Åpne hovedmenyen
Se Nürnbergprosessene for informasjon om de etterfølgende prosessene.
Åtte av de anklagede tyske nasjonalsosialistene under rettssakene etter andre verdenskrig: På første rekke sitter fra venstre Göring, Hess, von Ribbentrop og Keitel, bak Dönitz, Raeder, Schirach og Sauckel.

Nürnbergprosessen omhandler rettssakene mot de ledende tyske nasjonalsosialistene etter annen verdenskrig. Rettssakene ble gjennomført av de allierte i den tyske byen Nürnberg fra november 1945 til oktober 1946.

Flere andre rettssaker ble også holdt i Nürnberg i tiden etter hovedprosessen, og disse kalles Nürnbergprosessene.

Innhold

BakgrunnRediger

Britiske myndigheter, med statsminister Winston Churchill og Lord Chancellor John Simon i spissen, ønsket å unnta ledende nazister fra vanlige strafferettslig behandling. Istedet ønsket de å henrette disse som fredløse uten rettergang straks de var arrestert og identiteten bekreftet i henhold til bill of attainder. Simon og Churchill fremmet dette synet i forhandlinger med de andre allierte i 1942-1943. På amerikanske side var det særlig Henry Morgenthau som støttet en slik summarisk prosess og han var særlig opptatt av holocaust (hans far hadde vært vitne til folkemordet på armenerne i 1915[1]). Morgenthau skisserte samtidig en plan for å gjøre Tyskland om til et jordbruksland uten militær og industriell kapasitet. Churchill og Roosevelt ønsket å unngå massakre på nazister og andre tyskere noe de mente ville undergrav det politiske og moralske formålet med oppgjøret. Sovjetiske ledere ønsket å henrette et stort antall tyske ledere for å ødelegge den tyske krigsmaskinen. Britiske ledere fryktet at et rettssak etter vestlig standard ville skape sympati med de tiltalte. Dersom Hitler ble fanget i live fryktet britene at en rettssak ville gi Hitler en talerstol til å fremføre propaganda. Britiske myndigheter mente det var tilstrekkelig å straffeforfølge et titalls eller noen hundre. [2]

United Nations War Crimes Commission ble etablert i London sent i 1943 på initiativ fra ni eksilregjeringer som mente det var behov for å straffeforfølge tyske krigsforbrytere. Moskva-erklæringen av 1. november 1943 bestemte at Hitler og andre toppledere («major war criminals») skulle rettsforfølges av de allierte. Britiske myndigheter betraktet jødenes skjebne og holocaust som underordnet i den militære kampen for Europas fremtid, og fryktet at særskilt fokus på jødene kunne sette alliansen med Stalin i fare og de kunne miste kontrollen over Midtøsten. Etter hvert som omfanget av Holocaust ble tydelig kunne det ikke ignoreres av de allierte som ikke hadde et juridisk rammeverk til å håndtere en slik forbrytelse.[2]

Henry L. Stimson, USAs krigsminister, var uenig i Morgenthaus ide om summariske henrettelser av ledende nazister. I stedet ville Stimson at USA skulle medvirke i et internasjonalt tribunal for straffeforfølgelse av nazilederne. På toppmøtet i Quebec i september 1944 gikk Roosevelt og Churchill inn for en britisk summarisk sak mot topplederne. Stimson ble støttet av general George C. Marshall og av generalkrigsadvokat Myron C. Cramer. Den amerikanske advokaten Murray C. Bernays, som under krigen tjenestegjorde ved hærens generalstab, foreslo å tiltale de ledende nazistene ikke bare for krigsforbrytelser men også for en kriminell sammensvergelse om gjennomføre forbrytelsene. Bernays forslag var i tråd med både amerikansk og britisk strafferett. Bernays foreslo videre at dersom en organisasjon ble bevist å være en sammensvergelse kunne alle medlemmene av organisasjonen dømmes basert på medlemskap alene. Med denne fremgangsmåten ville en rettssak være nok til å dømme flere hundre tusen. Bernays ideer ble innarbeidet i et forslag som Stimson, justisminister Francis Biddle og utenriksminister Edward Stettinius jr. la frem for Roosevelt i januar 1945. Disse tre var tilhengere av rettferdig rettssak av både moralske og politiske grunner, de mente også at en full rettsbehandling ville bidra til viktig dokumentasjon av nazistenes forbrytelser. I april 1945 holdte høyesterettsdommer Robert H. Jackson en tale som innebar en støtte for Stimson. I mai ble Jackson utnevnt til sjefsanklager på USAs side. Jackson plan var å tiltale nazilederne for sammensvergelse (engelsk: conspiracy) noe som gjorde det mulig å legge til grunn handlinger fra de kom til makten i Tyskland. Fordi det var vanskelig å bevise at Hitler og hans regimet hadde planlagt å utrydde jødene var det vanskelig å bruke sammensvergelse som grunnlag for tiltale mot de som var involvert i holocaust.[2] William J. Donovan, sjef for OSS, foreslo i mars 1945 overfor presidenten at tyskerne selv burde rettsforfølge enkelte tyske krigsforbrytere i henhold til tysk lov fra før 1933.[2]:268

Clement Attlee vant det britiske valget i juli 1945 og hans regjering var mer villig enn forgjengeren til å samarbeide om straffeforfølgelse, særlig punktet «forbrytelse mot freden». Artikkel 6 i charteret for Nürnberg-tribunalet ble vesentlig omskrevet etter britisk og sovjetisk ønske. Disse endringene fjernet Bernays' opprinnelig forslag om at overgrep mot tyske borgere (særlig jøder) før krigsutbruddet også skulle legges til grunn som del av sammensvergelsen.[2]:264 Bernays' forslag om «forbrytelse mot menneskeheten» ble beholdt.[2]:276

HolocaustRediger

Jackson var opptatt av hvordan tallene for drepte jøder fremkom. De første anslagene over antallet drepte jøder fremkom ved differansen mellom befolkningstall for det enkelte land og tallet på jøder i frigjorte områder. Jacob Robinson, representant for de store jødiske organisasjonene, argumenterte overfor Jackson med at nazistenes antijødiske sammensvergelse var en sammensvergelse mot den demokratiske sivilisasjonen. Det var vanskelig å bevise en antijødisk sammensvergelse i årene før 1941. For Jackson var det dessuten uklart hva «det jødiske folk» var og «rase» var ikke en tysk oppfinnelse men var et alminnelig begrep blant annet i de amerikanske sørstatene. Under rettssaken omtalte Jackson jødene som en rase. Jackson var ikke villig til å gi jødene og holocaust særskilt status i Nürnberg. Jackson mente at prosessen skulle være mot lederne for deres sammensvergelse mot verden hvor jødenes skjebne skulle ha en plass. Jackson ville ikke gi Robinson eller andre utsendinger status som amicus curiae. Sovjetiske myndigheter ønsket at hele det sovjetiske folkets lidelser skulle legges til grunn og ikke en bestemt folkegruppe.[3][2]:265-266

Den amerikanske etterretningsetaten OSS begynte under krigen å samle informasjon om holocaust med sikte på rettsforfølge gjerningsmennene. Ved OSS' hovedkvarter arbeidet en medarbeider med dette.[2]:266 Franz Neumann, som da arbeidet for OSS, lanserte en teori om at nazistenes angrep på jødene bare var en spydspiss, et første trinn i nazistene program for å undertrykke og utslette andre folkegrupper.[2]:268

TiltalenRediger

Alle de tiltalte ble anklaget på opptil fire punkter:

  1. Konspirasjon (sammensvergelse) for å utføre forbrytelser i punkt 2–4
  2. Forbrytelser mot freden
  3. Krigsforbrytelser
  4. Forbrytelser mot menneskeheten

Det ble fremmet konkrete anklager under noen eller alle disse hovedpunktene mot hver enkelt av de tiltalte. Bevismaterialet som ble lagt frem fylte 42 tykke bind.

Det internasjonale militærtribunaletRediger

 
Tribunalets president Lord Justice Lawrence

Dommerne var kollektivt kjent som Det internasjonale militærtribunalet. Det hadde medlemmer fra de allierte landene Storbritannia, USA, Frankrike og Sovjetunionen.

Navn Posisjon
Geoffrey Lawrence President (Storbritannia)
William Norman Birkett Britisk vararepresentant
Francis Biddle USAs representant
John J. Parker USAs vararepresentant
Henri Donnedieu de Vabre Frankrikes representant
Robert Falco Frankrikes vararepresentant
I.T. Nikitsjenko Sovjetunionens representant
A.F. Voltsjkov Sovjetunionens vararepresentant

AktoratetRediger

Aktoratet bestod av jurister fra de samme fire land som Tribunalet. De fleste av dem var tilknyttet militæret.

Navn Land
Robert H. Jackson USA
T.J. Dodd USA
Telford Taylor USA
Hartley Shawcross Storbritannia
David Maxwell-Fyfe Storbritannia
G.D. Roberts Storbritannia
H.J. Phillimore Storbritannia
J.M.G. Griffith-Jones Storbritannia
F. Elwyn Jones Storbritannia
J. Harcourt Barrington Storbritannia
François de Menthon Frankrike
Edgar Faure Frankrike
Auguste Champetier de Ribes Frankrike
Charles Dubost Frankrike
R.A. Rudenko Sovjetunionen
Y.V. Pokrovskij Sovjetunionen

De tiltalteRediger

Navn Befatning Kjennelse Straff
Martin Bormann Riksminister. Hitlers privatsekretær 1941–1945 Skyldig pkt 3 og 4 Dødsdom in absentia
Karl Dönitz Storadmiral. Sjef for den tyske marinen 1943–1945. Hitlers etterfølger som rikspresident Skyldig pkt. 2 og 3 10 års fengsel
Hans Frank Generalguvernør i Polen (Generalguvernementet) Skyldig pkt 3 og 4 Dødsdom; henrettet
Wilhelm Frick Innenriksminister. Riksprotektor i Böhmen-Mähren 1943–1945 Skyldig pkt. 2, 3 og 4 Dødsdom; henrettet
Hans Fritzsche Byråsjef i Goebbels propagandadepartement Ikke skyldig på alle punkter Frikjent
Walter Funk Riksbankssjef 1939–1945 Skyldig pkt. 2, 3 og 4 Livstid i fengsel
Hermann Göring Riksmarskalk. Øverstkommanderende for Luftwaffe Skyldig på alle punkter Dødsdom; begikk selvmord kvelden før henrettelsen
Rudolf Hess Hitlers stedfortreder. Internert i Storbritannia 1941 Skyldig pkt. 1 og 2 Livstid i fengsel
Alfred Jodl Leder for generalstaben. Skyldig på alle punkter Dødsdom; henrettet
Ernst Kaltenbrunner Sjef for Reichssicherheitshauptamt. Skyldig pkt. 3 og 4 Dødsdom; henrettet
Wilhelm Keitel Generalfeltmarskalk. Sjef for OKW Skyldig på alle punkter Dødsdom; henrettet
Gustav Krupp von Bohlen und Halbach Leder for Kruppkonsernet Tiltalen frafalt av helsemessige årsaker
Robert Ley Leder i Tysk arbeidsfront Begikk selvmord den 25. oktober 1945
Konstantin von Neurath Diplomat. Utenriksminister 1932–1938. Riksprotektor i Böhmen-Mähren 1939–1943 Skyldig på alle punkter 15 års fengsel
Franz von Papen Diplomat. Ambassadør i Tyrkia. Visekansler i Hitlers første regjering Ikke skyldig på alle punkter Frikjent
Erich Raeder Storadmiral. Sjef for den tyske marinen 1935–1943 Skyldig pkt. 2, 3 og 4 Fengsel på livstid
Joachim von Ribbentrop Utenriksminister 1938–1945 Skyldig på alle punkter Dødsdom; henrettet
Alfred Rosenberg Sjefsideolog i NSDAP. Riksminister for de okkuperte områdene i øst Skyldig på alle punkter Dødsdom; henrettet
Fritz Sauckel Arbeidsminister, leder for slavearbeidsprogrammet Skyldig pkt. 2 og 4 Dødsdom; henrettet
Hjalmar Schacht Riksbanksjef 1933–1939. Økonomiminister 1934–1937 Ikke skyldig på alle punkter Frikjent
Baldur von Schirach Riksungdomsleder. Sjef for Hitlerjugend 1933–1940 Skyldig pkt. 4 20 års fengsel
Arthur Seyß-Inquart Rikskommissær i Nederland 1940–1945 Skyldig pkt. 2, 3 og 4 Dødsdom; henrettet
Albert Speer Rustningsminister. Leder av Organisation Todt Skyldig pkt. 3 og 4 20 års fengsel
Julius Streicher Gauleiter i Franken. Sjefredaktør i Der Stürmer Skyldig pkt. 4 Dødsdom; henrettet

VitnerRediger

Det ble også ført en rekke vitner. Hans Cappelen fra Norge var en av dem. Han vitnet mellom annet om Gestapos forhørsmetoder og tilstandene i de tyske konsentrasjonsleirene.[4]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Gruner, W. (2012). “Peregrinations into the Void?” German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich. Central European History, 45(1), 1-26.
  2. ^ a b c d e f g h i Aronson, Shlomo (1. oktober 1998). «Preparations for the Nuremberg Trial: The O.S.S., Charles Dwork, and the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 12: 257–281. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.2.257. Besøkt 17. august 2019. 
  3. ^ «Dr. Jacob Robinson, Historian,dies at 88». The New York Times (engelsk). 28. oktober 1977. ISSN 0362-4331. Besøkt 18. august 2019. «He was the founder of the institute or Jewish Affairs and was a consultant to Justice Robert H. Jackson, chief counsel at the Nuremberg war crime trials in 1946.» 
  4. ^ Brandt, Willy (1913-1992) (1946). Nürnberg-Norge-dommen. Oslo: Aschehoug. 

Eksterne lenkerRediger