Taliban
طالبان

Taliban-flagget

Konflikter:
Den afghanske borgerkrig (1992–2001)
Krigen i Afghanistan 2001–2021
Krigen i Waziristan (2004–2006)

Aktiv: September 1994 – til dags dato

Ideologi: Islamisme
Islamsk fundamentalisme
Jihadisme
Sunni-islamisme
Pashtun-nasjonalisme

Ledere: Hibatullah Akhundzada

Opererer i: Afghanistan og i Pakistans føderalt administrerte stammeområder[1]

Styrke: 36 000

Opprinnelig: Pashtun- og mujahedin-grupper i den afghansk-sovjetiske krig

Allierte: Jihad al-Qaida
                Hezb-e-Islami Gulbuddin
                Waziristans Islamske Emirats flagg Waziristans Islamske Emirat
                IMU

Fiender: Iran Iran
                Afghanistan Afghanistans nasjonalhær
                Afghanistans flagg Nordalliansen
                Pakistan Pakistan
                ISAFs logo ISAF (ledet av NATOs flagg NATO):
                      USA USA
                      Storbritannia Storbritannia
                      Canada Canada
                      Nederland Nederland

Taliban (pashto طالبان, norsk: «elever»), også transkribert Taleban, er en islamistisk bevegelse innen den sunni-muslimske Deobandi-bevegelsen. Den styrte Afghanistan fra 1996 til 2001 og overtok betydelige områder på ny i 2021. De mest innflytelsesrike medlemmene av Taliban, inkludert mullah Muhammed Omar, lederen av bevegelsen, var ulema (muslimske religiøse lærde), med begrenset formell utdanning som ikke inkluderte de mer moderne og liberale islamske fragmentene i islam. Navnet Taliban har opprinnelse i språkene dari og pashto; der betyr Taliban (også Taleban) «de som studerer boken» (dvs. Koranen). Det kommer fra det arabiske ordet for søker eller elev, talib.

Taliban har tidligere kontrollert omkring 90 % av Afghanistan (omkring 10 % av landet i nordøst var kontrollert av Nordalliansen).[trenger referanse] Etter at Talibanregimet ble styrtet som følge av amerikansk-britisk luftangrep og påfølgende invasjonen som startet i oktober 2001, har Taliban i samarbeid med al-Qaida, Hezb-e-Islami, Waziristans Islamske Emirat og IMU ført en geriljakrig mot de NATO-ledete ISAF-styrkene stasjonert i landet.

Nasjoner som anerkjente statsapparatet til Taliban var De forente arabiske emirater, Pakistan og Saudi-Arabia.

I kjølvannet av NATOs tilbaketrekning fra landet, tok Taliban kontroll over rundt to tredjedeler av Afghanistan i løpet av juli 2021. I løpet av august 2021 ble det klart at Taliban hadde sikret seg kontroll over landet. Det ble igangsatt storstilt evakuering av utlendinger.[2][3][4]

HistorieRediger

Etter at den Sovjet-støttede Den demokratiske republikken Afghanistan brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende mujahedin-krigsherrer. Taliban dukket etterhvert opp som en styrke som var i stand til å bringe orden til landet. Taliban fikk betydelig støtte fra pashtoene og fra Pakistan. USA håpet at Taliban kunne presse krigsherrene til å ordne opp i sine uoverensstemmelser, og valgte å la ting gå sin gang. Selv om den radikale ideologien til Taliban senere ville skremme mange vekk, vurderte noen observatører dens fremvekst som en positiv utvikling.

Etter denne tiden var Omar en tid i den pakistanske provinsen Balutsjistan, hvorfra han kom tilbake høsten 1994. Det er sagt at han hadde med seg en godt utrustet og finansiert milits på 1 500 krigere som skulle stå for beskyttelsen av en pakistansk handelskonvoi med varer til Turkmenistan. Mange rapporter hevder at konvoien faktisk var full av pakistanske krigere som utga seg for å være talibanere, og at Taliban hadde fått betydelige mengder våpen, militær trening og økonomisk hjelp fra pakistanerne. Noen hevder at støtten også kom fra USA som foretrakk en Pakistan-støttet regjering framfor den russisk-støttede Nordalliansen.

Etter å ha kommet til makten i og rundt Kandahar gjennom en kombinasjon av militære og diplomatiske seiere, angrep Taliban styrkene til Ismail Khan vest i landet, tok Herat fra ham 5. september 1995 og til slutt nedkjempet ham. Den etterfølgende vinteren beleiret Taliban hovedstaden Kabul, blokkerte handelsveiene og skjøt raketter inn i byen. I mars sluttet den afghanske presidenten Burhanuddin Rabbani og Gulbuddin Hekmatyar å bekjempe hverandre og formet en ny anti-Taliban allianse. 26. september 1996 oppga de byen og trakk seg nordover og lot Taliban overta regjeringen og etablere Afghanistans islamske emirat.

20. mai 1997 gjorde brødrene og generalene Abdul Malik Pehlawan og Mohammed Pehlawan opprør mot den usbekiske krigsherren Abdul Rashid Dostums kommando og formet en allianse med Taliban. Tre dager senere forlot Dostum store deler av sin hær og flyktet fra sin base i Mazar-e Sharif til Usbekistan. 25. mai gikk styrker fra Taliban, sammen med styrkene til mytteristene, inn i byen. Samme dag anerkjente Pakistan Taliban som den lovlige regjeringen i Afghanistan, fulgt av Saudi-Arabia dagen etter. 27. mai brøt det ut harde gatekamper mellom Taliban og styrkene til Malik. Taliban var uvant med urban krigføring og led et hardt nederlag. Tusenvis mistet livet i kampene og påfølgende henrettelser. Taliban gjenerobret byen 8. august 1998.

29. august 1997 beordret den amerikanske presidenten Bill Clinton marinen til å skyte krysserraketter mot fire mål i Afghanistan, alle i nærheten av Khost (og et i Sudan), som USA hevdet var treningsleirer for terrorister. En av leirene ble drevet av Osama bin Laden, lederen for al-Qaida, som det ble påstått hadde ledet bombingen 7. august av den amerikanske ambassaden i Øst-Afrika. Tre andre landsbyer ble truffet. Mange kilder betviler legitimiteten i angrepet på disse.

På det meste ble Emiratet anerkjent av Pakistan, De forente arabiske emirater og av Saudi-Arabia. Det kontrollerte hele Afghanistan, med unntak av små regioner i nordøst som ble holdt av Nordalliansen. Resten av verden, og FN, fortsatte å anerkjenne Rabbani som Afghanistans lovlige statsoverhode, selv om det ble forstått at han ikke hadde reell innflytelse i landet.

Taliban mottok støtte fra Saudi-Arabia og Pakistans etterretningsorganisasjon. Forholdet til Iran var veldig dårlig siden Taliban motarbeidet sjia-retningen innen islam.

Buddhastatuene i BamiyanRediger

 
UNESCO, USA, Saudi-Arabia og Iran protesterte da Taliban sprengte statuene i mars 2001.[5][6]

I mars 2001 beordret Taliban ødeleggelsen av to statuer av Buddha skåret inn i klippene ved Bamiyan i Afghanistan. Den ene var 38 meter høy og 1 800 år gammel, den andre 53 meter høy og 1 500 år gammel. Dette ble fordømt av UNESCO og mange land rundt i verden, inkludert Iran. Bakgrunnen for ødeleggelsene var at islam forbyr avbilding av mennesker i kunst.[7][8]

NATO-støttet invasjonen i AfghanistanRediger

 
Operasjon Enduring Freedom startet 7. oktober 2001 da USA, Storbritannia, Australia og andre allierte tok seg inn i Afghanistan.[9]

22. september 2001 trakk De forente arabiske emirater og senere Saudi-Arabia tilbake sin anerkjennelse av Taliban som den lovlige regjeringen i Afghanistan, etter at USA beskyldte bin Laden og Taliban for terrorangrepet 11. september 2001. Dermed hadde landet kun forbindelser med Pakistan. Under trusler om gjengjeldelsesangrep for å skjule al-Qaida, tilbød Talibanregjeringen å utlevere bin Laden til et nøytralt land for krigsforbrytelsesrettssak, men ble ignorert av USA.[trenger referanse]

7. oktober 2001 innledet USA, hjulpet av Storbritannia og støttet av en koalisjon av andre land, inkludert NATO, militære operasjoner mot Taliban. Den uttalte hensikten var å fjerne Taliban fra makten siden Taliban ikke ville utlevere bin Laden til USA og gjengjeldelse for Talibans hjelp til ham. Bakkekrigen ble hovedsakelig utkjempet av Nordalliansen.

Mazar-e Sharif falt til koalisjonens styrker 9. november, noe som førte til at en rekke provinser falt med minimal motstand, og mange lokalstyrker skiftet side fra Taliban til Nordalliansen. Natten 12. november trakk Taliban seg ut av Kabul. 15. november friga de åtte vestlige hjelpearbeidere etter tre måneder i fangenskap.[trenger referanse]

FNs sikkerhetsråd innførte enstemmig en våpenembargo og frøs de identifiserbare økonomiske midlene til bin Laden, al Qaida og resterende Taliban.[trenger referanse]

Taliban trakk seg senere fra Kandahar og grupperte seg på nytt i grenseregionen mellom Afghanistan og Pakistan. De fleste krigerne i Taliban etter invasjonen er nye rekrutter, rekruttert i Pakistans madrassahs (arabisk: skole). De mer tradisjonelle religiøse skolene er antatt å være hovedkilden for nye krigere.[trenger referanse]

Tilbaketrekningen av NATO styrkene 2021Rediger

Den 29. februar 2020 kunngjorde Donald Trumps regjering at de hadde kommet til enighet om en fredsavtale med Taliban.[10] Denne avtalen innebar at USA skulle trekke ut sine soldater innen mai 2021. Donald Trump tapte det årets presidentvalget og etterfølgeren hans Joe Biden fikk dermed oppgaven med å enten trekke troppene tilbake eller forbli i Afghanistan.

I april 2021 kunngjorde Joe Biden at styrkene skulle bli trukket tilbake og satt seneste dato til den symboltunge datoen 11. september 2021.[11] Etterspillet som fulgte av tilbaketrekningen førte til at Taliban igjen kom tilbake til makten og Kabul falt 15. august 2021.[12]

KulturRediger

Talibanerne hører til Deobandi-bevegelsen, en sunni-muslimsk bevegelse som legger vekt på renhet og ekstrem enkelhet og mannens familieforpliktelser. De oppstod i området til de etniske pashtoene i Afghanistan.

Livet under Taliban-styretRediger

 
Offentlige henrettelser var vanlige.
 
Straffemetoder inkluderte mellom annet pisking, avkutting av fingre og tortur.

Islamistisk lovRediger

Etter at Taliban kom til makten, innførte de islamistisk lov. Talibans regjeringsreformer var styrt av lærde innen islamsk lov. Straffer, administrert av en religiøs politistyrke, inkluderte amputasjon av en eller begge hendene for tyveri og steining for utukt.

Taliban la ned mot forbud mot alle former for TV, bilder, dans, radio, spill og musikk.[13][14] Det var ulovlig å bære kort skjegg, samt å gå med hvite sokker[15], fordi det symbolsk ville være å tråkke på trosbekjennelsen, da det talibanske flagget var et hvitt klede med shahadah påtrykt i svart.

OpiumRediger

Taliban la ned forbud mot dyrking av opiumsvalmuen sent i 1997. Selv om produksjonsnivået holdt seg høyt gjennom de fleste Taliban-årene, var nivået sunket dramatisk før den amerikanske invasjonen.

Etter at Taliban-regjeringen falt, ble opiumsdyrkingen raskt gjenopptatt. Fra 2002 til 2007 vokste produksjonen i høyt tempo. Opiumsarealene ble mer enn doblet på disse fem årene. Deretter fulgte et par års nedgang, men i perioden 2010–2012 økte produksjonen av opium på nytt i Afghanistan.[16][17]

KvinnerRediger

Taliban hindret kvinner i å arbeide og innførte skarpe restriksjoner på utdanningen til jenter.[18][19] Kvinner ble også nektet sykehusbehandling for å unngå at kvinnene kom i kontakt med mannlige sykehusansatte og leger.

Afghanistans religionsminister under Taliban, Al-Haj Maulwi Qalamuddin, var sjef for sedelighetspolitiet i Afghanistan da han i 1997 fortalte The New York Times i 1997 at kvinner som ikke passet på å holde føttene og anklene tildekket, var umoralske. «Some women want to show their feet and ankles. They are immoral women. They want to give a hint to the opposite sex.» [20]

Selv om Taliban hevdet at utdanning av jenter på landsbygda var økende, slår en UNESCO-rapport fast at det var et «voldsomt 65 % fall i jenter som gikk på skolen. I skoler som blir drevet av utdanningdirektoratet er bare 1 % av elevene jenter. Prosentandelen kvinnelige lærere har også sunket fra 59,2 % i 1990 til 13,5 % i 1999

En talsmann fra Taliban hevdet at «helsefasilitetene for kvinner har økt med 200 % i løpet av Taliban-administrasjonen. Før Talibans islamske bevegelse tok kontroll over Kabul, var det 350 sengeplasser i alle sykehus i Kabul. Nå er det mer enn 950 sengeplasser for kvinner i egne kvinnesykehus.»

Tilhengere av Taliban hevder at depresjonen og andre problemer som plager afghanske kvinner var det direkte resultatet av alvorlig fattigdom, år med krig, dårlig økonomi, og det faktum at mange var krigsenker og ikke lenger kunne skaffe mat til deres familier uten internasjonale hjelpesendinger.

Kvinner fikk også forbud mot å gå ut blant folk uten burka, et kulturelt og religiøst tabu i Afghanistan, Saudi-Arabia og noen andre islamske samfunn. Det var også egne lover som forbød kvinner å gå ut av hjemmet uten en mannlig følger. Den mannlige følgeren måtte være av familie eller ektemannen hennes, ellers ville hun bli straffet.[21] Kvinner kunne også bli straffet om deres skritt kunne bli hørt av menn i gatene.[22][23] Kvinner kunne ikke prate høyt i offentlighet eller være synlig gjennom vinduene på hjemme deres.[23] Hele 80 % av afghanske kvinner ble giftet bort mot sin egen vilje.[24]

ReferanserRediger

  1. ^ Pajhwok Afghan News, Taliban have opened office in Waziristan (Pakistan)
  2. ^ Ali, Idrees (15. januar 2021). «U.S. troops in Afghanistan now down to 2,500, lowest since 2001: Pentagon». Reuters (engelsk). 
  3. ^ Ryan, Missy (13. april 2021). «Biden will withdraw all U.S. forces from Afghanistan by Sept. 11, 2021». The Washington Post (engelsk). Besøkt 13. april 2021. 
  4. ^ «Afghanistan: Soldiers flee to Tajikistan after militant clashes». BBC News (engelsk). 5. juli 2021. 
  5. ^ Why the Taliban are destroying Buddhas, av W.L. Rathje, Discover Archaeology Magazine, USAToday
  6. ^ Over World Protests, Taliban Are Destroying Ancient Buddhas, The New York Times 4. mars 2001
  7. ^ Simon Adams, Anita Ganeri og Ann Kay (2006): Geography of the World. New York City, New York: Dorling Kindersley, side 165.
  8. ^ «Destruction of Giant Buddhas Confirmed», Beliefnet.com
  9. ^ It's time for war, Bush and Blair tell Taliban, The Guardian 7. oktober 2001
  10. ^ «Afghan conflict: US and Taliban sign deal to end 18-year war». BBC News (engelsk). 29. februar 2020. Besøkt 17. august 2021. 
  11. ^ «US says troops to leave Afghanistan by 11 September». BBC News (engelsk). 14. april 2021. Besøkt 17. august 2021. 
  12. ^ «Afghanistan conflict: Kabul falls to Taliban as president flees». BBC News (engelsk). 16. august 2021. Besøkt 17. august 2021. 
  13. ^ Taliban bans TV in Afghanistan, says it is UnIslamic, ExpressIndia, 13. mai 2008
  14. ^ Simon Adams, Anita Ganeri og Ann Kay (2006): Geography of the World. New York City, New York: Dorling Kindersley, s. 165.
  15. ^ Skaine, Rosemarie (2002): The Women of Afghanistan Under the Taliban, McFarland
  16. ^ United Nations Offive on Drugs and Crime. Afhan Opium Survey 2011[død lenke]
  17. ^ «Opium farming in Afghanistan rising again, bleak UN report admits». the Guardian (engelsk). 17. april 2012. Besøkt 14. august 2021. 
  18. ^ «Women in Afghanistan: the back story». www.amnesty.org.uk. 25. november 2014. Besøkt 14. august 2021. 
  19. ^ «'The Taliban took years of my life': the Afghan women living in the shadow of war». the Guardian (engelsk). 9. februar 2019. Besøkt 14. august 2021. 
  20. ^ Burns, John F. (29. august 1997). «Sex and the Afghan Woman: Islam's Straitjacket». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 14. august 2021. «But Taliban rule has also come to mean floggings for women who allow faces or ankles to show beneath the head-to-toe shrouds called burqas that the Taliban have made mandatory. Other Taliban taboos include bans on women talking to men who are not blood relatives, making themselves visible to passers-by through the windows of their homes, or traveling in cars, buses or trucks alongside men who are not from their family. | Recently, there have been cases in Kabul in which Mr. Qalamuddin's men have beaten women for wearing white socks or plastic sandals with no socks, attire Taliban zealots have said was likely to provoke impure thoughts in men. Asked about these cases, Mr. Qalamuddin said there had been no formal decrees on socks or sandals, only one that admonished women to walk calmly and avoid creating noise by their footsteps. | But the cleric, a veteran of years of fighting against Soviet occupation forces in Afghanistan in the 1980's, as much as confirmed that women are at risk of a flogging if anything about their feet or legs arouses suspicion among his men. | Some women want to show their feet and ankles, he said. They are immoral women. They want to give a hint to the opposite sex.» 
  21. ^ Skaine, Rosemarie (2002): The Women of Afghanistan Under the Taliban, s. 8
  22. ^ Sultan, Masuda (2006): My War at Home, Simon and Schuster, s. 96
  23. ^ a b «Some of the restrictions imposed by Taliban in Afghanistan». www.rawa.org. Revolutionary Association of the Women of Afghanistan (RAWA). Besøkt 14. august 2021. 
  24. ^ «The Plight of the Afghan Woman», Afghanweb.com

BøkerRediger

  • Griffin, Michael. (2003). Reaping the Whirlwind: Afghanistan, Al Q'aida and the Holy War. London: Pluto Press. ISBN 0-7453-1916-5
  • Jones, Owen Bennett (2002). Pakistan: Eye of the Storm, 2nd Ed.. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-09760-3. Note pp. 9-11.
  • Rashid, Ahmed (2000) Taliban: Militant Islam, Oil and Fundamentalism in Central Asia, ISBN 0-300-08902-3

Eksterne lenkerRediger