Folkeoppstanden 17. juni 1953

Folkeoppstanden 17. juni (eller 17. juni-oppstanden) er navnet som brukes om en oppstand som fant sted i juni og juli 1953 mot det sovjetinnsatte kommunistregimet i DDR. En streik gjennomført av bygningsarbeidere i Berlin den 16. juni utviklet seg til en omfattende oppstand dagen etter. Oppstanden ble slått ned av sovjetiske stridsvogner. 55 dødsofre blant demonstrantene og politifolk er kjent.

Gaten vest for Brandenburger Tor heter Straße des 17. Juni til minne om folkeoppstanden

Til tross for den sovjetiske bruken av stridsvogner, var oppstanden vanskelig å slå ned, og også etter 17. juni fant det sted demonstrasjoner i mer enn 500 byer og landsbyer. Protestene var størst i midten av juli. Til minne om oppstanden ble 17. juni erklært som Vest-Tysklands nasjonaldag og har siden 1990 vært nasjonal minnedag, og gaten Charlottenburger Chausee i Vest-Berlin, som var en fortsettelse av Unter den Linden i Øst-Berlin, ble omdøpt til Straße des 17. Juni.

Bakgrunn rediger

I juli 1952 ble SEDs 2. partikonferanse arrangert i Øst-Berlin. Kommunistlederen Walter Ulbrichts mål var å gjennomtvinge en «sovjetifisering» av samfunnet og en styrkelse av statsmakten, under mottoet «planmessig oppbyggelse av sosialismen».

Dette innebar bl.a. at de fem delstatene ble omdannet til 14 distrikter (pluss Øst-Berlin), men spesielt at middelklassen, deriblant bønder, selvstendig næringsdrivende og håndverkere, ble angrepet og forsøkt tvunget til å oppgi all selvstendig virksomhet.

Denne beslutningen ble fattet på bakgrunn av den katastrofale økonomiske situasjonen i DDR. Som følge av at Sovjetunionen tvang igjennom en militarisering av DDR vokste de direkte og indirekte militære utgiftene kraftig og omfattet allerede i 1952 ca. 11 % av statsbudsjettet. Sammen med systematisk overføring av verdier til Sovjetunionen omfattet disse utgiftene over 20 %. SEDs økonomiske politikk prioriterte tungindustrien på bekostning av matvare- og forbruksindustrien, noe som førte til stor mangel på nødvendige varer.

Den dramatiske befolkningsflukten fra DDR utgjorde både et økonomisk og et sosialt problem. Andre faktorer som bidro til stor misnøye og et vanskelig politisk klima var det høye antallet fanger og undertrykkelsen av kirkelige organisasjoner, bl.a. ungdomsorganisasjonen Junge Gemeinde.

Økning av arbeidskvotene rediger

På denne bakgrunnen ble den økning av arbeidskvotene som SEDs sentralkomité besluttet den 13. og 14. mai 1953, og som ministerrådet bekreftet 28. mai, oppfattet som en provokasjon. Arbeidskvotene ble øket med ti prosent frem til 30. juni, Ulbrichts 60-årsdag. Det innebar at arbeiderne måtte arbeide ti prosent mer for samme lønn.

Ny kurs rediger

Samtidig hadde ledelsen i Sovjetunionen gjort seg sine egne tanker om situasjonen i DDR, og utarbeidet i slutten av mai «tiltak for forbedring av den politiske situasjonen i DDR». En SED-delegasjon til Moskva fikk meddelt tiltakene den 2. juni 1953. Ønsket fra enkelte SED-politikere om en enda mer forsiktig og langsom kursendring ble bryskt avvist av den sovjetiske høykommissæren i DDR, Vladimir Semjonov, som sa at «om 14 dager har dere kanskje ikke lenger noen stat».

11. juni ble politbyråets «nye kurs» offentliggjort i propagandaorganet Neues Deutschland. Enkelte tiltak for «oppbyggelse av sosialismen» ble trukket tilbake. Bl.a. ble det gitt avkall på skatte- og prisøkninger, håndverkere og selvstendig næringsdrivende kunne søke om få tilbake sine virksomheter, alle fengslinger og dommer skulle gjennomgås og kampen mot Junge Gemeinde skulle innstilles. Tiltakene forbedret situasjonen for middelklassen, mens arbeiderne ikke oppnådde noen begunstigelser. Økningen av arbeidskvotene ble ikke trukket tilbake, noe som førte til misnøye blant mange arbeidere.

Regimets kursendring ble ellers først positivt mottatt av større deler av befolkningen. Samtidig ble den tolket som en fallitterklæring fra SED-diktaturet, og i de følgende dagene kom det til de første protestene og demonstrasjonene mot regimet.

14. og 16. juni utkom to artikler i de regimekontrollerte avisene Neues Deutschland og Tribüne som rettferdiggjorde økningen av arbeidskvotene. Artiklene ble utløsende for protestene som fulgte.

Tirsdag 16. juni rediger

Tirsdag den 16. juni la arbeiderne ned arbeidet på to store byggeplasser i Berlin. På begge byggeplassene ble det dannet protesttog, som begav seg til Haus der Gewerkschaften og senere til regjeringskontorene i Leipziger Straße. Flere personer, særlig bygningsarbeidere, sluttet seg til protestene.

Etter at fagforeningslederne hadde nektet å snakke med arbeiderne, fikk demonstrasjonstoget foran regjeringskontorene meddelt at politbyrået hadde besluttet å trekke tilbake økningen av arbeidskvotene. De opprinnelige kravene utviklet seg imidlertid til politiske krav, og de protesterende forlangte at regjeringen skulle gå av og krevet frie valg. Demonstrasjonstoget begav seg gjennom den indre byen og tilbake til byggeplassen. Demonstrantene oppfordret til en generalstreik og ba folk møte opp til en protestdemonstrasjon på Straußberger Platz klokken åtte neste morgen.

Allerede 15. juni rapporterte amerikansk radio i Berlin (RIAS) detaljert om de første streikene. 16. juni berettet radioen utførlig om streikene og protestene. 17. juni oppfordret formannen for den tyske fagforeningen i Berlin, Ernst Scharnowski, befolkningen i DDR til oppsøke sine «Straussberger-plasser overalt». Dette bidro trolig til at protestbevegelsen fort spredte seg i hele DDR.

Onsdag 17. juni rediger

 
En sovjetisk stridsvogn i Berlin, 17. juni 1953

Om morgenen 17. juni utbrøt i hele DDR det som senere ble kjent som 17. juni-oppstanden. Det var særlig arbeidere i store virksomheter som la ned arbeidet og dannet demonstrasjonstog, som samlet seg i sentrum av de store byene. Under oppstanden var vestlige medier enda ikke klar over oppstandens omfang. RIAS rapporterte nesten utelukkende fra Berlin. Først senere har det blitt kjent at demonstrasjoner og streiker fant sted i over 500 byer og landsbyer.

En rekke offisielle bygninger ble inntatt av demonstrantene, deriblant 34 forskjellige politiske bygninger, mens ni fengsler, to Stasi-bygninger, åtte politikontorer og fem folkepolitibygninger ble stormet. Mer enn dobbelt så mange bygninger ble omringet.

Tyngdepunktet for protestene lå i Berlin og i de tradisjonelle industriregionene, bl.a. rundt Halle. Antallet som deltok i protestene har blitt anslått å ligge mellom 400 000 og 1,5 millioner. Protestene fant svært spontant sted, og det fantes hverken planlegning eller ledere.

De fleste protesterende var arbeidere, og lenge ble oppstanden i Vest-Tyskland betraktet først og fremst som en arbeideroppstand. Nyere forskning viser imidlertid at også andre samfunnslag og grupper var aktivt involvert i oppstanden. Det som i utgangspunktet var en arbeiderprotest ble til en bred oppstand mot det kommunistiske diktaturet.

Politiet var i begynnelsen rådville overfor demonstrasjonen, og flere politifolk sluttet seg sogar selv til de demonstrerende. Det kom imidlertid også til blodige sammenstøt mellom de demonstrerende og politiet. DDR-regjeringen flyktet til Karlshorst hvor den ble beskyttet av den sovjetiske hæren.

Kl. 14 ble en erklæring fra DDRs statsminister Otto Grotewohl kringkastet. Der ble tilbaketrekningen av arbeidskvoteøkningen bekreftet. Samtidig ble oppstanden betegnet som «verket til provokatører og fascistiske agenter for utenlandske makter». Han oppfordret «arbeidere og alle ærlige borgere» til å hjelpe å slå ned oppstanden og utlevere «disse provokatørene» til DDRs myndigheter.

Oppstanden blir slått ned rediger

 
Sovjetiske stridsvogner i gatene i Leipzig

Sovjetunionen reagerte med å erklære unntakstilstand i 167 av 217 kommuner i DDR. Kl. 13 ble unntakstilstanden annonsert i Berlin av den sovjetiske kommandanten Pavel T. Dibrovka.

Sovjetiske T-34 stridsvogner rykket inn i Berlin, og en massakre på demonstranter fulgte.

De sovjetiske stridsvognene klarte å undertrykke det meste av protestene allerede 17. juni, men protester fortsatte frem til midten av juli.

Umiddelbart etter oppstanden fulgte en bølge av arrestasjoner. Mer enn 6 000 personer ble arrestert av Stasi, Den røde armé eller folkepolitiet, anklaget for å være «provokatører». De fleste ble imidlertid løslatt etter kortere tid, og senere straffeforfølgelse var mindre omfattende. En grunn var trolig at befolkningen sterkt solidariserte seg med de forfulgte, og man ikke ønsket å utløse en ny oppstand. Flere arresterte ble likevel henrettet.

Ofre rediger

Hvor mange som døde under og etter oppstanden er ikke kjent. I vesten antok man at 507 mennesker hadde mistet livet, mens DDR-regjeringen hevdet at tallet var 25. Nyere forskning har konkludert med at minst 55 døde, derav 5 politimenn.[1]

Minst 18 sovjetiske soldater ble også standrettslig henrettet for å ha nektet å skyte på demonstranter.

Et av de mest kjente ofrene var en demonstrant som ble overkjørt av en sovjetisk stridsvogn. Hendelsen ble filmet.

Minnedag rediger

17. juni var nasjonaldag i Vest-Tyskland fra 1954 til 1990, da 3. oktober (datoen for gjenforeningen) ble ny nasjonaldag. Siden 1990 har 17. juni vært nasjonal minnedag i Tyskland.

Referanser rediger

Litteratur rediger

  • Baring, Arnulf: Der 17. Juni 1953, Utgitt av Bundesministerium für gesamtdeutsche Fragen, Bonn 1957
  • Bruhn, Peter: 50. Jahre 17. Juni 1953, Berliner Wissenschafts-Verlag Berlin 2003 ISBN 3-8305-0399-7
  • Fricke, Karl Wilhelm /Ilse Spittmann-Rühle (red.): 17. Juni 1953. Arbeiteraufstand in der DDR, 2. erw. Auflage, Edition Deutschlandfunk Archiv Köln 1988 ISBN 3-8046-0318-1
  • Knabe, Hubertus: 17. Juni 1953. Ein deutscher Aufstand, Ullstein Taschenbuch Verlag München 2004. ISBN 3-548-36664-3
  • Koop, Volker: Der 17. Juni. Legende und Wirklichkeit, Siedler Berlin 2003. ISBN 3-88680-748-7
  • Kowalczuk, Ilko-Sascha: 17. Juni 1953. Volksaufstand in der DDR. Ursachen – Abläufe – Folgen, Ed. Temmen Bremen 2003. ISBN 3-86108-385-X
  • Ulrich Mählert (red.): Der 17. Juni 1953 – Ein Aufstand für Einheit, Recht und Freiheit. Dietz Bonn 2003. ISBN 3-8012-4133-5

Eksterne lenker rediger