Åpne hovedmenyen

Østfronten (andre verdenskrig)

andre verdenskrig i Sovjetunionen
Østfronten
Konflikt: Andre verdenskrig
EasternFrontWWIIcolage.png
Med klokken fra øverst til venstre: Sovjetisk Il-2 over Berlin, tyske Tiger I stridsvogner under slaget ved Kursk, tyske Stuka stupbombere på østfronten vinteren 1943–1944, drap av jøder av tyske Einsatzgruppen i Ukraina, Wilhelm Keitel undertegner den tyske kapitulasjonen, sovjetiske styrker under slaget om Stalingrad
Dato22. juni 1941 -
11. mai 1945
StedSentral-Europa og Øst-Europa
ResultatSovjetisk seier
Stridende parter
Aksemaktene:
Tyskland Tyskland
Italia Italia (til 1943)
Romania Romania
(til 1944)
Finland Finland
(til 1944)
Ungarns flagg Ungarn
Slovakia Slovakia
Kroatias Ustasa-flagg Den uavhengige staten Kroatia
Spania Den blå divisjon (til 1943)
Bulgaria Bulgaria (til 1944)
ROA chevron.svg Den russiske frigjøringsarméen
De allierte:
Sovjetunionen Sovjetunionen
Armia Krajowas flagg Polske hjemmearmé
Jugoslavia Jugoslaviske partisaner
Tsjekkoslovakia Tsjekkoslovakia
Romania Romania
(fra 1944)
Finland Finland
(fra 1944)
Flag of the Tuvan People's Republic (1933-1939).svg Tannu Tuva (til 1944)
Flag of the Bulgarian Homeland Front.svg Bulgaria (fra 1944)
Kommandanter og ledere
Nazi-Tyskland Adolf HitlerSovjetunionen Josef Stalin
Sovjetunionen Georgij Zjukov

Østfronten under andre verdenskrig var en kampfront gjennom Sentral- og Øst-Europa fra det tyske overfallet på Sovjetunionen 22. juni 1941 til Tysklands sammenbrudd 8. mai 1945. På sovjetisk side ble kampene på østfronten referert til som den store fedrelandskrigen (russisk: Великая Отечественная война), et begrep som ble brukt som mobiliserende element og med referanse til Napoleons felttog i Russland 1812, en krig som i sin tid ble omtalt som fedrelandskrigen (russisk: Отечественная война). Kampene på Østfronten er historiens største militære konfrontasjon og frontlinjen var på det meste over 6000 km lang.[1] Omkring halvparten av dødsfallene under andre verdenskrig var på Østfronten.[2] Tyskland og Sovjetunionen var hovedmotstandere. Sovjetunionen ble støttet av USA og Storbritannia, mens Tyskland ble støttet av allierte stater i sør og øst - flere av disse skiftet til alliert side i løpet krigen.

Holocaust, massedrap særlig på jøder, begynte samtidig med invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. Den første fasen av Holocaust, også omtalt som «geværkulenes holocaust» (engelsk: Holocaust by bullets, tysk: Holocaust durch Erschießung), foregikk i de erobrede områdene bak østfronten. Omfattende og systematiske drap på jøder begynte i Litauen dagen etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. Massakrer i de erobrede områdene fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør skjedde i hovedsak i regi av SS' Einsatzgruppen der drapskommandoene var bemannet av vanlige tyske politifolk, lokalt politi og lokal milits, til dels også av vanlige Wehrmacht-soldater og rumenske styrker.

Krigsskueplassen på østfronten var den største på land[1] i historien og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser. Dette gikk ut over sivilbefolkningen, men også de stridende parters soldater og landområder, samt industri og infrastruktur. Krigføringen på Østfronten var preget utbredt lovløshet og manglende etterlevelse av krigens folkerett. Bakgrunn for dette var i hovedsak det tyske regimets valg om «total krig» uhindret av folkerett og moral. Tyskland argumenterte med at Sovjetunionen ikke hadde akseptert Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 om krigens folkerett og at disse derfor ikke gjaldt på Østfronten. Sovjetiske politikere fremholdt både før og etter andre verdenskrig at disse konvensjonen bare var en «kodifisering» av allment aksepterte regler for krigføring. Sovjetunionen protesterte i løpet av krigen mot tyske brudd på folkeretten når det gjaldt behandling av krigsfanger og sivilbefolkning. Tyske myndigheter lot sovjetiske krigsfanger sulte i hjel fra sommeren 1941.

Kampene på østfronten varierte mellom en rekke store slag, lange framrykkinger, men også stillstand i lange perioder. Logistikkutfordringene var enorme og innebar at kampen var både mot fienden og mot vær- og terrengforhold, hvor kulde, varme, tørke og gjørme slet på utstyr og mannskaper, samtidig som de to partene kjempet om initiativet. Resultatet av kampene på østfronten under andre verdenskrig var avgjørende for den totale ødeleggelsen av det nasjonalsosialistiske Tyskland og etableringen av Sovjetunionen som en militær stormakt.

Innhold

BakgrunnRediger

Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev 2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha
Se også: Felttoget i Polen i 1939, Slaget om Frankrike (1940), Erobringen av Balkan

Det tyske angrepet på Sovjetunionen var politisk-ideologisk betinget. I motsetning til tilsvarende situasjon under første verdenskrig var ikke partene formelt i krig med hverandre da kamphandlingene startet, tvert i mot eksisterte Molotov–Ribbentrop-pakten, en ikke-angrepsavtale hvor Tyskland og Sovjetunionen hadde delt Polen og Baltikum mellom seg.

Militært sett var imidlertid situasjonen slik Schlieffenplanen hadde forutsatt under første verdenskrig, nemlig at kamphandlingene på vestfronten var over og Tyskland hadde kontroll over hele det vestlige europeiske kontinentet, inkludert Balkan.

Til tross for de enorme ressursene en visste at det ville kreve, var det tyske angrepet på Sovjetunionen motivert utfra behovet for å sikre nødvendige råvarer, selv om leveransene av disse ikke var truet på tidspunktet for angrepet, var de tross alt avhengige av andre. Men begrunnelsen for angrepet ble hele tiden holdt fram som politisk og ideologisk, både ønsket om å samle alle tysktalende innenfor det tyske riket, skaffe «livsrom» for tysk bosetting og ikke minst den ideologiske kampen mot kommunismen, som etter nasjonalsosialistisk tenkning var denne ideologiens største trussel.

På denne bakgrunn stolte ikke Adolf HitlerJosef Stalin og på at Sovjetunionen ville overholde ikke-angrepsavtalen. I tillegg ble angrepet legitimert ved at de slaviske folkene angivelig var mindreverdige i forhold til den ariske rasen, og utfra nasjonalsosialistisk, sosialdarwinistisk tenkning kunne da arierne ta seg til rette.

HolocaustRediger

Utdypende artikler: Holocaust og Holocaust i Litauen

Holocaust, massedrap særlig på jøder, begynte samtidig med invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. Den første fasen av Holocaust, også omtalt som «geværkulenes holocaust» (engelsk: Holocaust by bullets, tysk: Holocaust durch Erschießung), foregikk i de erobrede områdene bak østfronten. Det er mye som tyder på at invasjonen av Sovjetunionen var en utløsende faktor for holocaust.[3][4][5][6][7][8] Nazistene var besatt av ideen om å ødelegge den sovjetiske kommunismen, en ide som mange østeuropeere hadde til felles med nazistene. Nasjonalister i Latvia, Litauen, Hviterussland og Ukraina utnyttet den første tiden etter «frigjøringen» til å massakrere jøder som ble ansett som forbundet med bolsjevismen.[9] I ettertid, blant annet ved rettsoppgjøret, ble det vist til en Führerbefehl om utryddelse av jødene etter invasjonen av Sovjetunionen. Dersom en slik ordre faktisk ble gitt, var den trolig abstrakt og generell.[10] Det har også blitt henvist til en politiinstruks om å henrette jøder i partiet og statsapparatet, sabotører, propagandamakere, snikskyttere etc. Det er uklart om denne ordren fra Berlin utløste drapene på alle jøder.[5]

Omfattende og systematiske drap på jøder begynte i Litauen dagen etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941.[11][12] Massakrer i de erobrede områdene fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør skjedde i hovedsak i regi av SS' Einsatzgruppen der drapskommandoene var bemannet av vanlige tyske politifolk, lokalt politi og lokal milits, til dels også av vanlige Wehrmacht-soldater og rumenske styrker.[13][14][15][16] Drapsmetoden var først masseskyting og disse fulgte et relativt fast mønster: Jødene ble samlet sammen og skutt gruppevis i store, klargjorte groper. Det var ofte de dødsdømte selv som måtte grave massegravene og de ble til dels skutt på kanten av graven, dels måtte de selv legge seg ned blant likene.[17] SS var ikke fornøyd med skyting fordi det ikke var en rask nok eller hemmelig nok metode, og de tok i bruk gassvogner til avliving fra sent i 1941.[18]

Folkeretten og krigsfangeneRediger

Krigsskueplassen på østfronten var den største i historien og er kjent for sine grusomheter og massive ødeleggelser. Dette gikk ut over sivilbefolkningen, men også de stridende parters soldater og landområder, samt industri og infrastruktur. Krigføringen på Østfronten var preget utbredt lovløshet og manglende etterlevelse av krigens folkerett. Bakgrunn for dette var i hovedsak det tyske regimets valg om «total krig» uhindret av folkerett og moral. Tyskland argumenterte med at Sovjetunionen ikke hadde akseptert Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 om krigens folkerett og at disse derfor ikke gjaldt på Østfronten. Sovjetiske politikere fremholdt både før og etter andre verdenskrig at disse konvensjonen bare var en «kodifisering» av allment aksepterte regler for krigføring. Sovjetunionen protesterte i løpet av krigen mot tyske brudd på folkeretten når det gjaldt behandling av krigsfanger og sivilbefolkning.[19] Geneve-konvensjonen (artikkel 52) slo fast at ingen kunne på egne eller andres vegne frikjenne seg selv for grove brudd på konvensjonen.[20]

OKW utstedte 16. juni en ordre om behandling av sovjetiske krigsfanger. Ordren poengterte at bolsjevismen var tyskernes dødelige fiende og aktiv og passiv motstand skulle slås nådeløst ned. Ordren påpekte at Sovjetunionen ikke hadde signert Genève-konvensjonen av 1929 om behandling av krigsfanger. Ordren la til grunn at sovjetiske krigsfanger skulle settes i arbeid for den tysk krigsinnsatsen og disiplinære tiltak ikke skulle hindres av begrensninger fra Røde kors. Navneliste over krigsfanger skulle ikke utleveres og krigsfangene skulle ikke motta hjelp utenfra eller ha kontakt med hjelpeorganisasjoner. Overkommando utstedte ordre om at krigsfangene bare skulle få den dårligste maten og i praksis mindre enn det som var nødvendig for å overleve. Den tyske overkommandoen fastsatte 6. august 1941 retningslinjer for mat til krigsfangene: Fanger som arbeidet skulle få 2200 kcal, andre fanger skulle få 2040. I praksis fikk fangene mye mindre (300 til 700 kcal noen steder) og i noen områder døde fangene i stort antall i løpet av august.[21] Göring oppsummerte regimets syn i et møte med statsråd Backe 16. september da han uttalte at Tyskland ikke var forpliktet av noen internasjonale avtaler til å mate krigsfangene. Ifølge Göring var forpleining av fangene avhengig av at de kunne arbeide. Den tyske hærens rapporterte selv fra Stalag ved Lamsdorf i september at fangene spiste gress og blomster for å fylle magen, kannibalisme skal også ha forekommet. I leiren Molodecno var dødsraten 1 % daglig og slike dødsrater ble etter hvert typisk og forverret da vinterkulden kom.[21]:90

Overfallet på SovjetunionenRediger

 
Den tyske framrykkingen 21. juni
til 5. desember 1941:

██ til 9. juli 1941

██ til 1. september 1941

██ til 9. september 1941

██ til 5. desember 1941

Utfyllende artikkel:Operasjon Barbarossa

Hitler prioriterte å angripe Sovjetunionen i stedet for å gå til et amfibieangrepStorbritannia. Han tolket den intense britiske motstanden som at de kunne ha en hemmelig avtale med Stalin og at russerne skulle gå til angrep mens Tyskland var midt i en krevende landgang på De britiske øyer. Hitler var mer bekvem med en landkrig østover, men undervurderte hvor mye som måtte til for å knuse Sovjetunionen. De opprinnelige planene var at dette skulle være over på to-tre måneder, med angrep 22. juni skulle tyskerne etter planen ha god tid til å avslutte felttoget før vinteren kom. Den tyske militære ledelsen var skeptisk til Hitlers planer og realismen i disse.[trenger referanse]

Angrepet på Sovjetunionen begynte klokken 3 natten til søndag 22. juni 1941. Tyske soldater krysset grensen fra Øst-Prøyssen og det okkuperte Polen. Angrepet ble annonsert på tysk radio klokken 7 om morgenen. Innen solnedgang samme dag var tyske tanks 80 kilometer inne på sovjetisk område og infanteriavdelinger marsjerte opp til 50 kilometer daglig. Angrepet kom overraskende på sovjetiske styrker. Dagene før hadde det gått rykter om tysk angrep og en tysk desertør informerte 18. juni om angrepet. Allerede 10. juli trodde man på tyske side at seieren var bare noen dager unna.[22]

Med en styrke på 3,5 millioner mann, 3 350 stridsvogner, 250 selvdrevne kanoner, 7 184 kanoner og 600 000 kjøretøyer og 750 000 hester, i tillegg stilte Luftwaffe med 2 770 fly, gikk Tyskland til angrep over en meget bred front.[23] Samlet utgjorde dette 73 % av hærens styrke og 65 % av Luftwaffes.

De tyske styrkene var organisert i tre hovedenheter, leder av hver sin generalfeltmarskalk:

I begynnelsen gikk operasjonene i henhold til Hitlers planer. Dette skyldes flere forhold, blant annet den dårlige situasjonen innen befalkorpset i den Røde armé etter Stalins utrenskning i 1937 og at Stalin i sin paranoia ikke stolte på etterretningsmeldingene om den tyske styrkeoppbyggingen langs grensen. De tildels svake kommando- og kontrollsystemene innen Den røde armé medførte videre at de sovjetiske styrkene holdt seg passive overfor de framrykkende tyske styrkene, da det tok lang tid før de fikk ny ordre til erstatning for den stående ordren om å ikke gjøre noe som kunne provosere Tyskland.

Den raske framrykkingen medførte etter hvert problemer for tyskerne, da Blitzkrieg-strategien ikke hadde tatt høyde for de enorme forsyningsproblemer og infanteriets muligheter til å følge opp, som bruk av denne strategien over store landområder krevet. Slik fikk tyskerne en følelse av at de druknet i de enorme landområdene, og de sovjetiske styrkene kunne trekke seg tilbake opptil 1 000 km uten at dette fikk skjebnesvangre militære konsekvenser. Slik ble det etterhvert delvis mulig for de russiske styrkene å slippe unna mange av de store tyske knipetangsmanøvrene med styrkene intakt.

Nordlige frontavsnittRediger

Murmanskfronten og KirkenesRediger

Utdypende artikkel: Murmanskfronten

Helt i nord rykket tyske styrker inn fra Finnmark med sikte på å hindre Sovjetunionen å bruke den isfrie havnen i Murmansk for forsyninger fra vestlige land, i første rekke USA. Dette var slutthavnen for den omfattende konvoitrafikken under hele krigen, og helt avgjørende for den sovjetiske krigsevnen. Tilsammen seilte det 78 konvoier mellom august 1941 og mai 1945. De fleste av disse gikk til Murmansk og havnene omkring, men enkelte andre gikk videre til andre byer ved Kvitsjøen.[trenger referanse]

Det tyske angrepet i retning Murmansk møtte sterk motstand og ble stoppet allerede ved Litsadalen. Selv etter at tyskerne hadde kuttet den vitale, karelske jernbanelinjen mellom Kolahalvøya og det øvrige Russland, greide ikke tyskerne å erobre Murmansk, men bombet byen og store deler av denne ble ødelagt.

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 fikk Kirkenes rolle som forsyningshavn for tyske styrker på Murmanskfronten. Tyske styrker gikk til angrep Sovjetunionen gjennom Petsamo 29. juni 1941. Okkupasjonsmakten anla en rekke befestninger eller støttepunkter langs Finnmarskysten i tilfelle sovjetisk/alliert landgang. Utbyggingen av Høybuktmoen begynte i 1941, flyplassen spilte en rolle både ved angrep på konvoiene til Murmansk og ved kampene om Murmansk. Kirkenes hadde en viktig strategisk rolle som forsyningsbase for den tyske hæren og som støttepunkt for fly og marine. I og rundt Kirkenes var det reist brakkeleirer med plass til store styrker. Ved Hesseng-Bjørnelvdal var det lagret 9-12 måneders forsyninger for opp mot 100 000 soldater. Mye av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger. Tyske forsyninger kom i konvoi til Kirkenes og ble raskt angrepet av sovjetiske fly.[24] Under hele krigen ble steder i det nordlige og østlige Finnmark utsatt for heftige, sovjetiske bombeangrep, og mot slutten av krigen i Norge ble landsdelen hardt rammet.[25] Flyangrepene mot Kirkenes pågikk i tre år og ødela mesteparten av bebyggelsen i Kirkenes. Sovjetunionen ønsket å ramme tyske lagre og skipstrafikk for å hindre forsyninger å nå frem til fronten. ref name="Lunde" />[26][27]

FinlandRediger

Utfyllende artikkel: Den finske fortsettelseskrigen

Som et svar på det tyske angrepet startet russerne et bombardement av de finske stillingene i Finland 25. juni, og dette markerte innledningen på de krigshandlingene som på finsk side senere fikk navnet den finske fortsettelseskrigen, da disse krigshandlingene ble ansett for å være en fortsettelse av vinterkrigen. Finnene erobret tilbake de områder på Det karelske nes og i Øst-Karelen som landet måtte gi fra seg til Sovjetunionen etter vinterkrigen. Den finske framrykkingen stoppet da den nådde de tidligere grensene mellom Finland og Sovjetunionen som stammet fra før vinterkrigen. Carl Gustaf Mannerheim visste at Finland etter krigen måtte ha et ryddig forhold til Sovjetunionen og ønsket ikke å sette Finland i en posisjon hvor de permanent truet Leningrad og havnen der. I tillegg til disse selvpålagte restriksjonene, nektet den finske overkommandoen å delta i tyskernes bombing av Leningrad, og de beskjøt heller ikke byen fra land.

LeningradRediger

Utfyllende artikkel: Beleiringen av Leningrad

Allerede tidlig i september hadde den tyske Armégruppe Nord rykket nordover gjennom Baltikum og fram mot Leningrad, både fra Narva og rundt Ilmensjøen. 30. august ble jernbaneforbindelsen østover kuttet da den tyske hæren nådde elven Neva. Den 4. september begynte den tyske hæren å beskyte Leningrad med artilleri, og beleiringen av byen varte helt fra 8. september 1941 til 18. januar 1944. Under beleiringen kunne byen bare forsynes over sjøen Ladoga. Beleiringen førte til store militære tap og ekstreme lidelser blant sivilbefolkningen i byen. Hitler hadde bestemt at byen skulle utslettes etter at den ble inntatt, i et direktiv gitt 29. september 1941 befalte han at de tyske styrkene ikke skulle godta noe tilbud om kapitulasjon. De finske styrkene på Det karelske nes nektet å være med på bombardementet av byen.

Slaget om MoskvaRediger

Utfyllende artikkel: Slaget om Moskva

I juli hadde den tyske Armégruppe Sentrum rykket inn i Minsk, og allerede i august vant tyskerne det første slaget om Smolensk i perioden 10. juli10. september. Her møtte de tyske styrkene hard motstand, da byen ble ansett som «nøkkelen til Moskva». Ved å kontrollere Smolensk sikret tyskerne broer mellom elvene Daugava, Dnepr samt flere andre elver, noe som forenklet den videre framrykkingen. Det tok hele to måneder før tyskerne hadde nedkjempet Røde armé, og Armégruppe Sentrum måtte sette inn nesten halvparten av sine strategiske reserver (10 av 24 divisjoner).

Den tyske styrken som rykket fram mot Moskva kan ha vært sterk nok til å innta byen, men særlig frontavsnittet lenger sør var viktig for å sikre tilgangen på råvarer. Et direktiv fra Hitler av 21. august framhevet at det var viktigere å erobre Krim, Donetsbassenget og Kaukasusområdet før vinteren, enn å presse fram et angrep mot Moskva. Generaloberst Heinz Guderian ble derfor beordret sørover for å midlertidig slutte seg til Armégruppe Sør og sikre tysk erobring av Kiev 19. september, før Guderians styrker kunne vende tilbake til den opprinnelige angrepsstyrken i armégruppe Sentrum.

De fleste militærhistorikere mener at denne midlertidige dirigeringen sørover var en fatal strategisk feil, som gjorde at en avgjørende seier ved Moskva glapp, da den medførte ytterligere forsinkelser i forhold til den opprinnelige planen for angrepet mot den sovjetiske hovedstaden. Først 2. oktober 1941 kunne Armégruppe Sentrum under generalfeltmarskalk Fedor von Bock iverksette den endelige offensiven mot Moskva, med kodenavnet Operasjon Tyfon, hvor målet fortsatt var å erobre den sovjetiske hovedstaden før vinteren satte inn.

Tyskerne hadde framgang i de innledende fasene og møtte ikke sterk motstand før de sto rundt 120 kilometer fra byen. I begynnelsen av desember 1941 sto de tyske styrkene kun 30 kilometer fra Kreml, og det ble gjort forberedelser for å evakuere den sovjetiske ledelsen fra Moskva. Skulle Moskva falle ville industribyen Kujbysjev bli Sovjetunionens nye hovedstad.[28] På tross av framgangen var mannskapet utslitt og klarte ikke å rykke videre i møte med kraftig sovjetisk motstand. Den 5. desember ble de tyske styrkene angrepet av nymobiliserte styrker, samt uthvilte og veltrente sovjetiske styrker fra Sibir, godt rustet for vinterkrig. Disse styrkene hadde blitt trukket fra Sibir etter sovjetisk etterretning slo fast at Japan ikke ville angripe Sovjet i øst. Utover vinteren ble de tyske styrkene presset tilbake 100 til 250 kilometer, og presset på byen avtok. Slaget om Moskva er vanligvis ansett som et av de viktigste i krigen på østfronten, både fordi hovedstaden ble reddet og fordi tyskerne her ble slått for første gang i et av de største slag under krigen med over en million døde totalt.

Kampene i sør og om Krim og KaukasusRediger

Utfyllende artikler: Slaget om Sevastopol og Fall Blau

Armégruppe Sør hadde avansert gjennom Galicia og inn i Ukraina. Denne framrykkingen gikk imidlertid langsomt og led ganske store tap i stridsvognslaget ved Brodij 26. juni30. juni 1941. Med bare én åpen korridor mot Kiev under kontroll i midten av juli, rykket en kombinert tysk og rumensk styrke sørover mot Odessa. En pansergruppe rykket øst mot den østlige buktingen av elven Dnepr. Ved et stort slag ved byen Uman 15. juli8. august 1941 tok de tyske styrkene rundt 100 000 sovjetiske krigsfanger i en stor knipetangsmanøver.

Armégruppe Sør nådde fram til Krimhalvøya og den smale landforbindelsen Perekopeidet i september 1941. 24. september rykket de inn over dette neset og etter fem dagers bitre kamper hadde de etablert forsyningslinjer over det sårbare neset. 18. oktober rykket tyskerne videre og etter ytterligere 10 dager var de sovjetiske forsvarslinjene nedkjempet. 16. november var praktisk talt hele Krimhalvøya under tysk kontroll, bortsett fra byen Sevastopol og de nærmeste områdene. Den røde armé igangsatte en motoffensiv i et amfibieangrep over Kertsjsundet 30. desember og gjenerobret Kertsj. De gjorde også flere andre landgangsforsøk, men disse mislyktes. I mai 1942 gjenerobret tyskerme Kertsj. Etter mer enn åtte måneders beleiring og bombardement, måtte de gjenværende sovjetiske styrkene i Sevastopol overgi byen 4. juli 1942.

Etter at hele Krim var sikret, begynte den tyske Operasjon Blau 28. juni med målsetning om å sikre tilgangen av råvarer, særlig råolje fra Kaukasus og kull og malm fra Donetsbassenget, og ikke minst hindre den sovjetiske krigsindustrien tilgang på disse varene. I tillegg ønsket også Tyskland å legge press på de britiske posisjonene i Det nære østen (Iran og Irak).

Operasjonen gikk ikke etter den opprinnelige planen, særlig kjørte framrykkingen mot Stalingrad seg fast og endte med katastrofe i slaget om Stalingrad. Dette krevde alle de tyske ressursene, slik at framrykkingen videre sør stoppet opp.

Sovjetiske motangrep vinteren 1941/42Rediger

 
Sovjetiske motangrep vinteren1941/42
Utfyllende artikkel: Slagene ved Rzjev

Den røde armé fikk utover høsten og vinteren 1941 tilførsel av nye, uthvilte og velutstyrte styrker fra Sibir, som hadde blitt stående i Sibir under påvente av et eventuelt japansk angrep. Da dette ikke kom og spionen Richard Sorge kunne rapportere at Japan forberedte angrep i Stillehavet, ble disse styrkene overført til fronten i Europa og satt i kamp utenfor Moskva 5. desember 1941. De sovjetiske styrkene var nå, i motsetning til sine tyske motstandere, utstyrt og trent for vinterkrig.

De sovjetiske motoffensivene var kraftige, og 7. januar 1942 var de utslitte og forfrosne tyske styrkene blitt drevet tilbake mellom 100 og 250 km. I perioden 8. januar 1942 og helt fram til 22. mars 1943 var det en rekke forsøk på å erobre den tyske «lommen» ved Rzjev, også kjent som slagene ved Rzjev, før sovjeterne endelig lyktes og tyskerne trakk seg tilbake som et ledd i en større tilbaketrekning. Men de sovjetiske styrkene rykket til dels for fort fram, noe som førte til at også de etter hvert ble utmattet og led et betydelig nederlag i det andre slaget ved Kharkov (12.28. mai 1942). Den tyske framgangen og seieren ved Kharkov ble en viktig forutsetning for deres framrykking mot Stalingrad.

Stalingrad vinteren 1942/43Rediger

 
Sovjetisk framrykking vinteren 1942/43
Utfyllende artikkel: Slaget om Stalingrad

Endel av den tyske militære filosofi var å angripe der motstanderen minst ventet det, så raske framrykkinger kunne gjennomføres. Adolf Hitler anså et angrep på Moskva sommeren 1942 som altfor opplagt. Den tyske overkommandoen visste samtidig at tiden var i ferd med å renne ut; USA hadde blitt med i krigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor. Hitler ønsket å avslutte kampene på østfronten, eller i det minste redusere dem, før USA ble tungt involvert i krigen i Europa.

På grunn av dette ble nye offensiver i nord og sør vurdert. En offensiv mot den sørlige delen av Sovjet ville sikre kontrollen over det oljerike Kaukasus, samt elven Volga; en del av ryggraden for det sovjetiske transportsystemet i Sentral-Asia. En tysk seier i det sørlige Sovjet ville alvorlig svekke Sovjets krigsevne og dets økonomi. En annen ressurs Tyskland traktet etter i dette området var jordbruket.

Den tyske offensiven mot Stalingrad ble innledet 21. august 1942 og det ble en nådeløs kamp fra hus til hus, fra etasje til etasje: Byen ble skutt fullstendig i stykker, men det lyktes ikke de tyske styrkene å innta hele byen, til tross for at den geografiske plasseringen var slik at den favoriserte en angriper fra vest, i og med at den lå på vestsiden av elven Volga og forsvarerne slik ble liggende med ryggen mot elven og alle forsyningene måtte fraktes svært sårbart over denne. I midten av november fikk marskalk Georgij Zjukov godkjenning fra Stavka til en større motoffensiv, og brøt igjennom både nord og sør for byen. I slutten av november lyktes det Zjukov å lukke inne de 18 tyske divisjonene i en enorm knipetangsmanøver. Av de i alt 330 000 tyske soldatene som ble innringet, var bare 100 000 igjen da de tyske styrkene under feltmarskalk Friedrich Paulus kapitulerte rundt to måneder senere, 31. januar 1943. Ved kampene om Stalingrad besto så vidt over halvparten av Tysklands styrker av tyske soldater, resten var italienske, rumenske og ungarske.[1]

Etter fem og en halv måneders nådeløse kamper var det tyske nederlaget i Stalingrad fullstendig. I februar 1943 kunne derfor de sovjetiske styrkene rykke fram fra elven Don 500 km til vest for Stalingrad, gjeninnta Kursk 8. februar 1943 og Kharkov.

For å sikre de tyske posisjonene, ble det bestemt å forlate Rzjev og samle de tyske styrkene i det østlige Ukraina. Manstein gikk til motoffensiv 20. februar, og kjempet de sovjetiske styrkene tilbake til Poltava og videre tilbake til Kharkov mot slutten av mars. I en vellykket tysk motoffensiv, klarte de å ta tilbake Kharkov i det tredje slaget om Kharkov 16. februar15. mars, noe som blir regnet som den siste viktige strategiske tyske seieren på østfronten.

Kursk 1943Rediger

 
Slaget ved Kursk. Til venstre hele frontlinjen fra Østersjøen til Svartehavet før sommeroffensiven 1943 (feilaktig årstall 1941 angitt). Til høyre viser «lommen» ved Kursk
Utfyllende artikkel: Slaget ved Kursk

Slaget ved Kursk (tysk «Operation Zitadelle») utspant seg i perioden 4. juli20. juli 1943 og var det siste avgjørende forsøket fra de tyske styrkene på å gjenvinne initiativet på østfronten etter nederlaget ved Stalingrad. Men Den røde armé hadde god kjennskap til de tyske forberedelsene og etablerte dype forsvarsstillinger og samlet store styrker i reserve. Samtidig med at slaget pågikk kom den allierte landgangen på Sicilia 10. juli, og dette kan ha påvirket de tyske disposisjonene.

Dette ble et av historiens største panserslag, og sannsynligvis det luftslag i historien med de største tapene på én dag. Det kjente stridsvognslaget ved Prokhorovka var en del av slaget ved Kursk. De tyske styrkene klarte bare delvis å trenge gjennom de sovjetiske linjene, og etterhvert gikk de sovjetiske styrkene til motangrep. På tross av at Wehrmacht hadde planlagt en offensiv for å fjerne «lommen ved Kursk», klarte de sovjetiske styrkene ved sin motoffensiv å ta byene Orjol (5. august) og Belgorod, mens tyskerne mot slutten av august måtte oppgi Kharkov og ble presset bredt tilbake. Ved at Tyskland tapte slaget ved Kursk hadde Den røde armé initiativet resten av krigen. I tillegg viste slaget en krigføring i en skala tidligere ukjent i historien. Den sovjetiske slagplanen og gjennomføringen av den var mønstergyldig og er blitt et studieemne på krigsskoler.

Kursk var den siste store tyske offensiven på østfronten; resten av krigen var Wehrmacht begrenset til retrett og måtte nøye seg med å svare på sovjetiske offensiver. De tyske styrkene fortsatte å tilføre sovjetstyrkene store tap; men med en større befolkning, industriell produksjon og ikke minst amerikansk lend-lease våpenhjelp var det umulig å stoppe Den røde armé.

Tapet førte til at Hitler blandet seg stadig mer inn i de operative militære beslutningene og ble stadig mer detaljorientert. Stalin håndterte dette helt motsatt, etter denne triumfen kunne han trekke seg mer i bakgrunnen og stole på at Stavka tok de riktige beslutningene.

Slaget om SmolenskRediger

Utfyllende artikkel: Det andre slaget om Smolensk

Ved det andre slaget om Smolensk 7. august til 2. oktober 1943 lyktes Den røde armé å gjennomføre en avgjørende, offensiv operasjon og gjenerobre Smolensk, etter at denne byen hadde vært på tyske hender i mer enn to år. Den røde armé gjennomførte en offensiv ved Dnepr i august til desember, og samlet sett sørget de sterkere sovjetiske ressursene for at de tyske kreftene ble spredt for vidt omkring og tapte på det.

Slaget ved DneprRediger

Utfyllende artikkel: Slaget ved Dnepr

Den sovjetiske seieren ved Dnepr var kostbar for begge de to stridene partene, men førte til at de sovjetiske styrkene kom seg over det naturlige hinderet som den brede floden Dnepr var og kunne avansere mot Kiev, hvor kampene om byen stod i november og desember 1943 før den ble gjenerobret av de sovjetiske styrkene.

Tyske tilbaketrekningerRediger

 
Tysk tilbaketrekking gjennom hele Øst-Europa fra august 1943 til desember 1944
 
Frontutviklingen i 1945

Innen juni 1944 hadde sovjetiske styrker gjenerobret mesteparten av sitt territorium i henhold til grensene i 1938. Tyske styrker kontrollerte fortsatt vesentlige deler av det østlige Karelen til Onega-sjøen og elven Svir. De baltiske landene, Polen (som ble delt mellom Tyskland og Sovjetunionen i september 1939) og deler av Hviterussland var under tysk kontroll. Romania og Bulgaria var alliert med Tyskland. Allierte styrker hadde gått i land på Sicilia i juli 1943 og på det italienske fastlandet i september 1943. Innen juni 1944 var Italia sør for Roma kontrollert av allierte styrker. De allierte åpnet en tredje front på det europeiske fastlandet ved landgangen i Normandie 6. juni 1944.[29] Sommeren 1944 satte Sovjetunionen inn 300 divisjoner mot 200 tyske, mens Tyskland på høsten bare 100 divisjoner i felten.[30] I Hviterussland alene hadde Tyskland mistet over 25 divisjoner og 35 000 mann.[31] I løpet av juli 1944 var tyske styrker fordrevet fra Hviterussland.[32]

Churchill hadde lenge argumentert for at de allierte skulle bruke mer ressurser i Italia og gjøre en landgang på Balkan («the soft under-belly of Europe») med sikte på Wien og Budapest. Churchill fryktet også at Stalin skulle utnytte situasjonen til å styrke Sovjetunionens stilling i Øst-Europa. Amerikanske ledere holdt fast på sin strategi om å bruke sin materielle overlegenhet til å overvinne Wehrmacht i Frankrike og det vestlige Tyskland. Roosevelt hadde mindre mistillit til Stalins planer enn Churchill. Trolig forsto Stalin at han var gjennomskuet av Churchill og gikk derfor sterkt mot Churchills forslag. De allierte hadde avtalt hvordan Tyskland skulle deles. Tsjekkoslovakia med Praha skulle ifølge avtalen befris av sovjetiske styrker. Amerikanske styrkers fremrykning fra vest gikk raskere og ved krigens slutt trakk de seg tilbake til den avtalte linjen.[33]

Kamenets-PodolskRediger

Utdypende artikkel: Slaget ved Kamenets-Podolsk

Ved slaget ved Kamenets-Podolsk i mars-april 1944 gjorde de sovjetiske styrkene et mislykket forsøk på å ringe inn de tyske styrkene i området. Disse var på dette tidspunktet utmattet etter kampene ved Korsun-Sjevtsjenkivskyj-lommen og hadde derfor et stort behov for å hvile. Den sovjetiske styrken ble ledet av marskalk Georgij Zjukov, og den satte igang offensiven i slutten av mars 1944. Den 25. mars var den tyske styrken omringet og isolert.

Til tross for store vanskeligheter lyktes det de tyske styrkene å bryte ut av den sovjetiske innringingen og møte den tyske unnsetningsstyrken, bestående av to panser SS-divisjoner ved byen Buchach den 6. april. De fleste tyske soldatene unnslapp dermed innringingen, men de mistet en stor del av materiellet.

Operasjon BagrationRediger

22. juni 1944 iverksatte de sovjetiske styrkene en omfattende offensiv for å presse de tyske styrkene ut av Hviterussland og det østlige Polen, kalt operasjon Bagration. 1,7 millioner sovjetiske soldater - med en umåtelig overmakt av stridsvogner og fly - slo tilbake de rundt 800 000 soldatene i den tyske Armégruppe Sentrum, slik at denne enheten til slutt brøt sammen da offensiven sluttet 19. august. Da var Den røde armé nådd langt inn i de baltiske landene og sto ved Warszawa. Oppmuntret av at de sovjetiske styrkene stadig nærmet seg, åpnet den polske hjemmearméen 1. august Warszawaoppstanden som en del av en landsomfattende oppstand. Imidlertid stoppet sovjetstyrkene framrykkingen, og tyskerne knuste oppstanden, som endte i et blodbad.[34] I den frigjorte storbyen Lublin ble det opprettet en sovjetisk-vennlig provisorisk polsk regjering.[35] Ved Lublin fant sovjetiske styrker utryddelsesleiren Majdanek som var den første store utryddelsesleiren som ble befridd. General Petrenko fikk der tak i dokumenter med detaljer om Auschwitz og andre dødsleirer, deler av Majdaneks administrasjon ble også arrestert. SS lykkes bare delvis å fjerne sporene etter massedrapene i leiren og Majdanek er ved siden av Auschwitz den beste bevarte leiren.[36][37] Sovjetiske styrker nådde elven Wisła 26. juli 1944.[38]

Polen-BaltikumRediger

Utdypende artikkel: Warszawaoppstanden

Sovjetiske styrker nådde utkanten av Warszawa i slutten av juli og oppfordret over radio polske undergrunnsstyrker til å gjøre opprør mot den tyske okkupanten. Undergrunnsstyrkene under ledelse av Tadeusz Bór-Komorowski besto av omkring 40 000 personer og hadde nær kontakt med eksilregjeringen i London. Opprøret begynte 1. august.[39] Opprørerne holdt lenge en stor del av byen, men klarte i lengden å stå mot tyske styrker som brukte tunge våpen, stridsvogner og fly. Stalin motsatte seg amerikansk og britisk flybåren bistand til opprørerne via sovjetiske flyplasser. De sovjetiske styrkene ble stående på andre siden av elven mens opprørerne 3. oktober (etter to måneder) ga seg for overmakten.[40]

Videre utover høsten 1944 fortsatte de sovjetiske styrkene offensiven mot de baltiske landene, og nådde Østersjøen ved Memel 10. oktober, og ved årets utgang hadde de stort sett kontroll i dette området, bortsett fra en større tysk lomme i Kurland som holdt ut resten av krigen som Armégruppe Kurland.[trenger referanse] I løpet av september tok sovjetiske styrker kontroll over det meste av Latvia, Litauen og Estland.[41]

 
Det sovjetrussiske minnesmerke i byen Kienitz som minnes overgangen over Oder 31. januar 1945, foretatt av 2. Gardepanzerarmé og 5. Sjokkarmé.

BalkanRediger

Den røde armé innledet 29. oktober en offensiv i retning av Ungarn, og Budapest falt 13. februar 1945, og frigjorde hele Balkan.

Kong Mikael gjorde statskupp 20. juni 1944 og avsatte den fascistiske regjeringen. Sovjetisk styrker angrep Romania 20. august. Kong Mikael inngikk straks våpenhvile med Sovjetunionen og erklærte krig mot Tyskland, den tidligere allierte. Sovjetiske styrker omringet 16 tyske divisjoner inne i Romania og nådde Bukarest 31. august. Bulgaria hadde ikke vært i krig med Sovjetunionen som erklærte landet krig i 1944 og inngikk våpenhvile 8. september. Bulgaria erklærte så krig mot Tyskland på samme måte som Romania og stilte sine militære styrker under sovjetisk kommando. De tyske styrkene i Hellas og Jugoslavia var dermed i en utsatt stilling, og Tyskland begynte tilbaketrekning. Titos jugoslaviske partisaner rykket frem for å møte de sovjetiske styrkene og Tito inntok Beograd 19. oktober. Tito og hans partisaner hadde under hele okkupasjonen holdt en geriljaoperasjon i gang i det uveisomme terrenget.[42][38]

Budapest-offensivenRediger

 
Sovjetiske soldater som falt i kampene i Ungarn, januar 1945.

Utdypende artikkel: Slaget om Budapest

I 1944 da krigslykken hadde snudd for Tyskland og Den røde armé nærmet seg Ungarns grenser ville Miklós Horthy trekke Ungarn ut av alliansen med Tyskland. Tyske styrker besatte i mars 1944 Budapest og presset tyskerne da Horthy til å godta en regjering under den tyskvennlige Döme Sztójay. I august ba Horthy den moderate generalen Géza Lakatos om å danne en ny regjering.[43] Da sovjetiske styrker i oktober 1944 krysset grensen til Ungarn erklærte han at krigen var over for Ungarn.[44] Horthy ble tvunget til å trekke seg som riksforstander, arrestert og sendt til Bayern. Regjeringen ble avsatt og lederen for Pilkorset, Ferenc Szálasi, ble innsatt som statsminister.[45]

Horthy erklærte 15. oktober 1944 at Ungarn ønsket våpenhvile med Sovjetunionen. Horthy ble da avsatt og arrestert, og en nazistisk regjering under Szálasi innsatt. Tyske og ungarske styrker fortsatte kampene mot sovjetiske styrker i mange måneder. Tyskland og Sovjetunionen kontrollerte hver sin del av Ungarn som ble en slagmark og kampene raserte landet. Sovjetiske styrker under Malinovski nådde Budapest 30. oktober med 64 divisjoner. I løpet av desember var byen helt omringet og beleiret. Sovjetisk styrker inntok Budapest 12. februar 1945 etter beleiring av byen. I midten av april trakk de siste tyske styrkene seg ut av Ungarn.[46][47][48]:23 En betydelig del av de ungarske styrkene under generalene Miklós og Vörös gikk over til sovjetisk side og sluttkampene i Ungarn var til dels en borgerkrig. I Debrecen, i den sovjetisk-okkuperte delen, kom en nasjonalforsamling sammen 21. desember. General Béla Miklós dannet en regjering som erklærte krig mot Tyskland 31. desember.[49]

Wien-offensivenRediger

Wien ble inntatt av sovjetisk styrker 13. april få dager etter at de krysset grensen fra Ungarn.[50]

Wisła-Oder-offensivenRediger

 
Sovjetiske soldater kjører gjennom den frigjorte Łódź med en ISU-122 stormkanon.
Utfyllende artikkel: Wisła-Oder-offensiven

12. januar og fram til 2. februar 1945 gjennomførte den Røde Armé en stor offensiv vestover langs hele østfronten. Den tyske forsvarslinjen langs Wisła brøt sammen midt i januar.[48] Warszawa ble inntatt 17. januar og Danzig 30. februar.[51] Den 1. hviterussiske front under Sjukov frigjorde Łódź 19. januar og Bydgoszcz 23. januar. Den tredje pansebrigadearme under general Rybalko nådde Breslau 22. januar. Den første ukrainske front omringet Krakow som ble frigjort 19. januar. Auschwitz ble frigjort av sovjetiske styrker 27. januar, denne datoen ble Den internasjonale holocaustdagen. I løpet av 28-29. januar besatte sovjetiske styrker kullgruveområdet i Øvre Schlesien inkludert Katowice. Samtidig opprettet den første hviterussiske front og den første ukrainske front brohoder ved Oder mellom Frankfurt og Küstrin.[48] Den røde armé tok blant annet utgangspunkt i de to brohodene som var erobret på vestsiden av Wisła under Operasjon Bagration sommeren før, rykket videre vestover og nådde elvene Oder, som de krysset ved byen Kienitz den 31. januar 1945 og nådde også elva Neisse i Vest-Preussen. Ved Küstrin stod de nå bare 70 km fra Berlin. Fortsatt holdt tyskerne deler av Østersjøkysten («Østersjøbalkongen»), helt isolert fra omverdenen. Den tyske garnisonen i den østprøyssiske hovedstaden Königsberg holdt ut helt til 10. april. Utover i februar og mars 1945 inntok de sovjetiske styrkene også «Østersjøbalkongen» fram til Stettin; Danzig falt 30. mars.

Finland og FinnmarkRediger

 
Frontlinjer og tysk tilbaketrekning fra Lappland og Finnmark fra september 1944.

Våren 1944 hadde sovjetiske styrker overtaket ved fronten mot Finland og sovjetiske styrker erobret Det karelske neset og Viborg etter offensiv fra 9. juni 1944. Mannerheim ble 4. august valgt til president. Den tysk-finske alliansen opphørte 2. september og Finland var ifølge fredsbetingelsene med Sovjetunionen forpliktet til å sørge for at alle tyske styrker hadde forlatt landet innen 15. september. Etter kamper mellom tyske og finske styrker ved Torneå og Rovaniemi trakk de tyske styrkene seg unna. Hitler godkjente 3. oktober Operasjon Nordlicht og tilbaketrekningen fra finsk Lappland begynte midt i oktober. Tilbaketrekningene skjedde via Ivalo-Karasjok og Karesuando-Skibotn.[52] Finland undertegnet våpenhvileavtale med Sovjetunionen 4./5. september 1944 og dette avsluttet Den finske fortsettelseskrigen. Dette gjorde det klart at Tyskland måtte trekke styrkene ut av Finland da disse landene nå teknisk var i krig med hverandre. Dette medførte også tysk tilbaketrekning fra hele Murmanskfronten. Totalt var det en styrke på 200 000 soldater, tusenvis av krigsfanger, 20 000 kjøretøyer og 60 000 hester som skulle ut av Finland og Russland. Tyskerne iverksatte brent jords taktikk i alle områdene de trakk seg ut av i denne operasjonen, i Russland, Finland og Norge, for å hindre at de sovjetiske styrkene fikk tilgang på forsyninger.[trenger referanse] Fra høsten 1944 til april 1945 ble de tyske styrkene tvunget nordover i Finland og brukte den brente jords taktikk i deler av Uleåborgs län og i Lapplands län. Finske styrker rykket frem bak de tyske styrker nordover i Lappland og sent i november kom de finske styrkene til Inari og Utsjoki ved grensen til Norge. Først 27. april 1945 var de finske styrkene fremme ved Kilpisjärvi ved grensen til Norge og alle tyske styrker var presset ut av Finland.[53] Etter finsk kapitulasjon og tysk tilbaketrekning fra Finland risikerte de tyske styrkene på Murmanskfronten å bli omringet.[54]

Tidlig i oktober begynte tyske soldater å trekke seg fra Murmanskfronten via Kirkenes.[55] Fra tysk side ble Finnmark og Nord-Finland betraktet som ett område som måtte forsvares eller oppgis samlet. Rendulic forsto trolig at får å redde 20. bergarme måtte både mannskap og utstyr over på norsk side. Den tyske ledelsen regnet også med alliert invasjon i Nord-Norge.[56] General Rendulic fikk 3. oktober ordre om trekke de tyske styrkene ut av Finland og inn i Norge.[57]

Etter sovjetisk offensiv mot Øst-Finnmark i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Varangerhalvøya 26. oktober. Sovjetiske styrker rykket frem raskere enn ventet og tyske styrker forlot Kirkenes i all hast 25. oktober.[58] Tyske styrker trakk seg etappevis tilbake til sør for Lyngen i Troms fylke etter at tyske styrker ble fordrevet fra Finland. De fleste tyske soldater forlot Finnmark til fots. Sovjetiske styrker nådde Tana 8. november og stanset fremrykkingen der.[52]

Det endelige tyske nederlagetRediger

 
Den militære situasjonen i Europa ved det tyske sammenbruddet
Utfyllende artikkel: Slaget om Berlin

Til sluttkampene om Berlin hadde tyskerne knapt reserver igjen. Forsvarerne var en sammensatt styrke på rundt en million mann, bestående av en blanding av regulære soldater, godt tilårskomne menn i militsen Volkssturm og tvangsutskrevne ungdommer i Hitlerjugend helt ned i 14-årsalderen. Mange av dem manglet våpen og ble bare utstyrt med så mange Panzerfaust de kunne bære. Den sovjetiske styrken var overlegen på alle områder. De sovjetiske styrkene på totalt 2,5 millioner soldater ble i felt ledet av marskalkene Konstantin Rokossovskij (gjennom Pommern i nord), Georgij Zjukov (i midten) og Ivan Konev (gjennom Schlesien i sør).

Ved Torgau ved Elben sør for Magdeburg møttes amerikanske og sovjetiske soldater første gang 25. april.[59]

16. april startet sovjeterne offensiven mot Berlin. Strategien var å sirkle inn byen ved at Konevs styrker fra sør og Rokossovskijs styrker fra nord skulle møtes vest for byen, mens Zjukov skulle presse de tyske forsvarslinjene fra øst. Josef Stalin spilte de sovjetiske marskalkene ut mot hverandre og skapte en konkurransestemning mellom Zjukov og Konev om hvem som først kunne innta selve byen. Stalin krevet at Den røde armé skulle ha inntatt Berlin til feiringen av 1. mai. Først i slagets siste faser sendte Stalin og Stavka ut klare ordrer om hvilke enheter som skulle gjøre hva. 25. april hadde Zjukovs og Konevs styrker omringet Berlin. Til slutt var det Zjukov som fikk æren av å innta byens sentrum og riksdagsbygningen, mens Konev inntok de sørlige bydeler. Rokossovskij klarte ikke å bryte gjennom den tyske fronten ved nedre Oder før 26. april, og hans styrker deltok ikke i slaget om Berlin.

30. april begikk Hitler selvmord. 2. mai kapitulerte de tyske styrkene i byen, selv om spredt skyting forekom flere dager etterpå. Etter Hitlers selvmord forsøkte Flensburg-regjeringen å styre Tyskland.

Fra slutten av april 1945 fortsatte kamphandlingene vesentlig på østfronten; på vestfronten foregikk nå bare mindre kamper. På sørfløyen - i Tsjekkoslovakia og Sørøst-Tyskland - gjorde styrkene til SS-generalen Ferdinand Schörner hard motstand etter å fått betydelige forsterkninger fra armégruppen lenger nord. Dette skyldtes at Hitler feilaktig trodde sovjeterne ville sette inn hovedoffensiven mot Praha, ikke mot Berlin. Således holdt tyskerne Breslau som pinnsvinstilling til 8. mai. Etter Berlins fall trakk de tyske styrkene seg vestover for å overgi seg til vestmaktene og unngå sovjetisk fangenskap. Rundt 100 000 skal ha kommet seg gjennom. For vestmaktene var dette et problem, både med deres forpliktelser overfor en alliert, og med å håndtere en så stor flyktningstrøm. Tyskerne kapitulerte betingelsesløst på samtlige fronter 7.8. mai. Danmark var tyskkontrollert helt til kapitulasjonen og flyktninger fra østfronten omkring Østersjøen ble innkvartert der.

TsjekkoslovakiaRediger

Utdypende artikkel: Praha-offensiven

Etter Slaget om Berlin var Böhmen og Mähren fortsatt kontrollert av store tyske styrker. De første dagene i mai ble 1,7 millioner soldater fra den røde armé sendt sørover fra Berlin og Dresden mot Praha. Sovjetiske styrker (forsterket med rumenske enheter) som blant annet hadde inntatt Bratislava 4. april og Brno 26. april rykket også nordvestover gjennom Mähren mot Praha. Denne styrken fra sørøst besto i hovedsak av to sovjetiske armégrupper (den andre og fjerde ukrainske front). Planen var å omringe Praha og dessuten hindre gjenværende tyske soldater i å overgi seg til amerikanske styrker.[60] De siste større kampene på østfronten sto om Praha 5.-11. mai i forbindelse med Praha-offensiven. Kampen om Praha og det sentrale Böhmen pågikk til dels etter at Tyskland hadde kapitulert 8. mai. Slaget ble også utkjempet samtidig med et større folkelig opprør i Praha i dagene 5.8. mai. Byen Praha ble endelig frigjort som en følge av denne offensiven. Samtidig forsøkte fortsatt avdelinger av Schörners styrker å slå seg vestover for å overgi seg til vestmaktene.[trenger referanse] Noen tusen tyske soldatene nådde de amerikanske sperringene, og de fleste ble senere overlatt til den røde armé. Omkring 600 000 tyske soldater ble tatt til fange av den røde armé.[60] Kampen om Praha var de siste store krigshandlingene i Europa. De sovjetisk styrkene møtte General Pattons hær ved Pilsen 11. mai.[61]

Flyktninger og fordrevneRediger

 
Flyktninger i Østpreussen, 1945

I sluttfasen av, og etter, krigen ble millioner av tyske borgere eller etniske tyskere utenfor dagens tyske og østerrikske grenser fordrevet eller tvunget til å flytte til Tyskland og Østerrike. Tyskere ble fordrevet fra de tidligere østre territoriene til Tyskland. Disse områdene ble avstått til Polen og Sovjetunionen etter krigen. Fordrivelsene skjedde også fra områder som var annektert og okkupert av Nazi-Tyskland. Det gjaldt daværende Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Nord-Jugoslavia, og andre stater i Sentral- og Øst-Europa.

Fordrivelsene og forskyvningene skjedde i tre noe overlappende faser: den første var den spontane flukten og evakueringen av tyskere under foran den fremrykkende sovjetiske røde armé mellom midten av 1944 og starten av 1945.[62] Den andre fasen var den uorganiserte fordrivelsen av etniske tyskere etter Wehrmachts tap. Den tredje fasen var den organiserte utvisningen etter de alliertes enighet i Potsdam[62], som avgrenset Sentral-Europas etterkrigsgrenser, og godtkjente «ordnede og humane» utvisninger av etniske tyskere fra Polen, Tsjekkoslovakia, og Ungarn.[63]

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Det 20. århundre. Oslo: Aschehoug. 1993. s. 54. ISBN 8203170366. 
  2. ^ Taylor, Alan (18. september 2011). «World War II: The Eastern Front». The Atlantic (engelsk). Besøkt 5. februar 2019. 
  3. ^ Snyder, T. (2012). The causes of the Holocaust. Contemporary European History, 21(2), 149-168. «Physical extermination was already German policy well before Auschwitz became the extermination facility with which we are familiar. Whether or not there was a camp at Auschwitz the Holocaust would have happened; indeed most of it happened before the major gas chambers at Birkenau were even on line; the same cannot be said about the German invasions of Poland and the Soviet Union – without these, the Holocaust is inconceivable.»
  4. ^ Bruland, Bjarte (2008). Det norske Holocaust. HL-senteret. ISBN 9788299750394. 
  5. ^ a b Matthäus, J. (2007). Controlled escalation: Himmler's men in the summer of 1941 and the Holocaust in the occupied Soviet Territories. Holocaust and Genocide Studies, 21(2), 218-242.
  6. ^ (www.dw.com), Deutsche Welle. «The Odessa massacre: Remembering the 'Holocaust by bullets' | DW | 22.10.2018». DW.COM (engelsk). Besøkt 24. november 2018. 
  7. ^ Beorn, W. W. (2017). The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990. German History, Volume 35, Issue 4, Pages 666–668.
  8. ^ «Online Exhibition — United States Holocaust Memorial Museum». www.ushmm.org (engelsk). Besøkt 24. november 2018. 
  9. ^ Breitman, R. (1991). Himmler and the'Terrible Secret'among the Executioners. Journal of Contemporary History, 26(3), 431-451.
  10. ^ Büchler, Y. R. (2003). “Unworthy Behavior”: The Case of SS Officer Max Täubner. Holocaust and Genocide Studies, 17(3), 409-429.
  11. ^ Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26. «Lithuanian Jews were among the first victims of the Holocaust and likewise their German executioners among the first perpetrators. Konrad Kwiet thus views Lithuania as an Ideal case study for the organization and implementation of the Final Solution after the onset of Operation Barbarossa. In this broadly conceived artide, he examines both local and German killing initiatives, the chain of command for the Nazis' murderous policies, the role of antisemitic propaganda and the Judeo-Bolshevik myth, and finally the psychological effects on both the Jewish victims and their German killers.»
  12. ^ Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.
  13. ^ Rozett & Spector (2013) s. 51
  14. ^ Solonari, V. (2002). From silence to justification?: Moldovan historians on the holocaust of bessarabian and transnistrian jews. Nationalities Papers, 30(3), 435-457. «Mass murder of local Jews accompanied the “liberation” of Bessarabia and Northern Bukovina in 1941 by Romanian and German troops. Most remaining Jews were incarcerated in ghettos and concentration camps and deported to Transnistria by the Romanian authorities, where about half of them died. In addition, the Romanians liquidated at least 130,000 Jews from Transnistria between 1941 and 1944, which brought the total number killed outright or dead through inhumane treatment to some 250,000. This makes Transnistria one of the worst sites of the Holocaust in Europe, and Romania’s contribution to this tragedy quite outstanding.»
  15. ^ Hamot, G. E., Lindquist, D. H., & Misco, T. J. (2007). Breaking Historical Silence through Cross–Cultural Collaboration: Latvian Curriculum Writers and United States Holocaust Memorial Museum Fellows. Educational Studies, 42(2), 155-173.
  16. ^ Fischel, J. (1998). The Holocaust. Greenwood Publishing Group.
  17. ^ Schneider, G. (1979). Journey into terror: story of the Riga Ghetto. Ardent Media.
  18. ^ Rozett & Spector (2013)
  19. ^ Ginsburgs, G. (1960). Laws of war and war crimes on the Russian front during World War II: The Soviet view. Soviet Studies, 11(3), 253-285. « It is now quite definitely established that the chief, and perhaps the only real, reason why the traditional laws of warfare were not at all adhered to in the conduct of military hostilities on the Russian front lies in the conscious and premeditated decision of the Führer and his entourage to wage in that area a 'total' war of annihilation and extermination, wholly unhampered by even the most elementary considerations of international law and morality. The determining factor behind the general lawlessness of the military activities on the East European front was thus wholly a political one, originating in Hitler's racial ideology. (…) June I941 it [Sovjetunionen] had only adhered to the I8 October 1907 Hague Convention for the adaptation of the principles of the Geneva Convention to maritime warfare; the 17 June I935 Geneva Protocol prohibiting the use in war of asphyxiating, poisonous and other gases and of bacteriological methods of warfare; and the 27 June 1929 Geneva Convention regarding the amelioration of the condition of wounded and sick in armies in the Field.»
  20. ^ Heaton, Colin D. (2008). Occupation and Insurgency: A Selective Examination of the Hague and Geneva conventions on the Eastern Front. New York: Algora Publishing. 
  21. ^ a b Megargee, Geoffrey P. (2006). War of Annihilation: Combat and Genocide on the Eastern Front, 1941. Lanham: Rowman & Littlefield. 
  22. ^ Bethell, Nicholas (1979). Storm på Sovjetunionen. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  23. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1993. s. 54. ISBN 8203170366. 
  24. ^ Lunde, Aage med bidrag av Povl Simonsen og Ørnulv Vorren: Sør-Varangers historie. Utgitt av Sør-Varanger kommune, 1979.
  25. ^ Da tyskerne svidde av Kamøyvær, Skarsvåg og Gjesvær Lofotposten, 31.10.2014.
  26. ^ Fjørtoft (1984), s. 18.
  27. ^ Rødder (1990), s. 170.
  28. ^ Andrew Nagorski: The Greatest Battle, 2007, s. 165-166
  29. ^ Christensen (1979) s. 378-385
  30. ^ Christensen (1979) s. 396
  31. ^ Salisbury (1979) s. 172.
  32. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1993. s. 61. ISBN 8203170366. 
  33. ^ Christensen (1979) s. 398
  34. ^ Christensen (1979) s. 397
  35. ^ Salisbury (1979) s. 172, 184.
  36. ^ Orbach, D., & Solonin, M. (2013). Calculated Indifference: The Soviet Union and Requests to Bomb Auschwitz. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 90-113.
  37. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105564. 
  38. ^ a b Det 20. århundre. Oslo: Aschehoug. 1993. s. 62. ISBN 8203170366. 
  39. ^ Schwonek, M. R. (2008). Gen. Kazimierz Sosnkowski's Order of the Day No. 19. Journal of Slavic Military Studies, 21(2), 364-376.
  40. ^ Christensen (1979) s. 395
  41. ^ Christensen (1979) s. 396
  42. ^ Christensen (1979) s. 396
  43. ^ Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn Lundstrom
  44. ^ Sulyok, Vince (14. januar 2019). «Miklós Horthy». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 9. februar 2019. 
  45. ^ Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie. Aschehoug. s. 343. ISBN 8203171699. 
  46. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1993. s. 61. ISBN 8203170366. 
  47. ^ Christensen (1979) s. 397
  48. ^ a b c Piekalkiewicz, Janusz (1988). Annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105769. 
  49. ^ Vogel (1948) s. 166.
  50. ^ Christensen (1979) s. 397
  51. ^ Christensen (1979) s. 397
  52. ^ a b Gamst, Thorbein (1984). Finnmark under hakekorset: "Festung Finnmark". Arendal: Agdin. ISBN 8273600009. 
  53. ^ Alamäki, Yrjö: Finland ut av krigen - men med smertefulle virkninger. Ottar, nr 4/1994 (hefte nr 202), utgitt av Tromsø Museum.
  54. ^ Krigens dagbok (1984), s. 425
  55. ^ Fjørtoft (1984), s. 21-22.
  56. ^ Fjørtoft (1984), s. 24-25.
  57. ^ Krigens dagbok (1984), s. 460
  58. ^ Rødder (1990), s. 179.
  59. ^ Christensen, Chr. A.R. (1979). Vår egen tid. [Oslo]: Cappelen. s. 398. ISBN 8202041090. 
  60. ^ a b Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488. 
  61. ^ Thomas, N. (2013). World War II Soviet Armed Forces (3): 1944–45. Bloomsbury Publishing.
  62. ^ a b Gibney, Matthew J.; Hansen, Randall (2005). Immigration and Asylum: From 1900 to the Present. Santa Barbara, Calif.: ABC-CLIO. s. 197–98. ISBN 1-57607-796-9. 
  63. ^ «Agreements of the Berlin (Potsdam) Conference, 17 July – 2 August 1945». PBS. Besøkt 29. august 2009. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger