Den afghansk-sovjetiske krig

krig i perioden 1979–1989

Den afghansk-sovjetiske krig, som pågikk i perioden 19791989, var en væpnet konflikt mellom den marxistiske regjeringen i Afghanistan og Sovjetunionen på den ene siden, og islamistiske opprørere fra «mujahedin» på den andre.

Den afghansk-sovjetiske krig
Konflikt: Den kalde krigen, den afghanske borgerkrigen

Mujahedin-geriljasoldater i Konar-provinsen i 1987
Dato24. desember 197915. februar 1989
StedAfghanistans flagg Afghanistan
ResultatFastlåst situasjon
  • Sovjetisk tilbaketrekking
  • Fortsettende borgerkrig mellom regjeringsstyrker og opprørere
  • Strategisk seier til mujahedin, som overtar makten i 1992
Stridende parter
Afghanistans flagg Den demokratiske republikken Afghanistan
Sovjetunionens flagg Sovjetunionen
Støttet av:
Øst-Tysklands flagg Øst-Tyskland[1]
Indias flagg India[2]
Bulgarias flagg Bulgaria
Cubas flagg Cuba[3]
Tsjekkoslovakias flagg Tsjekkoslovakia
Afghanske sunni-mujahedin:
  • Hezb-i-Islami
  • Jamiat-e Islami
  • Ittehad-i-Islami
  • Harakat-i Inqilab-i Islami
  • Mahaz-i Milli-yi Islami-yi Afghanistan
  • Haqqani-nettverket
  • Arabiske og pakistanske frivillige:

    Støttet av:
    USAs flagg USA
    Pakistans flagg Pakistan
    Malaysias flagg Malaysia
    Saudi-Arabias flagg Saudi-Arabia
    Canadas flagg Canada
    Storbritannias flagg Storbritannia
    Kinas flagg Kina
    Israels flagg Israel[4]
    Vest-Tysklands flagg Vest-Tyskland


    Hezbe Wahdat Sjia-mujahedin:

    Støttet av::
    Irans flagg Iran
    Kommandanter og ledere
    Afghanistans flagg Babrak Karmal
    Afghanistans flagg Mohammed Najibullah
    Afghanistans flagg Abdul Rashid Dostum
    Afghanistans flagg Mohammed Rafie
    Afghanistans flagg Abdul Qadir Dagarwal
    Afghanistans flagg Shahnawaz Tanai
    Sovjetunionens flagg Leonid Bresjnev
    Sovjetunionens flagg Jurij Andropov
    Sovjetunionens flagg Konstantin Tsjernenko
    Sovjetunionens flagg Mikhail Gorbatsjov
    Sovjetunionens flagg Dmitrij Ustinov
    Sovjetunionens flagg Sergej Sokolov
    Sovjetunionens flagg Valentin Varennikov
    Sovjetunionens flagg Igor Rodionov
    Sovjetunionens flagg Boris Gromov
    Hezb-i-Islami Gulbuddin Hekmatyar
    Jamiat-e Islami Burhanuddin Rabbani
    Jamiat-e Islami Ahmed Shah Massoud
    Jamiat-e Islami Ismail Khan
    Haqqani-nettverket Jalaluddin Haqqani
    Abdul Rahim Wardak
    Maktab al-Khadamat Osama bin Laden
    Maktab al-Khadamat Abdullah Azzam
    Harkat-ul-Jihad-al-Islami Zubair Ahmad Khalid Shadeed  Falt i strid



    Harakat-e Islami-yi Afghanistan Muhammad Asif Muhsini
    Hizb-i-wahdat Abdul Ali Mazari
    Styrker
    Sovjetunionens flagg Sovjetiske styrker:
    118 000 (1986)[5]

    Afghanistans flagg Afghanske styrker: 400 000 (1989)[6]

    • ANA: 55 000[7]
    • Presidentgarden: 10 000[7]
    • Andre styrker: ca 335 000 (inkludert militser, KHAD og politistyrker)
    90 000[8]–250 000[9] (1985–1986)
    Tap
    Sovjetunionens flagg 14 453–15 051 falne
    53 753 såret
    415 932 syke
    417 savnet
    Afghanistans flagg 18 000[10]
    Mujahedin:
    75–90 000 drepte
    Sivile:

    562 000[11]– 1 705 000[12] drept
    5–6 millioner afghanske flyktninger

    1 500 000–3 000 000 skadd

    28. april 1978 gjennomførte det marxistiske Afghanistans folkedemokratiske parti et blodig statskupp der de tok over makten i landet, og Den demokratiske republikken Afghanistan ble erklært. Den nye regjeringen gjennomførte jordreformer, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære og marxistiske. De byttet også ut Afghanistans tradisjonelle flagg med et sovjet-inspirert, rødt flagg, og undertrykte aktivt den religiøse ledelsen i landet. Reformene møtte stor motstand fra store deler av befolkningen, som oppfattet det nye regimet som anti-islamsk.

    En raskt voksende sovjetisk innflytelse, politisk undertrykkelse og sterk motstand mot reformene, førte til et omfattende opprør i landet mot det marxistiske styret ledet av Noor Mohammed Taraki. I 1979 arresterte, utviste og henrettet regjeringen mange mujahedin, såkalte «hellige muslimske krigere». I løpet av 1978 og 1979 henrettet regimet mellom 10 000 og 27 000 mennesker, hovedsakelig i det beryktede Pul-e-Tsjarki fengsel i Kabul. Amerikanske CIA og Pakistans ISI støttet opprørsstyrkene finansielt på grunn av deres motstand mot den kommunistiske regjeringen. USA ønsket også å fremprovosere en sovjetisk intervensjon, da president Jimmy Carters rådgiver Zbiegnew Brzezinski ønsket å gi Sovjetunionen «sin vietnamkrig». Taraki ble drept den 14. oktober 1979, og ble erstattet med statsminister Hafizullah Amin i en maktkamp. Amin intensiverte reformene og den politiske undertrykkelsen, noe som bidro til sterkere motstand.

    Etter et omfattende opprør i den afghanske byen Herat i mars 1979, oppfordret den afghanske regjeringen Sovjetunionen til å sende styrker til landet for å slå ned opprøret, og flere forespørsler om sovjetisk intervensjon kom i de følgende månedene, men Leonid Brezjnev avviste i utgangspunktet å sende styrker til Afghanistan, i frykt om at dette bare ville forverre den folkelige motstanden mot regjeringen. Den sovjetiske ledelsen oppfordret også Taraki og Amin til å moderere reformene for å vinne mer folkelig støtte. Den 24. desember 1979 igangsatte KGB Operasjon Storm-333, hvor Amin ble skutt i presidentpalasset. Babrak Karmal ble innsatt som president, og sovjetiske styrker ble utplassert i Afghanistan for å slå ned den islamistiske motstanden.

    Sovjetunionen og Karmal-regjeringen førte en brutal krig mot ulike muslimske og etniske opprørsgrupper. Sovjetiske og afghanske regjeringsstyrker bombet landsbyer for å ødelegge mujahedin. Under krigen flyktet rundt 5 millioner mennesker – rundt en fjerdedel av befolkninga – fra landet, hovedsakelig til Pakistan og Iran. Rundt 2 millioner ble også internt fordrevne, da kamper og bombing av afghanske landsbyer tvang befolkninga til å flykte inn til byene. USA og Pakistan økte støtten til mujahedin etter den sovjetiske invasjonen. Saudi-Arabia støttet også gruppene finansielt på grunn av gruppenes muslimske tilhørighet mot den ateistiske Sovjetunionen.

    Organisasjonen Maktab al-Khadamat (MAK) ledet av den rike saudiaraberen Osama bin Laden og palestineren Abdul Azzam, førte penger, våpen og muslimske krigere inn i landet med assistanse fra regjeringene i USA, Pakistan og Saudi-Arabia. I 1988 brøt bin Laden, sammen med sine mer militante medlemmer, kontakten med MAK og grunnla al-Qaida for å utvide motstanden mot Sovjet til hele verden. I ettertid har det fra de afghanske mujahedin blitt hevdet at de arabiske frivillige, Osama bin Laden inkludert, kom i veien under striden mot Sovjet, og at disse var langt dårligere trente soldater enn de lokale krigerne.[trenger referanse].

    I 1986 ble president Babrak Karmal erstattet med Mohammed Najibullah, etter press fra Mikhail Gorbatsjov. Karmal var blitt upopulær fordi han ble oppfattet som en marionett for Sovjetunionen. Najibullah hadde tidligere ledet den afghanske sikkerhetstjenesten KHAD. Najibullah ville at islam skulle få større betydning i afghansk politikk. I 1987 ble det vedtatt en ny grunnlov, som den første siden revolusjonen i 1978. Grunnloven inneholdt mange av de samme elementene som den grunnloven som ble vedtatt under Mohammed Daoud Khan i 1976. Det offisielle navnet på republikken ble endret tilbake til Republikken Afghanistan. Grunnloven innførte et flerpartisystem, og valg ble avholdt året etterpå, noe som i praksis fikk liten betydning siden mujahedin boikottet valget.

    Sovjetunionen begynte uttrekningen fra Afghanistan i 1987, og de siste styrkene forlot landet i februar 1989, men Sovjetunionen fortsatte å støtte Najibullah-regjeringen militært og økonomisk.

    Senere stridigheter

    rediger

    USA, Pakistan og Saudi-Arabia fortsatte også å støtte mujahedin. Etter Augustkuppet i Sovjetunionen i 1991 mistet den afghanske regjeringen støtten fra Moskva, og ble senere styrtet 28. april 1992, etter at den etnisk usbekiske militslederen Abdul Rashid Dostum deserterte og allierte seg med Ahmad Shah Massoud. En islamsk stat ble opprettet, men manglende samhold mellom mujahedin-krigerne begynte å manifestere seg i voldsbruk. En ny borgerkrig startet, denne gangen mellom fraksjoner innenfor mujahedin. Mens de hardeste kampene under sovjetkrigen hovedsakelig hadde funnet sted på landsbygda og i de mindre byene, skjedde de hardeste kampene under den nye borgerkrigen i Kabul og andre store byer. Rundt 50 000 afghanere ble drept under de urbane kampene i perioden 1992–1996, som endte med seier til Taliban.

    Mujahedins seiersdag (28. april) var nasjonaldag i Den islamske staten Afghanistan (1992–1996).

    Referanser

    rediger

    Eksterne lenker

    rediger
     
    Sovjetisk soldat holder utkikk gjennom et vindu. Foto:Mikhail Evstafiev