Wikipedia

Sovjetunionens invasjon av Polen

Språkvask: spesielt Noter og Referanser

Sovjetunionens invasjon av Polen i 1939 var en militær operasjon som begynte uten formell krigserklæring den 17. september 1939 i begynnelsen av andre verdenskrig, seksten dager etter det tyske angrepet på Polen. Den endte med seier for Sovjetunionen, som annekterte omkring 200 000 km² av den østlige delen av Polen. Disse områdene er ikke siden blitt tilbakeført til Polen.

Sovjetisk kavaleriparade i Lwów i 1939.
Demarkasjonslinje for de fremrykkende tyske og sovjetiske styrker i Polen, definert pr. 28. september 1939.

I starten av 1939 forhandlet Sovjetunionen om å danne en allianse mot Nazityskland med Storbritannia, Frankrike, Polen og Romania, men det oppstod vanskeligheter, blant annet ved det sovjetiske krav om at Polen og Romania skulle tillate sovjetiske styrker transittrettigheter gjennom sine land som ledd i en kollektiv sikkerhet.[1] Da forhandlingene slo feil, inngikk Sovjetunionen 23. august 1939 Molotov-Ribbentrop-pakten med Nazityskland. Dermed invaderte tyskerne 1. september Polen fra nord, vest og sørvest, og den 17. september invaderte Den røde armé Polen fra øst.[2] Den sovjetiske regjering bekjentgjorde at den handlet for å beskytte de ukrainere og hviterussere som bodde i den østlige del av Polen, fordi den polske stat var brutt sammen under det tyske angrep og ikke lenger kunne sikre sine egne borgeres sikkerhet.[3][4]

Den Røde Armé nådde sine mål da den var sine nå sterkt svekkede polske motstandere langt overlegne.[5] Omkring 230 000 polske soldater eller flere[6] ble tatt som krigsfanger.[7] Den sovjetiske regjering annekterte det nyvunne område og i november erklærte det at de 13,5 millioner polske borgere som bodde der, nå var sovjetiske borgere. De sovjetiske myndigheter kvalte motstand ved henrettelser uten foregående rettergang og ved å fengsle tusener.[8] De sendte flere hundretusener (estimater varierer) til Sibir og andre fjerne deler i Sovjetunionen i fire store bølger av deportasjoner mellom 1939 og 1941.[a]

Angrepskrigen, som det sovjetiske politbyrå kalte «frigjøringsfelttoget», førte til innlemmelse av millioner av polakker, ukrainere og hviterussere i de sovjetiske ukrainske og hviterussiske sovjetrepublikker.[13] Mens Folkerepublikken Polen fortsatt eksisterte var invasjonen et tabu i etterkrigstidens Polen, som ofte ble utelatt av den offisielle historie av de kommunistiske myndigheter for å verne «vennskapsånden» mellom medlemmene av Østblokken.[14]

Forspill rediger

Mot slutten av 1930-årene forsøkte Sovjetunionen å danne en antitysk allianse med Storbritannia, Frankrike og Polen.[b] Forhandlingene viste seg imidlertid vanskelige. De sovjetiske forhandlere insisterte på en innflytelsessfære som strakk seg fra Finland til Romania og krevde militær støtte ikke bare mot enhver som angrep dem direkte, men mot enhver som angrep landene i deres foreslåtte sfære.[16] De krevde også rett til å gå inn i Polen, Romania og de baltiske land hvis de følte at deres sikkerhet var truet. Regjeringene i disse land avviste forslaget, for, som den polske utenriksminister Józef Beck poengterte, de fryktet at når først de kom inn på deres territorier ville de kanskje aldri forsvinne igjen.[1] Sovjetunionen stolte ikke på at britere og franskmennene ville oppfylle kollektivsikkerhetens krav, da de hadde unnlatt å hjelpe Spania mot falangen og hadde prisgitt Tsjekkoslovakia til nazistene. De fryktet også at de vestallierte ville foretrekke at Sovjetunionen alene kom i krig mot Tyskland, mens de kunne se på fra sidelinjen.[17] I betraktning av disse bekymringer oppgav Sovjetunionen forhandlingene og gikk i stedet over til å forhandle med Tyskland.

 
Polen i 1937, språkkart

Den 23. august 1939 underskrev Sovjetunionen Molotov-Ribbentrop-pakten med Tyskland, noe som kom overraskende på de vestallierte. De to regjeringer bekjentgjorde at avtalen kun var en ikkeangrepspakt. I en hemmelig protokoll hadde de imidlertid avtalt en deling av Polen og delt Øst-Europa i en sovjetisk og en tysk innflytelsessfære.[c] Molotov-Ribbentrop-pakten, som er blitt beskrevet som en invitasjon til krig, var en nøkkelfaktor i Hitlers beslutning om å invadere Polen.[1][19]

 
Planlagt og faktisk deling av Polen, ifølge Molotov-Ribbentrop-pakten, med senere justeringer

Traktaten gav Sovjetunionen ytterligere rom til forsvar mot vest.[20] Den gav også Sovjetunionen en sjanse til å gjenerhverve områder som var avstått til Polen 20 år tidligere og for å gjenforene de østlige og vestlige ukrainske befolkningsgrupper under sovjetisk styre, for første gang i samme stat.[21] Den sovjetiske leder Josef Stalin så fordeler i en krig i Vest-Europa som kunne svekke hans ideologiske fiender og åpne nye områder for kommunismen.[22][d]

Kort etter at tyskerne invaderte Polen den 1. september, begynte de tyske ledere å oppfordre Sovjetunionen til å spille sin avtalte rolle ved å angripe Polen østfra. Den tyske ambassadør i Moskva Friedrich Werner von der Schulenburg og den sovjetiske utenriksminister Vjatsjeslav Molotov utvekslet en rekke diplomatiske budskap om saken.[3]

Sovjetunionen forsinket sin intervensjon av flere grunner. De var involvert i avgjørende begivenheter i den sovjetisk-japanske grensekonflikt. De hadde bruk for tid til å mobilisere Den røde armé, og de så en diplomatisk fordel i å vente inntil Polen var brudt sammen innen de grep inn.[24][25] Den 17. september erklærte så Molotov i radioen at alle traktater mellom Sovjetunionen og Polen nå var ugyldige,[e] fordi den polske regjering hadde sviktet sitt folk og i praksis hadde opphørt å eksistere.[27] Samme dag krysset Den røde armé grensen til Polen.[28][29]

Felttoget rediger

 
Styrkenes plassering etter den sovjetiske invasjon
 
Sovjetiske tropper rykker inn i Polen.

Den Røde Armé trengte inn i det østlige Polen med syv arméer på mellom 450 000 og 1 000 000 mann.[29] De ble satt inn på to fronter: Den hviterussiske front under Mikhail Kovaljov, og den ukrainske front under Semjon Timosjenko.[29] På dette tidspunkt hadde det mislyktes polakkene å forsvare sine vestlige grenser og som svar på tyske fremstøt hadde de innledet en stor motoffensiv i slaget ved Bzura.

Den polske hær hadde opprinnelig en velforberedt plan til å motstå trusselen fra Sovjetunionen, men var ikke forberedt på to invasjoner samtidig. Da de sovjetiske tropper angrep, hadde de polske hærsjefer sendt de fleste av sine styrker vestover mot tyskerne, og hadde bare 20 underbemannede bataljoner ved østgrensen. Disse bataljoner bestod av omkring 20.000 mann fra grenseforsvarskorpset Korpus Ochrony Pogranicza (KOP), under kommando av general Wilhelm Orlik-Rückemann.[5][29]

Den polske øverstkommanderende marskalk Edward Rydz-Śmigły var i starten sterkt tilbøyelig til å gi grensestyrkene ordre til å yte motstand, men ble overtalt av statsminister Felicjan Sławoj Składkowski og president Ignacy Mościcki til å la være.[5][29] Klokken 16 den 17. september gav han ordre til å falle tilbake og kun komme i kamp med sovjetiske styrker i rent selvforsvar.[29]

Kommunikasjonssystemene var blitt alvorlig skadet, så kommandokjeden var brutt.[30] I forvirringen kom det til sammenstøt langs grensen.[29][5] General Wilhelm Orlik-Rückemann hadde fått kommandoen over grensestyrkene den 30. august, men hadde ikke mottatt direktiver siden da, og han og hans underordnede fortsatte sin væpnede motstand inntil de oppløste sine styrker den 1. oktober.[31]

Den etnisk ikke-polske del av befolkningen i øst betød en ytterligere komplikasjon. Mange ukrainere,[f] hviterussere[33] og jøder[34] bød de invaderende styrker velkommen som befriere. Dette er blitt omtalt av Lev Mekhlis, som fortalte Stalin at folk i det vestlige Ukraina hilste de sovjetiske styrker velkommen «som sanne befriere».[35] Organisasjonen av ukrainske nasjonalister gikk til opprør mot polakkene, og kommunistiske partisaner organiserte lokale oppstander, som den i Skidel.[29][g] Den jødiske befolkning hadde lidd under pogromer i det østlige Polen under den tyske invasjon, og mange jøder så på Sovjetunionen som det minste av to onder.[36][37] Denne reaksjon forsterket den foreliggende polske frykt for Żydokomuna og plaget det polsk-jødiske forhold inn i det 21. århundre.[38]

Det polske militærets opprinnelige retrettplan gikk ut på å trekke seg tilbake og omgruppere ved det rumenske brohode, et område i det sørøstlige Polen nær grensen til Romania. Tanken var å innta defensive stillinger der, og vente på et klart forventet fransk og britisk angrep på Vestfronten. Denne plan antok at Tyskland da måtte redusere sine operasjoner i øst for å kjempe på to fronter.[29] De allierte regnet med at den polske hær kunne holde ut i flere måneder. Men det sovjetiske angrep gjorde denne strategi umulig.

 
Tyske og sovjetiske tropper hilser på hverandre etter invasjonen

De politiske og militære ledere i Polen visste at de var i ferd med å tape krigen mot Tyskland allerede innen Sovjetunionen avgjorde saken.[29] Til tross for i dette nektet de å overgi seg eller forhandle en fredsavtale med Tyskland. I stedet beordret den polske regjering alle militære enheter til å forlate Polen og til å samles igjen i Frankrike.[29] Regjeringen selv krysset inn i Romania rundt midnatt 17. september.

Polske enheter fortsatte å rykke i retning av det rumenske brohode, og motstod tyske angrep på den ene flanke og leilighetsvise sammenstøt med sovjetiske tropper på den annen.

I dagene etter evakueringsordren beseiret tyskerne de polske arméer Kraków og Lublin i slaget ved Tomaszów Lubelski, som varte fra 17. september til 20. september.[39]

Sovjetiske enheter møtte ofte tyske motparter som rykket frem fra motsatt aide. Det forekom eksempler på samarbeide mellem de to hærene i felten. Wehrmacht overlot Brest-festningen, som var blitt erobret etter slaget om Brześć Litewski, til den sovjetiske 29. stridsvognsbrigade den 17. september.[40] Den tyske general Heinz Guderian og den sovjetiske brigadegeneral Semjon Krivoshein avholdt derpå en felles seiersparade i byen Brest.[40] Lwów (Lviv) overgav seg den 22. september, etter at tyskerne hadde overlatt beleiringen til de ankommende sovjetiske styrker.[41][42] Sovjetiske styrker hadde erobret Wilno den 19. september i slaget om Wilno, og de erobret Grodno den 24. september etter slaget om Grodno. Den 28. september hadde den røde armé nådd linjen som dannes av elvene Narew, Vestlige Bug, Wisła og San, som på forhånd var avtalt med tyskerne.

Tross i en taktisk polsk seier den 28. september i slaget om Szack var det om utfallet av den større konflikt ikke noen tvil.[43] Sivile frivillige, militser og reorganiserte retirerende enheter holdt ut mot de tyske styrker i den polske hovedstad Warszawa til den 28. september, og Modlinfestningen, nord for Warszawa, overgav seg den følgende dag etter slaget om Modlin, som hadde pågått i 16 dager. Den 1. oktober drev sovjetiske tropper polske enheter inn i skogene i slaget om Wytyczno, en av de siste direkte konfrontasjoner under felttogene fra vest og fra øst.[44]

Adskillige avskårne polske garnisoner holdt ut lenge etter at de var blitt omringet, som i det volhynske Sarny befestede område, som holdt ut til 25. september. Den siste operasjonsdyktige polske enhet som overgav seg, var general Franciszek Kleebergs Uavhengige operasjonelle gruppe «Polesie». Kleeberg overgav seg den 6. oktober etter det fire dager lange slaget ved Kock (nær Lublin), og dette avsluttet septemberfelttogene.

Den 31. oktober rapporterte Vjatsjeslav Molotov til Det Øverste Sovjet: «Et kort støt fra den tyske hær og etterfølgende fra den røde armé var nok til at intet ble tilbake av denne grimme skapning fra Versailles-traktaten»;[45] ment med det malerske språk var statsdannelsen Polen.

Alliert reaksjon rediger

Den franske og britiske reaksjon på den sovjetiske invasjon og annektering av det østlige Polen var avdempet, ettersom ingen av de to land ønsket å innlede noen konfrontasjon med Sovjetunionen på dette tidspunkt.[46] Ifølge betingelsene i den polsk-britiske felles forsvarspakt av 25. august 1939 hadde britene lovet polakkene hjelp hvis et europeisk land angrep deres land.[h] Da den polske ambassadør Edward Raczyński minnet den britiske utenriksminister Edward Frederick Lindley Wood om denne paktsforpliktelse, fikk han bryskt å vite at det var Storbritannias egen sak om landet ville erklære krig mot Sovjetunionen.[46] Statsminister Neville Chamberlain overveide å offentlig forplikte seg til å gjenskape den polske stat, men endte med bare å utsende en generell fordømmelse.[46]

Franskmennene hadde også avgitt løfter til Polen, herunder tilveiebringelse av luftstøtte, og de ble ikke oppfylt. Da først Sovjetunionen rykket inn i Polen, besluttet franskmennene og britene seg for at at det ikke var noe de kunne gjøre for Polen på kort sikt, og begynte å planlegge for en langsiktig seier i stedet. Franskmennene var midlertidig rykket inn i Saar i starten av september, men etter det polske nederlag trakk de seg tilbake bak Maginotlinjen den 4. oktober.[48] Mange polakker ble fortørnet over denne mangel på støtte fra sine vestlige allierte, som førte til en vedvarende følelse av å være blitt forrådt.

Etterspill rediger

 
Polske krigsfanger tatt til fange av Den røde armé under den sovjetiske invasjon av Polen

I oktober 1939 meddelte Molotov Det øverste Sovjet at de sovjetiske styrker hadde hatt tap på 737 døde og samlet tap på 1862 under felttoget, selv om polske eksperterer hevder at sovjeterne hadde henimot 3 000 døde, og 8 000 til 10 000 sårede.[i] På polsk side døde mellom 6000 og 7000 soldater i kamp mot den røde armé, mens 230 000 til 450 000 ble tatt til fange.[5][50] De sovjetiske styrker unnlot ofte å overholde kapitulasjonsbetingelsene. I noen tilfeller lovet de at de polske soldater ville gå fri, men arresterte dem så når de nedla våpnene.[29]

Sovjetunionen hadde opphørt å anerkjenne den polske stat ved starten av invasjonen.[3][51] Som følge av dette erklærte de to regjeringer aldri formelt krig mot hverandre. Sovjetunionen anerkjente ikke polske soldater som krigsfanger, men betraktet dem som opprørere mot den nye lovlige regjering i det vestlige Ukraina og Hviterussland.[j] De sovjetiske myndigheter lot titusener av polske krigsfanger drepe. Noen, som general Józef Olszyna-Wilczyński, som ble tatt til fange, avhørt og skutt den 22. september, ble henrettet under selve felttoget.[53][54]

Sovjetiske massehenrettelser av militære og sivile rammet også kvinnrr og barn i september 1939. Overgrepene skjedde i blant annet Rohatyn (ukrainsk: Рогатин), Grodno (hviterussisk: Горадня, Гродна), Nowogródek (hviterussisk: Наваградак, Nawahradak), Sarny (ukrainsk: Сарни), Tarnopol (ukrainsk: Тернопіль/Ternopil, til 1944 Тарнопіль/Tarnopil), Wołkowysk (hviterussisk: Волковыск/Vaŭkavysk), Oszmiana (hviterussisk: Ашмяны/Ašmiany, russiska: Ошмяны), Świsłocz (hviterussisk: Свiслач, russisk: Свислочь) og Kosów Poleski (hviterussisk: Kocaва).[55][56][57] I Grodno ble polske soldater henrettet ved at Den røde armé knuste dem mot gatesteiner med sine stridsvogner.[58] Det polske institutt for nadjonsl erindring (Institut Pamięci Narodowej, IPN) utreder noen av tilfellene. I sporene etter den døde armé ankom NKVD og utførte massearresterenger og henrettelser av polske lokale ledere og elite. Den polske organisasjonen Karta bedriver en vitenskapelig studie og har hittil publisert opplysninger om 130 000 personer som ble utsatt for sovjetisk undertrykkelse, både krigsfanger og sivile.[59]

Den 24. september myrdet de sovjetiske soldater 41 pasienter og pleiepersonale på et polsk militærhospital i landsbyen Grabowiec nær Zamość.[60] Sovjetstyrkene henrettet også alle polske offiserer som de tok til fange etter slaget om Szack den 28. september.[43]

Sebere mistet over 20.000 polske soldater og sivile livet de henrettelser som omfattes av samlebetegnelsen i Katynmassakren.[29][40] NKVD anvendte tortur i stor stil i forskjellige fengsler, især de i mindre byer.[61]

 
Sovjetisk dokument om beslutningen vedrørende massehenrettelsen av polske offiserer

Polen og Sovjetunionen gjenopptok diplomatiske forbindelser i 1941 etter Sikorski-Majski-avtalen, men Sovjetunionen avbrøt dem igjen i 1943 etter at den polske regjering hadde krevet en uavhengig granskning av de nylig oppdagede massegraver i Katynskogen.[62] Sovjetunionen førsøkte heretter å overtale de vestallierte til å anerkjenme den pro-sovjetiske polske marionettregjering under Wanda Wasilewska i Moskva.[63]

Den 28. september 1939 underskrev Sovjetunionen og Tyskland den tysk-sovjetiske vennskaps-, samarbeids- og grensedragningstraktat, som justert på de hemmelige betingelser og reguleringer i Molotov-Ribbentrop-pakten. De flyttet Litauen over til den sovjetiske innflytelsessfære og flyttet grensen i Polen mot øst, så Tyskland fikk mer territorium.[64] Ved denne avtale, som ofte kalles Polens fjerde deling,[29] sikret Sovjetunionen seg nesten alt polsk område øst for elvene Pisa, Narew, Vestlige Bug og San. Dette utgjorde omkring 200.000 km² land, som ble bebodd av 13,5 millioner polske borgere.[30] Grensen som ble etablert ved denne avtale svarer noenlunde til Curzonlinjen som var fastlagt av britene i 1919, et punkt som Stalin med hell anvendte i sine forhandlinger med de vestlige allierte på Teherankonferansen og Jaltakonferansen.[65]

Den Røde Armé hadde opprinnelig skapt forvirring blant de lokale ved å hevde at de kom for å redde Polen fra nazistene.[66] Deres innmarsj overrasket polske samfunn og deres ledere som ikke hadde fått vite hvordan deres egne myndigheter mente de skulle reagere på en sovjetisk invasjon. Polske og jødiske borgere kan i starten ha foretrukket et sovjetisk styre fremfor et tysk,[67] men de sovjetiske myndigheter var snare med å prege det lokale levesett med sin ideologi. For eksempel begynte de raskt å konfiskere, nasjonalisere og omfordele alle private og statseide polske eiendommer.[68] I løpet av de to år etter annekteringen arresterte de sovjetiske myndigheter omkring 100 000 polske borgere[69] og deporterte mellom 350 000 og 1 500 000, hvorav mellom 250 000 og 1 000 000 døde, fortrinnsvis sivile.[a][12]

Hviterussland og Ukraina rediger

 
En sovjetiseringsplakat henvendt til den vestukrainske befolkning. Teksten lyder: «Velgere i det arbeidende folk! Stem for sammenslutningen av vestlige Ukraina med Sovjetunionen til en forenet, fri og fremgangsrik ukrainsk sosialistisk sovjetrepublikk. La oss for alltid fjerne grensen mellom det vestlige og det sovjetiske Ukraina. Lenge leve Den nkrainske sosialistiske sovjetrepublikk!»

Av de 13,5 millioner innbyggere i de polske områder annektert av Sovjetunionen var polakkene den største etniske gruppen, men hviterussere og ukrainere utgjorde tilsammen over halvparten av befolkningen.[k] Annekteringen overdro ikke til Sovjetunionen alle områder der det bodde hviterussere og ukrainere. Noen mindre grupper av dem var vest for den nye tysk-sovjetiske grense.[l] Allikevel forente den klart hovedparten av de to folk innenfor de utvidede hviterussiske og ukrainske republikker.

Den 26. oktober ble det avholdt «valg» til de hviterussiske og ukrainske parlamenter for å gi annekteringen et skinn av lovlighet.[m] Hviterusserne og ukrainerne i Polen var over tid i stigende grad blitt fremmedgjort av den polske regjerings forsøk på å gjøre området polsk og undertrykke deres separatisme, så de følte ikke større lojalitet overfor den polske stat.[72][73] Ikke alle hviterussere og ukrainere stolte imidlertid på det sovjetiske styre, som var ansvarlig for den ukrainske hungersnød i 1932–33.[66] I praksis bød de fattige Sovjetunionen velkommen, mens eliten var tilbøyelig til å slutte seg til opposisjonen, selv om de støttet selve gjenforeningen.[72][74]

De sovjetiske myndigheter innledet raskt en sovjetisering av det vestlige Hviterussland og det vestlige Ukraina, herunder tvangskollektiviseringer i hele området. I den forbindelse oppløste de hensynsløst politiske partier og foreninger og fengslet eller henrettet deres ledere som «fiender av folket».[66] De sovjetiske myndigheter undertrykte også de antipolske ukrainske nasjonalister som aktivt hadde ytet motstand mot det polske regime siden 1920-årene med henblikk på å skape et uavhengig, udelt Ukraina.[74][75] Samlingen i 1939 var tross alt en avgjørende begivenhet i Ukrainas og Hviterusslands historie, fordi det skapte to republikker som endte med å bli selvstendige i 1991 etter Sovjetunionens sammenbrudd.[76]

 Siden 1654 hvor tsarene begynte støtt å styrke sin kontroll over Ukraina, hadde ukrainere levt i to adskilte verdener: en som ble regjert av russerne og en annen som ble regjert av polakker eller østerrikere. Som følge av Annen Verdenskrig opphørte den øst/vestlige ukrainske todeling, i det minste på det politiske nivø. Sammensmeltningsprosessen, foreningen av to lenge adskilte deler av det ukrainske folk, var ikke kun en viktig del av efterkrigsperioden, men en begivenhet av epokegjørende betydning i Ukrainas historie. 

Orest Subtelny, en canadisk historiker av ukrainsk avstamning[77]

Sensur rediger

Sovjetiske sensorer fjernet senere mange detaljer om invasjonen i 1939 og tiden etter.[78] Politbyrået hadde fra starten kalt operasjonen et «frigjøringsfelttog», og senere sovjetiske uttalelser avvek aldri fra denne linje.[79] Den 30. november 1939 uttalte Josef Stalin at det ikke var Tyskland som hadde angrepet Frankrike og Storbritannia, men Frankrike og Storbritannia som hadde angrepet Tyskland;[80] og i mars det følgende år hevdet Molotov at Tyskland hadde forsøkt å skape fred og var blitt avvist av «britisk-franske imperialister».[n] Alle senere sovjetiske regjeringer avviste at det noensinne hadde eksistert noen hemmelig protokoll i Molotov-Ribbentrop-pakten, men da dokumentet ble «funnet» i sovjetiske arkiver i 1989, ble sannheten endelig anerkjent.[1] Sensur ble også anvendt i Folkerepublikken Polen for å bevare det bilde av «polsk-sovjetisk vennskap» som ble støttet av de to kommunistiske regjeringer. Det var offisiell politikk kun å tillate beskrivelser av felttoget i 1939 som viste det som en gjenforening av det hviterussiske og det ukrainske folk og en frigjøring av det polske folk fra «oligarkisk kapitalisme». Myndighetene frarådet kraftig ytterligere studier eller undervisning i emnet.[14][40] Forskjellige undergrunnsutgivelser (bibuła) behandlet imidlertid emnet,[44] og det samme gjorde andre medier, som protestsangen fra 1982 av Jacek Kaczmarski (Ballada wrześniowa).[82]

Brudd på folkeretten rediger

Tyskland og Sovjetunionens angrepskrig mot Polen var ifølge professor Norman Davies et brudd mot folkeretten, da begge land hadde signert Briand-Kellogg-pakten om forbud mot angrepskrig.[83]

Noter rediger

  1. ^ a b Det presise antall mennesker som ble deportert i perioden 1939–1941 er fortsatt ukjent, og estimater varierer fra omkring 350.000[9] og (gamle estimater fra den polske undergrunnsstat) på over 2 mllioner. Det første tall er basert på NKVD-arkiver og medtar ikke de ca. 180 000 krigsfanger i sovjetisk fangenskap. De fleste moderne historikere vurderer antallet av personer deportert fra alle områder erobret av Sovjetunionen i denne periode til å ligge mellom 800 000 og 1 500 000. F.eks. vurderer Rummel tallet 1,2 mio. og Kushner og Knox 1,5 mio.[10] Bernd Wegner omtaler Norman Davies' estimat omkring halvdelen av omkring en million deporterte polske statsborgere var døde da Sikorski-Majski-avtalen ble underskrevet i 1941.[11] Massedeportasjonene ble begrunnet med klassekamp. Sovjetisk propaganda gjentok igjen og igjen budskapet om at de utkjempet en sivilisasjonens krig mot barbari og av tvingende sikkerhetsmessige grunner. Knapt så åpent innrømmede fordeler ved deporteringene var omfordelingen av de deportertes hus og jord og etablering av en ekstra arbeidsstyrke innen den uunngåelige konflikt med Tyskland samt en radikal endring av den etniske sammensetning av det annekterte område.[12]
  2. ^ «Sovjetunionen foreslo en 10-årig britisk-fransk-sovjetisk allianse som skulle inkludere Romania og Polen.»[15]
  3. ^ Estland og Latvia ble plassert i den sovjetiske innflytelsessfære og Litauen i den tyske. Ifølge Joachim von Ribbentrop var Tyskland gått med på det som Storbritannia hasde avslått: frie hender i Østersjøen og frie hender i Baltikum. Den 28. september ble grensen omdefinert ved å tilføye området mellom Wisła og Bug til den tyske sfære og flytte Litauen til den sovjetiske.[18]
  4. ^ Den 7. september 1939 fortalye Stalin generalsekretæren for Komintern, Georgi Dimitrov: "Det foregår krig mellom to grupper av kapitalistiske land ... om oppdelingen av verden, for dominans over hele verden. Vi har ikke noe i mot at de river hverandre i stykker og svekker hverandre." Han kalte Polen en fascistisk sta, som hadde undertrykt ukrainere, hviterussere og andre, og understreket at "likvideringen av denne regjering under de nåværende betingelser betyr at det er én fascistisk regjering mindre. Det ville ikke være så dårlig hvis vi som følge av ødelæggelsen av Polen udvidet det sosialistiske system til nye områder og befolkninger".[23]
  5. ^ Sovjetunionen tilbakekalte i realiteten Riga-traktaten og den sovjetisk-polske ikkeangrepspakt. De overtrådte også Folkeforbundets pakt (som Sovjetunionen hadde underskrevet i 1934), Briand-Kellogg-pakten af 1928 og London-konvensionen om definisjonen av aggresjon fra 1933.[26]
  6. ^ «Hvordan skal vi ... forklare fenomenet med ukrainere som hylley og samarbeidet med Sovjetunionen? Hvem var disse ukrainere? At de var ukrainere var sikkert, men var de kommunister, nasjonalister, uavhrngige bønder? Svaret er ja – det var alle tre ting».[32]
  7. ^ For andre eksempler beskrevet av en offiser som var vitne, se: Bronisław Konieczny, i Mój wrzesień 1939. Pamiętnik z kampanii wrześniowej spisany w obozie jenieckim and Moje życie w mundurze. Czasy narodzin i upadku II RP.
  8. ^ «Avtale om gjensidig bistand mellom Storbritannia og Polen" (London, 25. august 1939) fastslår i artikkel 1: "Hvis en av avtaleparterne blir innblandet i fiendtligheyer med en europrisk makt som følge av aggresjon fra den annen side mot avtalelandet, skal den annen avtalepartner straks gi den krigsførende avtalepartner all den støtte og hjelp den kan.»[47]
  9. ^ «Polske spesialister hevder opp til 3000 døde og 8 000–10 000 sårede.»[49]
  10. ^ «Sovjetunionens invasjon og besettelse av det østlige Polen i september 1939 var en klar aggresjon etter internasjonal rett ... men Sovjetunionen erklære ikke krig, og polakkene svarte ikke igjen med en krigserklæring. Som følge herav var der noe forvirring om hvilken status de tilfangetagne soldater hadde, og om de var kvalifiserte til å bli behandlet som krigsfanger. Jurister anser fraværet av en formell krigserklæring som utilstrekkelig til at en makt kan unnlaye å behandle krigsfanger på en sivilisert måye. Omvendt betyr en unnlayelse av å gjøre det at såvel ledere som operadjonelle underordnede er hjemfallen til anklager om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.»[52]
  11. ^ Befolkningen i de østlige områder bestod av ca. 38% polakker, 37% ukrainere, 14,5% hviterussere, 8,4% jøder, 0,9% russere og 0,6% tyskere.[70]
  12. ^ Noen ukrainere og hviterussere bodde i områder som ble overdratt til Tyskland i avtalen av 28. oktober. For eksempel Chełm og Lemkivshchyna (Łemkowszczyzna), som begge hadde betydelige ukrainske befolkninger, var blant de ukrainske enklamer som ble tilbake i det tyskbesatte Polen.
  13. ^ Velgerne hadde kun én kandidat å velge imellom for hver post eller stedfortreder. Det kommunistiske partis kommissærer overdro heretter parlamentene resolusjoner som ville bety nadjonalisering av banker og tungindustri samt overdragelse av land til bondesammenslutninger.[71]
  14. ^ «Det er imidlertid alminnelig kjent at den britiske og franske regjering avslo tyske fredsbestrebelser som ble fremsatt allerede i slutten av siste år, hvilket skyldtes forberedelser til å opptrappe krigen.» Molotov, 29. mars 1940.[81]

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Anna M. Cienciala (2004). The Coming of the War and Eastern Europe in World War II Arkivert 1. august 2012 hos Wayback Machine. (forelesningsnotater, University of Kansas). Lest 15. mars 2006.
  2. ^ Tyske diplomater hadde inntrengende oppfordret Sovjetunionen til å intervenere østfra siden krigens begynnelse. Roberts, Geoffrey (1992). Den sovjetiske beslutning om å unngå en pakt med Nazityskland. Soviet Studies 44 (1), 57–78; Den tyske utenriksminister til den tyske ambassadør i Sovjetunionen (Schulenburg) Arkivert 29. juni 2007 hos Wayback Machine. @ Avalon Project og noen følgedokumenter. Sovjetunionen drøyde med å gripe inn, ettersom Warszawa ennå ikke var falt. Den sovjetiske beslutning om å invadere de østlige deler av Polen, som tidligere var avtalt som den sovjetiske innflytelsessfære, ble meddelt den tyske ambassadør Friedrich Werner von der Schulenburg den 9. september, men den faktiske invasjon ble forsinket i over en uke. Roberts, Geoffrey (1992). Den sovjetiske beslutning om en pakt med Nazityskland. Soviet Studies 44 (1), 57–78; Den tyske ambassadør i Sovjetunionen (Schulenburg) til det tyske utenriksministerium Arkivert 5. november 2007 hos Wayback Machine. @ Avalon Project. Den polske etterretningstjeneste ble oppmerksom på de sovjetiske planer omkring 12. september.
  3. ^ a b c Telegrammer sendt av Schulenburg, den tyske ambassadør i Sovjetunionen, fra Moskva til det tyske utenriksministerium: No. 317 Arkivert 7. november 2009 hos Wayback Machine. fra 10. september 1939, No. 371 Arkivert 30. april 2007 hos Wayback Machine. fra 16. september 1939, No. 372 Arkivert 30. april 2007 hos Wayback Machine. fra 17. september 1939. The Avalon Project, Yale Law School. Lest 14. november 2006.
  4. ^ 1939 wrzesień 17, Moskwa Nota rządu sowieckiego nie przyjęta przez ambasadora Wacława Grzybowskiego (Note fra den sovjetiske regjering til den polske regjering den 17. september, avvist av den polske ambassadør Wacław Grzybowski). Lest den 15. november 2006; Degras, pp. 37–45. Udtrag fra Molotovs tale på Wikiquote.
  5. ^ a b c d e www.dzp.wojsko.pl. 1/2005. Dom wydawniczy Wojska Polskiego. (Humanist Education in the Army.) 1/2005. Den polske hærs forlag). Lest 28. november 2006.
  6. ^ M.I.Mel'tyuhov. Stalin's lost chance. The Soviet Union and the struggle for Europe 1939–1941, p.132. Мельтюхов М.И. Упущенный шанс Сталина. Советский Союз и борьба за Европу: 1939–1941 (Документы, факты, суждения). — М.: Вече, 2000.
  7. ^ obozy jenieckie żołnierzy polskich Arkivert 4. november 2013 hos Wayback Machine. (Fangeleirer for polske soldater). Encyklopedia PWN. Lest 28. november 2006.
  8. ^ Rummel, p.130; Rieber, p. 30.
  9. ^ Okupacja Sowiecka W Polsce 1939–41. Encyklopedia PWN hentet 14. mars 2006.
  10. ^ Rummel, p. 132; Kushner, p. 219.
  11. ^ Wegner, p. 78.
  12. ^ a b Rieber, pp. 14, 32–37.
  13. ^ Rieber, p 29.
  14. ^ a b Ferro 2003, s. 258; Orlik-Rückemann 1985, s. 20
  15. ^ Gronowicz, p. 51.
  16. ^ Shaw, p 119; Neilson, p 298.
  17. ^ Kenez, pp. 129–31.
  18. ^ Sanford, p. 21; Weinberg, p. 963.
  19. ^ Davies, Europe: A History, p. 997.
  20. ^ Dunnigan, p. 132.
  21. ^ Sanford, pp. 20–25; Snyder, p. 77.
  22. ^ Gelven, p.236.
  23. ^ Rieber, p. 29.
  24. ^ Zaloga, p 80.[død lenke]
  25. ^ Weinberg, p. 55.
  26. ^ Piotrowski, p. 295.
  27. ^ Degras, pp. 37–45. Utdrag av Molotovs tale på Wikiquote.
  28. ^ Zaloga, p. 80.
  29. ^ a b c d e f g h i j k l m n George Sanford, p. 20–24.
  30. ^ a b Gross, p. 17.
  31. ^ Gross, p.17-18.
  32. ^ Piotrowski, p.199.
  33. ^ Piotrowski, p 199.
  34. ^ Gross, pp. 32–33.
  35. ^ [Simon Sebag Montefiore. Stalin. The Court of the Red Tsar, p. 312. Vintage Books, New York 2003. Vintage ISBN 1-4000-7678-1]
  36. ^ Ezra Mendelsohn (2009). Jews and the Sporting Life: Studies in Contemporary Jewry XXIII. Oxford University Press. s. 218. ISBN 9780195382914. 
  37. ^ Dov Levin (1995). The lesser of two evils: Eastern European Jewry under Soviet rule, 1939-1941. Jewish Publication Society. s. 31,32. ISBN 9780827605183. 
  38. ^ Antony Polonsky, Joanna B. Michlic (2004). The neighbors respond: the controversy over the Jedwabne Massacre in Poland. Princeton University Press. s. 36. ISBN 9780691113067. 
  39. ^ Taylor, p. 38.
  40. ^ a b c d Fischer, Benjamin B., ""The Katyn Controversy: Stalin's Killing Field Arkivert 24. mars 2010 hos Wayback Machine.", Studies in Intelligence, Winter 1999–2000. Lest 16. juli 2007.
  41. ^ Artur Leinwand (1991). «Obrona Lwowa we wrześniu 1939 roku». Instytut Lwowski.  Lest 16. juli 2007.}
  42. ^ «Ryś, p 50». Arkivert fra originalen 5. januar 2008. Besøkt 3. september 2019. 
  43. ^ a b Szack. Encyklopedia Interia. Lest 28. november 2006.
  44. ^ a b Orlik-Rückemann, p. 20.
  45. ^ Moynihan, p. 93; Tucker, p. 612.
  46. ^ a b c Prazmowska, pp. 44–45.
  47. ^ Stachura, p.125.
  48. ^ Jackson, p. 75.
  49. ^ Sanford, p 23.
  50. ^ Отчёт Украинского и Белорусского фронтов Красной Армии Мельтюхов, с. 367. www.usatruth.by.ru Arkivert 14. februar 2022 hos Wayback Machine.. Lest 17. juli 2007.
  51. ^ 1939 wrzesień 17, Moskwa Nota rządu sowieckiego nie przyjęta przez ambasadora Wacława Grzybowskiego (Note fra den sovjetiske regjering til den polske regjering den 17. september 1939, som ble avvist av den polske ambassadør Wacław Grzybowski). Lest 15. november 2006.
  52. ^ Sanford, p 39, 22–3.
  53. ^ Sanford, p. 23; Olszyna-Wilczyński Józef Konstanty Arkivert 6. mars 2008 hos Wayback Machine., Encyklopedia PWN. Lest 14. november 2006.
  54. ^ Śledztwo w sprawie zabójstwa w dniu 22 września 1939 r. w okolicach miejscowości Sopoćkinie generała brygady Wojska Polskiego Józefa Olszyny-Wilczyńskiego i jego adiutanta kapitana Mieczysława Strzemskiego przez żołnierzy b. Związku Radzieckiego. (S 6/02/Zk) Polske Institutt for nasjonal erindring. Internet arkiv, 16.10.03. Lest 16. juli 2007.
  55. ^ Władysław Pobóg-Malinowski Najnowsza historia polityczna Polski. 1939-1945 Wydawnictwo Platan, Kraków, 2004, ISBN 83-89711-10-9, bind 3, s.107
  56. ^ Witold Pronobis Świat i Polska w XX wieku, Editions Spotkania, Warszawa, 1996, ISBN 83-86802-11-1, s.196
  57. ^ Wojciech Roszkowski Najnowsza historia Polski 1914-1945, Świat Książki, Warszawa, 2003, ISBN 83-7311-991-4 s.410
  58. ^ Julian Siedlecki Losy Polaków w ZSRR w latach 1939-1986, London, 1988, s.32-34
  59. ^ http://www.indeks.karta.org.pl/ Karta - De förtrycktas index] Arkivert 10. februar 2007 hos Wayback Machine.
  60. ^ Rozstrzelany Szpital (Executed Hospital). Tygodnik Zamojski, 15. september 2004. Lest 28. november 2006.
  61. ^ Gross, p. 182
  62. ^ Sovjetisk note som ensidig avbryter de sovjetisk-polske diplomatiske forbindelser, 25. april 1943. Engelsk oversettelse av polsk dokument. Arkivert 16. juni 2008 hos Wayback Machine. Lest 19. desember 2005; Sanford, p. 129.
  63. ^ Sanford, p. 127; Martin Dean Collaboration in the Holocaust. Lest 15. juli 2007.
  64. ^ Kampania wrześniowa 1939 (Septemberfelttoget 1939) fra PWN Encyklopedia. Internet arkiv, midten av 2006. Lest 16. juli 2007.
  65. ^ Gregor Dallas (2005). 1945: the war that never ended. Yale University Press. s. 557. ISBN 9780300109801. 
  66. ^ a b c Davies, Europe: A History, pp. 1001–1003.
  67. ^ Gross, pp. 24, 32–33.
  68. ^ Piotrowski, p.11
  69. ^ Represje 1939-41 Aresztowani na Kresach Wschodnich Arkivert 10. desember 2006 hos Wayback Machine. (Undertrykkelse 1939–41. Arresteret i det østlige grenseland.) Ośrodek Karta. Lest 15. november 2006.
  70. ^ Trela-Mazur, p. 294.
  71. ^ Rieber, pp. 29–30.
  72. ^ a b Marek Wierzbicki, Stosunki polsko-białoruskie pod okupacją sowiecką (1939–1941) Arkivert 23. juni 2008 hos Wayback Machine.. "Białoruskie Zeszyty Historyczne", Biełaruski histaryczny zbornik, 20 (2003), p. 186-188. Lest 16. juli 2007.
  73. ^ Norman Davies, Boże Igrzysko (God's Playground), vol 2, pp. 512–513.
  74. ^ a b Andrzej Nowak, The Russo-Polish Historical Confrontation, Sarmatian Review, January 1997, Volume XVII, Number 1. Lest 16. juli 2007.
  75. ^ Miner, pp. 41–2.
  76. ^ Wilson, p. 17.
  77. ^ Subtelny, p. 487.
  78. ^ Kubik 1994, s. 277; Sanford 2005, s. 214–216
  79. ^ Rieber 2000, s. 29
  80. ^ Pravda Arkivert 16. september 2019 hos Wayback Machine., 30. november 1939. Lest 2007-07-16.
  81. ^ Molotov, V.M., Report Om regeringens udenrigspolitik, 29. marts 1940. Moscow News, 1. april 1940. Hentet 16. juli 2007.
  82. ^ Ballada wrześniowa (septembers historie). Tekst på Jacek Kaczmarskis hjemmeside. Hentet den 15. november 2006.
  83. ^ Davies, 2007, s. 80

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sovjetunionens_invasjon_av_Polen&oldid=24365548»