Wikipedia

Sultplanen

Sultplanen (tysk: der Hungerplan; der Backe-Plan) var en plan utarbeidet av tyske byråkrater under andre verdenskrig for å beslaglegge mat fra Sovjetunionen og gi det til tyske soldater og sivile. Planen forutsatte folkemord ved utsulting av millioner av sovjetiske borgere etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 og var en del av Generalplan Ost. Tankegangen bak sultplanen var at Tyskland ikke var selvforsynt med mat, for at Wehrmacht skulle kunne føre krig, og at nazistene samtidig kunne beholde den tyske befolkningens støtte var mat fra erobrede nødvendig. Planen skapte hungersnød hvor millioner av mennesker døde.

Beleiringen av Leningrad, sultplanen i praksis
Foto: George Shuklin

Planen la grunnlaget for å beslaglegge mat fra sovjetisk Ukraina, og det påfølgende folkemord ved sult ble beskrevet i flere dokumenter. Blant de var ett som senere ble kjent som «Görings grønne folder», som anslo mellom 20 til 30 millioner døde russere som et resultat av «militære operasjoner og krise i matforsyningen».

Planen rediger

 
Herbert Backe, mannen bak sultplanen
Foto: Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-J02034 / CC-BY-SA 3.0

Mannen bak sultplanen var Herbert Backe.[1] Sammen med andre, blant de leder for SS, Heinrich Himmler, ledet Backe en gruppe tyske politikere som ville sikre Tysklands matforsyninger. Sultplanen kan ha blitt vedtatt omtrent så snart som Adolf Hitler uttrykte sin hensikt om å invadere Sovjetunionen i desember 1940. Den 2. mai 1941 var planleggingen langt fremskredet, og var klar for diskusjon mellom de sentrale ministeriene og Oberkommando der Wehrmachts (OKW) økonomiske kontor, ledet av general Georg Thomas. Manglende sovjetisk kapasitet for jernbanetransport, dårlige veier og mangel på drivstoff, betød at Wehrmacht selv måtte sørge for mat ved å skaffe det lokalt i områdene de erobret i den vestlige delen av Sovjetunionen.[1] Et møte den 2. mai 1941 mellom sekretariatene ansvarlig for planlegging av logistikk for invasjonen av Sovjetunionen, så vel som andre høytstående tyske politikere, ledende statstjenestemenn og offiserer inkluderte i sin konklusjon:

 1.) Krigen kan bare fortsettes om hele Wehrmacht får sin mat fra Russland i krigens tredje år.

2.) Hvis vi tar hva vi trenger fra landet, er det ingen tvil om at titalls millioner mennesker vil dø av hungersnød.[2] 

Referatene fra møtet viser tysk planlegging for okkupasjonen av Sovjetunionen. De viser en bevisst avgjørelse om liv og død for store deler av den lokale befolkningen som en logisk, uunngåelig utvikling.[3] Tre uker senere, den 23. mai 1941, ble økonomiske retningslinjer for den forestående invasjonen lagt frem av Hans-Joachim Rieckes jordbruksseksjon av den økonomiske staben for østfronten, som hadde direkte ansvar for økonomisk og landbruksmessig utbytting av de forestående okkuperte sovjetiske områdene:

 Mange titalls millioner mennesker i dette landet vil bli overflødige og vil dø eller må emigrere til Sibir. Forsøk på å redde befolkningen fra døden gjennom hungersnød ved overskuddslagre fra svartjordområdet […] hindrer Tysklands mulighet for å holde ut inntil krigens slutt.

[note 1][4] 

Det antatte overskuddet av matkorn i Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk var sentralt i visjonen om et «selvforsynt» Tyskland. Hitler hadde selv slått fast at Tyskland trengte «Ukraina, så ingen igjen kan sulte oss ut som under den siste krigen».[5] Ukraina produserte ikke nok matkorn til å kunne løse Tysklands problem.[6] Å fjerne landbruksoverskuddet i Ukraina for å fø Tyskland krevde følgende tiltak:

  1. utryddelsen av hva det tyske regimet anse som overflødig befolkning (jøder, og befolkningen i store ukrainske byer som Kiev, som ikke mottok noen forsyninger;[7]
  2. ekstrem reduksjon av rasjoner for ukrainere i gjenstående byer; og
  3. reduksjon av mat konsumert av bondebefolkningen.[1]

Under diskusjonen av planen, bemerket Backe at Sovjet hadde en «overskuddsbefolkning» på mellom 20 og 30 millioner. Hvis den delen av befolkningen ble avskåret fra mat, kunne maten brukes for det invaderende Wehrmacht og den tyske befolkningen. Industrialisering hadde ført til en bybefolkning på mange millioner i Sovjetunionen. Store lidelser blant den sovjetiske befolkningen ble ansett som sannsynlig, med titalls millioner døde i det første året av den tyske okkupasjonen. Nøye planlagt utsulting skulle være en del av den tyske invasjonen, og de tyske planleggerne trodde at angrepet på Sovjetunionen ikke kunne lykkes uten.[8][1][9] Ifølge Gesine Gerhard, så tyske landbrukseksperter sultplanen som en løsning på den europeiske matkrisen og en metode for å utrydde den «uønskede» sovjetbefolkningen.[10]:46

Sultplanens effekt rediger

Sultplanen forårsaket døden for millioner av innbyggere i de tysk-okkuperte områdene i Sovjetunionen.[11] Historikeren Timothy Snyder anslår at «4,2 millioner sovjetiske borgere (for det meste russere, hviterussere og ukrainere) [ble] ble sultet ut av de tyske okkupantene i 1941–1944»".[12] Blant ofrene var mange sovjetiske borgere med jødisk bakgrunn, som tyskerne tvangsforflyttet til gettoer, og sovjetiske krigsfanger i tysk fangenskap.[1] Det var forbudt for sovjetiske borgere med jødisk bakgrunn å kjøpe egg, smør, melk, kjøtt eller frukt.[13] De såkalte rasjonene for sovjetiske borgere med jødisk bakgrunn i Minsk og andre byer kontrollert av armégruppe sentrum var ikke mer enn 420 kalorier (1 800 kJ) om dagen. Titusenvis av sovjetiske borgere med jødisk bakgrunn døde av sult og sult-relatert sykdom vinteren 1941–1942.[14]

 
Nakne og utsultede sovjetiske krigsfanger i Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir

De mest troverdige tallene for dødsraten blant sovjetiske krigsfanger i tysk fangenskap viser at 3,3 millioner døde, av totalt 5,7 millioner tatt til fange mellom juni 1941 og februar 1945, de fleste av dem direkte eller indirekte av sult.[15] Av disse 3,3 millionene, så hadde 2 millioner allerede omkommet i begynnelsen av februar 1942.[16] Det enorme antallet omkomne var resultatet av overlagt politikk for utsulting av de sovjetiske krigsfangene. De tyske planleggerne hadde anslått å fange, og derved måtte gi mat til opp mot to millioner fanger innen de første åtte ukene av krigen, altså omtrent det samme som under slaget om Frankrike i 1940.[17] Antallet franske, belgiske og nederlandske krigsfanger som døde i tysk fangenskap var ekstremt lavt sammenlignet med antallet døde blant sovjetiske krigsfanger.

Til tross for den ekstreme dødsraten blant sovjetiske krigsfanger, som utgjorde hoveddelen av ofre for sultplanen, så ble planen aldri fullstendig iverksatt grunnet svikt i det tyske felttoget.[1] Historikeren Alex J. Kay skrev: «hva man her har å gjøre med er planen for et program med massemord uten sammenligning i moderne historie» [note 2][18] Bortsett fra isolerte tilfeller manglet de tyske styrkene mannskap for å kunne iverksette en matblokade av de sovjetiske byene, de klarte heller ikke å konfiskere maten. Tyskerne klarte å supplere sine kornlagre i betydelig grad, særlig fra lagre i det fruktbare Ukraina, og avskjære sovjeternes tilgang til dem. Det førte til omfattende sult i Sovjetkontrollerte områder, mest drastisk i beleiringen av Leningrad, hvor om lag en million mennesker døde.[19] Tyskerne forsøkte også å sulte ut Kiev og Kharkiv i det tysk-okkuperte Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikken..[20] Under den tyske okkupasjonen døde om lag 80 000 av innbyggerne i Kharkiv av sult.[21] Mangelen på mat førte også til utsulting av tvangsarbeidere og innsatte i konsentrasjonsleirer i Tyskland.

Hungersnød i andre tysk-okkuperte områder rediger

 
Tiggende barn i tysk-okkupert Warszawa
Foto: Deutsches Bundesarchiv, N 1576 Bild-003 / Herrmann, Ernst / CC-BY-SA 3.0

Sultplanen, rettet mot befolkningen i Sovjetunionen, var unik, tyske okkupasjonsstyrker utarbeidet ingen tilsvarende plan mot innbyggerne av andre områder okkupert av Tyskland.[22] Sult fant sted i andre deler av tysk-okkupert Europa, som i Hellas (over 300 000 grekere døde av sult) og i Polen (Generalguvernementet). I motsetning til i Sovjetunionen så led den polske befolkningen med jødisk bakgrunn i ulike gettoer, særlig Warszawagettoen, men også andre polske borgere var utsatt for utsulting. Raul Hilberg anslo at «i hele det okkuperte Polen døde 500 000 til 600 000 jøder i gettoer og arbeidsleire», delvis grunnet sult.[23] Tidlig i 1943 anslo Hans Frank, den tyske guvernøren i Polen, at tre millioner polakker ville sulte som et resultat av planen. I august ble forsyningene av matkorn til Warszawa stoppet. Kun den uvanlig gode avlingen i 1943 og tyske nederlag på østfronten i 1944 reddet Polen fra hungersnød. Vest-Europa hadde tredjeplass i redistribuering av mat, Tyskland mottok mat fra Frankrike og andre okkuperte land i vest, men disse ble aldri utsatt for folkemord-lignende utsulting som i Sovjetunionen. Rundt 22 000 nederlendere døde i hungersnøden i Nederland 1944-1945, som en følge av tysk blokkering av transport av mat inn i landet.[24]

Sommeren 1941 fikk den tyske minoriteten i Polen 2 613 kilokalorier (10 930 kJ) per dag, mens polakker mottok 699 kilokalorier (2 920 kJ) og polske borgere med jødisk bakgrunn i gettoer fikk 184 kilokalorier (770 kJ).[25] Rasjonen til de polske borgerne med jødisk bakgrunn ga kun 7,5 % av daglig behov, andre polske borgeres rasjon kun 26 %. Bare rasjonene til polske borgere med tysk bakgrunn var tilstrekkelig daglig kaloribehov.[26]

Fotnoter rediger

  1. ^ Many tens of millions of people in this country will become superfluous and will die or must emigrate to Siberia. Attempts to rescue the population there from death through starvation by obtaining surpluses from the black earth zone […] prevent the possibility of Germany holding out till the end of the war.
  2. ^ "what one is dealing with here is the blueprint for a programme of mass murder unprecedented in modern history".

Referanser rediger

  1. ^ a b c d e f Tooze 2006, s. 476–485, 538–549.
  2. ^ Nbg. Doc. 2718–PS, tysk: Aktennotiz über Ergebnis der heutigen Besprechung mit den Staatssekretären über Barbarossa, 2. mai 1941, trykt i Det internasjonale militærtribunalet, ed., tysk: Der Prozess gegen die Hauptkriegsverbrecher vor dem Internationalen Militärgerichtshof, Nürnberg, 14. november 1945–1. oktober 1946, vol. 31. tysk: Sekretariat des Gerichtshofs, Nuremberg 1948, s. 84.
  3. ^ Christopher Browning: The Origins of the Final Solution. The Evolution of Nazi Jewish Policy, September 1939 – March 1942. Med bidrag av Jürgen Matthäus. Lincoln, University of Nebraska Press og Jerusalem, Yad Vashem 2004, ISBN 0-8032-1327-1, s. 235
  4. ^ Alex J. Kay: Exploitation, Resettlement, Mass Murder: Political and Economic Planning for German Occupation Policy in the Soviet Union, 1940–1941. (Studies on War and Genocide, vol. 10) Berghahn Books, New York, Oxford 2006, s. 134.
  5. ^ Gerhard, Gesine (2009). «Food and Genocide: Nazi Agrarian Politics in the Occupied Territories of the Soviet Union». Contemporary European History. 18 (1): 45–65. doi:10.1017/S0960777308004827. 
  6. ^ Tooze 2006, s. 476–485 og 538–549.
  7. ^ Om Kiev, se Karel C. Berkhoff: Harvest of Despair: Life and Death in Ukraine under Nazi Rule. Harvard University Press, Cambridge 2004, pp. 164–186.
  8. ^ Kay, Exploitation, Resettlement, Mass Murder, s. 133–139
  9. ^ Hobson 2015, s. 449
  10. ^ Gerhard, Gesine (2009). «Food and Genocide: Nazi Agrarian Politics in the Occupied Territories of the Soviet Union». Contemporary European History. 18 (1): 45–65. doi:10.1017/S0960777308004827. 
  11. ^ Snyder, Timothy (21. oktober 2010). «The Reich's Forgotten Atrocity». The Guardian. 
  12. ^ Timothy Snyder: Bloodlands: Europe between Hitler and Stalin. Basic Books, New York 2010, s. 411.
  13. ^ Tooze 2006, s. 482-483.
  14. ^ Tooze 2006, s. 482.
  15. ^ Christian Streit: Keine Kameraden: Die Wehrmacht und die sowjetischen Kriegsgefangenen, 1941–1945, 4. reviderte utgave, Dietz, Bonn 1997, s. 128–190 og 244–253, særlig 244–246; Christian Gerlach: Kalkulierte Morde: Die deutsche Wirtschafts- und Vernichtungspolitik in Weißrußland, 1941 bis 1944. Hamburger Edition, Hamburg 1999, s. 788–855 (for Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk).
  16. ^ Streit: Keine Kameraden, s. 128 og 357, note 5.
  17. ^ Streit: Keine Kameraden, s. 76; Alex J. Kay: «Ausbeutung, Umsiedlung, Massenmord. Die NS-Zukunftspläne für den Osten: Hungerplan und Generalplan Ost», i: Predigthilfe und Materialien für die Gemeinde, Ökumenische Friedensdekade 2012, s. 44–50, her s. 47-48.
  18. ^ Alex J. Kay: «Germany's Staatssekretäre, Mass Starvation and the Meeting of 2 May 1941», i: Journal of Contemporary History, 41/4 (oktober 2006), s. 689.
  19. ^ Om beleiringen av Leningrad se Alex J. Kay: "Hungertod nach Plan". I: Der Freitag, 23. januar 2009, s. 11.
  20. ^ Epstein, Catherine A. (2015). Nazi Germany: Confronting the Myths. John Wiley & Sons. ISBN 978-1118294789. 
  21. ^ Subtelny, Orest (2000). Ukraine: A History. University of Toronto Press. s. 469. ISBN 0802083900. 
  22. ^ Gerhard, Gesine (2009). "Food and Genocide: Nazi Agrarian Politics in the Occupied Territories of the Soviet Union". Contemporary European History. 
  23. ^ Hilberg 1961, s. 173.
  24. ^ Banning, C. (1946), «Food Shortage and Public Health, First Half of 1945», Annals of the American Academy of Political and Social Science 245 (The Netherlands during German Occupation (May 1946)): 93–110, DOI:10.1177/000271624624500114, JSTOR 1024809 
  25. ^ Roland, Charles G (1992). «Scenes of Hunger and Starvation». Courage Under Siege: Disease, Starvation and Death in the Warsaw Ghetto. New York: Oxford University Press. s. 99–104. ISBN 978-0-19-506285-4. Besøkt 25. januar 2008. 
  26. ^ «Ghetto» (PDF). Jerusalem: Yad Vashem. 

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sultplanen&oldid=22020980»