Kosakker

ukrainsk og sørrussisk folkegruppe

Kosakker er en ukrainsk og sørrussisk folkegruppe som er kjent i Ukraina og Russland siden 1300-tallet. Kosakkene var tradisjonelt dyktige ryttere og krigere på hesteryggen, og de ble etterhvert brukt som lettbevæpnende kavalerister i den russiske hæren. Betegnelsen kosakk kommer via det russiske ordet kazaki (каза́ки) og ukrainsk, kozak, igjen avledet fra tyrkisk kazak (quzzaq) som betyr «eventyrer», «omstreifer», «nomade» eller «fri mann».

Maleriet «Zaporogkosakker skriver brev til den tyrkiske sultan» (1880-91) av Ilja Repin framstiller de ukrainske Zaporizjzja-kosakkenes ataman Ivan Sirko som i 1676 skrev et hånefullt brev som svar på Mehmed IV krav om at de skulle underkaste seg Det osmanske rike. Kosakkene, som var dyktige ryttere og krigere, bærer tradisjonell kledsel med kaftaner, skinnluer, barter og khokholfrisyre (osedelets).


HistorieRediger

Etnisk sett var kosakkene av blandet opprinnelse. De hørte tradisjonelt hjemme på steppene nord for Svartehavet i dagens Ukraina. Kosakkene bestod etter hvert også av en del polske og især russiske bønder som flyktet fra sine godseiere, og de fikk dermed et mer slavisk preg. Opprinnelig var kosakkene organiserte i frie bondesamfunn med en republikansk styreform. Etter hvert fikk den russiske tsaren større makt i kosakkenes områder. Da tsaren organiserte kosakkene i militærdistrikt, forsvant det meste av deres selvstyre. Kosakkenes betydning og utbredelse var på sitt største på 1600-tallet.

 
Offiserer fra kubankosakkhæren i Den røde armé under seiersparaden på Den røde plass i Moskva i juni 1945. Soldatene er uniformert i karakteristiske tsjerkeskaer, figursydde mannsfrakker med patronlommer, og papakha, «kosakklue».

Den første skiflige kilden som nemner kosakkene er dokumentet Codex Cumanicus, som man tror ble skrevet i perioden 1292 til 1295 (den eldste kjente kopien stammer fra 1303). Det finnes flere grupper kosakker og deres opphav er ikke helt klart. De kan være av tartarisk opprinnelse, men det har også spekulert i om de har tatt opp i seg skikker fra mongolene som koloniserte Sentralasia og store områder som nå hører til Russland og Ukraina. De levde tidligere i selvstendige samfunn med et langt på veg desentralisert demokratisk styresett. Dei var et krigerfolk som stort sett livnærte seg med plyndring. Det er også spekulert i at kosakkene tok etter skikker fra de skandinaviske vikingene ved at de knyttes seg til elver og vannveier. På same måte som vikingene har også kosakkene ei historie der de har kjempet på begge sidene av en konflikt. Dei var likevel ofte gode soldater og utførte gjerne sine tjenester mot god betaling. Dei har kjempet både for og imot Polsk-litauisk union, det russiske imperium og andre stormakter i området. Vanligvis var det likevel slik at fienden var mongoler-tatarer og tyrkere. Noen kosakker var også fiender av Sovjetunionen og kjempet på tysk side under andre verdenskrig. På Sovjetunionens side stod noen av Kuban-kosakkene, som var en del av Den røde hær. Kosakker generelt ble derfor gjenstand for represalier og deportasjon etter krigen, men fikk en renessanse i Russland på 1990-talet. I lang tid har de utmerket seg som strenge kristne av den russiskortodokse trosetningen, og slår gjerne ned på det de mener er umoral og blasfemi med vold.

1500-tallet gikk kosakkene over til Den russisk-ortodokse kirke og tok til seg deler av russisk kultur. Kosakkene var tospråklige og snakket både tartarisk og russisk. Senere gikk de i tjeneste hos den russiske tsaren og spilte en avgjørende rolle i utvidelsen av det russiske riket. Etter hvert mistet de mer og mer av selvstyret og gikk over til å leve av jordbruk og som leiesoldater for tsaren. Mens mennene var i militærtjeneste, tok kvinnene seg av arbeidet hjemme. Selv om kvinnene ikke hadde formell makt, var det de som bestemte i hjemmet. Som ung mann var Leo Tolstoj soldat i Nord-Kaukasus, der han levde sammen med kosakkene. Han har skildret livet til kosakkene i en roman.[1]

Kosakker i det moderne RusslandRediger

Kosakkfenomenet (russisk: Kazachestvo) er igjen en del av samfunnsutviklingen i Russland, etter en effektiv undertrykking av kosakkene under Sovjetunionen. Fenomenet har likevel sine motsetninger: Kosakk-gruppene ble nemlig etablerte som ”en stat mot staten”[2] uten egentlege nasjonalgrenser. Senere er disse gruppene gradvis inkorporert i den russiske føderasjon, og i 2018 var det nesten et nasjonalsymbol for det å være russer. Blant kosakkene selv, er det ofte diskusjon om fenomenet, og utsagn som ”registrert prostitusjon” (Jfr. Kosakk-registeret i Russland) og ”sykdom” forekommer.

DonkosakkerRediger

Donkosakker (russisk донские казаки, Donskije Kazaki) er kosakker som bosatte seg langs det midtre og nedre løpet til elva Don. Donkosakkene er uten tvil den største og mest legendariske kosakkgruppen, og trolig også den mektigste, mye takket være innsatser i krig og hvordan de er blitt omtalt i litteraturen.

Terek-kosakkerRediger

Terek-kosakker er ei undergruppe kosakker som er bosatte i nordre Kaukasus, langs elva Terek, der navnet kommer fra.

Khopjor-kosakkarRediger

Khopjor-kosakker er bosatte langs elva Khopjor, som er en sideelv til Don.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Tolstoj, L., Казаки (Kosakkane), 1863.
  2. ^ Hege Toje ”Governing mobilities”, ISBN 978-82-308-1735-3 side 11


Eksterne lenkerRediger