Det islamske emiratet Afghanistan (1996–2001)

د افغانستان اسلامي امارات
Det islamske emiratet Afghanistan
1996–2001

Taliban-flagget
Geografisk plassering

Området kontrollert av Taliban.
Hovedstad: Kabul (offisielt)

Kandahar (de facto)

Religion:
Sunni Islam
Styreform: Emirat
Statsoverhode:
- 1996–2001

Amir al-Mu'minin
Mullah Muhammed Omar
Historisk tidsperiode:
- Opprettelse:
- USAs invasjon:
- Kabuls fall:

6. desember 1917
7. oktober 2001
12. november 2001
Forgjenger:
Den islamske staten Afghanistan
Etterfulgt av:
Den islamske republikken Afghanistan

Det islamske emiratet Afghanistan var navnet gitt til nasjonen Afghanistan av Taliban i løpet av deres styre fra 1996 til 2001. Bare Pakistan, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater anerkjente Taliban-regjeringen og dermed navnet. Det skulle være modellen for al-Qaidas fremtidsvisjon for et fremtidig kalifat som skulle herske over hele verden inkludert den islamske verden.

Veien til makten rediger

Etter at Sovjet-støttede Den demokratiske republikken Afghanistan brøt sammen i 1992, ble Afghanistan kastet ut i en borgerkrig mellom konkurrerende mujahedin-krigsherrer. Taliban dukket etterhvert opp som en styrke som var i stand til å bringe orden til landet. Taliban fikk betydelig støtte fra pashtoene og fra Pakistan. USA håpet at Taliban kunne presse krigsherrene til å ordne opp i sine uoverensstemmelser og valgte å la ting gå sin gang. Selv om den radikale ideologien til Taliban senere ville skremme mange vekk, vurderte noen observatører dens fremvekst som en positiv utvikling.

Talibanlegenden sier at våren 1994 samlet den lokale mullahen Muhammed Omar, en veteran fra Harakat-i Inqilab-i Islami-fraksjonen av mujahedin, en styrke på 30 andre talibaner etter å ha hørt om bortførelsen og voldtekten av to jenter ved en mujahedin-veikontrollpost. Han reddet jentene og hengte kommandøren. Etter denne hendelsen, sier legenden videre, ble tjenestene til disse fromme religiøse krigerne sterkt etterspurt av landsbyboere som var plaget av uregjerlige mujahedin, og dermed var Taliban født.

Etter denne tiden, var Omar en tid i den pakistanske provinsen Balutsjistan der han kom tilbake fra høsten 1994. Det er sagt at han hadde med seg en godt utrustet og finansiert milits på 1500 krigere som skulle stå for beskyttelsen av en pakistansk handelskonvoi med varer til Turkmenistan. Mange rapporter hevder at konvoien faktisk var full av pakistanske krigere som utga seg for å være talibanere, og at Taliban hadde fått betydelige mengder våpen, militærtrening og økonomisk hjelp fra pakistanerne. Noen hevder at støtten også kom fra USA, som foretrakk en Pakistan-støttet regjering fremfor den russiskstøttede Nordalliansen.

Etter å ha kommet til makten i og rundt Kandahar gjennom en kombinasjon av militære og diplomatiske seire, angrep Taliban styrkene til Ismail Khan vest i landet, tok Herat fra ham 5. september 1995 og til slutt nedkjempet ham. Den etterfølgende vinteren beleiret Taliban hovedstaden Kabul, blokkerte handelsveiene og skjøt raketter inn i byen. I mars sluttet den afghanske presidenten Burhanuddin Rabbani og Gulbuddin Hekmatyar å bekjempe hverandre og formet en ny anti-Taliban allianse. Den 26. september 1996 oppga de byen og trakk seg nordover og lot Taliban overta regjeringen og etablere Afghanistans Islamske Emirat.

Den 20. mai 1997 gjorde brødrene og generalene Abdul Malik Pehlawan og Mohammed Pehlawan opprør mot den usbekske krigsherren Abdul Rashid Dostums kommando og formet en allianse med Taliban. Tre dager senere forlot Dostum store deler av sin hær og flyktet fra sin base i Mazar-e Sharif til Usbekistan. Den 25. mai gikk styrker fra Taliban, sammen med styrkene til mytteristene, inn i byen. Samme dag anerkjente Pakistan Taliban som den lovlige regjeringen i Afghanistan, fulgt av Saudi-Arabia dagen etter. Den 27. mai brøt det ut harde gatekamper mellom Taliban og styrkene til Malik. Taliban var uvant med urban krigføring og led et hardt nederlag. Tusenvis mistet livet i kampene og påfølgende henrettelser. Taliban gjenerobret byen 8. august 1998.

Den 29. august 1997 beordret den amerikanske presidenten Bill Clinton marinen til å skyte krysserraketter mot fire mål i Afghanistan, alle i nærheten av Khost (og et i Sudan), som USA hevdet var treningsleirer for terrorister. En av leirene ble drevet av Osama bin Laden, lederen for al-Qaida, som det ble påstått hadde ledet bombingen 7. august av den amerikanske ambassaden i Øst-Afrika. Tre andre landsbyer ble truffet, mange kilder betviler legitimiteten i angrepet på disse.

På det meste ble emiratet kun anerkjent av Pakistan, De forente arabiske emirater og av Saudi-Arabia. Turkmenistan anerkjente de facto også Emiratet, ettersom de hadde offisielle møter og avtaler med Taliban-regjeringens ministre.

Den kontrollerte hele Afghanistan, med unntak av små regioner i nordøst som ble holdt av Nordalliansen. Resten av verden, og FN, fortsatte å anerkjenne Rabbani som Afghanistans lovlige statsoverhode, selv om det ble forstått at han ikke hadde reell innflytelse i landet.

Taliban mottok støtte fra Saudi-Arabia og Pakistans etterretningsorganisasjon. Forholdet til Iran var veldig dårlig siden Taliban motarbeidet sjia-retningen innen islam og at Talibanregimet myrdet flere iranske diplomater i Afghanistan i 1998.[1]

Kultur rediger

I språkene som blir snakket i Afghanistan og Pakistan (dari og pashto), Taliban (også Taleban) betyr de som studerer boken (dvs Koranen). Det kommer fra det arabiske ordet for søker eller elev, talib. Talibanerne hører til Deobandi-bevegelsen, en sunni-muslimsk bevegelse som legger vekt på renhet og ekstrem enkelhet og mannens familie-forpliktelser. De oppstod fra området til de etniske pashtoene i Afghanistan.

Livet under Taliban-styret rediger

Islamistisk lov rediger

Etter at Taliban kom til makten, innførte de islamistisk lov. Talibans regjeringsreformer var styrt av lærde innen Islamsk lov. Straffer, administrert av en religiøs politistyrke, inkluderte amputasjon av en eller begge hendene for tyveri og steining for utukt.

Taliban la ned mot forbud mot alle former for TV, bilder og musikk. Det var ulovlig å gå med hvite sokker, fargen til det Talibanske flagget, samt å gå med for kort skjegg.

Opium rediger

Taliban la ned forbud mot dyrking av opiumsvalmuen sent i 1997. Selv om produksjonsnivået holdt seg høyt gjennom de fleste Taliban-årene, var nivået sunket dramatisk før den amerikanske invasjonen.

Etter at Taliban-regjeringen falt, ble opiumsdyrkingen raskt gjenopptatt. Fra 2002 til 2007 vokste produksjonen i høyt tempo. Opiumsarealene ble mer enn doblet på disse fem årene. Deretter fulgte et par års nedgang, men i perioden 2010–2012 har produksjonen av opium igjen økt i Afghanistan.[2][3]

Kvinner rediger

Taliban hindret kvinner i å arbeide og innførte skarpe restriksjoner på utdanningen til jenter. Kvinner ble også nektet sykehus-behandling for å unngå å utsette kvinnene for de mannlige sykehusansatte og legene.

Talibans religionsminister, Al-Haj Maulwi Qalamuddin, fortalte The New York Times at «Verden ønsker å gi en fyrstikk til et land i brann. Hvorfor er der så stor bekymring for kvinnene? Brød koster for mye. Det finnes ikke arbeidsplasser. Selv gutter går ikke på skolen. Og til tross for alt dette er kvinner det eneste jeg hører om. Hvor var verden da menn her krenket hvilken som helst kvinne de ønsket?»

Selv om Taliban hevdet at utdanning av jenter på landsbygda var økende, slår en UNESCO rapport fast at det var et «voldsomt 65 % fall i jenter som gikk på skolen. I skoler som blir drevet av utdanningsdirektoratet er bare 1 % av elevene jenter. Prosentandelen kvinnelige lærere har også sunket fra 59,2 % i 1990 til 13,5 % i 1999.»

En talsmann fra Taliban hevdet at «helsefasilitetene for kvinner har økt med 200 % i løpet av Taliban-administrasjonen. Før Talibans islamske bevegelse tok kontroll over Kabul, var det 350 sengeplasser i alle sykehus i Kabul. Nå er det mer enn 950 sengeplasser for kvinner i egne kvinnesykehus.»

Tilhengere av Taliban hevder at depresjonen og andre problemer som plager afghanske kvinner var det direkte resultatet av alvorlig fattigdom, år med krig, dårlig økonomi, og det faktum at mange var krigsenker og ikke lenger kunne skaffe mat til deres familier uten internasjonal hjelpesendinger.

Kvinner fikk også forbud mot å gå ut blant folk uten burka, et kulturelt og religiøst tabu i Afghanistan, Saudi-Arabia og noen andre islamske samfunn.

Buddhastatuene i Bamiyan rediger

I mars 2001 beordret Taliban ødeleggelsen av to statuer skåret inn i klippene ved Bamiyan, den ene var 38 meter høy og 1 800 år gammel, den andre 53 meter høy og 1 500 år gammel. Dette ble fordømt av UNESCO og mange land rundt i verden, inkludert Iran.

Den amerikanske invasjonen rediger

Den 22. september 2001 trakk De forente arabiske emirater og senere Saudi-Arabia tilbake sin anerkjennelse av Taliban som den lovlige regjeringen i Afghanistan, etter at USA beskyldte bin Laden og Taliban for terrorangrepet 11. september 2001. Dermed hadde landet kun forbindelser med Pakistan. Under trusler om gjengjeldelsesangrep for å skjule al-Qaida, tilbød den talibanregjeringen å utlevere bin Laden til et nøytralt land for krigsforbrytelsesrettssak, men ble ignorert av USA.

Den 7. oktober 2001 innledet USA, hjulpet av Storbritannia og støttet av en koalisjon av andre land, inkludert NATO, militære operasjoner mot Taliban. Den uttalte hensikten var å fjerne Taliban fra makten siden Taliban ikke ville utlevere bin Laden til USA og gjengjeldelse for Talibans hjelp til ham. Bakkekrigen ble hovedsakelig utkjempet av Nordalliansen.

Mazar-e Sharif falt til koalisjonens styrker 9. november 2001, noe som førte til at en rekke provinser falt med minimal motstand, og mange lokal styrker skiftet side fra Taliban til Nordalliansen. Natten 12. november 2001 trakk Taliban seg ut av Kabul. Den 15. november 2001 friga de åtte vestlige hjelpearbeidere etter tre måneder i fangenskap.

FNs sikkerhetsråd innførte enstemmig en våpenembargo og frøs de identifiserbare økonomiske midlene til bin Laden, al Qaida og resterende Taliban.

Taliban trakk seg senere fra Kandahar og grupperte seg på nytt i grenseregionen mellom Afghanistan og Pakistan. De fleste krigerne i Taliban etter invasjonen er nye rekrutter, rekruttert i Pakistans madrassahs (arabisk: skole). De mer tradisjonelle koranske skolene er antatt å være hovedkilden for nye krigere.

Referanser rediger

Se også rediger