Portal:Andre verdenskrig

Kongebjorka.jpeg
Andre verdenskrig ansees som den siste av to verdensomspennende væpnede konflikter, oftest regnet å utspille seg i årene 1939–1945. Den militære konflikten involverte de fleste av verdens nasjoner, herunder alle stormaktene, og to militære allianser, de allierte og aksemaktene, ble dannet. Det var den mest altomfattende striden i verdenshistorien, med mer enn 100 millioner mobiliserte soldater. I en tilstand av total krig, hadde de største stridende nasjonene plassert alle økonomiske, industrielle og vitenskapelige ressurser tilgjengelig for krigsinnsatsen, og skillet mellom sivile og militære ressurser var borte. Konflikten var preget av hendelser som involverte massedød av sivile, inkludert holocaust, strategisk bombing, det eneste tilfellet av atombomber brukt i krig. Totalt førte andre verdenskrig til mellom 50 til 70 millioner drepte, noe som gjør den til den dødeligste konflikten i menneskehetens historie.  Les mer…
  • Aftenposten fakta er tidligere publiserte artikler som er tematisk organisert og strukturert…
  • Krigstrykksamlingen skal samle dokumenter og bilder med tilknytning til krigen i Norge 1940-1945…
  • NorgesLexi har som hovedprioriteringsområder 2. verdenskrig, særlig i Norge og i forbindelse med Norge…
  • Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek har omfattende omtale fra distriktiet…
  • Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
Claus Schenk Graf von Stauffenberg - Helmuth James Graf von Moltke.jpg
Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg (født 15. november 1907 i Jettingen-Scheppach i Bayern, Tyskland, død 21. juli 1944 i Berlin) var en tysk offiser (sist oberst i generalstaben) og sentral i motstandsarbeidet blant offiserene i Wehrmacht mot det nasjonalsosialistiske regimet. Han ledet det Wehrmacht-baserte attentatet og statskuppforsøket mot Adolf Hitler i 1944, kjent som 20. juli-attentatet. Stauffenberg plasserte selv bomben i Hitlers møterom i hovedkvarteret Wolfsschanze ved Rastenburg i Øst-Preussen, men ble arrestert da han kom tilbake til Berlin med fly samme kveld og henrettet ved skyting. Stauffenbergs nærmeste familie ble satt i konsentrasjonsleir resten av krigen og de minste barna skulle adopteres bort.  Les mer…
Utmerket artikkel Utmerkede artikler   Andre verdenskrig
Slag Angrepet på Pearl Harbor
Personer Adolf Hitler · Mao Zedong · Jan Smuts · Josef Stalin
Annet Nortraship · Wolfsschanze
Anbefalt artikkel Anbefalte artikler Slag Angrepet på Danmark i 1940 · Ardenneroffensiven · Felttoget i Polen i 1939 · Slaget om Frankrike · Slaget om Moskva · Slaget om Stalingrad · Slaget om Storbritannia · Slaget ved Kursk · Slaget ved Midway · Vinterkrigen
Personer Robert Brasillach · Winston Churchill · Nordahl Grieg · Gustav V av Sverige · Ingeborg Refling Hagen · Heinrich Himmler · Johan Bernhard Hjort · Per Imerslund · Haakon Lie · Carl Gustaf Mannerheim · Otto von Habsburg · Sverre Riisnæs · Claus von Stauffenberg · Julius Streicher
Annet Amerikas forente staters historie (1918–1945) · Berghof · De hvite bussene · Nasjonalsosialisme ·  Norge under andre verdenskrig · Tysklands historie (1933–1945) · Østfronten
Aksemaktene (tysk: Achsenmächte; japansk: 枢軸国 Sūjikukoku; italiensk: Potenze dell'Asse) betegner de nasjoner som drev krig i den andre verdenskrig mot de allierte styrkene. Aksemaktene var en allianse mellom fascistiske Italia; nazistiske Tyskland, og keiserriket Japan. De tre medlemmene av alliansen refererte til den som «Roma-Berlin-Tokyo-aksen», og inngikk en tremaktspakt 27. september 1940, men de samkjørte ikke sine aktiviteter.  Les mer…
The farm Søre Leite on fire.jpg
Kampene langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres var kamper under tyskernes fremrykking i forbindelse med angrepet på Norge i april 1940 hvor Valdresgruppen som bestod av Landvernbataljonen i Vestoppland infanteriregiment nr. 6 og senere det meste av 4. brigade som kom i kamp med Gruppe Adlhoch som bestod av fire bataljoner og spesialtropper. Gruppe Adlhoch startet fremmarsj med Bergen som mål, og rykket først frem mot Hønefoss. Styrkene på Vestlandet ble først planlagt brukt for å gjenerobre Bergen. For å sikre mot et tysk angrep fra Østlandet via veiene i Numedal og Hallingdal, og Bergensbanen, ble kaptein Brun og et kompani sendt til Numedal og kaptein Hauge sendt til Hallingdal med hvert sitt kompani.  Les mer…
Felttoget i Nord-Afrika eller Ørkenkrigen foregikk under den andre verdenskrig i ørkenene i Nord-Afrika fra 10. mai 1940 og varte i tre år fram til 16. juni 1943. Hva som sto på spill for Storbritannia og de allierte var kontrollen over Suezkanalen, en vital livslinje for det britiske koloniriket, og av de verdifulle oljereservene i Midtøsten. Oljen i særdeleshet hadde blitt en kritisk strategisk råvare grunnet den økende mekaniseringen av moderne hærstyrker. Storbritannia i særdeleshet var avhengig av olje fra Midtøsten.  Les mer…
Operasjon Claymore var en aksjon som ble gjennomført av britiske og norske styrker 4. mars 1941 i Svolvær, Stamsund, Henningsvær og Brettesnes. I Norge er operasjon Claymore blitt kalt Svolværraidet og Lofotraidet.  Les mer…
Andre verdenskrig
Født1. juli 1907
Halle an der Saale i Sachsen-Anhalt
Død3. september 1980 (73 år)
Wiesbaden
Beskjeftigelse Offiser og jurist

Fabian von Schlabrendorff (født 1. juli 1907 i Halle an der Saale, død 3. september 1980 i Wiesbaden) var en tysk jurist og offiser fra andre verdenskrig. Han var involvert i planleggingen og gjennomføringen av et attentatforsøk mot Hitler 13. mars 1943 hvor Hitlers fly ble forsøkt sprengt, og i 20. juli-attentatet i 1944. Tilfeldigheter førte til at rettssaken mot ham ble avbrutt og han overlevde krigen. Etter krigen virket han som jurist, og fra 1967 til 1975 var han dommer i den tyske forfatningsdomstolen.

Liv og virke

Etter jusstudier og doktorgrad arbeidet han som assistent for Herbert von Bismarck, statssekretæren i det prøyssiske indreministeriet. Begge delte en negativ holdning til nasjonalsosialismen. Fabian von Schlabrendorff ble senere gift med Luitgarde von Bismarck, barnebarn av antinazisten Ruth von Kleist-Retzow.

Schlabrendorff ble tidlig engasjert i konservativ opposisjon til det nasjonalsosialistiske regimet. Som løytnant i reservestyrkene ble han i 1942 adjutant for oberst Henning von Tresckow, hans fetter, og en av de ledende personene i den militære motstanden mot Hitler. Han deltok aktivt i planlegningen og utførelsen av flere statskuppforsøk, og fungerte spesielt som hemmelig kontakt mellom Tresckows hovedkvarter på Østfronten og konspiratorgruppen i Berlin rundt Ludwig Beck, Carl Friedrich Goerdeler, Hans Oster og Friedrich Olbricht.

13. mars 1943 smuglet Schlabrendorff som ordonnansoffiser for Tresckow, stabssjef for 2. armé på østfronten, to sprengstoffpakninger skjult som cognacflasker inn i Hitlers fly, før denne skulle fly tilbake til Rastenburg etter en frontinspeksjon. Han aktiverte selv detonatoren, og overleverte pakken til oberstløytnant Brandt, som skulle være med i flyet.

Sprengsatsen eksploderte imidlertid ikke, på grunn av den sterke kulden i flyets lasterom. Neste morgen reiste Schlabrendorff under stor personlig risiko med et kurerfly til Østpreussen, hvor han oppsøkte Brandt og fikk stjålet tilbake flaskene før det ble oppdaget hva de inneholdt.

Etter 20. juli-attentatet i 1944 ble Schlabrendorff arrestert, og sendt til Gestapofengselet i Berlin. Til tross at han ble torturert, fortalte han ingenting.

I februar 1945 ble han stilt for Volksgerichtshof («folkedomstolen»). Imidlertid gikk flyalarmen, og domstolens president Roland Freisler ble drept da han gikk tilbake til rettssalen for å hente dokumenter angående Schlabrendorffs sak. Dette angrepet reddet Schlabrendorffs liv, for han ville helt sikkert blitt dømt til døden om ikke rettssaken hadde blitt avbrutt. De følgende månedene tilbragte han i forskjellige konsentrasjonsleirer, bl.a. Sachsenhausen, Flossenbürg, Dachau og Innsbruck. I begynnelsen av mai ble han befridd av amerikanske tropper.

Fabian von Schlabrendorff skrev en av de mest kjente bøkene om den militære motstanden mot Hitler, Offiziere gegen Hitler.

Verker

  • Offiziere gegen Hitler. Zürich 1946 (TB Goldmann, München 1997, ISBN 3-442-12861-7)
  • Begegnungen in fünf Jahrzehnten. Tübingen 1979

Referanser


Litteratur

Eksterne lenker

  Les mer…
Andre verdenskrig
Karriere
LandWar ensign of Germany (1938-1945).svg Tyskland
Typeslagskip
Kjølstrekking2. november 1936
Sjøsatt1. april 1939
Operativ25. februar 1941
Skjebnesenket 12. november 1944
Søsterskip«Bismarck»
Tekniske data
Deplasement42 900 tonn standard
52 600 tonn fullastet
Dypgang8,7 m
Framdriftdampturbiner ga 150 000 hk, maks hastighet 30,8 knop
Rekkevidde6 100 nautiske mil ved 15 knop
Pansringmaks 315 mm
Bestykning8 x 38 cm (4x2)
12 x 15 cm, 65 C33 (6x2)
16 x 10,5 cm
16 x 37 mm
58 x 20 mm
8 x 50,3 cm torpedorør
Mannskap2 608
Flyfire Arado Ar 196A-3, fordelt på to katapulter
Tirpitz-2.jpg

«Tirpitz» og søsterskipet «Bismarck» var de største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig. Skipet var oppkalt etter den tyske marineministeren og storadmiralen Alfred Freiherr von Tirpitz.

Skipet var fra 1942 stasjonert i Norge, og ble etter flere allierte angrep til slutt senket ved Tromsø i 1944. Fordi skipet på denne tiden ikke var i ordinær drift, men fungerte som et oppankret, flytende artilleri, var besetningen redusert; av denne omkom i alt 916 personer, noe over halvparten av det ombordværende mannskapet.

Nordover

«Tirpitz» ble bygd ferdig etter «Bismarck», og ble brukt mye på samme måte, i jakten på allierte handelsfartøy i Nord-Atlanteren, i konvoier på vei til Murmansk. Som et resultat av de britiske kommandoraidene på norskekysten, som for eksempel Måløyraidet der kaptein Martin Linge falt, ble «Tirpitz» sendt til norskekysten og fjordene der. Etter senkningen av «Bismarck» valgte man en annen utseilingsrute fra Østersjøen. 12. januar 1942 seilte «Tirpitz» gjennom Kielkanalen, og to dager senere forlot skipet i dypeste hemmelighet Wilhelmshaven, under jagereskorte og i tåke. Det britiske admiralitetet fikk bortimot panikk. De hadde forlengst brutt den tyske sjømilitære koden, men «Tirpitz» seilte under total radiotaushet. Dermed var skipet helt forsvunnet.[1]

Tirpitz i Åsenfjorden

Utdypende artikkel: «Tirpitz» i Åsenfjorden

Lørdag 17. januar 1942 fikk en motstandsgruppe i Bergen ved navn Theta-gruppen opplyst at «Tirpitz» befant seg i Åsenfjorden, en sidefjord til Trondheimsfjorden. Samme dag fikk de rigget til radiosenderen sin i Dahms Elektriske i Strandgaten 18, men på grunn av de dårlige atmosfæriske forholdene og strømrasjonering var det ikke før 23. januar at de lyktes i å få meldingen oversendt til London og forsvarsminister Oskar Torp, som underrettet den norske eksilregjeringen. Winston Churchill sendte 25. januar et notat til lord Ismay: «Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» En uke etter at «Tirpitz» ankret opp i Åsenfjorden, lyktes det Royal Air Force å ta de første bildene av skipet; og etter at det brøt radiotausheten, kunne man fra engelsk side følge skipet nærmest fra dag til dag på grunn av kjennskapet til den tyske koden.[2]

«Tirpitz» ble liggende en stund i Fættenfjorden, en sidefjord til Åsenfjord, og britiske bombefly utførte flere tokt mot skipet, og flere fly styrtet. Et Halifax styrtet i fjorden ved Malvik. Av et mannskap på seks overlevde fire. Flyvraket ble påvist på nytt i 2014.[3][4]

«Tirpitz» i Nord-Norge

Slagskipet utgjorde en trussel mot de allierte ishavskonvoiene til Sovjetunionen, og bandt opp ressurser for den britiske marinen. «Tirpitz» gikk svært sjelden til sjøs, men tilstedeværelsen var en trussel i seg selv, og nok til at det i september 1943, mens skipet lå i Kåfjorden i Alta, ble satt i gang en risikofylt operasjon med små miniubåter (operasjon Source). Sprenglegemer ble plassert under «Tirpitz», og man lyktes i å skade skipet slik at det måtte repareres og ikke lenger var sjødyktig. Seks av mannskapet på miniubåtene overga seg da ubåten måtte gå til overflaten.

«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten hadde base i Kåfjorden ved Alta fra våren 1943. En radiosender i Porsa betjent av Rolf Storvik og Tryggve Duklæt rapporterte til London om skipsbevegelsene i fjorden. Etter den dristige operasjonen med dvergubåtene hadde skipet fått store skader. I slutten av september 1943 kom Torstein Raaby med radioutstyr til Alta, og etablerte etterretningsstasjonen med kodenavn «Ida» på Elvebakken i en veibrakke. «Scharnhorst», som også hadde base i Kåfjorden, ble senket i Barentshavet 2. juledag 1943 og mannskapet på nær 2000 omkom. Ved nyttår 1943-1944 var «Tirpitz» ikke kampklar. 10. februar bombet sovjetiske fly Kåfjord og Isnestoften uten å forårsake særlig skade. I mars 1944 gikk «Tirpitz» for egen maskin. Den 3. april 1944 kl 6:30 ble «Tirpitz» angrepet av 38 Barracuda støttet av 150 jagerfly, og minst tre bomber traff skipet uten å slå hull i skroget, men det var betydelige skader ombord. SIS-agentene Knut Moe og Anton Arild ble i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om «Tirpitz» til London. 15. september ble skipet bombet av britiske fly som opererte fra sovjetiske flyplasser.[5] 15. oktober gikk «Tirpitz» for egen maskin 200 nautiske mil til Tromsø, og der ble «Tirpitz» 16. oktober slept til Håkøya ved Tromsø. Dette ble skipets siste sjøreise.[6]

Senkningen

Universal Newsreel om angrepet på «Tirpitz».
«Tirpitz», med bunnen opp.

Etter angrepet i Kåfjorden var skipet alvorlig skadet og trengte store reparasjoner, og sand og sten ble lagt under «Tirpitz» for å unngå senkning og kapseising.[7] Den britiske regjeringen var ikke fornøyd med at «Tirpitz» var skadd. For når skipet bare var skadd, kunne det i teorien repareres. Derfor ble det bestemt at skipet skulle senkes helt, og «Tirpitz» ble til slutt senket ved Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. 32 Avro Lancaster bombefly fra RAF 617. og 9. skvadron, utrustet med Barnes Wallis' tallboy-bomber, utførte bombingen kl 9:45 om morgenen. Flyene tok av fra Lossiemouth i Skottland kl 2 om natten, og kom overraskende da de fløy gjennom svensk luftrom og ut Balsfjorden mot Tromsø. Bombeflyene slapp 29 tallboy-bomber, av disse traff to skipet direkte og tre nestentreff.[8] 916 av mannskapet på «Tirpitz» omkom, 807 ble berget i land. Av dem som overlevde, ble 87 reddet ved at redningsmannskapene skar seg inn gjennom skutesiden.[9] Dette siste angrepet på «Tirpitz» skjedde samtidig som evakuerte fra Finnmark strømmet til Tromsø.[5]

Egil Lindberg var telegrafisten som sendte til London den første meldingen om senkningen fra senderen sin på Fylkessykehusets likhus i Tromsø. Mens han sendte meldingen, var tyskerne i gang med å bære inn omkomne fra Tirpitz i etasjen under Lindberg. 20. mars 1948 var det Lindberg i Tromsø radio som advarte E-tjenesten om at det opererte en ukjent sender lokalt. Signalene var så klare og tydelige at senderen måtte finne seg i Tromsø. Det var spionen Selmer Nilsen han var kommet på sporet av.[10] 

Major Heinrich Ehrler, det tyske flygeresset stasjonert på Bardufoss, ble stilt for krigsrett i Oslo fordi avdelingen han kommanderte, sviktet i å beskytte «Tirpitz». Ehrler ble beskyldt for å ha vært mer opptatt av å sikre seg 200 seire i luften fremfor å lede sin menn, og dømt til tre års Festungshaft («festningsarrest»), en straff med mer verdighet enn vanlig fengsel.[11] Senere samme vinter ble det lagt frem dokumentasjon for at mannskapet på Bardufoss ikke kjente til at «Tirpitz» var flyttet. Konklusjonen var at svikten skyldtes dårlig kommunikasjon mellom Kriegsmarine og Luftwaffe.[12]

Vraket av «Tirpitz» ble hugget opp etter krigen, og vrakrestene ligger utover et stort område på sjøbunnen. I 2014 ble vrakrestene etter «Tirpitz» og krysseren «Blücher» midlertidig fredet.[13]

Tirpitz-museet

Tirpitz Museum er et krigsmuseum som ligger i Kåfjord (Alta) og omhandler slagskipet Tirpitz. Museet har en av verdens største samlinger av Tirpitz-fotos, samt en omfattende samling av gjenstander fra Tirpitz.

Kuriosa

  • Opphuggingen av vraket tok over ti år, og fortsatt ligger rester igjen ved Håkøya.[14]
  • Etter krigen betalte Høvding Skipsopphugging 120 000 kroner for vraket av «Tirpitz». Oslo kommune kjøpte senere mange av de pansrede skipssideplatene, og bruker disse den dag i dag til å dekke hull i gatene i forbindelse med gravearbeid. «Tirpitz-platene» er like fine i dag som den gang, selv etter å ha blitt utsatt for Oslo-trafikken i mange år.[14]
  • En dekkstank fra «Tirpitz» ble i 2003 montert som rør for Daleelvas løp under en skogsvei i Kvæfjord i Troms.
  • Minnebautaen ved Tirpitz-museet i Alta er laget av altaskifer og står på en sokkel av en 12,5 cm tykk panserplate fra «Tirpitz». Platen måler 120 x 120 cm og veier ca. 1.400 kg.
  • Kjettingene som henger i Olavsgruva i Røros (1936–72) ved trappene til Bergmannshallen, er ankerkjettingene fra «Tirpitz».[15]
  • En ueksplodert granat fra Tirpitz ble funnet i en åker på Sjursnes i Ullsfjord under nybrottsarbeid høsten 1967. Granaten skal ha blitt avfyrt mot de britiske bombeflyene som angrep skipet den 29. oktober 1944 mens det lå i Tromsø. Etter at granaten var blitt uskadeliggjort, ble den montert på et monument i bygda.[16]
  • Undersøkelser av furutrær i forbindelse med klimaforskning har vist at trær i nærheten av «Tirpitz» ble sterkt hemmet i veksten grunnet gassutslipp som skulle skjule skipet fra allierte fly.[17]

Bilder

Referanser

  1. ^ Kristian Ottosen: Theta theta (s. 39-40), Universitetsforlaget, Oslo 1983, ISBN 82-00-06823-4
  2. ^ Kristian Ottosen: Theta theta (s. 41-2)
  3. ^ «Studenter fant britisk bombefly på havets bunn». Adresseavisen. 24. oktober 2014. Besøkt 14. mars 2017. 
  4. ^ «Arnfinn og Torbjørn så bombeflyet styrte i 1942». Adresseavisen. 25. desember 2014. Besøkt 14. mars 2017. 
  5. ^ a b Eikeset, Kjell Roger (1966-) (1998). Dramatiske tiår 1920-1964. Alta: Alta kommune
  6. ^ Garzke & Dulin, s. 268
  7. ^ Forsgren, Jan. "Sinking the Beast: The RAF 1944 Lancaster Raids Against Tirpitz" Fonthill Media, 2017.
  8. ^ NRK 2: «Tirpitz - Det siste slaget», vist 17. november 2014.
  9. ^ (de) Om Tirpitz på Schlachtschiff.com Arkivert 2008-05-22, hos Wayback Machine.
  10. ^ Kjell Fjørtoft: Spionfamilien (s. 193), Gyldendal pocket, Oslo 1987, ISBN 82-05-17046-0
  11. ^ https://www.luftwaffe.cz/ehrler.html
  12. ^ Hafsten, Bjørn: Flyalarm. Luftkrigen over Norge 1939-1945. Oslo: Sem & Stenersen, 1991.
  13. ^ «Pressemelding fra Riksantikvaren om den midlertidige fredningen av Blücher og Tirpitz, 19. desember 2014». Arkivert fra originalen 14. april 2015. Besøkt 7. april 2015. 
  14. ^ a b Her ligger «Tirpitz» 70 år etter, VG, 13.07.2013, lest 22.11.2014.
  15. ^ Ankerkjettingene fra «Tirpitz»
  16. ^ http://www.flickr.com/photos/oenilsen/2663836347/
  17. ^ Jonathan Amos BBC Science Correspondent, Vienna (11. april 2018). «Nazi legacy found in Norwegian trees». BBC. Besøkt 11. april 2018. «The relentless campaign to find and sink Germany's WWII battleship, the Tirpitz, has left its mark on the landscape that is evident even today. The largest vessel in Hitler's Kriegsmarine, it was stationed for much of the war along the Norwegian coast to deter an Allied invasion. The German navy would hide the ship in fjords and screen it with chemical fog. This "smoke" did enormous damage to the surrounding trees which is recorded in their growth rings.» 

Litteratur

  • David Brown: Die Tirpitz – Eine schwimmende Festung und ihr Schicksal, Bernard & Graefe Verlag, ISBN 3-7637-5987-5
  • Jochen Brennecke: Schlachtschiff Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0827-7
  • John Sweetman: Jagd auf die Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0814-5
  • Adalbert Brünner & Siegfried. Breyer: Schlachtschiff ' Tirpitz' im Einsatz. Ein Seeoffizier berichtet, Podzun-Pallas Verlag, 1993, ISBN 3-7909-0474-0
  • Mike J. Whitley: Schlachtschiffe des II. Weltkriegs, Motorbuch Verlag, 2003, ISBN 3-613-02289-3
  • Gerhard Koop/Klaus-Peter Schmolke: Die Schlachtschiffe der Bismarck-Klasse. Bernard & Graefe Verlag, Koblenz 1990, ISBN 3-7637-5890-9
  • Michael Tamelander: Tirpitz, kampen om Nordishavet. Spartacus, ISBN 9788243004153

Eksterne lenker

Advarsel: Standardsorteringen «Tirpitz» tar over for den tidligere sorteringen «Schlabrendorff, Fabian von».  Les mer…
Prozess WVHA der SS (1947-1948) Pohl-Frank-Fanslau-Loerner-Eirenschmalz-Sommer-Pook.jpg
Nürnbergprosessene var en serie rettssaker ført i Nürnberg i årene 1945 til 1949 mot politiske, økonomiske og militære ledere fra Det tredje rike. Den største og mest kjente var Nürnbergprosessen mot topplederne, som ble ført for Det internasjonale militærtribunal. Etter denne saken ble det ført tolv andre prosesser for et amerikansk militærtribunal (engelsk: subsequent Nuremberg War Crimes Trials eller Nuremberg Military Tribunals).[1]  Les mer…
  1. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn :0