15. ^ Jack El-Hai: Nazisten og psykiateren (s. 60-61)
  16. ^ Jack El-Hai: Nazisten og psykiateren (s. 86)
  17. ^ https://www.zeit.de/1969/14/unbeirrt-von-allen-zweifeln
  18. ^ Robert Cowley, Geoffrey Parker. The Reader's Companion to Military History. Houghton Mifflin Harcourt. 
  19. ^ The Lion Is Out - TIME
  20. ^ Ten Years and Twenty Days, page 190, first edition
  21. ^ «Ungdommer med lengsler og drømmer». Bergens Tidende. Besøkt 22. mai 2018. 
  22. ^ https://www.bergen.kommune.no/bk/multimedia/archive/00180/Web_180922a.pdf (s. 22-23)
  23. ^ a b c d e f g h The Impact of Nazism: New Perspectives on the Third Reich and Its Legacy by Alan E. Steinweis, Daniel E. Rogers, University of Nebraska Press 2003 pages 186–188.
  24. ^ a b «Hva ville blitt av vårt land i dag hvis ikke Føreren hadde forent oss under nasjonalsosialismen? Splittet av partier, omgitt av den spredende jødiske gift og sårbare for den, fordi vi ville manglet forsvaret vår kompromissløse ideologi gir, og gitt oss selv opp overfor fienden som nådeløst ville ødelagt oss.»The Avalon Project at Yale Law School Arkivert 23. desember 2007 hos Wayback Machine.
  25. ^ Zillmer, Eric A. (1995). The Quest for the Nazi Personality: A Psychological Investigation of Nazi War Criminals. Lawrence Erlbaum Associates. s. 141. 
  26. ^ Leon Goldensohn: The Nuremberg Interviews. Vintage Books. New York. 2004. ISBN 1-4000-3043-9

Eksterne lenkerRediger

  Tysk Wikiquote: Karl Dönitz – Sitater