Nürnbergprosessene

serie av rettssaker i 1945–1949 om krigsforbrytelser under andre verdenskrig
Se Nürnbergprosessen for informasjon om hovedprosessen.

Nürnbergprosessene var en serie rettssaker ført i Nürnberg i årene 1945 til 1949 mot politiske, økonomiske og militære ledere fra Det tredje rike. Den største og mest kjente var Nürnbergprosessen mot topplederne, som ble ført for Det internasjonale militærtribunal. Etter denne saken ble det ført tolv andre prosesser for et amerikansk militærtribunal (engelsk: subsequent Nuremberg War Crimes Trials eller Nuremberg Military Tribunals).[1]

De tiltalte i Pohlprosessen

Medregnet hovedprosessen, International Military Tribunal (IMT), ble 207 ledende nazister stilt for retten. I de 12 etterfølgende prosessene 185 personer tiltalt, av disse ble 177 faktisk stilt for retten. De etterfølgende prosessene ble gjennomført av amerikanske militærmyndigheter. Einsatzgruppen-prosessen var den eneste som bare omhandlet personer som medvirket til folkemordet senere kjent som holocaust.[2]

BakgrunnRediger

 
De fire okkupasjonsmaktenes flagg på Justizpalast i Nürnberg.

Etter andre verdenskrig gjennomførte de allierte Nürnbergprosessen (hovedprosessen, det internasjonale militærtribunalet) mot de ledende personene i Hitlers regime. Hovedprosessen ble ført for en internasjonal domstol i Nürnberg i den amerikanske okkupasjonssonen og var basert på London-charteret, en avtale mellom de allierte om rettsforfølgelser etter krigen. De amerikanske okkupasjonsmyndighetene gjennomførte deretter på egen hånd tolv prosesser mot personer på litt lavere nivå, de «etterfølgende» Nürnbergprosessene som var amerikanske militærdomstoler under amerikansk jurisdiksjon og i samme rettslokaler som hovedprosessen.[3] Det allierte kontrollrådet utstedte 20. desember 1945 lov nummer 10 som regulerte videre rettsforfølgelse av nazister, og denne loven lå nær London-charteret blant annet ved at «ordre ovenfra» (superior order) ikke kunne frita fra skyld. Lov nummer 10 ga den enkelte okkupasjonsmakt myndighet til å drive rettsforfølgelse innenfor sin okkupasjonssone. De amerikanske militære rettsprosessene i Nürnberg utvidet og videreførte Nürnbergprinsippene. På grunn av vanskelige samarbeidsforhold mellom de allierte ble det ikke ført flere saker for den internasjonale domstolen slik man så for seg.[4][5] Telford Taylor ledet det amerikanske aktoratet.

Dommerne og aktoratet i disse sakene var amerikanske. Hovedanklager var bridgadergeneral Telford Taylor. Lignende rettssaker fant sted i de andre okkupasjonssonene.

Dommene i Nürnberg innebar at ordre ovenfra (engelsk: superior order) ikke fritok fra individuelt ansvar.[6]

Telford Taylor endret opplegget for forhør av de tiltalte fra hovedprosessen. Taylor krevde at alle som deltok i forhør skulle være erfarne, beherske tysk flytende og samarbeid nært med aktoratets folk.[1]

Nürnbergprosessen kodifiserte ikke folkemord ved å definere det dommen, men dommen beskrev massemordene særlig Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. I seks av de tolv etterfølgende Nürnbergprosessene var folkemord et tema. I sak 9 Einsatzgruppenprosessen og i sak 11 Rasse und Siedlungshauptamt-prosessen ble Lemkins begrep eksplisitt anvendt. Blant annet Einsatzgruppenprosessen frembragte klare bevis for folkemord i henhold til Lemkins definisjon. Mens rettsprosessene pågikk arbeidet FN med utkast til Folkemordkonvensjonen.[2]

ProsesseneRediger

 
Brigadegeneral og jurist Telford Taylor ledet det amerikanske aktoratet. Han ble senere jussprofessor og fredsaktivist.

Den internasjonale prosessenRediger

Den flernasjonale Nürnbergprosessen (International Military Tribunal, IMT) ble gjennomført fra november 1945 til oktober 1946

De amerikanske prosesseneRediger

De tolv sakene fant sted mellom 9. desember 1946 og 13. april 1949.

Totalt ble 185 personer stilt for retten. Av disse ble 142 kjent skyldig i ett eller flere anklagepunkter. 24 ble dømt til døden, hvorav elleve fikk dommen omgjort til livsvarig fengsel i ettertid. I Einsatzgruppen-prosessen alene ble 14 dømt til døden (to flere enn i hovedprosessen).[7] 20 ble dømt til livsvarig fengsel, 98 fikk fengselsstraffer av varierende lengde og 35 ble frikjent. Fire av de tiltalte ble tatt ut av sakene underveis på grunn av dårlig helse, mens fire begikk selvmord før dom hadde falt.

Mange av de lengre fengselsdommene ble kraftig redusert ved et dekret fra høykommissær John J. McCloy i 1951. Ti ikke eksekverte dødsdommer fra Einsatzgruppenprosessen ble samtidig omgjort til livstidsdommer. Samme år ble mange av de fengslede løslatt gjennom et amnesti.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Birn, Ruth Bettina (1. mai 2011). «Criminals as Manipulative WitnessesA Case Study of SS General von dem Bach-Zelewski». Journal of International Criminal Justice. 2 (engelsk). 9: 441–474. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqq055. Besøkt 11. mars 2021. 
  2. ^ a b Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. april 2022. 
  3. ^ Meyer, Birga U. (1. juni 2011). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History». Journal of Genocide Research. 1-2. 13: 183–185. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2011.554091. Besøkt 20. januar 2020. 
  4. ^ Doria, J., Gasser, H. P., & Bassiouni, M. C. (red.). (2009). The legal regime of the International Criminal Court: essays in honour of Professor Igor Blishchenko. Brill, s. 51.
  5. ^ D'Alessandra, Federica (2018). ‘Law, Not War’: Ferencz’ 70-Year Fight for a More Just and Peaceful World. Brussel: Torkel Opsahl Academic publisher. ISBN 978-82-8348-176-1. 
  6. ^ Fischel, J. R. (2020). Historical dictionary of the Holocaust. Rowman & Littlefield Publishers.
  7. ^ Kay, Alex J. (2011-04). «Review: Hilary Earl, The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945—1958: Atrocity, Law, and History, Cambridge and New York, Cambridge University Press, 2009; xv + 336 pp.; £50.00 hbk; ISBN 9780521456081». Journal of Contemporary History. 2. 46: 458–460. ISSN 0022-0094. doi:10.1177/00220094110460021011. Besøkt 1. februar 2022.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger

  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata