Den røde armé

1917-1946
Den røde armé
Basisdata
Aktiv29. januar 191826. desember 1991
LandRussland Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk (1918-1922)
Sovjetunionen Sovjetunionen (1922-1991)
Sjef Presidium of the Supreme SovietRediger på Wikidata
TypeArmé
Størrelse3 156 000 (1956)
HovedkvarterMoskva
Operativt oppdrag
InnsatserDen russiske borgerkrigen
Vinterkrigen
Andre verdenskrig
Koreakrigen
17. juni-oppstanden
Oppstanden i Ungarn
Invasjonen av Tsjekkoslovakia
Ogaden-krigen
Afghanistan-krigen
Nagorno-Karabakh-krigen
Augustkuppet

Den røde armé, egentlig Arbeidernes og bøndenes røde hær (på russisk RKKA – Rabotsje-krestjanskaja Krasnaja armija, РККА: Рабоче-крестьянская Красная армия), var betegnelsen som ble brukt om de væpnede styrkene som ble opprettet av bolsjevikene etter den russiske borgerkrigen i 1918.

Den røde armés seiersbanner, heist over den tyske Riksdagen i mai 1945.

Fra begynnelsenRediger

Denne hæren ble så Sovjetunionens væpnede styrker etter opprettelsen av unionen i 1922. Den røde armé ble stiftet og organisert av Leo Trotskij, og omfattet raskt nesten fire millioner mann (under borgerkrigen). Til å begynne med besto Den røde armé av arbeidere, tidligere soldater, intellektuelle og svært mange bønder som var redde for å miste jorda de hadde tilegnet seg under den russiske revolusjonen.

I begynnelsen var deltakelse i hæren basert på frivillighet, og man hadde verken grader eller utmerkelser av noe slag. Offiserene ble valgt gjennom en demokratisk prosess. 29. mai 1918 ble det imidlertid obligatorisk for menn i alderen 18 til 40 år å verve seg.

Foruten den russiske borgerkrigen deltok Den røde armé også i den polsk-sovjetiske krig, samt invadering av andre ferske stater fra det tidligere Tsar-Russland, beliggende i Kaukasus og Sentral-Asia.

Etter 2. verdenskrig – i 1946 – skiftet styrkene navn til Sovjethæren.

Navnet spiller på kommunismens symbolfarge rødt.

Etter Sovjetunionens opprettelse i 1922Rediger

Stalins utrenskninger i det sovjetiske offiserskorpset på 1930-tallet fjernet mange av hærens dyktigste menn. Like fullt deltok Den røde armé kamper mot Finland i vinterkrigen 1939-1940 og mot japanerne ved Khalhin Gol i det nordlige Mongolia. Vinterkrigen viste hvor dårlig organisert Den røde armé var, og dette var en direkte faktor til at Hitler valgte å invadere Sovjetunionen.

Ved Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 ble det raskt tydelig hvor dårlig organisert og trent hæren var. Til tross for at den ved krigsutbruddet talte 4,8 millioner soldater, skapte det tyske angrepet panikk og kaos på sovjetisk side. Den røde armé klarte ikke å hindre at Wehrmacht i desember 1941 hadde nådd utkanten av Moskva og tatt hundretusener av sovjetiske soldater til fange. Krigslykken snudde gradvis i russernes favør det påfølgende året og i mai 1945 kunne soldater fra Den røde armé heise sovjetflagget over riksdagen i den tyske hovedstaden Berlin.

Den røde armé har i ettertid fått mye av æren for at Wehrmacht ble presset tilbake, og at aksemaktene tapte andre verdenskrig. Den røde armés omdømme er imidlertid sterkt tynget av utallige bevis på at de sovjetiske soldatene gjorde seg skyldige i grove krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og brudd på menneskerettighetene. Det antas at to millioner tyske kvinner ble voldtatt av sovjetiske soldater.[1] Den røde hær stod blant annet bak omfattende etnisk rensning av millioner av mennesker, deltok i massakrer og i deportasjon av millioner til Stalins konsentrasjonsleirer, Gulag.[trenger referanse]

DistinksjonerRediger

Efter Oktoberrevolusjonen avskaffet bolsjevikene militære grader og distinksjoner. Det viste seg å være upraktisk i krig. Derfor inførtes i 1919 et system med stillingsdistinksjoner. Disse erstattes i 1935 av et system med militære grader. De ulike befalsstillinger ble markert med forskjellige geometriske tegn. Dette var først også saken ved de militære graderne. Men i 1943 introdusertes distinksjoner av tradisjonell tsarrussisk type.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ «Silence Broken On Red Army Rapes In Germany». NPR.org (engelsk). Besøkt 1. september 2018. 

Eksterne lenkerRediger

 Denne militærhistorierelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.