Nürnbergprosessen

serie av rettssaker i 1945–1946 om krigsforbrytelser under andre verdenskrig
Se Nürnbergprosessene for informasjon om de etterfølgende prosessene.

Nürnbergprosessen var rettssakene mot de ledende tyske nasjonalsosialistene etter andre verdenskrig. Rettssakene ble gjennomført av de allierte i den tyske byen Nürnberg fra november 1945 til oktober 1946. Domstolen er kjent som Det internasjonale militærtribunalet (engelsk: International Military Tribunal, IMT). Domstolen besto av dommere og aktorat fra USA, Storbritannia, Sovjetunionen og Frankrike, der de tiltalte var 22 ledende personer. Rettssaken var banebrytende.[1]

Åtte av de anklagede tyske nasjonalsosialistene (nazistene) under rettssakene etter andre verdenskrig: På første rekke sitter fra venstre Göring, Hess, von Ribbentrop og Keitel, bak Dönitz, Raeder, Schirach og Sauckel.

Flere andre rettssaker ble også holdt i Nürnberg i tiden etter hovedprosessen, og disse kalles Nürnbergprosessene.

Tolv av de anklagede ble dømt til døden. Én av disse var allerede død, uten at dette var kjent for de allierte, én tok sitt eget liv, og ti ble hengt. Henging var tradisjonelt brukt for alminnelige kriminelle, mens militære anså det som uverdig og foretrakk å bli skutt. For eksempel ønsket Wilhelm Keitel, Alfred Jodl og Hermann Göring å dø som soldater. Göring tok sitt eget liv rett før henrettelsen. En amerikansk soldat fotograferte likene av de henrettede, med og uten klær. Fotografiene ble hemmeligstemplet.[2]

BakgrunnRediger

Britiske myndigheter, med statsminister Winston Churchill og Lord Chancellor John Simon i spissen, ønsket å unnta ledende nazister fra vanlige strafferettslig behandling. Istedet ønsket de å henrette disse som fredløse uten rettergang straks de var arrestert og identiteten bekreftet i henhold til bill of attainder. Simon og Churchill fremmet dette synet i forhandlinger med de andre allierte i 1942-1943. På amerikanske side var det særlig Henry Morgenthau som støttet en slik summarisk prosess og han var særlig opptatt av holocaust (hans far hadde vært vitne til folkemordet på armenerne i 1915[3]). Morgenthau skisserte samtidig en plan (i ettertid kjent som Morgenthauplanen) for å gjøre Tyskland om til et jordbruksland uten militær og industriell kapasitet. Churchill og Roosevelt ønsket å unngå massakre på nazister og andre tyskere noe de mente ville undergrav det politiske og moralske formålet med oppgjøret. Sovjetiske ledere ønsket å henrette et stort antall tyske ledere for å ødelegge den tyske krigsmaskinen. Britiske ledere fryktet at et rettssak etter vestlig standard ville skape sympati med de tiltalte. Dersom Hitler ble fanget i live fryktet britene at en rettssak ville gi Hitler en talerstol til å fremføre propaganda. Britiske myndigheter mente det var tilstrekkelig å straffeforfølge et titalls eller noen hundre.[4]

United Nations War Crimes Commission ble etablert i London sent i 1943 på initiativ fra ni eksilregjeringer som mente det var behov for å straffeforfølge tyske krigsforbrytere. Moskva-erklæringen av 1. november 1943 bestemte at Hitler og andre toppledere («major war criminals») skulle rettsforfølges av de allierte. Britiske myndigheter betraktet jødenes skjebne og holocaust som underordnet i den militære kampen for Europas fremtid, og fryktet at særskilt fokus på jødene kunne sette alliansen med Stalin i fare og de kunne miste kontrollen over Midtøsten. Etter hvert som omfanget av holocaust ble tydelig kunne det ikke ignoreres av de allierte som ikke hadde et juridisk rammeverk til å håndtere en slik forbrytelse.[4]

Henry L. Stimson, USAs krigsminister, var uenig i Morgenthaus ide om summariske henrettelser av ledende nazister. I stedet ville Stimson at USA skulle medvirke i et internasjonalt tribunal for straffeforfølgelse av nazilederne. På toppmøtet i Quebec i september 1944 gikk Roosevelt og Churchill inn for en britisk summarisk sak mot topplederne. Stimson ble støttet av general George C. Marshall og av generalkrigsadvokat Myron C. Cramer. Den amerikanske advokaten Murray C. Bernays, som under krigen var oberstløytnant som tjenestegjorde ved hærens generalstab, fikk i juli 1944 ansvar for å samle bevis for forbrytelser begått mot amerikanske soldater. Barnays så etterhvert for seg at nazistenes forbrytelser hadde strukturelt preg. Barnays mente at naziorganisasjoner som SS og Gestapo var del av en sammensvergelse som basert på nazistenes ideologi gjennomført mord, terror og angrep på sivilbefolkningen i strid med krigens regler. Han mente at disse organisasjonene burde tiltales kollektivt som gruppe og individuell deltakelse i disse organisasjonen i seg selv var kriminelt. Barnays foreslo å tiltale de ledende nazistene ikke bare for krigsforbrytelser, men også for en kriminell sammensvergelse om gjennomføre forbrytelsene. Bernays forslag var i tråd med både amerikansk og britisk strafferett. Bernays foreslo videre at dersom en organisasjon ble bevist å være en sammensvergelse kunne alle medlemmene av organisasjonen dømmes basert på medlemskap alene. Med denne fremgangsmåten ville en rettssak være nok til å dømme flere hundre tusen. Bernays ideer ble innarbeidet i et forslag som Stimson, justisminister Francis Biddle og utenriksminister Edward Stettinius jr. la frem for Roosevelt i januar 1945. Disse tre var tilhengere av rettferdig rettssak av både moralske og politiske grunner, de mente også at en full rettsbehandling ville bidra til viktig dokumentasjon av nazistenes forbrytelser.[5][4]

De allierte ble strukket mellom ønske om på denne ene siden å gjøre Tyskland ufarlig og på den andre siden å rehabilitere tyskerne. Etter Roosevelts død i april 1945, bestemte Harry Truman seg for å straffe krigsforbrytere innenfor rettslige rammer. De øvrige allierte var mindre begeistret for et slik rettsoppgjør og USA tok derfor ledelsen.[5]

I april 1945 holdt høyesterettsdommer Robert H. Jackson en tale som innebar en støtte for Stimson. I mai ble Jackson utnevnt til sjefsanklager på USAs side. Jackson plan var å tiltale nazilederne for sammensvergelse (engelsk: conspiracy) noe som gjorde det mulig å legge til grunn handlinger fra de kom til makten i Tyskland. Fordi det var vanskelig å bevise at Hitler og hans regimet hadde planlagt å utrydde jødene var det vanskelig å bruke sammensvergelse som grunnlag for tiltale mot de som var involvert i holocaust.[4] William J. Donovan, sjef for Office of Strategic Services (OSS), foreslo i mars 1945 overfor presidenten at tyskerne selv burde rettsforfølge enkelte tyske krigsforbrytere i henhold til tysk lov fra før 1933.[4]:268

Clement Attlee vant det britiske valget i juli 1945 og hans regjering var mer villig enn forgjengeren til å samarbeide om straffeforfølgelse, særlig punktet «forbrytelse mot freden». Artikkel 6 i charteret for Nürnberg-tribunalet ble vesentlig omskrevet etter britisk og sovjetisk ønske. Disse endringene fjernet Bernays' opprinnelig forslag om at overgrep mot tyske borgere (særlig jøder) før krigsutbruddet også skulle legges til grunn som del av sammensvergelsen.[4]:264 Bernays' forslag om «forbrytelse mot menneskeheten» ble beholdt.[4]:276

De allierte utformet ved slutten av andre verdenskrig Nürnbergprinsippene som slo fast at enkeltpersoner kunne holdes rettslig ansvarlige for internasjonale forbrytelser (forbrytelser mot freden, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser). Prinsippene ble anvendt i Nürnbergprosessen.[6] International Law Commission opprettet FNs generalforsamling foreslo i 1950 kodifisering av prinsippene:[7][8]

  1. Den som begår forbrytelse mot internasjonal rett, skal være personlig ansvarlig for det.
  2. Selv om internasjonal rett ikke har straffebestemmelser for brudd på denne retten, skal forbryteren likevel være ansvarlig for bruddene.
  3. Statsoverhoder eller statsledere er ikke fritatt for ansvar.
  4. Det at forbryteren har handlet på ordre skal ikke frita for ansvar om forbryteren hadde mulighet til å gjøre et moralsk valg.

Juridisk grunnlagRediger

Hersch Lauterpacht medvirket ved gjennomføring av Nürnbergprosessen der han skrev innlednings- og avslutningsforedrag for den britiske anklageren Hartley Shawcross samt bidro til Nürnberg-charteret (også kalt London-charteret) som lå til grunn for prosessen. Lauterpacht foreslo begrepet forbrytelse mot menneskeheten for Robert H. Jackson i 1945. Forbrytelse mot menneskeheten hadde blitt brukt enkelte ganger etter folkemordet på armenerne. Lauterpacht presenterte Chaim Weizmann for Robert H. Jackson som ønsket å bruke Weizmann som vitne, mens britene foretrakk et ikke-jødisk vitne.[9]

Bortsett fra Hersch Lauterpacht konsulterte ikke britiske myndigheter vitenskapsfolk eller flyktninger, mens Jacksons langt større team søkte bistand fra flere vitenskapsfolk i eksil og flere andre inkludert Robert Kempner. Holocaust ble ikke særskilt fokusert i Nürnbergprosessen hovedsakelig fordi amerikanske myndigheter fra 1944 hadde lagt opp til å betrakte selve krigføringen som den overordnete forbrytelsen. Alt relatert til krigen inkludert holocaust ble innpasset i denne modellen av krigen som en kriminell sammensvergelse. Den franske påtalemakten var mest positiv til å vektlegge holocaust i tiltalen. I forbindelse med etterfølgende Nürnbergprosessene oppfordret daværende sjefsanklager Telford Taylor sine medarbeidere om å anse holocaust som et sentralt kjennetegn ved naziregimet og forberede tiltaler som reflekterte dette.[10]

Rettsoppgjøret i Nürnberg var radikalt nyskapende ved at statlige aktører kunne eller måtte stilles til ansvar og de ikke lenger var beskyttet nasjonal suverenitet. I den tradisjonelle modellen var staten håndhever av lov overfor individer. Internasjonal straffeforfølgelse av personer ble dermed ansett som umulig uten å overskride statenes suverenitet slik man mente «det westfalske systemet» ble etablert ved Freden i Westfalen. Nürnbergprosessen er den viktigste enkelthendelsen i utvikling av internasjonal strafferett. Ifølge den amerikanske jussprofessoren Lawrence Douglas ble internasjonal strafferett i praksis ble oppfunnet i forbindelse med Nürnbergprosessen. Tidligere var piratvirksomhet og krigsforbrytelser ansett som internasjonale forbrytelser. Nürnbergprosessen etablerte individuelt straffeansvar som generelt prinsipp i folkeretten. Etter Nürnberg formulerte Karl Jaspers begrepet forbryterstaten (tysk: Verbrecherstaat) i tilfeller der staten selv er den ledende gjerningspersonen snarere enn håndhever av lov og orden.[11]

Nürnberg-charteret gjorde unntak fra tradisjonelle regler for bevisføring (engelsk: technical rules of evidence) og tillot domstolen å legge offisielle dokumenter fra myndighetene til grunn. Domstolen tillot på denne bakgrunn det meste bevismaterialet samlet av de allierte: Ordrer og direktiver (ofte signert av de tiltalte selv), utskrift av taler, dagbøker, fotografier, filmer, bøker, brev og mer. Aktoratet introduserte skriftlige erklæringer fra sakkyndige vitner underveis i prosessen. Domstoler under de nasjonale regjeringene gjorde tilsvarende unntak for eksempel tillot den britiske regjeringen eksplisitt at domstoler under britisk jurisdiksjon kunne bruke som bevis enhver muntlig fremføring og ethvert dokument som fremsto som autentiske (det vil si at annenhåndsopplysninger dersom øyenvitnet ikke var lett tilgjengelig).[12]

HolocaustRediger

Utdypende artikkel: Holocaust

Folkerettseksperten Jacob Robinson hadde 12. juni 1945 et møte med høyesterettsdommer Robert H. Jackson som i mai hadde fått i oppdrag å være USAs aktor ved saken mot ledende nazister i Nürnberg. Møtet var konfidensielt og det ble ført referat. I møtet argumenterte Robinson med at det jødiske folket hadde lidd mest under krigen, i det minste målt i andel drepte. Han mente derfor at det jødiske folket hadde en egen sak mot nazistene. Robinson mente nazistene hadde en «masterplan» om å drepe jødene og at det jødiske folket som helhet var offer og ikke bare jøder som et stort antall enkeltpersoner som tilfeldigvis ble offer. Jackson var opptatt av hvordan tallene for drepte jøder fremkom. De første anslagene over antallet drepte jøder fremkom ved differansen mellom befolkningstall for det enkelte land og tallet på jøder i frigjorte områder. Jacob Robinson, representant for de store jødiske organisasjonene, argumenterte overfor Jackson med at nazistenes antijødiske sammensvergelse var en sammensvergelse mot den demokratiske sivilisasjonen. Det var vanskelig å bevise en antijødisk sammensvergelse i årene før 1941. For Jackson var det dessuten uklart hva «det jødiske folk» var og «rase» var ikke en tysk oppfinnelse, men var et alminnelig begrep blant annet i de amerikanske sørstatene. Under rettssaken omtalte Jackson jødene som en rase. Jackson var ikke villig til å gi jødene og holocaust særskilt status i Nürnberg. Jackson mente at prosessen skulle være mot lederne for deres sammensvergelse mot verden hvor jødenes skjebne skulle ha en plass. Jackson ville ikke gi Robinson eller andre utsendinger status som amicus curiae. Sovjetiske myndigheter ønsket at hele det sovjetiske folkets lidelser skulle legges til grunn og ikke en bestemt folkegruppe.[13][14][15][16][4]:265-266

 Konspirasjonen eller den samlede planen om å utrydde jødene var så metodisk og grundig fulgt, at til tross for Tysklands nederlag og uthaling av nazistene har dette målet for nazistene i stor grad lyktes. Kun mindre deler av den europeiske jødiske befolkningen er fremdeles i Tyskland, i landene som Tyskland okkuperte, og de som var hennes satellitter eller samarbeidsland. Av de 9 600 000 jødene som levde i nazi-dominert Europa, er 60 % med sikkerhet antatt drept. Fem millioner syv hundre tusen jøder mangler fra landene de før levde i, og over 4 500 000 kan ikke redegjøres for ved vanlig dødsrate eller immigrasjon, ei heller finnes de blant flyktninger. Historien viser ingen forbrytelse noen gang utført mot så mange ofre eller en noen gang utført med slik kalkulert grusomhet.[note 1] 

Robert H. Jackson, fra åpningsinnlegget 21. november 1945[15]

Jacob Robinson og Institute for Jewish Affairs (IJA) forsynte Jacksons stab med dokumentasjon samt juridiske utredninger, statistiske analyser og bakgrunnsinformasjon om folkemordet på armenerne som forberedelse til rettssaken. Basert på folketellinger før krigen, antall flyktninger, antall gjenværende jøder og andre holdepunkter for statistisk analyse anslo IJA at nazistene hadde drept rundt 6 millioner jøder. En del av disse opplysningene ble tatt inn i tiltaledokumentet. I november 1945 reiste Robinson til Nürnberg for å forsyne Jackson med mer materiale som dokumenterte antall drepte jøder og arbeidet med forberedelse av det som ble kalt «jødeforfølgelsen» i tiltalen. Robinson bisto i november 1945 aktoratet i forbindelse med forhøret av Dieter Wisliceny (en av Adolf Eichmanns medarbeidere).[13][14][10][4]

Da Robinson ble kjent med listen over tiltalte i hovedprosessen skrev han i juli 1945 direkte til Jackson at en SS Obersturmführer «Adolf Aichmann» (noen ganger stavet «Eichmann») burde føyes til listen over ledende naziforbrytere. Etter Robinsons vurdering var Eichmann en av som hadde størst direkte ansvar for folkemordet. De allierte presiserte Nürnberg-charteret 6. oktober 1945 ved at forbrytelser mot menneskeheten ble knyttet til aggressiv krigføring eller krigsforbrytelser slik at overgrep begått før andre verdenskrig ikke ble inkludert og holocaust ble ikke skilt ut som en selvstendig forbrytelse slik Robinson håpet.[14]

Den amerikanske etterretningsetaten OSS begynte under krigen å samle informasjon om holocaust med sikte på rettsforfølge gjerningsmennene. Ved OSS' hovedkvarter arbeidet en medarbeider med dette.[4]:266 Franz Neumann, som da arbeidet for OSS, lanserte en teori om at nazistenes angrep på jødene bare var en spydspiss, et første trinn i nazistene program for å undertrykke og utslette andre folkegrupper.[4]:268

Charles Irving Dwork, med doktorgrad i jødiske studier, arbeidet i Office of Strategic Services (senere omgjort til CIA) med å samle informasjon om holocaust til bruk i rettsoppgjøret. Robinson og IJA var ifølge den canadiske holocaustforskeren Michael Marrus den eneste jødiske lobbyen som engasjerte seg spesielt med hensyn til jødenes skjebne som del av rettsoppgjøret. Holocaust ble i den endelige tiltalen tonet ned som eget punkt.[14][17]

FolkemordRediger

Se også: Folkemord
 
David Maxwell Fyfe var en av de britiske aktorene. Han var Home Secretary i Churchills siste regjering og ble senere Lordkansler. Tegnet av Laura Knight under Nürnbergprosessen, 1946.

I 1943 introduserte den polske juristen Raphael Lemkin begrepet folkemord, eller genocid.[18] Etter folkemordet på armenerne og det pågående holocaust, ville Lemkin skape en rett som la til grunn at systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i. Lemkins bok Axis rule in occupied Europe (1944) fikk god anmeldelser i blant annet Washington Post og New York Times. Det er uklart om Murray C. Bernays, en amerikansk militærjurist som forberdte rettsoppgjøret, leste boken. Hilary Earl skriver at Bernays ideer er svært like Lemkins. Våren 1945 ble Lemkin ansatt i War Crimes Office, krigsforbryterkontoret, ved Judge Advocate General's Corps, det amerikanske militære juridiske tjenesten («JAG»). Lemkin tok kontakt med Robert Jackson straks Jackson var utnevnt. JAG sendte Lemkin til London sommeren 1945 for å arbeide i Jacksons team som forberedte tiltalen. Våren 1946 reiste Lemkin til Europa for å lete etter overlevende familiemedlemmer og for å snakke med juristene i Nürnberg.[5]

Ifølge Telford Taylor, Jacksons etterfølger, var den britiske delegasjonen mot å bruke betegnelsen «folkemord» (engelsk: genocide) angivelig fordi ordet genocide ikke var oppført i Oxford English Dictionary. Jacob Robinson (folkerettsjurist) og Stephen Wise (president i World Jewish Congress) støttet Lemkin og skal ha snakket med britene om saken. Folkemord ble i tiltalens punkt 3 nevnt som del av beskrivelsen av «murder and ill-treatment of civilian populations»: systematisk og med overlegg folkemord nærmere bestemt utryddelse av folkegrupper eller raser særlig jøder, polakker og sigøynere. Folkemord ble ikke omtalt under tiltalepunktet om forbrytelser mot menneskeheten. David Maxwell Fyfe, en av de britiske aktorene, tok flere ganger opp temaet folkemord blant annet i kryssforhør av Konstantin von Neurath. Dommen 1. oktober 1946 nevnte ikke folkemord slik Lemkin hadde håpet. Lemkin mente at dommen i Nürnberg unnlot å definere folkemord som en forbrytelse i fredstid fordi dommen bare omtalte utryddelse av sivilbefolkningen i forbindelse med angrepskrig (forbrytelser begått mot jødene før 1939 ble ikke straffet i Nürnberg).[5]

Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot Hans Frank.[19] Lemkins folkemordsbegrep i boken Axis rule in occupied Europe (1944) påvirket utformingen av London-charteret som lå til grunn for hovedprosessen i Nürnberg. Aktor Robert Jackson da han i tiltaledokumentet blant krigsforbrytelsene omtalte «deliberate and systematic genocide, viz., the extermination of racial and national groups». Nürnbergprosessen kodifiserte ikke folkemord ved å definere det dommen, men dommen beskrev massemordene særlig Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. I seks av de tolv etterfølgende Nürnbergprosessene var folkemord et tema. I sak 9 Einsatzgruppenprosessen og i sak 11 Rasse und Siedlungshauptamt-prosessen ble Lemkins begrep eksplisitt anvendt. Benjamin Ferencz brukte begrepet om Einsatzgruppenes og enkeltpersoners forbrytelser, og ikke som en forbrytelse begått av en folkegruppe mot en annen. Begrepet forekommer hyppig i de dokumentene fra saken mot de 207 personene tiltalt i Nürnberg. Mens rettsprosessene pågikk arbeidet FN med utkast til Folkemordkonvensjonen.[5]

TiltalenRediger

 Ugjerningene som vi vil fordømme og straffe har vært så kalkulerte, så ondskapsfulle, og så ødeleggende, at sivilisasjonen ikke kan tillate at de ignoreres, fordi den kan ikke overleve deres gjentakelse. At fire store nasjoner, blussende av seier og merket av skader avholder seg fra hevn og frivillig overgir sine tilfangetatte fiender til lovens vurdering er en av de mest betydelige bidrag som makt noen gang har gitt til fornuft.[note 2] 

aktor Robert Jackson, 21. november 1945.[20]

De tiltalte ble anklaget på opptil fire punkter:[12]

  1. Konspirasjon (sammensvergelse) for å utføre forbrytelser i punkt 2–4
  2. Forbrytelser mot freden
  3. Krigsforbrytelser
  4. Forbrytelser mot menneskeheten

Det ble fremmet konkrete anklager under noen eller alle disse hovedpunktene mot hver enkelt av de tiltalte. Bevismaterialet som ble lagt frem fylte 42 tykke bind.

Aktoratet la til grunn at det bodde 9,6 millioner jøder i områder kontrollert nazistene og av disse var konservativt anslått 5,7 millioner forsvunnet de fleste drept av nazistene og deres medhjelpere. Jackson fremholdt i sitt åpningsinnlegg at 4,5 millioner av de 5,7 millioner kan ikke gjøres rede for som utvandring eller vanlige dødsfall. Jackson understreket at han la frem disse tallene for å omfanget og den store planen som topplederne var ansvarlige for, og at disse dødsfallene ikke var resultat lunefull fremferd fra enkelte kommandanter i felten.[21]

Det internasjonale militærtribunaletRediger

 
Tribunalets president Lord Justice Lawrence

Dommerne var kollektivt kjent som Det internasjonale militærtribunalet. Det hadde medlemmer fra de allierte landene Storbritannia, USA, Frankrike og Sovjetunionen.

Navn Posisjon
Geoffrey Lawrence President (Storbritannia)
William Norman Birkett Britisk vararepresentant
Francis Biddle USAs representant
John J. Parker USAs vararepresentant
Henri Donnedieu de Vabre Frankrikes representant
Robert Falco Frankrikes vararepresentant
I.T. Nikitsjenko Sovjetunionens representant
A.F. Voltsjkov Sovjetunionens vararepresentant

AktoratetRediger

Aktoratet bestod av jurister fra de samme fire land som tribunalet. De fleste av dem var tilknyttet militæret. Thomas J. Dodd (født 1907) var sivil jurist og ble rekruttert av Jackson som gjorde ham til nestkommanderende og lot ham kryssforhøre flere av de tiltalte. Dodd deltok ved forhandlingene om Nürnberg-charteret i London sommeren 1945. Dodd var før krigen agent i FBI og assistent for USAs justisminister. Dodd ble etter krigen politiker og satt en periode i Representantenes hus (USA) og var senator for Connecticut 1959-1971.[22][23][24][25] Telford Taylor var jurist og tjenesgjorde under andre verdenskrig i hærens etterretningstjeneste.[26][27] Edgar Faure (født 1908) var jurist og ble etter andre verdenskrig en av Frankrikes ledende politikere.[28]

 
Thomas J. Dodd, jurist og politiker.
Navn Land
Robert H. Jackson USA
Thomas J. Dodd USA
Telford Taylor USA
Hartley Shawcross Storbritannia
David Maxwell-Fyfe Storbritannia
G.D. Roberts Storbritannia
H.J. Phillimore Storbritannia
J.M.G. Griffith-Jones Storbritannia
F. Elwyn Jones Storbritannia
J. Harcourt Barrington Storbritannia
François de Menthon Frankrike
Edgar Faure Frankrike
Auguste Champetier de Ribes Frankrike
Charles Dubost Frankrike
R.A. Rudenko Sovjetunionen
Y.V. Pokrovskij Sovjetunionen

DomRediger

Alle (unntatt Hess) som ble dømt for den nyskapende forbrytelser mot freden (tiltalepunkt 1 og 2) ble også dømt for det mer tradisjonelle punkt 3 om krigsforbrytelser. Domstolen fant ikke tilstrekkelig bevis for at Hess hadde medvirket til krigsforbrytelser, men det var bevis for at partikanselliet, under Hess’ ledelse, hadde sendt ut ordrer som kunne forbindes med krigsforbrytelser. Alle (med unntak av Streicher og Schirach) som ble kjent skyldige i punkt 4 (forbrytelser mot menneskeheten) ble samtidig kjent skyldige i krigsforbrytelser. Denne sammenkoblingen av punkt 3 og 4 fremgikk av måten dommen ble lest opp i retten: For alle unntatt Streicher og Schirach ble punkt 3 og 4 omtalt samlet under overskriften «Krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten» og bevisene hadde blitt presentert på samme måte. Forbrytelser mot menneskeheten (artikkel 6 i Nürnberg-charteret) ble brukt om de mest avskyelige krigsforbrytelsene samt en nyskapende kriminalisering av mord og mishandling av landets egne innbyggere. Tiltalepunkt 4 ble stor grad brukt som en forsterket tiltale for krigsforbrytelser. Dommen mot Keitel, Sauchel, Jodl og Speer nevner ikke tyske borgere og tiltalepunkt 4 gjaldt dermed bare en forsterket versjon av den veletablerte tiltalen for krigsforbrytelser.[12]

Liste over tiltalteRediger

Kolonner 1, 2, 3 og 4 angir tiltalepunktene der T=tiltalt ikke dømt og D=dømt (blankt felt=ikke tiltalt).[12]

Navn Befatning 1 2 3 4 Straff
Martin Bormann Riksminister. Hitlers privatsekretær 1941–1945 T D D Dødsdom in absentia[12]
Karl Dönitz Storadmiral. Sjef for den tyske marinen 1943–1945. Hitlers etterfølger som rikspresident T D D 10 års fengsel[12]
Hans Frank Generalguvernør i Polen (Generalguvernementet) T D D Dødsdom;[12] henrettet
Wilhelm Frick Innenriksminister. Riksprotektor i Böhmen-Mähren 1943–1945 T D D D Dødsdom;[12] henrettet.
Hans Fritzsche Byråsjef i Goebbels propagandadepartement T T T Ikke skyldig på noen punkter, frikjent[12]
Walther Funk Riksbankssjef 1939–1945 T D D D Livstid i fengsel[12]
Hermann Göring Riksmarskalk. Øverstkommanderende for Luftwaffe D D D D Dødsdom;[12] selvmord kvelden før henrettelsen[12]
Rudolf Hess Hitlers stedfortreder. Internert i Storbritannia 1941 D D T T Livstid i fengsel[12]
Alfred Jodl Leder for generalstaben. D D D D Dødsdom;[12] henrettet
Ernst Kaltenbrunner Sjef for Reichssicherheitshauptamt. T D D Dødsdom;[12] henrettet
Wilhelm Keitel Generalfeltmarskalk. Sjef for OKW D D D D Dødsdom;[12] henrettet
Gustav Krupp von Bohlen und Halbach Leder for Kruppkonsernet Tiltalen frafalt av helsemessige årsaker
Robert Ley Leder i Tysk arbeidsfront Begikk selvmord den 25. oktober 1945
Konstantin von Neurath Diplomat. Utenriksminister 1932–1938. Riksprotektor i Böhmen-Mähren 1939–1943 D D D D 15 års fengsel[12]
Franz von Papen Diplomat. Ambassadør i Tyrkia. Visekansler i Hitlers første regjering T T Ikke skyldig på noen punkter, frikjent[12]
Erich Raeder Storadmiral. Sjef for den tyske marinen 1935–1943 D D D Fengsel på livstid[12]
Joachim von Ribbentrop Utenriksminister 1938–1945 D D D D Dødsdom;[12] henrettet
Alfred Rosenberg Sjefsideolog i NSDAP. Riksminister for de okkuperte områdene i øst D D D D Dødsdom;[12] henrettet
Fritz Sauckel Arbeidsminister, leder for slavearbeidsprogrammet T T D D Dødsdom;[12] henrettet
Hjalmar Schacht Riksbanksjef 1933–1939. Økonomiminister 1934–1937 T T Ikke skyldig på noen punkter, frikjent[12]
Baldur von Schirach Riksungdomsleder. Sjef for Hitlerjugend 1933–1940 T D 20 års fengsel[12]
Arthur Seyss-Inquart Rikskommissær i Nederland 1940–1945 T D D D Dødsdom;[12] henrettet
Albert Speer Rustningsminister. Leder av Organisation Todt T T D D 20 års fengsel[12]
Julius Streicher Gauleiter i Franken. Sjefredaktør i Der Stürmer T D Dødsdom;[12] henrettet
Antall tiltalte på hvert punkt 22 16 18 18
Antall dømte[12] 8 12 16 16 12 dødsdommer, 3 frikjent, 7 fengselsstraff[12]

VitnerRediger

Det ble også ført en rekke vitner. Hans Cappelen fra Norge var en av dem. Han vitnet mellom annet om Gestapos forhørsmetoder og tilstandene i de tyske konsentrasjonsleirene.[29]

Psykologisk vurderingRediger

 Detaljert kunnskap om disse ledernes personlighet … ville være verdifullt som en retningslinje for de som er opptatt med reorganisering og ny-opplæring av Tyskland …. I tillegg til de psykiatriske intervjuene ville det vært ønskelig å foreta et antall psykologiske tester slik som … Rorschach …. Hvis og når en tiltalt har blitt dømt og fått dødsstraff ville det være ønskelig å få utført en detaljert obduksjon. Særlig av hjernen. Derfor oppfordres det til at den dømte blir skutt i brystet, ikke i hodet.[note 3] 

brev fra amerikanske legeforeninger til aktor Robert Jackson, juni 1945[20]

I forbindelse med rettssaken ble seksten ledende nazister undersøkt av en psykiater og en psykolog. Blant annet ble de testet med Wechsler–Bellevue Intelligence Scale, Rorschach-testen og andre tester. Ingen av de 16 ble beskrevet som sadister, men Rudolf Hess og Joachim von Ribbentrop ble vurdert som svært forstyrrede personer. Hjalmar Schacht og Baldur von Schirach ble beskrevet som sunne og velintegrerte personer.[30] Arthur Seyss-Inquart oppnådde 141 i intelligenstesten, høyest av de testede, mot for eksempel Ernst Kaltenbrunner som skåret lavest (113) blant de som ble testet.[31] Robert Ley hadde hatt en alvorlig hjerneskade og var hemmet av afasi. Ley var svært impulsiv og alkoholisert. Resultatene av disse testene var lenge ikke offentlig kjent. Rettssaken i Nürnberg handlet i stor grad om hvorfor de gjorde det de gjorde særlig på bakgrunn av de omfattende og målrettede ødeleggelsene og drap på uskyldige sivile. Amerikanske legeforeninger argumenterte tidlig (juni 1945) for psykologisk undersøkelse av krigsforbryterne og de ble støttet av general William J. Donovan sjef for OSS (forløperen for CIA). En gruppe psykologer og psykiatere arbeidet i fengselet i Nürnberg (men ikke i rettssalen). Legeforeningenes ønske om å obdusere hjernen til de henrettede ble ignorert (de dømte ble hengt og kremert).[20]

Offentlig omtale og pressedekningRediger

Evelyn Waugh noterte at blant de tiltalte i Nürnberg var Kaltenbrunner den eneste som fremsto som en forbryter. Kaltenbrunner var høy, grovbygd og med et arr i ansiktet.[32]

Rebecca West rapporterte fra prosessen for Daily Telegraph. West var en av de viktigste kildene til oppfatningen av prosessen i britisk offentlighet. Heller enn et klart budskap om at fred var oppnådd tegnet hun et mer komplisert bilde av situasjonen i Tyskland.[33]

Norge i NürnbergprosessenRediger

Nürnbergprosessen gjaldt også overgrep mot Norge, men landet var ikke direkte representert i rettssaken. En rapport om tyske forbrytelser mot Norge, Preliminary report on Germany's crimes against Norway[34] skulle fremlegges, men høsten 1945 var fremdeles mye ukjent i Norge om organiseringen av Nazi-Tyskland, og Willy Brandt som fulgte forhandlingene som journalist høsten 1946, konstaterte at tiltalebeslutningen ikke var tilfredsstillende fra et norsk synspunkt. Angrepet på Norge i 1940, Grini fangeleir og Gestapos mord var nevnt, men Norge ble - i motsetning til Danmark - ikke tatt med ved oppsummeringen av mord. Kollektivstraffene mot Lofoten og «byen Telerag» (det vil si Telavåg) ble omtalt, men ingenting ble sagt om det omfattende tyveriet fra Norges Bank. Deporterte fanger og gisseldrap, rundt 9.000 nordmenn var blitt sendt i fangenskap til kontinentet, hvorav rundt tusen som Nacht und Nebel-fanger, ble ikke nevnt. Hans Cappelen vitnet mot tyskerne om forhold for norske fanger og det som foregikk i Møllergaten 19 og Victoria Terrasse; Cappelen ble ført som vitne av franskmennene, trolig fordi han hadde vært Nacht und Nebel-fange i Natzweiler-leiren i Alsace på fransk territorium.[35]

I Nürnbergprosessen var et av anklagepunktene mot generaloberst Jodl at han hadde sendt ordren om å iverksette nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms. Til sitt forsvar hevdet Jodl at dette var utført kun av militære hensyn, og hevdet at steder som Kirkenes, Hammerfest og Alta ikke ble brent.[36] Nedbrenningen utgjorde en del av de krigsforbrytelsene Jodl ble dømt til døden for, ifølge historikeren Bente Persen.[37][38]

EttertidenRediger

InnflytelseRediger

Internasjonal strafferett har blitt institusjonalisert som en direkte følge av prosessen. Dommene fra Nürnberg var en del av bakgrunn for:[39]

I desember 1946 vedtok FNs generalforsamling enstemmig en resolusjon som anerkjente de folkerettslige prinsippene i Nürnberg-charteret (London-charteret) og i dommen fra Nürnbergprosessen.[12]

Juridiske problemstillingerRediger

Nürnbergprosessen har vært kritisert for å dømme etter lover som ikke fantes da handlingene skjedde, i strid med rettsprinsippet nulla poena sine lege. Ifølge den amerikanske jusprofessoren Anthony A. D'Amato (1937-2018) m.fl. var den aller største delen av dommen basert på tradisjonell tiltale for krigsforbrytelser: Nürnberg har derfor skapt presedens primært med hensyn til krigsforbrytelser og ikke den mer tvilsomme forbrytelser mot freden. D'Amato m.fl. fremholder at domstolen avviste argumenter om at alle handlinger utført av tyske styrker var kriminelt fordi krigen i seg selv var forbrytelse (engelsk: act of aggression), og at også stater som åpenbart går til angrepskrig er beskyttet av krigens lover.[12][40]

Se ogsåRediger

FotnoterRediger

  1. ^ The conspiracy or common plan to exterminate the Jew was so methodically and thoroughly pursued, that despite the German defeat and Nazi prostration this Nazi aim largely has succeeded. Only remnants of the European Jewish population remain in Germany, in the countries which Germany occupied, and in those which were her satellites or collaborators. Of the 9,600,000 Jews who lived in Nazi-dominated Europe, 60 percent are authoritatively estimated to have perished. Five million seven hundred thousand Jews are missing from the countries in which they formerly lived, and over 4,500,000 cannot be accounted for by the normal death rate nor by immigration; nor are they included among displaced persons. History does not record a crime ever perpetrated against so many victims or one ever carried out with such calculated cruelty.
  2. ^ The wrongs which we seek to condemn and punish have been so calculated, so malignant, and so devastating, that civilization cannot tolerate their being ignored, because it cannot survive their being repeated. That four great nations, flushed with victory and stung with injury stay the hand of vengeance and voluntarily submit their captive enemies to the judgment of the law is one of the most significant tributes that Power has ever paid to reason.
  3. ^ Detailed knowledge of the personality of these leaders … would be valuable as a guide to those concerned with the reorganization and re-education of Germany …. In addition to the psychiatric interviews it would be desirable to make a number of psychological tests such as … the Rorschach …. If and when the accused has been convicted and sentenced to death it would be desirable to have a detailed autopsy. Especially of the brain. Therefore it is urged that the convicted be shot in the chest, not in the head.

ReferanserRediger

  1. ^ Fischel, J. R. (2020). Historical dictionary of the Holocaust. Rowman & Littlefield Publishers.
  2. ^ Patin, Nicolas (3. april 2018). «Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War». Journal of Genocide Research. 2. 20: 247–260. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2018.1459163. Besøkt 14. mars 2020. 
  3. ^ Gruner, W. (2012). “Peregrinations into the Void?” German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich. Central European History, 45(1), 1-26.
  4. ^ a b c d e f g h i j k Aronson, Shlomo (1. oktober 1998). «Preparations for the Nuremberg Trial: The O.S.S., Charles Dwork, and the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 12: 257–281. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.2.257. Besøkt 17. august 2019. 
  5. ^ a b c d e Earl, Hilary (1. september 2013). «Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949». Journal of Genocide Research. 3. 15: 317–337. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2013.821225. Besøkt 9. april 2022. 
  6. ^ Lawrence, F. (1988). The Nuremberg Principles: A Defense for Political Protesters. Hastings Law Journal, 40(2), 397-436.
  7. ^ Komarow, G. (1980). Individual Responsibility under International Law: The Nuremberg Principles in Domestic Legal Systems. International and Comparative Law Quarterly, 29(1), 21-37. doi:10.1093/iclqaj/29.1.21
  8. ^ Moss, Erling (1998). «Krigsforbrytelsene i Jugoslavia». Lov og Rett. 10 (norsk). 37: 630–640. ISSN 1504-3061. doi:10.18261/ISSN1504-3061-1998-10-05. Besøkt 12. oktober 2021. 
  9. ^ Koskenniemi, M. (1. september 2004). «Hersch Lauterpacht and the Development of International Criminal Law». Journal of International Criminal Justice. 3. 2: 810–825. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/2.3.810. Besøkt 19. februar 2021. 
  10. ^ a b Bush, J. A. (2016). Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer. Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review, 39, 259.
  11. ^ Douglas, Lawrence (2014). «From IMT to NMT: The Emergence of a Jurisprudence of Atrocity». I Kim C. Priemel og Alexa Stiller. Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: Transitional Justice, Trial Narratives, and Historiography on JSTOR. www.jstor.org (engelsk). Berghahn Books. s. 276-292. Besøkt 18. september 2021.  Parameteren |= støttes ikke av malen. (hjelp)
  12. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ ø å aa ab D'Amato, Anthony A.; Gould, Harvey L.; Woods, Larry D. (1969). «War Crimes and Vietnam: The "Nuremberg Defense" and the Military Service Resister». California Law Review. 5. 57: 1055–1110. ISSN 0008-1221. doi:10.2307/3479653. Besøkt 18. juni 2022. 
  13. ^ a b Kaplan-Feuereisen, Omry; Mann, Richard (2008). «At the Service of the Jewish Nation: Jacob Robinson and International Law». Osteuropa. 8/10. 58: 157–170. ISSN 0030-6428. Besøkt 10. oktober 2021. 
  14. ^ a b c d Marrus, Michael R. (30. november 2011). A Jewish Lobby at Nuremberg: Jacob Robinson and the Institute of Jewish Affairs, 1945–46/Eine jüdische Interessenvertretung in Nürnberg: Jacob Robinson und das Institut für jüdische Angelegenheiten, 1945–46 (fransk). De Gruyter Saur. ISBN 978-3-11-094484-6. doi:10.1515/9783110944846.63. 
  15. ^ a b Jockusch, Laura (2012). «Justice at Nuremberg? Jewish Responses to Nazi War-Crime Trials in Allied-Occupied Germany». Jewish Social Studies. 1. 19: 107–147. ISSN 0021-6704. doi:10.2979/jewisocistud.19.1.107. Besøkt 13. oktober 2021. 
  16. ^ «Dr. Jacob Robinson, Historian,dies at 88». The New York Times (engelsk). 28. oktober 1977. ISSN 0362-4331. Besøkt 18. august 2019. «He was the founder of the institute or Jewish Affairs and was a consultant to Justice Robert H. Jackson, chief counsel at the Nuremberg war crime trials in 1946.» 
  17. ^ Aronson, S. (1. februar 1998). «Preparations for the Nuremberg Trial: The O.S.S., Charles Dwork, and the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2. 12: 257–281. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.2.257. Besøkt 11. oktober 2021. 
  18. ^ Bruce Jenkins (2008). The Lost History of Christianity: The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia--and How It Died. (engelsk). New York: HarperOne. ISBN 978-0-06-147280-0. 
  19. ^ Sands, Philippe (22. mai 2016). «How the Nuremberg trials found names for the Nazis' crimes». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. august 2020. «In studying these materials, Lemkin found a pattern of behaviour to which he gave a label, to describe the crime with which Frank could be charged. He called it ‘genocide’. Unlike Lauterpacht, with his focus on crimes against humanity, which aimed at the protection of individuals, he was more concerned with the protection of groups. He had worked tirelessly to get the crime of genocide into Frank’s trial, but on this last day of the trial he was too unwell to attend.» 
  20. ^ a b c Dimsdale, Joel E. (1. juni 2015). «Use of Rorschach tests at the Nuremberg war crimes trial: A forgotten chapter in history of medicine». Journal of Psychosomatic Research. 6 (engelsk). 78: 515–518. ISSN 0022-3999. doi:10.1016/j.jpsychores.2015.04.001. Besøkt 4. mars 2020. 
  21. ^ Seltzer, William (1998). «Population Statistics, the Holocaust, and the Nuremberg Trials». Population and Development Review. 3. 24: 511–552. ISSN 0098-7921. doi:10.2307/2808153. Besøkt 13. november 2022. 
  22. ^ https://today.uconn.edu/2021/10/the-enduring-human-rights-legacy-of-christopher-dodd/#
  23. ^ Altimari, Daniela. «President Biden’s visit to Connecticut highlights Chris Dodd’s long quest to restore the political legacy of his father, Thomas Dodd». courant.com. Besøkt 17. oktober 2021. 
  24. ^ BASS, J. D. (1996). Wellspring of a Connecticut Crusader: Thomas J. Dodd and the Nuremberg Trial. Connecticut History Review, 31-45.
  25. ^ Marrus, Michael R. (19. mars 2008). «Thomas Dodd's Nuremberg». Journal of Human Rights. 1. 7: 70–76. ISSN 1475-4835. doi:10.1080/14754830701866500. Besøkt 17. oktober 2021. 
  26. ^ Severo, Richard (24. mai 1998). «Telford Taylor, Who Prosecuted Top Nazis At the Nuremberg War Trials, Is Dead at 90». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 5. januar 2019. 
  27. ^ «Telford Taylor, 90, dies». Washington Post. 24. mai 1998. 
  28. ^ «Edgar Faure | prime minister of France». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 17. oktober 2021. 
  29. ^ Brandt, Willy (1946). Nürnberg-Norge-dommen. Oslo: Aschehoug. 
  30. ^ Goldberg, C. (2002). The mortal storm: righteousness and compassion in moral conflict. International Journal of Psychotherapy, 7(3), 265-278.
  31. ^ Zillmer, E. A., Archer, R. P., & Castino, R. (1989). Rorschach records of Nazi war criminals: A reanalysis using current scoring and interpretation practices. Journal of personality assessment, 53(1), 85-99.
  32. ^ Black, Peter R. (1983). «Ernst Kaltenbrunner and The Final Solution». I Braham, Randolph L. Contemporary Views on the Holocaust (engelsk). Springer Netherlands. s. 183–199. ISBN 978-94-009-6681-9. doi:10.1007/978-94-009-6681-9_8. Besøkt 14. mars 2020. «Few of those who stood on the defendants’ dock at the trial of the major war criminals before the International Military Tribunal at Nuremberg in 1945–1946 inspired more revulsion than Ernst Kaltenbrunner, erstwhile chief of the Reich Security Main Office (Reichssicherheitshauptamt — RSHA). Born in 1903, in Ried im Innkreis, Austria, this tall, hulking, scarfaced lawyer joined the National Socialist German Workers’ Party (NSDAP) in 1930 and the elite Schutzstaffel, or SS, in 1931.» 
  33. ^ Stetz, Margaret D. (1. juni 2001). «Rebecca West and the Nuremberg Trials». Peace Review. 2. 13: 229–235. ISSN 1040-2659. doi:10.1080/10402650120060427. Besøkt 21. februar 2021. 
  34. ^ Preliminary report on Germany's crimes against Norway
  35. ^ Berit Nøkleby: Krigsforbrytelser (s. 43-44), Pax forlag, Oslo 2004, ISBN 82-530-271-9
  36. ^ «Nurnbergprosessen; Nazi Conspiracy and Aggression Supplement B» (PDF). s. 779. 
  37. ^ Bente Persen Krigsforbrytelser i nord, Dagsavisen, 18. oktober 2014.
  38. ^ Brenningen av Finnmark Arkivert 13. november 2014 hos Wayback Machine., Dagsavisen, 18. oktober 2014.
  39. ^ https://doi.org/10.18261/ISSN0809-9537-2007-02-03
  40. ^ «Northwestern Law Professor Anthony D’Amato dies at age 81». news.northwestern.edu (engelsk). Besøkt 20. juni 2022. 

Eksterne lenkerRediger