Nürnbergprosessen

serie av rettssaker i 1945–1946 om krigsforbrytelser under andre verdenskrig
(Omdirigert fra Nürnberg-prosessen)
Se Nürnbergprosessene for informasjon om de etterfølgende prosessene.
Åtte av de anklagede tyske nasjonalsosialistene under rettssakene etter andre verdenskrig: På første rekke sitter fra venstre Göring, Hess, von Ribbentrop og Keitel, bak Dönitz, Raeder, Schirach og Sauckel.

Nürnbergprosessen omhandler rettssakene mot de ledende tyske nasjonalsosialistene etter annen verdenskrig. Rettssakene ble gjennomført av de allierte i den tyske byen Nürnberg fra november 1945 til oktober 1946.

Flere andre rettssaker ble også holdt i Nürnberg i tiden etter hovedprosessen, og disse kalles Nürnbergprosessene.

Henging var tradisjonelt brukt for alminnelige kriminelle, mens militære anså det som uverdig og foretrakk å bli skutt. For eksempel Wilhelm Keitel, Alfred Jodl og Hermann Göring ønsket å dø som soldater. Göring tok sitt eget liv med cyanid rett før henrettelsen. En amerikansk soldat fotograferte likene av de henrettede, med og uten klær. Fotografiene ble hemmeligstemplet.[1]

BakgrunnRediger

Britiske myndigheter, med statsminister Winston Churchill og Lord Chancellor John Simon i spissen, ønsket å unnta ledende nazister fra vanlige strafferettslig behandling. Istedet ønsket de å henrette disse som fredløse uten rettergang straks de var arrestert og identiteten bekreftet i henhold til bill of attainder. Simon og Churchill fremmet dette synet i forhandlinger med de andre allierte i 1942-1943. På amerikanske side var det særlig Henry Morgenthau som støttet en slik summarisk prosess og han var særlig opptatt av holocaust (hans far hadde vært vitne til folkemordet på armenerne i 1915[2]). Morgenthau skisserte samtidig en plan for å gjøre Tyskland om til et jordbruksland uten militær og industriell kapasitet. Churchill og Roosevelt ønsket å unngå massakre på nazister og andre tyskere noe de mente ville undergrav det politiske og moralske formålet med oppgjøret. Sovjetiske ledere ønsket å henrette et stort antall tyske ledere for å ødelegge den tyske krigsmaskinen. Britiske ledere fryktet at et rettssak etter vestlig standard ville skape sympati med de tiltalte. Dersom Hitler ble fanget i live fryktet britene at en rettssak ville gi Hitler en talerstol til å fremføre propaganda. Britiske myndigheter mente det var tilstrekkelig å straffeforfølge et titalls eller noen hundre. [3]

United Nations War Crimes Commission ble etablert i London sent i 1943 på initiativ fra ni eksilregjeringer som mente det var behov for å straffeforfølge tyske krigsforbrytere. Moskva-erklæringen av 1. november 1943 bestemte at Hitler og andre toppledere («major war criminals») skulle rettsforfølges av de allierte. Britiske myndigheter betraktet jødenes skjebne og holocaust som underordnet i den militære kampen for Europas fremtid, og fryktet at særskilt fokus på jødene kunne sette alliansen med Stalin i fare og de kunne miste kontrollen over Midtøsten. Etter hvert som omfanget av Holocaust ble tydelig kunne det ikke ignoreres av de allierte som ikke hadde et juridisk rammeverk til å håndtere en slik forbrytelse.[3]

Henry L. Stimson, USAs krigsminister, var uenig i Morgenthaus ide om summariske henrettelser av ledende nazister. I stedet ville Stimson at USA skulle medvirke i et internasjonalt tribunal for straffeforfølgelse av nazilederne. På toppmøtet i Quebec i september 1944 gikk Roosevelt og Churchill inn for en britisk summarisk sak mot topplederne. Stimson ble støttet av general George C. Marshall og av generalkrigsadvokat Myron C. Cramer. Den amerikanske advokaten Murray C. Bernays, som under krigen tjenestegjorde ved hærens generalstab, foreslo å tiltale de ledende nazistene ikke bare for krigsforbrytelser men også for en kriminell sammensvergelse om gjennomføre forbrytelsene. Bernays forslag var i tråd med både amerikansk og britisk strafferett. Bernays foreslo videre at dersom en organisasjon ble bevist å være en sammensvergelse kunne alle medlemmene av organisasjonen dømmes basert på medlemskap alene. Med denne fremgangsmåten ville en rettssak være nok til å dømme flere hundre tusen. Bernays ideer ble innarbeidet i et forslag som Stimson, justisminister Francis Biddle og utenriksminister Edward Stettinius jr. la frem for Roosevelt i januar 1945. Disse tre var tilhengere av rettferdig rettssak av både moralske og politiske grunner, de mente også at en full rettsbehandling ville bidra til viktig dokumentasjon av nazistenes forbrytelser. I april 1945 holdte høyesterettsdommer Robert H. Jackson en tale som innebar en støtte for Stimson. I mai ble Jackson utnevnt til sjefsanklager på USAs side. Jackson plan var å tiltale nazilederne for sammensvergelse (engelsk: conspiracy) noe som gjorde det mulig å legge til grunn handlinger fra de kom til makten i Tyskland. Fordi det var vanskelig å bevise at Hitler og hans regimet hadde planlagt å utrydde jødene var det vanskelig å bruke sammensvergelse som grunnlag for tiltale mot de som var involvert i holocaust.[3] William J. Donovan, sjef for OSS, foreslo i mars 1945 overfor presidenten at tyskerne selv burde rettsforfølge enkelte tyske krigsforbrytere i henhold til tysk lov fra før 1933.[3]:268

Clement Attlee vant det britiske valget i juli 1945 og hans regjering var mer villig enn forgjengeren til å samarbeide om straffeforfølgelse, særlig punktet «forbrytelse mot freden». Artikkel 6 i charteret for Nürnberg-tribunalet ble vesentlig omskrevet etter britisk og sovjetisk ønske. Disse endringene fjernet Bernays' opprinnelig forslag om at overgrep mot tyske borgere (særlig jøder) før krigsutbruddet også skulle legges til grunn som del av sammensvergelsen.[3]:264 Bernays' forslag om «forbrytelse mot menneskeheten» ble beholdt.[3]:276

HolocaustRediger

Jackson var opptatt av hvordan tallene for drepte jøder fremkom. De første anslagene over antallet drepte jøder fremkom ved differansen mellom befolkningstall for det enkelte land og tallet på jøder i frigjorte områder. Jacob Robinson, representant for de store jødiske organisasjonene, argumenterte overfor Jackson med at nazistenes antijødiske sammensvergelse var en sammensvergelse mot den demokratiske sivilisasjonen. Det var vanskelig å bevise en antijødisk sammensvergelse i årene før 1941. For Jackson var det dessuten uklart hva «det jødiske folk» var og «rase» var ikke en tysk oppfinnelse men var et alminnelig begrep blant annet i de amerikanske sørstatene. Under rettssaken omtalte Jackson jødene som en rase. Jackson var ikke villig til å gi jødene og holocaust særskilt status i Nürnberg. Jackson mente at prosessen skulle være mot lederne for deres sammensvergelse mot verden hvor jødenes skjebne skulle ha en plass. Jackson ville ikke gi Robinson eller andre utsendinger status som amicus curiae. Sovjetiske myndigheter ønsket at hele det sovjetiske folkets lidelser skulle legges til grunn og ikke en bestemt folkegruppe.[4][3]:265-266

Den amerikanske etterretningsetaten OSS begynte under krigen å samle informasjon om holocaust med sikte på rettsforfølge gjerningsmennene. Ved OSS' hovedkvarter arbeidet en medarbeider med dette.[3]:266 Franz Neumann, som da arbeidet for OSS, lanserte en teori om at nazistenes angrep på jødene bare var en spydspiss, et første trinn i nazistene program for å undertrykke og utslette andre folkegrupper.[3]:268

TiltalenRediger

 The wrongs which we seek to condemn and punish have been so calculated, so malignant, and so devastating, that civilization cannot tolerate their being ignored, because it cannot survive their being repeated. That four great nations, flushed with victory and stung with injury stay the hand of vengeance and voluntarily submit their captive enemies to the judgment of the law is one of the most significant tributes that Power has ever paid to reason. 
– aktor Robert Jackson, 21. november 1945.[5]

Alle de tiltalte ble anklaget på opptil fire punkter:

  1. Konspirasjon (sammensvergelse) for å utføre forbrytelser i punkt 2–4
  2. Forbrytelser mot freden
  3. Krigsforbrytelser
  4. Forbrytelser mot menneskeheten

Det ble fremmet konkrete anklager under noen eller alle disse hovedpunktene mot hver enkelt av de tiltalte. Bevismaterialet som ble lagt frem fylte 42 tykke bind.

Det internasjonale militærtribunaletRediger

 
Tribunalets president Lord Justice Lawrence

Dommerne var kollektivt kjent som Det internasjonale militærtribunalet. Det hadde medlemmer fra de allierte landene Storbritannia, USA, Frankrike og Sovjetunionen.

Navn Posisjon
Geoffrey Lawrence President (Storbritannia)
William Norman Birkett Britisk vararepresentant
Francis Biddle USAs representant
John J. Parker USAs vararepresentant
Henri Donnedieu de Vabre Frankrikes representant
Robert Falco Frankrikes vararepresentant
I.T. Nikitsjenko Sovjetunionens representant
A.F. Voltsjkov Sovjetunionens vararepresentant

AktoratetRediger

Aktoratet bestod av jurister fra de samme fire land som Tribunalet. De fleste av dem var tilknyttet militæret.

Navn Land
Robert H. Jackson USA
T.J. Dodd USA
Telford Taylor USA
Hartley Shawcross Storbritannia
David Maxwell-Fyfe Storbritannia
G.D. Roberts Storbritannia
H.J. Phillimore Storbritannia
J.M.G. Griffith-Jones Storbritannia
F. Elwyn Jones Storbritannia
J. Harcourt Barrington Storbritannia
François de Menthon Frankrike
Edgar Faure Frankrike
Auguste Champetier de Ribes Frankrike
Charles Dubost Frankrike
R.A. Rudenko Sovjetunionen
Y.V. Pokrovskij Sovjetunionen

De tiltalteRediger

Navn Befatning Kjennelse Straff
Martin Bormann Riksminister. Hitlers privatsekretær 1941–1945 Skyldig pkt 3 og 4 Dødsdom in absentia
Karl Dönitz Storadmiral. Sjef for den tyske marinen 1943–1945. Hitlers etterfølger som rikspresident Skyldig pkt. 2 og 3 10 års fengsel
Hans Frank Generalguvernør i Polen (Generalguvernementet) Skyldig pkt 3 og 4 Dødsdom; henrettet
Wilhelm Frick Innenriksminister. Riksprotektor i Böhmen-Mähren 1943–1945 Skyldig pkt. 2, 3 og 4 Dødsdom; henrettet
Hans Fritzsche Byråsjef i Goebbels propagandadepartement Ikke skyldig på noen punkter Frikjent
Walter Funk Riksbankssjef 1939–1945 Skyldig pkt. 2, 3 og 4 Livstid i fengsel
Hermann Göring Riksmarskalk. Øverstkommanderende for Luftwaffe Skyldig på noen punkter Dødsdom; begikk selvmord kvelden før henrettelsen
Rudolf Hess Hitlers stedfortreder. Internert i Storbritannia 1941 Skyldig pkt. 1 og 2 Livstid i fengsel
Alfred Jodl Leder for generalstaben. Skyldig på alle punkter Dødsdom; henrettet
Ernst Kaltenbrunner Sjef for Reichssicherheitshauptamt. Skyldig pkt. 3 og 4 Dødsdom; henrettet
Wilhelm Keitel Generalfeltmarskalk. Sjef for OKW Skyldig på alle punkter Dødsdom; henrettet
Gustav Krupp von Bohlen und Halbach Leder for Kruppkonsernet Tiltalen frafalt av helsemessige årsaker
Robert Ley Leder i Tysk arbeidsfront Begikk selvmord den 25. oktober 1945
Konstantin von Neurath Diplomat. Utenriksminister 1932–1938. Riksprotektor i Böhmen-Mähren 1939–1943 Skyldig på alle punkter 15 års fengsel
Franz von Papen Diplomat. Ambassadør i Tyrkia. Visekansler i Hitlers første regjering Ikke skyldig på noen punkter Frikjent
Erich Raeder Storadmiral. Sjef for den tyske marinen 1935–1943 Skyldig pkt. 2, 3 og 4 Fengsel på livstid
Joachim von Ribbentrop Utenriksminister 1938–1945 Skyldig på alle punkter Dødsdom; henrettet
Alfred Rosenberg Sjefsideolog i NSDAP. Riksminister for de okkuperte områdene i øst Skyldig på alle punkter Dødsdom; henrettet
Fritz Sauckel Arbeidsminister, leder for slavearbeidsprogrammet Skyldig pkt. 2 og 4 Dødsdom; henrettet
Hjalmar Schacht Riksbanksjef 1933–1939. Økonomiminister 1934–1937 Ikke skyldig på noen punkter Frikjent
Baldur von Schirach Riksungdomsleder. Sjef for Hitlerjugend 1933–1940 Skyldig pkt. 4 20 års fengsel
Arthur Seyß-Inquart Rikskommissær i Nederland 1940–1945 Skyldig pkt. 2, 3 og 4 Dødsdom; henrettet
Albert Speer Rustningsminister. Leder av Organisation Todt Skyldig pkt. 3 og 4 20 års fengsel
Julius Streicher Gauleiter i Franken. Sjefredaktør i Der Stürmer Skyldig pkt. 4 Dødsdom; henrettet

VitnerRediger

Det ble også ført en rekke vitner. Hans Cappelen fra Norge var en av dem. Han vitnet mellom annet om Gestapos forhørsmetoder og tilstandene i de tyske konsentrasjonsleirene.[6]

Psykologisk vurderingRediger

 Detailed knowledge of the personality of these leaders … would be valuable as a guide to those concerned with the reorganization and re-education of Germany …. In addition to the psychiatric interviews it would be desirable to make a number of psychological tests such as … the Rorschach …. If and when the accused has been convicted and sentenced to death it would be desirable to have a detailed autopsy. Especially of the brain. Therefore it is urged that the convicted be shot in the chest, not in the head. 
– brev fra amerikanske legeforeninger til aktor Robert Jackson, juni 1945[5]

I forbindelse med rettssaken ble seksten ledende nazister undersøkt av en psykiater og en psykolog. Blant annet ble de testet med Wechsler–Bellevue Intelligence Scale, Rorschach-testen og andre tester. Ingen av de 16 ble beskrevet som sadister, men Rudolf Hess og Joachim von Ribbentrop ble vurdert som svært forstyrrede personer. Hjalmar Schacht og Baldur von Schirach ble beskrevet som sunne og velintegrerte personer.[7] Arthur Seyss-Inquart oppnådde 141 i intelligenstesten, høyest av de testede, mot for eksempel Ernst Kaltenbrunner som skåret lavest (113) blant de som ble testet.[8] Robert Ley hadde hatt en alvorlig hjerneskade og var hemmet av afasi. Ley var svært impulsiv og alkoholisert. Resultatene av disse testene var lenge ikke offentlig kjent. Rettssaken i Nürnberg handlet i stor grad om hvorfor de gjorde det de gjorde særlig på bakgrunn av de omfattende og målrettede ødeleggelsene og drap på uskyldige sivile. Amerikanske legeforeninger argumenterte tidlig (juni 1945) for psykologisk undersøkelse av krigsforbryterne og de ble støttet av general William J. Donovan sjef for OSS. En gruppe psykologer og psykiatere arbeidet i fengselet i Nürnberg (men ikke i rettssalen). Legeforeningenes ønske om å obdusere hjernen til de henrettede ble ignorert (de dømte ble hengt og kremert).[5]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Patin, Nicolas (3. april 2018). «Atoning for the Murder of Millions? The Execution of High-Ranking Nazis after the Second World War». Journal of Genocide Research. 2. 20: 247–260. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2018.1459163. Besøkt 14. mars 2020. 
  2. ^ Gruner, W. (2012). “Peregrinations into the Void?” German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich. Central European History, 45(1), 1-26.
  3. ^ a b c d e f g h i Aronson, Shlomo (1. oktober 1998). «Preparations for the Nuremberg Trial: The O.S.S., Charles Dwork, and the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 12: 257–281. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.2.257. Besøkt 17. august 2019. 
  4. ^ «Dr. Jacob Robinson, Historian,dies at 88». The New York Times (engelsk). 28. oktober 1977. ISSN 0362-4331. Besøkt 18. august 2019. «He was the founder of the institute or Jewish Affairs and was a consultant to Justice Robert H. Jackson, chief counsel at the Nuremberg war crime trials in 1946.» 
  5. ^ a b c Dimsdale, Joel E. (1. juni 2015). «Use of Rorschach tests at the Nuremberg war crimes trial: A forgotten chapter in history of medicine». Journal of Psychosomatic Research. 6 (engelsk). 78: 515–518. ISSN 0022-3999. doi:10.1016/j.jpsychores.2015.04.001. Besøkt 4. mars 2020. 
  6. ^ Brandt, Willy (1913-1992) (1946). Nürnberg-Norge-dommen. Oslo: Aschehoug. 
  7. ^ Goldberg, C. (2002). The mortal storm: righteousness and compassion in moral conflict. International Journal of Psychotherapy, 7(3), 265-278.
  8. ^ Zillmer, E. A., Archer, R. P., & Castino, R. (1989). Rorschach records of Nazi war criminals: A reanalysis using current scoring and interpretation practices. Journal of personality assessment, 53(1), 85-99.

Eksterne lenkerRediger