Den russiske borgerkrigen

borgerkrig i Russland (1917–1922) mellom kommunistene og deres motstandere (den hvite armé)
Artikkelen inngår i serien om

Russlands historie


Epoker

Forhistorie

Kyivriket

Republikken Novgorod

Mongolinvasjonen

   –  Den gylne horde

Storfyrstedømmet Moskva

Tsar-Russland

   –  Den store urotiden

Keiserdømmet

Revolusjonen

Borgerkrigen

Sovjetunionen
   –  1921–1953
   –  1953–1985
   –  1985–1991

Kronologier

Tidslinje over historien

Liste over monarker

Den russiske borgerkrigen ble utkjempet i perioden 19181922 mellom kommunistene (de røde) som hadde grepet makten i Russland gjennom oktoberrevolusjonen i 1917, og deres motstandere (den hvite armé). Selv om de hvite fikk støtte fra utenlandske makter, endte krigen med seier for de røde, noe som la grunnlag for dannelsen av Sovjetunionen i 1922.

De røde rediger

De røde var de kommunistiske sentralstyrte militærstyrkene ledet av Vladimir Lenin. I løpet av den russiske borgerkrigen utkjempet de mange slag mot de hvite, som i stor grad bestod av sosialdemokrater og tilhengere av det tidligere tsarveldet. De røde kom seirende ut av borgerkrigen i 1922 og etablerte samme året Sovjetunionen, som skulle bestå helt til sin oppløsning i 1991.

De hvite rediger

De hvite hadde i motsetning til de røde ingen sentral ledelse, noe som gjorde dem militært sett svakere. Grunnen til dette var at det eneste de hvite hadde til felles var at de var anti-bolsjeviker, der det fantes alt fra sosialdemokrater til gamle tsartilhengere og ikke-russiske nasjonalister som ønsket løsrivelse fra Russland. De hvite sloss også innbyrdes.

Tre perioder rediger

Første periode rediger

Første periode av borgerkrigen varte fra revolusjonen fram til våpenstillstanden. Konflikten ble innledet med at mange grupper og partier allerede fra først av ikke anerkjente de nye regjeringen og det oppstod lokale maktsentra - for eksempel tok general Aleksej Kaledin statsmakten i kosakkenes områder rundt Don. Freden i Brest-Litovsk førte til at den vestlige alliansen invaderte Russland, og at militærmakt ble satt inn mot bolsjevikregjeringen.

Mesteparten av stridighetene i den første perioden var sporadiske kamper, og involverte da bare mindre grupper, noe som innebar mange skifter av krigsskueplass og strategi. Blant antagonistene var tsjekkerne, kjent som den tsjekkiske legion eller de hvite tsjekkere (Белочехи, Belotjechi), polakker og de probolsjevikiske latviske skyttere.

Lenin ble overrasket av krigsutbruddet og undervurderte til å begynne med sine motstanderes bredde og styrke.

 
Rød - Grenser, 1921
Oransje - bolsjevikisk kontroll, november 1918
Blå - De hvite styrkenes maksimale framsteg

Andre periode rediger

Andre periode av krigen var dens nøkkeltidspunkt, og varte fra januar til november 1919. Til å begynne med avanserte de hvite arméene fra sør (under Denikin), fra øst (under Koltsjak) og fra nordvest (under Judenitj), og hadde fremgang. De klarte å trenge Den røde armé på alle fronter. Lev Trotskij reformerte Den røde armé, som presset tilbake Koltsjaks styrker i juni, og Denikins og Judenisjs i oktober. Stridsstyrken hos de hvite arméene var nesten helt tapt i midten av november. Hva som også spilte de røde i hendene, var at de hvite styrkenes ledere ikke var helt seg imellom om hvordan krigen skulle føres eller hvilke mål krigen hadde.

Tredje periode rediger

Den siste perioden av krigen var beleiringen av de siste hvite troppene i Krim. Wrangel hadde samlet restene av Denikins arméer og de hadde befestet seg på Krim. De holdt disse stillinger til Den røde armé kom tilbake fra Polen, der de hadde utkjempet den polsk-sovjetiske krig fra 1919 eller tidligere. Da Den røde armés fulle styrke ble rettet mot de hvite ble de snart overveldende, og de siste troppene ble evakuert til Konstantinopel i november 1920.

Kommunistene sto således til slutt igjen som seierherrer i Russland, men selv om de foruten det egentlige Russland og Sibir også klarte å vinne tilbake kontrollen over såvel Sentral-Asia, Ukraina og Transkaukasus, ble de nødt til å akseptere at Russlands grenser var blitt skjøvet tilbake sammenlignet med tsarens velde: Finland, Estland, Latvia, Litauen og Polen var blitt selvstendige og Romania hadde vunnet en del tidligere russisk territorium. Den nye sovjetstaten sto også lenge isolert i den internasjonale politikk.

Litteratur rediger

  • Orlando Figes: Die Tragödie eines Volkes. Berlin-Verlag, Berlin 1998, ISBN 3-8270-0243-5
  • Manfred Hildermeier: Russische Revolution. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt 2004, ISBN 3-596-15352-2
  • Nikolaus Katzer: Die Weiße Bewegung in Rußland. Böhlau Verlag, Köln 1999, ISBN 3-412-11698-X
  • Evan Mawdsley: The Russian Civil War. Birlinn Limited, Edinburgh 2005, ISBN 1-84341-024-9
  • Richard Pipes: Russia under the Bolshevik Regime. Random House, New York 1994, ISBN 0-394-50242-6
  • Forfatterkollektiv: Военный энциклопедический словарь (ВЭС) (Militærvitenskapelig ordbok); Воениздат (SSSRs militærvitenskapelige forlag); Moskva 1986

Eksterne lenker rediger