Kosakker
Kosakker er en ukrainsk og sørrussisk folkegruppe som er kjent i Ukraina og Russland siden 1300-tallet. Kosakkene var tradisjonelt dyktige ryttere og krigere på hesteryggen, og de ble etterhvert brukt som lettbevæpnende kavalerister i den russiske hæren. Betegnelsen kosakk kommer via det russiske ordet kazaki (каза́ки) og ukrainsk, kozak, igjen avledet fra tyrkisk kazak (quzzaq) som betyr «eventyrer», «omstreifer», «nomade» eller «fri mann».
HistorieRediger
Etnisk sett var kosakkene av blandet opprinnelse. De hørte tradisjonelt hjemme på steppene nord for Svartehavet i dagens Ukraina (se den pontisk-kaspiske steppe). Kosakkene bestod etter hvert også av en del polske og især russiske bønder som flyktet fra sine godseiere, og de fikk dermed et mer slavisk preg. Opprinnelig var kosakkene organiserte i frie bondesamfunn med en republikansk styreform. Etter hvert fikk den russiske tsaren større makt i kosakkenes områder. Da tsaren organiserte kosakkene i militærdistrikt, forsvant det meste av deres selvstyre. Kosakkenes betydning og utbredelse var på sitt største på 1600-tallet.
Den første skriftlige kilden som nevner kosakkene er dokumentet Codex Cumanicus, som man tror ble skrevet i perioden 1292 til 1295 (den eldste kjente kopien stammer fra 1303). Det finnes flere grupper kosakker og deres opphav er ikke helt klart. De kan være av tartarisk opprinnelse, men det har også vært spekulert i om de har tatt opp i seg skikker fra mongolene som koloniserte Sentralasia og store områder som nå hører til Russland og Ukraina. De levde tidligere i selvstendige samfunn med et langt på vei desentralisert demokratisk styresett. De var et krigerfolk som stort sett livnærte seg med plyndring. Det er også vært spekulert i om kosakkene tok etter skikker fra de skandinaviske vikingene, ved at de knyttet seg til elver og vannveier. På samme måte som vikingene har også kosakkene en historie der de har kjempet på begge sidene av en konflikt. De var ansett som gode soldater og utførte gjerne sine tjenester mot god betaling. De kjempet både for og imot den polsk-litauiske union, det russiske imperium og andre stater i området. Vanligvis var det likevel slik at fienden var mongoler-tatarer og tyrkere. Noen kosakker var også fiender av Sovjetunionen og kjempet på tysk side under andre verdenskrig. På Sovjetunionens side stod noen av Kuban-kosakkene, som var en del av Den røde hær. Kosakker generelt ble derfor gjenstand for represalier og deportasjon etter krigen, men fikk en renessanse i Russland på 1990-talet. I lang tid har de utmerket seg som strenge kristne av den russiskortodokse trosetningen, og slår gjerne hardt ned på det de mener er umoral og blasfemi.
På 1500-tallet gikk kosakkene over til Den russisk-ortodokse kirke og tok til seg deler av russisk kultur. Kosakkene var tospråklige og snakket både tartarisk og russisk. Senere gikk de i tjeneste hos den russiske tsaren og spilte en avgjørende rolle i utvidelsen av det russiske riket. Etter hvert mistet de mer og mer av selvstyret og gikk over til å leve av jordbruk og som leiesoldater for tsaren. Mens mennene var i militærtjeneste, tok kvinnene seg av arbeidet hjemme. Selv om kvinnene ikke hadde formell makt, var det de som bestemte i hjemmet. Som ung mann var Leo Tolstoj soldat i Nord-Kaukasus, der han levde sammen med kosakkene. Han har skildret livet til kosakkene i en roman.[1]
Kosakker i det moderne RusslandRediger
Kosakkfenomenet (russisk: Kazachestvo) er igjen en del av samfunnsutviklingen i Russland, etter en effektiv undertrykking av kosakkene under Sovjetunionen. Fenomenet har likevel sine motsetninger: Kosakk-gruppene ble nemlig etablerte som ”en stat mot staten”[2] uten egentlege nasjonalgrenser. Senere er disse gruppene gradvis inkorporert i den russiske føderasjon, og i 2018 var det nesten et nasjonalsymbol for det å være russer. Blant kosakkene selv, er det ofte diskusjon om fenomenet, og utsagn som ”registrert prostitusjon” (Jfr. Kosakk-registeret i Russland) og ”sykdom” forekommer.
DonkosakkerRediger
Donkosakker (russisk донские казаки, Donskije Kazaki) er kosakker som bosatte seg langs det midtre og nedre løpet til elva Don. Donkosakkene er uten tvil den største og mest legendariske kosakkgruppen, og trolig også den mektigste, mye takket være innsatser i krig og hvordan de er blitt omtalt i litteraturen.
Terek-kosakkerRediger
Terek-kosakker er en undergruppe kosakker som er bosatte i nordre Kaukasus, langs elva Terek, der navnet kommer fra.
Khopjor-kosakkarRediger
Khopjor-kosakker er bosatte langs elva Khopjor, som er en sideelv til Don.
Kosakkene er i russisk historie kjent som fryktløse krigere og grensevoktere under tsardømmet.[3] Også før kosakker ble innrullert som regulære tropper i Den keiserlige russiske hær, ble de brukt til militære formål.[4] På 1600- og 1700-tallet var de nyttige verktøy i tsarens militærstrategi gjennom hemmelige avtaler og samtidig en posisjon der de kunne bli avskrevet som selvstendige grupper med sin egen dagsorden.[4] Også regimet under Vladimir Putin, som kom til makten i 2000, har brukt regional kosakk-milits som «leiesoldater» og nasjonalistisk borgervern og ofte satt dem til å patruljere gatene.[3] Militsen er lett å kjenne igjen på sine tradisjonelle papacha-luer.[3]
Se ogsåRediger
- Zaporogkosakker,
- Kubankosakker, kosakker fra Kuban i søndre Russland
- Hetman, embetstittel fra Det polsk-litauiske samveldet og blant kosakkene
- Kozak Mamaj («kosakken Mamaj»), nasjonalpersonifikasjon for ukrainerne
- Stanitsa, kosakk-bosetninger i Russland og Ukraina
- Kosakkdans (hopak), ukrainsk folkedans
ReferanserRediger
- ^ Tolstoj, L., Казаки (Kosakkane), 1863.
- ^ Hege Toje ”Governing mobilities”, ISBN 978-82-308-1735-3 side 11
- ^ a b c vg.no 13. mai 2022: Russlands rebeller
- ^ a b nrk.no Hege Toje, nrk.no 15. september 2014: Verden sett fra Russland
