Åpne hovedmenyen

Koordinater: 2°27′37″N 108°19′31″Ø

Malaysia
Malaysia
马来西亚
மலேசியா

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Bersekutu Bertambah Mutu
(malayisk: «Enhet er styrke»)

Kart over

InnbyggernavnMalaysier, malaysisk
HovedstadKuala Lumpur og Putrajaya
TidssoneUTC+8
Areal
 – Totalt
 – Vann
Rangert som nr. 65
329 750[a] km²
0,3 %
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 42
30 513 848[b]
Bef.tetthet92,54 innb./km²
HDI0,773 (rangert som nr. 62)
StyreformFøderalt, konstitusjonelt valgmonarki
KongeAbdullah av Pahang
StatsministerMahathir bin Mohamad
Offisielt språkMalayisk
Uavhengighet fraStorbritannia
31. august 1957
ValutaMalaysisk ringgit (MYR)
NasjonaldagUavhengighetsdagen, 31. august
NasjonalsangNegaraku
ISO 3166-kodeMY
Toppnivådomene.my

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Malaysia (malayisk uttale: [məlejsiə]; kinesisk: 马来西亚; tamilsk: மலேசியா) er et føderalt, konstitusjonelt valgmonarki i Sørøst-Asia. Malaysia består av tretten delstater og tre føderale territorier. Sørkinahavet skiller det 329 847 km² store landet i to deler, Vest-Malaysiaden malayiske halvøy og Øst-Malaysia på øya Borneo. På fastlandet grenser Malaysia til Thailand i nord og bystaten Singapore i sør. På Borneo grenser Malaysia til Brunei i nord og Indonesia i sør. Malaysias største by og hovedstad Kuala Lumpur ligger nordvest på fastlandet. Like sør for byen ligger den administrative hovedstaden, Putrajaya. Malaysia har over 30 millioner innbyggere, hvorav over 20 millioner på den malayiske halvøy.

Den tropiske regnskogen i Malaysia er hjem for et rikt plante- og dyreliv med mange stedegne arter. På 1400-tallet utgjorde mesteparten av dagens Malaysia det muslimske kongedømmet Malakka. Malakkastredet har i århundrer vært den viktigste handelsveien mellom Kina og India. Fra 1500-tallet var Malakka underlagt portugisisk og nederlandsk kolonistyre før britene i 1824 overtok kontrollen over det som ble Britisk Malaya. Malaya-føderasjonen ble selvstendig fra Storbritannia i 1957. Malaya-føderasjonen gikk sammen med Singapore og britiskkontrollerte områder på Borneo og dannet føderasjonen Malaysia i 1963, men Singapore ble en selvstendig stat to år senere. Malaysia er et representativt demokrati med statsministeren som regjeringssjef. Statsoverhode er Malaysias konge, som velges hvert femte år blant monarkene i ni av de vestmalaysiske delstatene.

Mer enn halvparten av befolkningen er malayisktalende muslimer. Malayisk er nært beslektet med indonesisk. En fjerdedel er malaysiske kinesere, som overveiende er buddhister og taler en mandarinkinesisk dialekt. Andre store befolkningsgrupper er malaysiske urfolk og indere. Det engelske språket står fortsatt sterkt i Malaysia, særlig i næringslivet, og noen har det som førstespråk. Malaysia har religionsfrihet, men islam er statsreligion, og diskriminering av ikke-muslimer forekommer. De etniske, språklige og religiøse skillelinjene har stor politisk betydning i Malaysia. Pressefriheten er begrenset.

Malaysia er et nylig industrialisert land med en åpen markedsøkonomi. Den har blitt kalt en andregenerasjons tigerøkonomi. I tiden som uavhengig stat har økonomien vokst med 6,5 % i snitt hvert år i nesten 50 år. Det internasjonale pengefondet regnet i 2017 Malaysia som den 4. største økonomien i Sørøst-Asia og den 38. største i verden. Malaysias økonomiske vekst har tiltrukket millioner av fremmedarbeidere. Malaysia er blant verdens største eksportører av gummi og palmeolje. Handel, tjenesteyting og produksjon av industrivarer er voksende sektorer. Malaysia har verdens største islamske bank- og finansvesen, og er blant de ledende eksportørene av elektroniske komponenter, medisinsk utstyr, solceller og informasjonsteknologi.

Innhold

EtymologiRediger

 
«Malaysia» brukt som navn på Malayarkipelet i et atlas fra 1914.

Malaysia ble antatt som nytt navn på forbundsstaten i 1963, da Malaya-føderasjonen gikk sammen med Singapore samt Sarawak og Sabah på Borneo. Navnet Malaysia tar utgangspunkt i Malaya, navnet på landet som fikk uavhengighet i 1957, med tillegg av endelsen -sia. Malaya antas å komme fra dravidisk og derfra til sanskrit for «fjell». På tamilsk betyr malai også «fjell». Endelsen -sia er forklart som henvisning til landets beliggenhet i Asia.[1]

Oldtidens indiske handelsmenn refererte til den malayiske halvøy som Malayadvipa.[2] Før den europeiske koloniseringen ble halvøya omtalt som Tanah Melayu av de innfødte.[3]

Fra 1800-tallet ble Malaysia (norsk også Malaisia[4]) benyttet som geografisk betegnelse på hele øyverdenen i Sørøst-Asia, tilsvarende Ostindia eller de østindiske øyer. Navnet ble foreslått av Jules Dumont d'Urville, som i et foredrag i Société de Géographie i Paris i 1831 foreslo å dele Oseania inn i fire deler: Polynesia, Mikronesia, Melanesia og Malaysia, det vil si øyene vest for Ny-Guinea.[5][6] Fra dette utviklet forståelsen av Malaysia seg til å omfatte Sundaøyene, med De store Sundaøyer Java, Borneo, Sumatra og Sulawesi, De små Sundaøyer fra Bali til Timor, samt Molukkene og Filippinene.[7][8][9] Med utgangspunkt i utbredelsen av det malayiske språket kunne Malaysia også omfatte Malayahalvøya på fastlandet.[10]

NaturgeografiRediger

Landskap og geologiRediger

 
Strender og tropisk vegetasjon på Redang i Sørkinahavet.
 
Crockerfjellene på Borneo, den høyeste fjellkjeden i Malaysia.

Med et landareal på 329 847 km² er Malaysia verdens 67. største land. På fastlandet grenser landet til Thailand i nord og bystaten Singapore via en landfylling over Johorestredet i sør.[11] På Borneo grenser Malaysia til Brunei i nord og Indonesia i sør. Malaysia har også sjøgrenser til Vietnam og Filippinene. Ved det kinesiske kravet om den nistiplede linje har landet også sjøgrense mot Kina, men Malaysia bestrider dette kravet. Landegrensene er i stor grad definert av topografiske barrierer, som elvene Golok og Perlis, som skiller Malaysia fra Thailand. Noen av sjøgrensene i Sørkinahavet er derimot omstridte.[12] Sultanatet Brunei er en enklave omsluttet av den malaysiske delstaten Sarawak, som også deler sultanatet i to. Malaysia er det eneste landet med territorier både på det asiatiske fastlandet og i den sørøstasiatiske øyverdenen.[13] Tanjung Piai på Malayahalvøya er det sørligste punktet på det asiatiske fastlandet. Malayahalvøya skilles fra Sumatra av Malakkastredet.[14]

Topografien i de to delene av Malaysia er forholdsvis lik, med kystsletter og landskap som stiger opp til åser og fjell. Malayahalvøya, som utgjør 40 % av Malaysias landareal, strekker seg 740 km fra nord til sør, og er på det meste 322 km bred.[11] Fjellkjeden Titiwangsa midt på halvøya strekker seg fra nord til sør.[15] Det høyeste fjellet i Titiwangsa er Korbu (2 183 moh.), som ligger i et skogkledd fjellområde, i all hovedsak bestående av granitt og andre magmatiske bergarter. Erosjon har etterlatt store karstlandskap.[13] Fjellkjeden er kilden til vassdrag som 459 km lange Pahang. Kystslettene på halvøya er på det meste 50 km brede, og kystlinjen er 1 931 km lang, men havner finnes bare på vestkysten.[11]

De malaysiske delstatene på Borneo har en kystlinje på 2 607 km. Mesteparten av det malaysiske Borneo ligger ved Sørkinahavet, men delstaten Sabah har også kyst mot Sulusjøen og Celebessjøen. Landskapet preges av kystsletter, åser og daler og et fjellrikt innland. Crockerfjellene strekker seg nordover fra Sarawak og deler Sabah i to.[13] Det høyeste fjellet i området er Kinabalu (4 095 moh.), som også er det høyeste i Malaysia. Kinabalu er beskyttet som en del av Kinabalu nasjonalpark, som står på UNESCOs liste over verdensarvsteder. I Sarawak ligger Gunung Mulu nasjonalpark, som omfatter det største naturlige grottesystemet i verden.[13] Nord for Borneo ligger en rekke øyer, hvorav den største er den 440,7 km² store Banggi.

Flora og faunaRediger

 
Noen ville dyrearter som lever i Malaysia. Med klokken: Neshornfugler, karett, neseape og malaysiatiger.

Malaysia ligger i den indomalayiske økosone (biogeografisk region). To tredjedeler av landet er skogkledd, for en stor del av tropisk regnskog og mangrovesumper i lavlandet under 760 moh., men i høylandet eike-, kastanje- og bøketrær, og rododendron.[11][13] Noen skoger antas å være opptil 130 millioner år gamle.[16]

Det finnes rundt 14 500 arter av blomstrende planter og trær.[16] Det finnes anslagsvis 8 500 arter av karplanter på Malayahalvøya, og 15 000 til i øst.[17] Skogene i Øst-Malaysia anslås å være habitat for rundt 2 000 treslag, og samtidig et av de stedene på jorden med størst biologisk mangfold med 240 forskjellige treslag for hver hektar.[13] I disse skogene finnes også mange medlemmer av rafflesiaceae-slekten – verdens største blomster, med en diameter på opptil 1 m.[16]

Anslagsvis 20 % av verdens kjente dyrearter, deriblant rundt 210 pattedyrarter, finnes i Malaysia.[16] Over 620 fuglearter har blitt registrert på Malayahalvøya, hvor mange arter i fjellområdene er stedegne.[18] 250 reptilarter og tusener av insektsarter er registrert i landet.[16] Farvannet rundt Sipadan er blant verdens rikeste på korall- og fiskearter.[18] De marine økosystemene er truet av overfiske, forurensende utslipp og fiske med dynamitt.[19]

Mye av regnskogen har blitt utnyttet til tømmerhogst og deretter ryddet til plantasjer for oljepalmer.[20][21] Mesteparten av den gjenværende regnskogen er vernet som nasjonalparker.[13][16] Faunaen er truet av den kraftige avskogingen, som ødelegger deres opprinnelige habitat.[20] Dette gjelder spesielt arter som også er utsatt for jakt, som neshorn, elefanter og tigre.[22]

KlimaRediger

 
Elv i regnskogen i Sabah.

Landet har et tropisk regnskogklima som endrer seg lite gjennom året. Temperaturene holder seg stort sett rundt 30–32 °C midt på dagen og rundt 22–25 °C om natten, men temperaturen blir redusert med rundt 6 °C for hver 1 000 m i høyden.[23]

Nedbøren er stort sett jevnt fordelt gjennom året, men med en liten økning i overgangsperiodene til monsunen i april–mai og oktober–november. I det store og hele kommer det en regn- eller tordenbyge omtrent annenhver dag. Unntakene er de områdene som møter vintermonsunen front mot front, som nordøstkysten av den malayiske halvøy samt nordlige og østlige deler av Borneo. Her kan det komme store nedbørsmengder (over 600 mm i måneden) fra november til tidlig på våren, og den årlige nedbørsnormalen er rundt 2 000–3 000 mm. Luftfuktigheten øker fra lav- til høylandet.[23][24]

Landet er sårbart for global oppvarming, i den grad det på sikt vil medfører økt havnivå, større nedbørsmengder og flomfare.[23]

DemografiRediger

 
Representanter for ulike etniske grupper på en mottagelse i Sabah.
 
Befolkningspyramiden for Malaysia viser at befolkningsveksten har avtatt.

Ved folketellingen i 2010 hadde Malaysia 28 334 135 innbyggere,[25] noe som gjorde det til verdens 42. mest folkerike land. 22,6 millioner innbyggere var bosatt på den malayiske halvøy. 70 % av befolkningen bor i byer. Spedbarnsdødeligheten i 2012 var 7 døde per 1 000 fødsler, mens den forventede levealderen ved fødselen var 74,8 år.[26]

Befolkningen er svært uensartet. I 2010 bestod 91,8 % av befolkningen av malaysiske statsborgere, hvorav 67,4 % var bumiputera.[27] Bumiputera er ikke entydig definert, heller ikke mellom delstatene, men de fleste er etniske malayer. Etniske malayer er definert av Malaysias grunnlov som muslimer som praktiserer islam, regelmessig taler malayisk og holder seg til malayiske skikker.[28]

Omtalt som bumiputera blir også visse ikke-malayiske urfolk, som etniske thaier, khmer og cham samt innfødte i Sabah og Sarawak på Borneo. Ikke-malayiske bumiputera utgjør mer enn halvparten av Sarawaks befolkning og mer enn to tredjedeler av Sabahs befolkning.[29] En samlebetegnelse for mindre stammer av urfolk på den malayiske halvøy er orang asli, som betyr «opprinnelige mennesker».[30]

Etniske minoriteter som aldri omtales som bumiputera, utgjør en stor andel av befolkningen. 24,6 % av befolkningen er malaysiske kinesere, mens 7,3 % av befolkningen er av indisk eller tamilsk opphav.[27] Kineserne utgjør et flertall i befolkningen i Penang. Indere, flertallet av dem tamiler, begynte å utvandre til Malaysia tidlig på 1800-tallet.[31][32]

Malaysisk statsborgerskap blir ikke innvilget for alle som blir født i Malaysia, men blir gitt til alle barn født av to malaysiske statsborgere utenfor Malaysia. Dobbelt statsborgerskap er ikke tillatt. Delstatene Sabah og Sarawak har egne og mer restriktive kriterier for tildeling av statsborgerskap.[33] Alle malaysiske statsborgere over 12 år må bære et legitimasjonskort. Kortets mikrochip lagrer også opplysninger om fingeravtrykk, manntallsoppføring, kjøretillatelser, blodtype, sykdomshistorie med mer.[34]

Anslagsvis 3 millioner fremmedarbeiderne, nærmere 10 % av befolkningen, oppholder seg i Malaysia. Mange av dem er ulovlige innvandrere.[32] Malaysia huset per 2009 rundt 171 500 flyktninger og asylsøkere, hvorav de fleste var fra Burma, Filippinene og Indonesia.[35] Både statstjenestemenn og en paramilitær gruppe som er engasjert av myndighetene for å bistå med grensekontroll, har forgrepet seg på flyktninger og fremmedarbeidere.[35][36]

Malaysias største byområder (2010)[37]

 
Kuala Lumpur
 
Johor Bahru

Nr. Byområde Delstat eller føderalt territorium Befolkning

 
George Town
 
Kuching

1 Kuala Lumpur   Kuala Lumpur /   Selangor /   Putrajaya 6 278 998
2 George Town   Penang 2 412 616
3 Johor Bahru   Johor 1 313 527
4 Kuching   Sarawak 804 380
5 Ipoh   Perak 737 861
6 Kota Kinabalu   Sabah 628 725
7 Malakka   Malakka 484 885
8 Kuantan   Pahang 427 515
9 Alor Setar   Kedah 405 523
10 Kota Bharu   Kelantan 314 964

SpråkRediger

 
Utbredelse av språkfamilier.

██ Malayisk

██ Borneofilippinsk

██ Borneofilippinsk (barito)

██ Borneofilippinsk (bidayuh)

██ Asliansk

██ Filippinsk

██ Kreolspråk

██ Flerspråklige områder

Det offisielle språket i Malaysia er malayisk, en nasjonal standard for det malayiske språket. Det er svært likt indonesisk, som er en tilsvarende nasjonal standard i Indonesia. Myndighetene omtaler språket som Bahasa Malaysia, «malaysisk språk». Tidligere var administrasjonsspråket i praksis engelsk, men malayisk ble enerådende etter raseopptøyene i 1969.[38] Språklovgivningen av 1967 fastslår at malayisk skrives med det latinske alfabetet, men utelukker ikke bruk av et arabisk alfabet som benyttes for flere sørøstasiatiske språk.[39] Noen lånord fra malayisk i norsk er «amok», «batikk» og «orangutang».[40]

Engelsk benyttes aktivt som andrespråk av mesteparten av befolkningen, og er tillatt brukt i noen offisielle sammenhenger. Malayisk-engelsk er en nasjonal standard basert på britisk-engelsk, og blir mye brukt i næringslivet. Dessuten finnes kreolspråket manglish, et engelsk talespråk med stor påvirkning fra malayisk, kinesisk og tamilsk.[41]

138 levende språk blir talt i Malaysia, og mange av disse er små, austronesiske språk i slekt med malayisk på Borneo.[42][43] Malaysiske kinesere snakker i all hovedsak kinesiske dialekter fra de sørlige provinsene i Kina, som mandarin, kantonesisk, hokkien, hakka, hainanesisk eller fuzhouhua. I likhet med Kina og Singapore skriver den kinesiskspråklige befolkningen i Malaysia forenklet kinesisk. De fleste malaysiske indere er tamiler, som snakker tamilsk. Mange malaysiere snakker thai. Et lite antall malaysiere har kaukasisk opphav og snakker kreolspråk, for eksempel basert på portugisisk og spansk.[44][45]

ReligionRediger

 
Religiøse bygninger i Kuala Lumpur. Med klokken: Det buddhistiske Thean Hou-tempelet, det hinduistiske Sri Mahamariamman-tempelet, den katolske Johannes-katedralen samt Masjid Negara-moskeen.

Malaysia har religionsfrihet, men islam er statsreligion og ikke-muslimer blir diskriminert.[46] Lovgivningen er derimot sekulær, ikke basert på sharia.

Ved folketellingen 2010 var ca. 61,3 % av befolkningen muslimer, 19,8 % buddhister, 9,2 % kristne og 6,3 % hinduer, mens 1,3 % praktiserte tradisjonelle kinesiske religioner som konfutsianisme og taoisme. 0,7 % anså seg selv som ikke-religiøse, mens de resterende 1,4 % av befolkningen praktiserte andre religioner eller unnlot å opplyse om sin religiøsitet.[25] Sunniislam med lovtradisjonen shafi'i er den dominerende retningen blant muslimer i Malaysia.[47]

Religiøs tilhørighet følger i stor grad etniske skillelinjer. Myndighetenes definisjon av etniske malayer forutsetter at de er sunnimuslimer, snakker det malayiske språket, praktiserer malayiske skikker, og har slekt fra Malaysia, Brunei eller Singapore.[13] Ved folketellingen i 2010 identifiserte 83,6 % av de malaysiske kineserne seg som buddhister, med betydelige taoistiske og kristne minoriteter. 86,2 % av de malaysiske inderne identifiserte seg som hinduer, med betydelige kristne og muslimske minoriteter. Ikke-malayiske bumiputera fordelte seg stort sett mellom kristendom (46,5 %) og islam (40,4 %).[25]

En mengde kristne trosretninger er representert i landet, hvorav de største er anglikanismen, metodismen og katolisismen. De fleste kristne finnes på Borneo.[25] Myndighetene har forhindret nye kirkebygg, sensurert bibler og andre kristne tekster som bruker gudsnavnet Allah, og problematisert kristen symbolbruk i det offentlige rom.[48][49][50]

HistorieRediger

 
Hulemalerier fra neolittisk tid i Gua Tambun i Perak.

Moderne menneskelig bosetting på Borneo kan spores 40 000 år tilbake. Etniske grupper som regnes til negritoene, er den eldste påviselige gruppen av jegere og sankere i Malaysia. Ekspansjonen av austronesisktalende jordbrukere fra Borneo til den malayiske halvøy skjedde 1600–1000 f.Kr., og fortrengte i stor grad urfolkene.[51][52]

Malakkastredet har i århundrer vært den viktigste handelsveien mellom Kina og India. Kinesiske og indiske handelsfolk etablerte havner og bosetninger på den malayiske halvøy allerede på 100- og 200-tallet, og spredte den hinduistiske og buddhistiske troen blant folket der.[53] Det er funnet inskripsjoner på sanskrit fra så tidlig som 400- eller 500-tallet.[54] Den nordlige delen av den malayiske halvøy utgjorde kongedømmet Langkasuka mellom 100- og 1400-tallet.[53][55] Den sørlige delen var styrt av det hinduistiske Shrivijaya mellom 600- og 1200-tallet. Etter at Shrivijaya falt, var det meste av dagens Malaysia under kontroll av kongedømmet Majapahit.[53][56] Malaysia kom under islamsk innflytelse fra 1300-tallet. Tidlig på 1400-tallet ble det muslimske kongedømmet Malakka etablert av en tidligere fyrste i Shrivijaya. Malakka regnes som den første uavhengige statsdannelsen på den malayiske halvøy. På 1400-tallet utgjorde mesteparten av dagens Malaysia det muslimske kongedømmet Malakka.[52][53]

Europeisk koloniseringRediger

 
Statue av Francis Light i Penang. Light grunnla den første britiske kolonien i det som skulle bli Malaysia.
 
A Famosa, en portugisisk festning i Malakka, bygd i 1511.

Malakka ble erobret av portugiserne i 1511 og av nederlenderne i 1641. De ønsket å etablere Malakka som base for sin krydderhandel. Britene var til stede fra 1786, da sultanen av Kedah leide ut Penang til Østindiakompaniet. Britene tok kontroll over Singapore i 1819 og Malakka i 1824, som følge av en avtale med nederlenderne. I 1826 utøvet britene direkte kontroll over Penang, Malakka, Singapore og Labuan, som i 1867 ble samlet til en kronkoloni.[52][57] De malayiske kongedømmene kom gradvis under britisk kontroll og ble gjort til protektorater med egne britiske rådgivere. I 1895 ble en del av dem samlet i De fødererte malaystater. Johor sør på Malayahalvøya ble stående utenfor, og i 1909 overtok britene overhøyheten over malaystater i nord fra Siam. Statene gikk under samlebetegnelsen ikke-fødererte malaystater. Under britisk styre ble det også eksportert tropisk tømmer, gummi og tinn med stor fortjeneste.[52]

Utviklingen på den malayiske halvøy og Borneo foregikk i hvert sitt spor frem til slutten 1800-tallet. Britisk Nord-Borneo var territorier overtatt fra sultanene i Brunei og Sulu i 1877/1878. Sarawak ble i 1842 overdratt fra sultanen i Brunei til den britiske Brooke-familien, som styrte det uavhengige rajadømmet frem til 1946, da Sarawak ble en britisk kronkoloni. Under det britiske styret ble også kinesere og indere oppmuntret til å søke arbeid i Malaysia.[52]

Under stillehavskrigen under andre verdenskrig ble Malaya, Nord-Borneo, Sarawak og Singapore invadert og okkupert av Japan i over tre år. I denne perioden økte spenningen mellom etniske grupper i landet, og nasjonale følelser ble vekket.[52][58] Britenes planer i etterkrigstiden om å forene hele Malaya som én kronkoloni strandet på motstand fra de etniske malayene. Malayene ønsket ikke å avsette de lokale fyrstene eller gi statsborgerskap til den kinesiske minoriteten. Den malayiske union ble grunnlagt i 1946 og besto av alle britiske områder i Malaya med unntak av Singapore, men denne ble oppløst allerede i 1948 og ble erstattet av Malaya-føderasjonen, som gav makt tilbake til fyrstene under britisk beskyttelse.

Det som i hovedsak var kinesiske opprørere under ledelse av Det malayiske kommunistpartiet, begynte å utføre geriljaangrep for å tvinge britene ut av Malaya. Kampene ble kjent som Malayakrisen, og varte fra 1948 til 1960. Britiske tropper lyktes der for første gang i moderne tid å beseire en geriljabevegelse fullstendig militært. En medvirkende årsak til dette var at man fordrev nær en halv million mennesker fra den kinesiske minoriteten i landet. I 1957 ble Malaya et selvstendig medlem av Samveldet. Det ble lagt en plan for å forene Malaya med kronkoloniene Nord-Borneo (nå Sabah), Sarawak og Singapore, noe som skulle fullbyrdes i 1963, til motstand fra Indonesias president Sukarno og politiske krefter i Sarawak.[52][59][60]

Mot et moderne industrilandRediger

 
Malaysias administrative hovedstad, Putrajaya, ble bygget ut i 1990-årene.

Foreningen av Malaysia økte spenningen med Indonesia, noe som også utartet til voldelige sammenstøt mellom 1963 og 1966. Malaysia ble støttet av Samveldet og drev indoneserne tilbake militært. Indonesia anerkjente til slutt Malaysia som stat. Trefninger med kommunister på Borneo og den malayiske halvøy fortsatte med kommunistopprørskrigen.[52][59] I 1963 ble både Borneo (Sabah og Sarawak) og Singapore en del av føderasjonen Malaysia, men valget i 1965 synliggjorde dype politiske skiller mellom malayene og de etnisk kinesiske lederne i Singapore. I 1965 ble Malaysia og bystaten Singapore enige om at Singapore skulle forlate føderasjonen. Forholdet mellom Malaysia og Singapore var ofte anstrengt frem til tidlig på 2000-tallet, da lederskifter i begge land åpnet for et tettere politisk, økonomisk og kulturelt samarbeid, til tross for noen fortsatt uavklarte tvister.[61] Under hele perioden 1957–2018 regjerte det etnisk malayiske partiet UMNO Malaysia, i allianser med to indisk-etniske og -kinesiske partier

Raseopptøyene i Malaysia kulminerte med et stort voldelig opptrinn i 1969, som ble etterfulgt av sosiale reformer. Etter dette slo Malaysia inn på en Ny økonomisk politikk (NEP) som søkte å omfordele velstanden til fordel for bumiputera, som overveiende er etniske malayer.[62] Grunnlaget for industrialisering ble lagt allerede etter uavhengigheten, da Malaysia bygde opp tungindustri i første omgang med stålverk, skipsverft, sementfabrikker og mekanisk industri.[59]

I 1981 ble Mahathir bin Mohamad statsminister for første gang, han holdt posten i første omgang i 22 år frem til 2003. Mahathir styrket den økonomiske politikken som styrket etnisk malayisk eierskap, og eksperimenterte med faser av både privatisering og nasjonalisering. Malaysia i 1980- og 1990-årene ble kjennetegnet av rask, eksportdrevet industrialisering, urbanisering og stor utbygging av infrastruktur. Asiakrisen i 1997 rammet Malaysia hardt, men gjenopphentingen gikk raskere enn i nabolandene.[63] Etter Asia-krisen i 1997 kom en rekke selskap under staten, deriblant banken CIMB og bilfabrikanten Proton. Uenighet om hvordan krisen skulle håndteres ledet også til at Mahathir avsatte og fikk fengslet sin visestatsminister og finansminister - Anwar Ibrahim. Etter en mer liberal reformperiode

Politikk og administrasjonRediger

Politisk systemRediger

 
Statsministerpalasset Perdana Putra i Putrajaya.

Malaysia er et føderalt, konstitusjonelt valgmonarki. Statsoverhode er Malaysias konge, som velges hvert femte år mellom monarkene i ni av de vestmalaysiske delstatene. Malaysia er også et representativt demokrati med parlamentarisme, hvor statsministeren er regjeringssjef. Parlamentarismen følger Westminster-modellen, en arv etter det britiske kolonistyret.

Statsoverhodet tituleres på malayisk som Yang di-Pertuan Agong, vanligvis oversatt til «konge». Ni av elleve delstater på den malayiske halvøy har stadig egne monarker. Blant seg velger monarkene en konge for fem år.[64] En uformell overenskomst gjør at posisjonen roterer mellom de ni. De fire delstatene som har guvernører istedenfor monarker som overhoder, deltar ikke i utvelgelsen. Etter grunnlovsendringer i 1994 er kongens rolle mest seremoniell, men han utpeker formelt ministre og senatorer. Abdullah, sultan av Pahang, ble Malaysias konge i 2019, etter at forgjengeren abdiserte.[65]

Den lovgivende makten er delt mellom det føderale parlamentet og delstatsparlamentene. Det føderale parlamentet har et tokammersystem med Representantenes hus og Senatet. Representantenes hus har 222 representanter valgt for fem år ved flertallsvalg i enmannskretser.[64][66] Senatet har 70 senatorer utnevnt for tre år, der 26 er valgt av de 13 delstatsparlamentene, mens 44 er utnevnt av kongen etter forslag fra statsministeren. Det føderale parlamentet har et flerpartisystem dominert av store partiallianser: Barisan Nasional og forløpere regjerte fra 1957 til alliansen i 2018 måtte overlate regjeringsmakten til Pakatan Harapan.[66]

Malaysias rettssystem er sekulært og basert på den engelske rettsordningen med innslag av sedvanerett. Domstolene er formelt uavhengige, men det mangler åpenhet rundt dommerutnevnelser.[67] Øst- og Vest-Malaysia har hver sin overrett. Over disse står en felles ankedomstol, så høyesterett. Det finnes en spesialdomstol som behandler saker anlagt av eller mot kongelige.[68] Dødsstraff idømmes for alvorlige forbrytelser som overlagt drap, terror, narkotikasmugling og kidnapping.[69] Det finnes også shariadomstoler, men disse er uavhengige fra de sivile domstolene. Shariadomstolenes jurisdiksjon er begrenset til muslimer i saker som arv, ekteskap, skilsmisse og frafall fra religionen.[47] Homoseksualitet og transseksualitet er forbudt i Malaysia og kan straffes med fengsel, bøter eller piskeslag av de sivile domstolene.[70]

Administrativ inndelingRediger

 
Malaysias delstater og føderale territorier

Malaysia er en føderasjon som består av 13 delstater og 3 føderale territorier. Disse er fordelt på to rent geografiske regioner, med elleve delstater og to føderale territorier i Vest-Malaysia og de to andre delstatene og det ene føderale territoriet i Øst-Malaysia.

De 13 delstatene er basert på historiske, malayiske kongedømmer, og ni av elleve delstater på den malayiske halvøy har stadig egne monarker: de syv sultanatene Johor, Kedah, Kelantan, Pahang, Perak, Selangor og Terengganu, rajadømmet Perlis samt valgmonarkiet Negeri Sembilan. Overhodene i de fire resterende delstatene, Sabah, Sarawak, Penang og Malakka, er guvernører utpekt av kongen i samråd med førsteministeren i de respektive delstatene.[64] De tre føderale territoriene er Kuala Lumpur, det nye regjeringssetet Putrajaya og øya Labuan.

Oppgavene i delstatene er fordelt mellom de føderale og de lokale myndighetene, og de føderale myndighetene styrer de føderale territoriene direkte. Hver delstat har et parlament, en regjering og sin egen grunnlov.[64] Sabah og Sarawak har betydelig mer autonomi enn de andre delstatene, i første rekke mer restriktive kriterier for oppholdstillatelse og statsborgerskap.[33] Hver delstat er inndelt i distrikter, som i sin tur er inndelt i kommuner. I delstatene Sabah og Sarawak er distriktene inndelt i divisjoner. Den enkelte delstat bestemmer den videre delegeringen av oppgaver til eksempelvis bystyrer, distriktsstyrer og kommunestyrer. Det finnes 11 bystyrer, 33 kommunestyrer og 97 distriktsstyrer.[71] Det hender at føderale myndigheter griper inn i de lokale myndighetenes anliggender.[72]

Utenriks- og sikkerhetspolitikkRediger

 
Statsminister Mahathir bin Mohamad taler til FNs generalforsamling i 2003.
 
Eksempler på utstyr brukt av den malaysiske forsvarsmakten. Med klokken: ubåt av Scorpène-klassen, stridsvogn av modellen PT-91M, fallskjermjeger med M4, og jagerfly av modellen Sukhoi Su-30MKM.

Malaysia var med på å grunnlegge ASEAN og Organisasjonen for islamsk samarbeid, og deltar i mange internasjonale organisasjoner, som FN, Verdens handelsorganisasjon, APEC samt Organisasjonen av alliansefrie nasjoner. Malaysia har ledet ASEAN, Organisasjonen for islamsk samarbeid og Organisasjonen av alliansefrie nasjoner.[66] Som en tidligere britisk koloni er Malaysia også medlem av Samveldet av nasjoner. Det første Øst-Asia-møtet ble holdt i Kuala Lumpur i 2005.

Malaysias utenrikspolitikk er offisielt basert på prinsippet om nøytralitet og fredelige forbindelser til alle land, uansett hvilket politisk system de har.[73] Utenrikspolitisk har Malaysia hevdet den nasjonale selvråderetten sterkt.[74] Historisk sett har Malaysia fremstilt seg selv som en fremgangsrik islamsk nasjon, og knyttet nære bånd til andre muslimske land.[73] Malaysia har aldri anerkjent staten Israel, og har ingen diplomatiske forbindelser med landet.[75]

Malaysia går pragmatisk til verks for å løse grensetvister, for eksempel ved å bringe inn sakene for Den internasjonale domstolen.[76] Mange stater i Sørøst-Asia gjør krav på Spratlyøyene, og Kina gjør krav på en stor del av Sørkinahavet.[12] I motsetning til Vietnam og Filippinene har Malaysia pleid å unngå konflikter med Kina. Etter at den kinesiske kystvakten begynte å gripe inn i malaysisk farvann i 2015, har Malaysia blitt åpenlyst kritisk til Kina.[77] Brunei og Malaysia avsluttet i 2009 tvisten om Limbang, og forpliktet seg til å løse gjenstående sjøgrensetvister.[78] Filippinene har et sovende krav på det tidligere Nord-Borneo (nå Sabah). Landvinning i Singapore skaper spenning, og det finnes noen små sjø- og landgrensetvister med Indonesia.[79]

Diplomatiske forbindelser mellom Norge og Malaysia ble opprettet i 1968. Norge har en ambassade i Kuala Lumpur, mens Malaysias ambassade i Sverige er sideakkreditert til Norge.[80]

Malaysia har bidratt til mange av FNs fredsbevarende styrker, som i Kongo, Iran–Irak, Namibia, Bosnia-Hercegovina, Somalia, Øst-Timor og Libanon.[66]

Den malaysiske forsvarsmakten består av tre våpengrener: Hæren, marinen og flyvåpenet. Våpengrenene har røtter i britiske hjelpestyrker, som for hærens del ble opprettet i 1915. Det er frivillig militærtjeneste for alle over 18 år. Siden 1971 har Malaysia hatt militærøvelser og formelle sikkerhetspolitiske konsultasjoner med Storbritannia, Australia, New Zealand og Singapore. Malaysia har også hatt militærøvelser sammen med Brunei,[81] Kina,[77] Indonesia[82] og USA.[83] Malaysia, Filippinene, Thailand og Vietnam har felles øvelser for å vokte sjøgrensene og forhindre ulovlig innvandring, sjørøveri og smugling.[84][85] Malaysia prøver å forhindre at voldelige ekstremister i de muslimske områdene sør på Filippinene og sør i Thailand kommer inn i landet.[86]

NæringslivRediger

Økonomisk politikk og nøkkeltallRediger

 
Proton er det eneste egendesignede bilmerket som blir produsert i Sørøst-Asia.
 
Kuala Lumpur er landets økonomiske sentrum. Petronas Towers, midt i bildet, er de høyeste tvillingtårnene i verden.

Malaysia er et nylig industrialisert land med en åpen markedsøkonomi.[87][88] Staten spiller en betydelig, men avtagende rolle i å styre den økonomiske aktiviteten gjennom makroøkonomisk planlegging.[87] Malaysia er den 3. største økonomien i Sørøst-Asia, etter de mer folkerike landene Indonesia og Thailand, og den 29. største i verden, målt i estimerte kjøpekraftspariteter for 2014.[89] I perioden 2000–2014 vokste Malaysias BNP i snitt med 4,7 % årlig.[90] I perioden 1998–2014 lå arbeidsledigheten i snitt på 3,3 %.[91]

I 1970-årene begynte en endring fra en gruvedrifts- og jordbruksbasert økonomi til en mer variert næringsstruktur. Mens Japan begynte sin industrialisering straks etter den andre verdenskrig, skjedde den samme utviklingen i Hongkong, Singapore, Taiwan og Sør-Korea fra midten av 1960-årene. Fra midten av 1980-årene skjedde en rask, eksportdrevet industrialisering i Indonesia, Malaysia og Thailand, kalt andregenerasjons tigerøkonomier.[63]

Fra tidlig i 1980-årene til midten av 1990-årene vokste Malaysias BNP med nærmere 8 % årlig. Asiakrisen i 1997 rammet Sørøst-Asia hardt, men gjenopphentingen gikk raskere i Malaysia enn i nabolandene. Malaysia avslo hjelp fra Det internasjonale pengefondet, men etterlignet fondets tiltak i nabolandene, og ble hjulpet av den internasjonale konjunkturutviklingen. Viktige betingelser for Malaysias vekst har vært stor vekst i arbeidsstyrken, høye sparerater, høye investeringsrater, god tilgang på utenlandske markeder og kapital, høy etterspørsel etter industriprodukter samt mobilisering rundt økonomisk vekst. Malaysia har ført en økonomisk politikk med sikte på overskudd eller balanse på offentlige budsjetter, stabile realrenter og lav inflasjon.[63] Malaysia ble i 2015 et av de siste industrialiserte land i verden til å innføre merverdiavgift.[92]

 
Plantasjer med oljepalmer har fortrengt mye av regnskogen i Malaysia.

Malaysia er rikt på naturressurser som egnet dyrkingsland, skog og mineralforekomster. Råolje, naturgass og kjemikalier er viktige eksportvarer. Malaysia er blant verdens største eksportører av palmeolje og gummi, som sammen med produksjon av tømmer og trevarer, kokos, pepper og ananas utgjør det meste av veksten i landbruket. Dyrking av ris er også viktig. Gjennom store deler av 1800- og 1900-tallet hvilte Malaysias økonomi tungt på utvinning av tinn, som fortsatt har betydning.[29]

For å tiltrekke utenlandske direkteinvesteringer, har Malaysia etablert frihandelssoner, frihavner og spesielle økonomiske soner.[93] Telekommunikasjonen i Malaysia er den nest best utbygde i Sørøst-Asia, etter Singapore.[29] Malaysia har verdens største islamske bank- og finansvesen, og det største antallet kvinner som arbeider i bransjen.[94] Det finnes også et konvensjonelt bankvesen. Det islamske bankvesenet følger Koranens rentelære, og tilbyr andre finansprodukter enn rentebærende lån.[95] Det finnes rundt 200 industriparker, og Malaysia er blant verdens fremste eksportører av elektroniske komponenter, solceller og informasjonsteknologi.[29] Landet har også en voksende forsvarsindustri og et eget romfartsprogram.[96]

Malaysias viktigste eksportartikler til Norge er jern og stål, elektriske apparater og komponenter, og telefoner. De viktigste norske eksportartiklene til Malaysia er kunstgjødsel og maskiner, men markedet for sjømatprodukter er også voksende. Det er også norske interesser innen tjenestemarkedet, som telekommunikasjon, samt skipsfart og energi. Handelen mellom Norge og Malaysia var verdt over 5,3 milliarder kroner i 2018.[97] Norge og de tre andre EFTA-statene undertegnet en samarbeidserklæring med Malaysia i 2010, og begynte forhandlinger om en frihandelsavtale i 2012.[98]

Det er økonomiske forskjeller mellom etniske grupper. Malaysiske kinesere har i gjennomsnitt hatt de høyeste husholdningsinntektene, etterfulgt av indere, malayer og andre bumiputera, men fattigdomsbekjempende tiltak rettet mot bumiputera har over tid redusert de økonomiske forskjellene.[62] Omkring år 2000 utgjorde de malaysiske kineserne en tredjedel av befolkningen, men eide rundt 70 % av markedsverdiene i landet.[99] Mange kinesere er en del av det såkalte bambusnettverket i Sørøst-Asia, et uformelt forretningsnettverk fundert på prinsippet om guanxi.[100]

Økonomiske nøkkeltall

[101][102][103]

2006 % av BNP 2009 % av BNP 2012 % av BNP 2015 % av BNP Kilder
BNP mrd. MYR 593,0 712,9 941,2 1 156,0 IMF
BNP mrd. USD[104] 162,7 202,3 304,9 359,0 IMF, Verdensbanken
BNP/innb USD[105] 6 194,7 7 312,0 10 507,8 IMF, Verdensbanken
BNP realvekst[106] 5,6 −1,5 5,6 4,8 IMF, Verdensbanken
Konsumpriser, endring 3,6 0,6 1,7 3,2 IMF
Renter, 3 mnd 3,7 2,2 3,2 3,9 IMF
Investering[107] 36,9 22,7 36,1 17,8 79,1 25,9 27,6 IMF, Verdensbanken
Arbeidsledighet % (ILO)[108] 3,3 3,7 3,0 3,0 IMF, Verdensbanken
Eksport mrd. USD[109] 182,6 112,2 186,4 91,4 265,5 85,3 270,0 IMF, Verdensbanken
Import mrd. USD[110] 160,3 90,4 160,2 71,1 254,7 73,7 275,0 IMF, Verdensbanken
Handelsbalanse mrd. USD[111] 35,5 21,8 41,0 20,3 35,3 11,6 15,0 4,2 IMF, Verdensbanken
Betalingsbalanse mrd. USD[112] 26,2 16,1 31,8 15,7 18,6 6,1 10,4 2,9 IMF, Verdensbanken
Budsjettbalanse, primær −1,2 −4,7 −3,1 −1,0 IMF

Transport og infrastrukturRediger

 
Motorveien på vestkysten av Malayahalvøya.
 
Port Klang i Selangor, sørvest for Kuala Lumpur, er landets travleste havn.

Malaysia har et godt utbygd elektrisitetsnett. Mesteparten av energiforsyningen er basert på landets egne fossile energikilder, i første rekke naturgass, og i mindre grad olje, kull og vannkraft. Det er bygget gassrørledninger fra ilandføringsanleggene i Terengganu til de store byene på vestkysten.[113] Nesten hele befolkningen har tilgang til rent drikkevann.[29]

Malaysia har et av Asias best utbygde veinett med en samlet lengde på over 144 400 km.[29] Det føderale veinettet har en samlet lengde på rundt 50 000 km, hvorav mesteparten har fast dekke av oljegrus. Mesteparten av veinettet har to kjørefelt. Malaysia har over 1 800 km med motorvei, og strekningen langs vestkysten av Malayahalvøya forbinder storbyer som Kuala Lumpur, Penang og Johor Bahru. Motorveien er en del av det asiatiske motorveinettet, og fører videre til Thailand og Singapore. Veinettet på Borneo er dårligere utbygd.[114] Malaysia har praktisert venstrekjøring siden det ble innført av det britiske kolonistyret.

Jernbanenettet er statsdrevet og hadde i 2014 en samlet lengde på over 1 800 km, hvorav 767 km var dobbeltsporet og elektrifisert.[29] Jernbanenettet dekker mesteparten av Malayahalvøya, og er forbundet med Thailand. På Borneo finnes jernbane bare i delstaten Sabah. Noen byer, deriblant Kuala Lumpur, har et bybanenett for å avlaste veitrafikken.[114]

I 2013 hadde Malaysia 114 lufthavner, hvorav 39 med fast dekke.[29] Det statlige flyselskapet er Malaysia Airlines. Den største og travleste lufthavnen i Malaysia er Kuala Lumpur internasjonale lufthavn i Sepang med over 48,9 millioner passasjerer i 2014, hvorav over 25,4 millioner internasjonale. Blant andre store lufthavner er Kota Kinabalu internasjonale lufthavn og Penang internasjonale lufthavn med henholdsvis 6,9 og 5,4 millioner passasjerer i 2013.

Malakkastredet er en av de viktigste farledene i verden. De 2 største godshavnene i landet, Port Klang i Selangor og Tanjung Pelepas i Johor, var blant de 20 travleste i verden i 2013. Havnene er de travleste i Sørøst-Asia, etter havnen i Singapore.[115]

Skole- og helsevesenRediger

 
Elever i videregående skole i Sandakan med skoleuniform.

Malaysia har en tung offentlig finansiering av skole- og helsevesenet for å oppnå sosial utjevning.[116] Nesten hele den voksne befolkningen er lese- og skrivekyndig.[29] Skolevesenet består av en frivillig førskole, etterfulgt av en seksårig, obligatorisk grunnskole og en femårig, frivillig videregående skole. Grunnskolen er delt i nasjonale grunnskoler, som underviser på malayisk, og minoritetsspråklige skoler, som underviser på kinesisk eller tamilsk.[117][118]

Etter den videregående skolen er det mulig å ta en ettårig, universitetsforberedende utdannelse (college). I 2013 fantes det 20 offentlige universiteter, 37 private universiteter, 20 private universitetskollegier (college), 7 studiesteder tilknyttet utenlandske universiteter og 414 private høyskoler i Malaysia.[119] Studenter ved høyere læresteder betaler en studieavgift.[116] Ved opptaket er det ulike ordninger for kvotering mellom etniske grupper, og som gir bumiputera forrang.[120][121]

Forskning og høyere utdannelse i Malaysia holder på mange fagområder svært høy kvalitet, men den akademiske friheten er begrenset. Publisering og undervisning om emner som myndighetene finner ømtålelige, kan bli sensurert. Det gjelder især forskere som beskjeftiger seg med etniske motsetninger, fattigdom, sosial ulikhet eller religion.[121]

Malaysia har et offentlig helsevesen med grunnleggende helsetjenester, som legekonsultasjon og utskriving av resepter, mot en liten egenbetaling. Eldre, funksjonshemmede og elever i offentlig skole er fritatt fra egenbetaling.[116][122] Også for å gjøre Malaysia mer attraktivt for såkalt helseturisme, der utlendinger besøker landet for å motta medisinsk behandling, investeres det tungt i det offentlige helsevesenet. De fleste utenlandske pasientene kommer fra Indonesia, og mindre grupper fra India, Singapore, Japan, Australia, Europa, USA og Midtøsten.[122][123][124] Helsevesenet i Malaysia har blitt regnet blant de beste i verden og fremholdt av FNs utviklingsprogram som «et forbilde for andre utviklingsland».[125] Det finnes også et privat helsevesen, helst i byene, hvor det offentlige har kjøpt en del av kapasiteten.[122]

Medier og offentlighetRediger

 
Både statskontrollerte og opposisjonelle aviser til salgs i Kuala Lumpur.

Pressefriheten er begrenset, både juridisk og strukturelt.[126][127][128] De største avisene eies av staten og de tradisjonelt regjerende partiene. Noen større opposisjonspartier har sine egne aviser, som blir solgt fritt ved siden av de statseide, men det har hendt at staten har stanset aviser i opptakten til valg. I 2008 hadde Malaysia 72 malayisk-, engelsk-, kinesisk- eller tamilskspråklige dagsaviser, og 16 aviser som utkom ukentlig eller annenhver uke.[126]

Øst- og Vest-Malaysia har hver sin medieoffentlighet. Medier på den malaysiske halvøy dekker sjeldnere delstatene på Borneo, og behandler dem ofte som kolonier under halvøya. Delstaten Sabah på Borneo har på sin side landets frieste presse, ettersom alle tabloidaviser som utgis, så nær som én, er uavhengige fra staten.[129]

Nesten alle malaysiske husholdninger har tilgang til internett gjennom enten mobil eller datamaskin. Dermed har mange alternative medier, som nettaviser og blogger, blitt svært populære. Staten blokkerer og filtrerer en del nettinnhold.[126][130]

Den statseide allmennkringkasteren RTM driver to TV-kanaler og 34 radiokanaler, men statens kringkastningsmonopol ble opphevet i 1984. Media Prima driver fire TV-kanaler og tre radiokanaler. Media Prima har vært knyttet til de tradisjonelt regjerende partiene, men er børsnotert. Det finnes private tilbydere av blant annet satellitt-TV, kabel-TV og IPTV.[126]

KulturRediger

 
Fra den siste Burung Petala-prosesjonen holdt i Kelantan i 1933. Under den store feiringen ble fyrsten og hans kongelige følge båret rundt på en stor fuglelignende flåte.

Malaysia er etnisk, kulturelt og språklig svært sammensatt. Den opprinnelige kulturen ble formet av urfolk og malayer som senere kom hit. Kinesisk og indisk kultur har påvirket Malaysia siden handelen mellom dem begynte. Malaysia har også blitt merkbart påvirket av persisk, arabisk og britisk kultur. Mens malayer er politisk toneangivende og gis forrang i offentlige sammenhenger, har etniske minoriteter i svært liten grad blitt kulturelt assimilert.[131]

I 1971 definerte myndighetene malaysisk kultur gjennom en kulturpolitikk. Den slo fast at malaysisk kultur baserer seg på kulturen til malayer og ikke-malayiske urfolk (de som faller inn under begrepet bumiputera), at den kan ta opp i seg passende elementer fra andre kulturer, og at islam må være en del av den. Kulturpolitikken gav også det malaysiske språket forrang. Myndighetenes inngripen i kulturen har vakt harme blant etniske minoriteter, som mener at deres åndsfrihet har blitt innskrenket. Både kinesiske og indiske organisasjoner i landet har klaget til myndighetene og kalt kulturpolitikken udemokratisk.[132]

Det finnes noen kulturelle spenninger mellom Malaysia og nabolandene, især Indonesia. De to landene har en lignende kulturarv, og deler mange tradisjoner og kulturminner. Det fremsettes sterke krav i den indonesiske offentligheten om å beskytte kulturarven som noe særskilt indonesisk. De nasjonale følelsene er mindre sterke i Malaysia. Malaysiske og indonesiske myndigheter har måttet avklare noen av problemstillingene, men har fortsatt et komplisert forhold.[133][134][135]

Kunstneriske uttrykkRediger

 
En håndverker lager batikk. Malaysisk batikk er vanligvis dekorert med blomstermotiver i lyse farger.

De viktigste malaysiske kunsthåndverkene har vært treskjæring, veving og sølvarbeid.[136][137] Det er bevart kunstneriske bruksgjenstander i alt fra håndvevede kurver fra landsbygda til sølvtøy ved hoffene. Noen kjente kunstgjenstander er inngraverte dolker som kalles kris, servise for betelnøtter, vevet batikk, og vevede tekstiler som kalles songket. Urfolk på Borneo er kjent for sine tremasker.[13] Hver etnisk gruppe har sin egenartede danse- og teaterkunst, men den malayiske er påvirket av Nord-India.[138]

Malayenes tradisjonelle musikk-, danse- og teaterformer ser ut til å ha sitt opphav i området KelantanPattani. Det har vært en tydelig indisk, kinesisk, thailandsk og indonesisk påvirkning. Musikken er basert på slagverkinstrumenter,[138] hvorav den viktigste er en tosidig tromme, gendang. De tradisjonelle trommene kan deles inn i minst 14 forskjellige typer. Trommer og andre tradisjonelle slagverkinstrumenter er ofte laget av naturlige materialer. Musikken har tradisjonelt vært brukt til historiefortelling, seremonier og under innhøstingen. Den har også vært brukt til å kommunisere over lange avstander.[139] På Borneo er det vanlig at ensembler med gong, i malaysiske varianter som agung og kulintang, spiller i seremonier som brylluper og begravelser. Slike ensembler er også vanlige i naboregionene, som i Kalimantan i Indonesia, i Brunei og på Mindanao på Filippinene.[140]

 
Wau bulan, en rikt dekorert drage, er et malaysisk kunsthåndverk som har sitt opphav i Kelantan.

Malaysia har en sterk muntlig fortellertradisjon som strekker seg tilbake til tiden før skriftkulturen. De malayiske sultanatene skapte sine egne litterære tradisjoner som bygget på både muntlige fortellinger og de fortellingene som kom med den islamske troen.[141] Den første malayiske litteraturen ble skrevet med det arabiske alfabetet. Den eldste kjente malayiske skriften er fra Terengganu-steinen fra 1303.[13] Kinesisk og indisk litteratur ble utbredt samtidig med at det ble flere i Malaysia som talte disse språkene. På 1800-tallet begynte det også å bli produsert litteratur på de språkene lokalt i Malaysia.[141] Engelsk har også blitt et vanlig litteraturspråk.[13] Malayenes lyriske diktning er høyt utviklet. Lyrikkformen hikayat er populær, og formen pantun har spredt seg fra malayisk til andre språk.[141]

Også innenfor litteraturens område har myndighetenes kulturpolitikk av 1971 fått betydning. Det malayiske språket fikk forrang, da denne defineres som «Malaysias nasjonale litteratur». Litteratur på andre språk som regnes som bumiputera, kalles «regional litteratur», mens litteratur på øvrige språk, deriblant engelsk, kalles «seksjonslitteratur».[142]

Mat og drikkeRediger

Teh tarik
Nasi lemak
De ansees som henholdsvis Malaysias nasjonaldrikk og nasjonalrett.

Det malaysiske kjøkkenet er mangfoldig og tydelig påvirket av den malayiske, kinesiske, indiske, thailandske, javanesiske og sumatranske matkulturen.[13][143][144] Det skyldes for en stor del at landet lå langs det som var en viktig rute for den internasjonale krydderhandelen allerede i oldtiden.[145] Matkulturen er svært lik den som finnes i Singapore og Brunei,[16][143] og den har også likheter med den filippinske.[13]

Matrettene kan variere mellom delstatene,[16] og matrettene slik de serveres i Malaysia, skiller seg ofte fra hvordan de serveres i opprinnelseslandet.[31] Matretter som ikke finnes i den opprinnelige matkulturen, blir ofte tatt opp i denne. For eksempel vil kinesiske restauranter i Malaysia ofte servere malayiske retter.[146] Maten fra en kultur blir noen ganger tilberedt på en måte som kjennes fra en annen.[16] For eksempel blir sambal belacan, det vil si en krydderpasta med skalldyr, ofte tilsatt når kinesiske restauranter i Malaysia skal tilberede kangkung belacan, fritert vannspinat.[147] Den mest særpregede sammenvevingen av kulinariske tradisjoner er den nonyanske kokekunsten, som stammer fra blandingsekteskap mellom kinesiske nybyggere og malayiske kvinner. Den er særlig kjent for sine kaker og desserter.[143]

Ris brukes i mange retter. Chili og karri brukes mye i det lokale kjøkkenet, men maten er ikke nødvendigvis sterk. Noen andre vanlige smakstilsetninger er sitrongress, tamarind, galangalrot og skruepalmeblader. Hverdagsmåltidene har gjerne bestått av en bolle med ris, karri, litt grønnsaker og noen krydrede mellomretter, som spises med fingrene fra en tallerken. De vanligste grønnsakene i det malaysiske kjøkkenet er kinakål, bønnespirer, auberginer, okra og yams. Mange ulike produkter lages av soyabønner. Til festmåltider serveres gjerne «krydrede grønnsaksretter som tilberedes med karri, sterkt krydrede kjøttretter eller ristet sjømat».[143]

Ferier og høytiderRediger

 
Malaysias største buddhistiske tempel, Kek Lok Si i Penang, er lyssatt for feiringen av kinesisk nyttår.

Malaysierne har en rekke ferier og høytider gjennom året. Noen er offentlige fridager over hele Malaysia, og andre er fridager i enkelte delstater. Noen høytider feires av bestemte etniske og religiøse grupper, og den viktigste festdagen i hver av de store religionene i Malaysia er offentlige fridager. Malaysias nasjonaldag er uavhengighetsdagen den 31. august, som markerer uavhengighetserklæringen i 1957.[13] Malaysiadagen den 16. september markerer dannelsen av den nåværende føderasjonen Malaysia i 1963.[148] Noen andre nasjonale høytidsdager er Arbeidernes internasjonale kampdag den 1. mai og kongens fødselsdag.[13]

De muslimske høytidene er særlig påaktet, ettersom islam er statsreligion. De viktigste er Hari Raya Puasa eller Hari Raya Aidilfitri, som er malayisk for id al-fitr, og Hari Raya Haji eller Hari Raya Aidiladha, som er malayisk for id al-adha, og Maulidur Rasul, som er profetens fødselsdag.[13] De malaysiske kineserne feirer kinesisk nyttår og andre høytider som knyttes til tradisjonell kinesisk tro. Hinduene i Malaysia feirer den store lysfesten divali,[149] og pilegrimer fra hele landet samles ved Batu-grottene under det tamilske ritet thaipusam.[150] De kristne i Malaysia markerer de fleste høytidene som også feires i andre land, i første rekke jul og påske. Noen etniske grupper har sine egne høsttakkefester; dajakene i Sarawak har Gawai, og kadazan dusun-folket i Sabah har Kaamatan.[151][152]

Selv om de fleste høytidene knyttes til bestemte etniske eller religiøse grupper, er feiringen av dem allmenne. Det er en vanlig skikk med «åpent hus», så man kan besøke hverandre og delta i feiringen.[153][154]

IdrettRediger

 
Den tradisjonelle kampsporten Silat Melayu utøves ved siden av moderne idrettsgrener.

De største idrettene i Malaysia er fotball, badminton, landhockey, bowls, tennis, squash, kampsport, hesteridning, seiling og skateboard.[154] Flere av idrettene kom med det britiske kolonistyret.[155] Fotball er den mest populære publikumssporten. Malaysia var med i de tidlige forberedelsene av en søknad fra ASEAN om å arrangere VM i fotball for menn i 2034.[156] Malaysia har vært vertskap for Thomas Cup, verdens største badmintonturnering for herrelandslag, en rekke ganger siden 1948. Herrelandslaget i landhockey hevder seg internasjonalt, og Malaysia har vært vertskap for VM i landhockey i 1975 og 2002. Malaysia har sin egen Formel 1-bane, Sepang International Circuit, hvor Malaysias Grand Prix har blitt arrangert siden 1999.

Det finnes også noen mer tradisjonelle idretter. Silat Melayu er den vanligste kampsportformen som utøves av etniske malayer i Malaysia, Brunei og Singapore.[157] Ballsporten Sepak takraw spilles over hele Sørøst-Asia.

Malaya-føderasjonens olympiske råd ble dannet i 1953, og ble anerkjent av Den internasjonale olympiske komité i 1954. Malaysia deltok for første gang under sommer-OL i Melbourne i 1956. Den nasjonale olympiske komiteen tok navnet Malaysias olympiske komité i 1964, og har sendt utøvere til alle sommer-OL siden, unntatt OL i Moskva i 1980, som de boikottet.[158] Malaysiske utøvere har per 2016 vunnet 11 olympiske medaljer, de fleste i badminton. I 2018 deltok landet for første gang i et vinter-OL, i Pyeongchang.

Malaysia har deltatt i Samveldelekene siden 1950, og lekene ble arrangert i Kuala Lumpur i 1998.

ReferanserRediger

  1. ^ Everett-Heath, John (2010). The Concise Dictionary of World Place-Names (engelsk) (2 utg.). Oxford University Press.  [Oppslagene «Malaya» og «Malaysia».]
  2. ^ Govind Chandra Pande (2005). India's Interaction with Southeast Asia: History of Science, Philosophy and Culture in Indian Civilization, Vol. 1, Part 3. Munshiram Manoharlal. s. 266. ISBN 978-81-87586-24-1. 
  3. ^ Reid, Anthony (2010). Imperial alchemy: Nationalism and political identity in Southeast Asia (engelsk). Cambridge University Press. s. 95. ISBN 978-0-521-87237-9. 
  4. ^ Navn på stater og en del viktigere landområder. Skrivemåten av utenlandske geografiske navn (norsk). Oslo: Cappelen. 1932. s. 26. 
  5. ^ Lansdown, Richard (red.) (2006). Strangers in the South Seas. The Idea of the Pacific in Western Thought (engelsk). University of Hawaii Press. s. 219. 
  6. ^ d'Urville, Jules Dumont (2003). «On the Islands of the Great Ocean». The Journal of Pacific History (engelsk). 38 (2): 163–174. ISSN 0022-3344. doi:10.1080/0022334032000120512. 
  7. ^ Geelmuyden, Ivar (1851). Lærebog i Geografien til Skolebrug (norsk). Christiania: Malling. s. 408ff. 
  8. ^ Geelmuyden, Ivar (1856). Geografi for Begyndere (norsk) (3 utg.). Christiania: Malling. s. 131f. 
  9. ^ Daa, Ludvig Kr. (1875). Udtog af Geografien (norsk) (5 utg.). Kristiania: Abelsted. s. 151. 
  10. ^ Familieboka (norsk). 4 (2 utg.). Oslo: Aschehoug. 1950. s. 527. 
  11. ^ a b c d Saw Swee-hock (2007). The population of Peninsular Malaysia (engelsk). Singapore: Institute of Southeast Asian Studies. s. 1–2. ISBN 978-981-230-730-9. 
  12. ^ a b Prescott, Victor og Schofield, Clive (2001). Undelimited Maritime Boundaries of the Asian Rim in the Pacific Ocean (engelsk). Utgitt av International Boundaries Research Unit. Durham: University of Durham. s. 53–55 og 58–61. ISBN 1-897643-43-8. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p World and Its Peoples: Malaysia, Philippines, Singapore, and Brunei (engelsk). New York: Marshall Cavendish. 2008. s. 1160, 1166–1192 og 1218–1222. ISBN 978-0-7614-7642-9. 
  14. ^ Freeman, Donald B. (2003). Straits of Malacca. Gateway or Gauntlet? (engelsk). McGill-Queen’s University Press. s. 6–7. ISBN 0-7735-2515-7. 
  15. ^ Stevens, Alan M. (2004). Kamus Lengkap Indonesia Inggris (engelsk). Ohio University Press. s. 89. ISBN 979-433-387-5. 
  16. ^ a b c d e f g h i Richmond, Simon (2010). Malaysia, Singapore and Brunei (engelsk). Lonely Planet. s. 63–64, 74–75, 78–82 og 366. ISBN 1-74104-887-7. 
  17. ^ Oon, Helen (2008). Wildlife Guide: Malaysia. Globetrotter (engelsk). New Holland Publishers. s. 11. ISBN 1-84537-971-3. 
  18. ^ a b Alexander, James (2006). Malaysia, Brunei & Singapore (engelsk). Cadogan Guides. s. 46–50. ISBN 1-86011-309-5. 
  19. ^ Chong, Ving Ching m.fl. (2010). «Diversity, extinction risk and conservation of Malaysian fishes». Journal of Fish Biology (engelsk). 76: 2009–2066. ISSN 1095-8649. doi:10.1111/j.1095-8649.2010.02685.x. 
  20. ^ a b Sodhi, Navjot S. m.fl. (2004). «Southeast Asian biodiversity: an impending disaster». Trends in Ecology & Evolution (engelsk). 19 (12): 654–660. ISSN 0169-5347. 
  21. ^ Wicke, Birka m.fl. (2011). «Exploring land use changes and the role of palm oil production in Indonesia and Malaysia». Land Use Policy (engelsk). 28 (1): 193–206. 
  22. ^ Clements, Reuben m.fl. (2010). «Trio under threat: can we secure the future of rhinos, elephants and tigers in Malaysia?». Biodiversity and Conservation (engelsk). 19 (4): 1115–1136. ISSN 0960-3115. doi:10.1007/s10531-009-9775-3. 
  23. ^ a b c World and Its Peoples: Malaysia, Philippines, Singapore, and Brunei (engelsk). New York: Marshall Cavendish. 2008. s. 1156, 1158–1161, 1164 og 1166–1171. ISBN 978-0-7614-7642-9. 
  24. ^ «General climate information» (engelsk). Malaysia Meteorological Department. Arkivert fra originalen 20. mars 2008. 
  25. ^ a b c d Population Distribution and Basic Demographic Characteristics (PDF) (engelsk). Department of Statistics, Malaysia. 2010. s. 82. Arkivert fra originalen (PDF) 1. mars 2015. 
  26. ^ «Malaysia. Statistics» (engelsk). UNICEF. Besøkt 28. august 2014. 
  27. ^ a b «Population Distribution and Basic Demographic Characteristic Report 2010 (Ethnic composition)» (engelsk). Department of Statistics, Malaysia. 2010. Arkivert fra originalen 8. oktober 2013. Besøkt 28. august 2014. 
  28. ^ Faruqi, Shad Saleem (2008). Document of Destiny: The Constitution of the Federation of Malaysia (engelsk). Selangor: Star Publications. s. 698. ISBN 978-983-9512-33-5. 
  29. ^ a b c d e f g h i «Malaysia» (engelsk). CIA World Factbook. Besøkt 22. januar 2015. 
  30. ^ Gomes, Alberto G. (2007). Modernity and Malaysia. Settling the Menraq Forest Nomads. The Modern Anthropology of Southeast Asia (engelsk). London og New York: Taylor & Francis. s. 10. ISBN 0-203-96075-0. 
  31. ^ a b West, Barbara A. (2009). Encyclopedia of the Peoples of Asia and Oceania. Facts on File Library of World History (engelsk). 2. New York: Facts on File. s. 486. ISBN 0-8160-7109-8. 
  32. ^ a b Garcés-Mascareñas, Blanca (2008). «Old and new labour migration to Malaysia: From colonial times to the present». I Schrover, Marlou, Leun, Joanne van der, Lucassen, Leon og Quispel, Chris. Illegal Migration and Gender in a Global and Historical Perspective. IMISCOE Reports (engelsk). Amsterdam: Amsterdam University Press. s. 105–122. ISBN 978-90-8964-047-5. 
  33. ^ a b Sadiq, Kamal (2017). «Postcolonial Citizenship». I Shachar, Ayelet, Bauboeck, Rainer, Bloemraad, Irene og Vink, Maarten. The Oxford Handbook of Citizenship. Oxford Handbooks in Law. Oxford: Oxford University Press. s. 178–199. ISBN 978-0-19-252841-4. 
  34. ^ Coats, William Sloan (red.) m.fl. (2007). The Practitioner's Guide to Biometrics (engelsk). American Bar Association. s. 53–54. ISBN 978-1-59031-749-5. 
  35. ^ a b «World Refugee Survey 2009. Malaysia» (engelsk). United States Committee for Refugees and Immigrants. 17. juni 2009. Besøkt 28. august 2014. 
  36. ^ «2014 Trafficking in Persons Report. Malaysia» (engelsk). United States Departement of State. 2014. Besøkt 28. august 2014. 
  37. ^ «Population Distribution by Local Authority Areas and Mukims, 2010» (PDF) (engelsk). Department of Statistics, Malaysia. s. 1 og 8. Arkivert fra originalen (PDF) 5. februar 2015. 
  38. ^ Andaya, Barbara Watson og Andaya, Leonard Y. (1982). A History of Malaysia (engelsk). MacMillan Press. s. 26–28, 61, 151–152, 242–243, 254–256, 274 og 278. ISBN 0-333-27672-8. 
  39. ^ «National Language Acts 1963/67» (PDF) (engelsk). Malaysian Attorney General Chambers. 2006. Arkivert fra originalen (PDF) 6. august 2015. 
  40. ^ Diamond, Jared (2012). Våpen, pest og stål. Menneskenes historie gjennom 13 000 år (norsk). Oversatt av Mie Hidle. Oslo: Spartacus. s. 343. ISBN 978-82-430-0676-8. 
  41. ^ Yamaguchi, Toshiko og Deterding, David (2016). «English in Malaysia: Background, Status and Use». I Yamaguchi, Toshiko og Deterding, David. English in Malaysia: Current Use and Status. Brill’s Studies in Language, Cognition and Culture (engelsk). 14. Leiden: Brill. s. 3–24. ISBN 978-90-04-31430-6. 
  42. ^ «Malaysia» (engelsk). Ethnologue. Besøkt 29. august 2014. 
  43. ^ Adelaar, Alexander og Himmelmann, Nikolaus P. (2005). The Austronesian languages of Asia and Madagascar (engelsk). Taylor & Francis. s. 56 og 397. ISBN 0-7007-1286-0. 
  44. ^ Hancock, I.F. (1975). «Malaysian Creole Portuguese: Asian, African or European?». Anthropological Linguistics (engelsk). 17 (5): 211–236. ISSN 0003-5483. 
  45. ^ Michaelis, Susanne (2008). Roots of Creole structures (engelsk). John Benjamins Publishing Co. s. 279. ISBN 978-90-272-5255-5. 
  46. ^ Abdul Hamed Shah m.fl. (2011). «Freedom of religion in Malaysia: Debates on norms and politico-legal issues». Breaking the Silence. Human Rights in Southeast Asia (engelsk). 1. Bangkok: Southeast Asian Human Rights Studies Network. s. 75–101. ISBN 978-974-11-1567-9. 
  47. ^ a b Peletz, Michael G. (2002). Islamic Modern: Religious Courts and Cultural Politics in Malaysia (engelsk). Princeton University Press. ISBN 0-691-09508-6. 
  48. ^ Waltersa, Albert Sundararaj (2007). «Issues in Christian–Muslim Relations: A Malaysian Christian Perspective». Islam and Christian–Muslim Relations (engelsk). 18 (1): 67–83. ISSN 0959-6410. doi:10.1080/09596410601071139. 
  49. ^ Campbell, Charlie (15. oktober 2013). «Allah Means God, Unless You’re a Christian in Malaysia». Time (engelsk). Besøkt 8. september 2014. 
  50. ^ Andaya, Barbara Watson (2011). «Christianity in Southeast Asia». I Farhadian, Charles E. Introducing World Christianity (engelsk). Wiley-Blackwell. s. 115. ISBN 978-1444344547. 
  51. ^ Diamond, Jared (2012). Våpen, pest og stål. Menneskehetens historie gjennom 13 000 år (norsk). Oversatt av Mie Hidle. Oslo: Spartacus. s. 339, 344–345 og 348–351. ISBN 978-82-430-0676-8. 
  52. ^ a b c d e f g h Egerod, Søren (1969). «Malaya». I Skartveit, Andreas. Den verdshistoria vi ikkje kjenner. 1. Oslo: Samlaget. s. 45–52. 
  53. ^ a b c d Freeman, Donald B. (2003). Straits of Malacca. Gateway or Gauntlet? (engelsk). McGill-Queen’s University Press. s. 67–90. ISBN 0-7735-2515-7. 
  54. ^ Wurm, Stephen m.fl. (red.) (1996). Atlas of Languages of Intercultural Communication in the Pacific, Asia, and the Americas (engelsk). 2. Walter de Gruyer & Co. s. 695. ISBN 978-3-11-013417-9. 
  55. ^ Suárez, Thomas (1999). Early Mapping of Southeast Asia (engelsk). Periplus Editions. s. 46–47. ISBN 978-962-593-470-9. 
  56. ^ Supomo, S. (1979). «The Image of Majapahit in late Javanese and Indonesian Writing». I Reid, Anthony og Marr, David. Perceptions of the Past in Southeast Asia (engelsk). Singapore: Heinemann Educational Books. s. 180. ISBN 978-0-7081-1760-6. 
  57. ^ Freeman, Donald B. (2003). Straits of Malacca. Gateway or Gauntlet? (engelsk). McGill-Queen’s University Press. s. 90–111. ISBN 0-7735-2515-7. 
  58. ^ Hock, David Koh Wee (2007). Legacies of World War II in South and East Asia (engelsk). Singapore: Institute of Southeast Asian Studies. s. 48. ISBN 978-981-230-457-5. 
  59. ^ a b c Moore, Gillian (1987). Sørøst-Asia. Oversatt av Kolbein Brede. Oslo: Gyldendal. s. 76–82. ISBN 82-57-40583-3. 
  60. ^ Boon Kheng Cheah (2002). Malaysia: The Making of a Nation (engelsk). Singapore: Institute of Southeast Asian Studies. s. 93ff. ISBN 978-981-230-154-3. 
  61. ^ Kwek, Theophilus og Liow, Joseph Chinyong (2015). «Singapore's Relations with Malaysia and Indonesia». I Desker, Barry og Ang, Cheng Guan. Perspectives on the Security of Singapore. The First 50 Years (engelsk). Singapore og London: World Scientific og Imperial College Press. s. 135–151. ISBN 978-981-4689-32-8. 
  62. ^ a b Khoo Khay Jin (2012). «Poverty and Inquality». I Khoo Boo Teik. Policy Regimes and the Political Economy of Poverty Reduction in Malaysia. Developmental Pathways to Poverty Reduction (engelsk). Springer. s. 145–182. ISBN 978-1-137-26701-6. 
  63. ^ a b c Tenold, Stig (2002). Asia-krisen – fem år senere. SNF-rapport (norsk). 2002:11. Bergen: Samfunns- og næringslivsforskning. s. 7–9. ISBN 82-491-0198-7. 
  64. ^ a b c d Lim Hong Hai (2002). «Electoral Politics in Malaysia: 'Managing' Elections in a Plural Society». Electoral Politics in Southeast and East Asia (PDF) (engelsk). Friedrich-Ebert-Stiftung. s. 101–102. ISBN 981-04-6020-1. 
  65. ^ «Pahang's Sultan Abdullah sworn in as Malaysia's King after historic abdication of predecessor». The Straits Times (engelsk). AFP. 31. januar 2019. Besøkt 2. juni 2019. 
  66. ^ a b c d «U.S. Relations With Malaysia» (engelsk). United States Departement of State. 23. januar 2015. Besøkt 4. juni 2015. 
  67. ^ «Attacks on Justice – Malaysia» (PDF) (engelsk). International Commission of Jurists. Arkivert fra originalen (PDF) 6. desember 2011. 
  68. ^ «Malaysian criminal court system» (engelsk). Association of Commonwealth Criminal Lawyers. Arkivert fra originalen 15. mai 2011. 
  69. ^ Hood, Roger (2013). The Death Penalty in Malaysia. Public opinion on the mandatory death penalty for drug trafficking, murder and firearms offences (PDF) (engelsk). London: The Death Penalty Project. ISBN 978-0-9576785-0-7. 
  70. ^ Williams, Walter L. (2010). «Islam and the Politics of Homophobia: The Persecution of Homosexuals in Islamic Malaysia Compared to Secular China». I Habib, Samar. Islam and Homosexuality (engelsk). 1. ABC–CLIO. s. 1–22. ISBN 0-313-37903-3. 
  71. ^ «The Local Government System in Malaysia» (PDF) (engelsk). Commonwealth Local Government Forum. 2008. Arkivert fra originalen (PDF) 26. februar 2014. 
  72. ^ Nooi, Phang Siew (2008). «Decentralisation or recentralisation? Trends in local government in Malaysia». Commonwealth Journal of Local Governance (engelsk) (1): 126–132. ISSN 1836-0394. doi:10.5130/cjlg.v1i0.759. 
  73. ^ a b «Malaysia's Foreign Policy» (engelsk). Ministry of Foreign Affairs, Malaysia. Besøkt 2. juni 2019. 
  74. ^ «Malaysia country brief» (engelsk). Australian Government Department of Foreign Affairs and Trade. Besøkt 8. oktober 2016. 
  75. ^ Yegar, Moshe (2006). «Malaysia: Anti-Semitism without Jews». Jewish Political Studies Review (engelsk). Jerusalem Center for Public Affairs. 18 (3–4). 
  76. ^ Salleh, Asri m.fl. (2009). «Malaysia’s policy towards its 1963–2008 territorial disputes». Journal of Law and Conflict Resolution (engelsk). 1 (5): 107–116. ISSN 2006-9804. 
  77. ^ a b Ngeow Chow-bing (2015). «Comprehensive Strategic Partners but Prosaic Military Ties: The Development of Malaysia–China Defence Relations 1991–2015». Contemporary Southeast Asia (engelsk). 37 (2): 269–304. ISSN 0129-797X. 
  78. ^ Masli, Ubaidillah (17. mars 2009). «Brunei drops all claims to Limbang». The Brunei Times (engelsk). Besøkt 8. oktober 2016. 
  79. ^ Mohamad, Kadir (2009). Malaysia's territorial disputes – two cases at the ICJ. Batu Puteh, Middle Rocks and South Ledge (Malaysia/Singapore), Ligitan and Sipadan [and the Sabah claim] (Malaysia/Indonesia/Philippines) (PDF) (engelsk). Institute of Diplomacy and Foreign Relations (IDFR). Ministry of Foreign Affairs, Malaysia. Arkivert fra originalen (PDF) 16. mai 2016. Besøkt 8. oktober 2016. 
  80. ^ «Malaysia. Bilaterale forbindelser». Utenriksdepartementet. Arkivert fra originalen 11. juli 2014. Besøkt 3. juni 2019. 
  81. ^ Wood, Daniel (20. april 2014). «Brunei, M'sia train in 11th military exercise». The Brunei Times (engelsk). Besøkt 8. oktober 2016. 
  82. ^ «Indonesia–Malaysia military exercises must continue – defence minister» (engelsk). ANTARA News. 13. september 2010. Besøkt 8. oktober 2016. 
  83. ^ «Malaysia, US armed forces in joint exercise». The Star (engelsk). 25. august 2014. Besøkt 8. oktober 2016. 
  84. ^ Ishak, Mohd Shukri (9. august 2010). «Malaysia, Philippines committed to enhancing border security». My Sinchew (engelsk). Arkivert fra originalen 3. mars 2016. Besøkt 8. oktober 2016. 
  85. ^ Carvalho, Martin (15. mai 2012). «Malaysia, Thailand military exercise to include other agencies, Asean members». The Star (engelsk). Besøkt 8. oktober 2016. 
  86. ^ Thalang, Chanintira na (2017). «Malaysia’s role in two South-East Asian insurgencies: ‘an honest broker’?». Australian Journal of International Affairs (engelsk). 71 (4): 389–404. doi:10.1080/10357718.2016.1269147. 
  87. ^ a b «Investment policy: Towards greater openness». OECD Investment Policy Reviews: Malaysia 2013 (engelsk). Organisation for Economic Co-operation and Development. 2013. ISBN 978-9264194571. 
  88. ^ Bożyk, Paweł (2006). «Newly Industrialized Countries». Globalization and the Transformation of Foreign Economic Policy (engelsk). Ashgate. s. 164. ISBN 0-7546-4638-6. 
  89. ^ «World Economic Outlook Database» (engelsk). International Monentary Fund. oktober 2014. Besøkt 28. oktober 2014. 
  90. ^ «Malaysia GDP Annual Growth Rate 2000-2014» (engelsk). Trading Economics. Besøkt 28. oktober 2014. 
  91. ^ «Malaysia Unemployment Rate 1998-2014» (engelsk). Trading Economics. Besøkt 28. oktober 2014. 
  92. ^ Lam Kok Shang og Gan Hwee Leng (30. september 2014). «GST in Singapore and Malaysia». International Tax Review (engelsk). Besøkt 6. juli 2016. 
  93. ^ Alam, Mahmudul m.fl. (2014). «Malaysia’s Proactive Economic Zone Regime as a Model to Emulate for Success of Bangladesh Economic Zone Scheme». Journal of Developing Areas (engelsk). 48 (2): 399–407. ISSN 1548-2278. 
  94. ^ Gooch, Liz (26. september 2010). «A Path to Financial Equality in Malaysia». The New York Times (engelsk). Besøkt 28. oktober 2014. 
  95. ^ Iqbal, Munawar og Molyneux, Philip (2005). Thirty Years of Islamic Banking. History, Performance and Prospects (engelsk). London og New York: Palgrave Macmillan. s. 45–46. ISBN 978-1-4039-4325-5. 
  96. ^ Bitzinger, Richard A. (2013). «Revisiting armaments production in Southeast Asia: new dreams, same challenges». Contemporary Southeast Asia (engelsk). 35 (3): 369–394. ISSN 1793-284X. doi:10.1355/cs35-3c. 
  97. ^ «Malaysia-Norway bilateral trade remains healthy». The Sun Daily (engelsk). 26. februar 2019. Besøkt 3. juni 2019. 
  98. ^ «Malaysia – frihandelsavtale». Nærings- og fiskeridepartementet. Besøkt 3. juni 2019. 
  99. ^ Chua, Amy (2003). World on Fire. How Exporting Free Market Democracy Breeds Ethnic Hatred and Global Instability (engelsk). Anchor Books. s. 47. ISBN 978-0-385-72186-8. 
  100. ^ Weidenbaum, Murray L. (1996). The Bamboo Network. How Expatriate Chinese Entrepreneurs are Creating a New Economic Superpower in Asia. New York: Martin Kessler Books/Free Press. s. 4–8. ISBN 978-0-684-82289-1. 
  101. ^ IMF Ch IV Report 2014-2015
  102. ^ IMF Ch IV Report 2013
  103. ^ IMF Ch IV Report 2010
  104. ^ Verdensbanken - Data, BNP i løpende dollar
  105. ^ Verdensbanken - Data, BNP per innbygger i løpende priser
  106. ^ Verdensbanken - Data, BNP realvekst målt i faste 2005-dollar.
  107. ^ Bruttoinvesteringer i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.
  108. ^ Arbeidsløshet, % - Verdensbanken, ILO-metoden. Besøkt november 2015.
  109. ^ Eksport i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.
  110. ^ Import i % av BNP, og i US dollar - Data, Verdensbanken.
  111. ^ Handelsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.
  112. ^ Betalingsbalanse i % av BNP, og i US dollar - Verdensbanken. Besøkt november 2015.
  113. ^ Salahudin, Shahrul Nizam m.fl. (2013). «Emissions: Sources, Policies and Development in Malaysia» (PDF). International Journal of Education and Research (engelsk). 1 (7). ISSN 2158-0979. 
  114. ^ a b Almselati, Aldukali Salem I., Rahmat, Riza Atiq O.K. og Jaafar, Othman (2011). «An Overview of Urban Transport in Malaysia». The Social Sciences (engelsk). 6 (1): 24–33. ISSN 1818-5800. doi:10.3923/sscience.2011.24.33. 
  115. ^ Brett, Damian (red.) (2014). One Hundred Ports. The World's Busiest Container Terminals (engelsk). London: Containerisation International og Lloyd's List. s. 4. 
  116. ^ a b c Salleh, Halim (2012). «Welfare Regimes, Social Services and Poverty Reduction». I Khoo Boo Teik. Policy Regimes and the Political Economy of Poverty Reduction in Malaysia. Developmental Pathways to Poverty Reduction (engelsk). Springer. s. 145–182. ISBN 978-1-137-26701-6. 
  117. ^ Nozawa, Miki m.fl. (2011). Secondary Education Regional Information Base: Country Profile – Malaysia (PDF). Bangkok: UNESCO. s. 4, 10. ISBN 978-92-9223-374-7. 
  118. ^ Gooch, Liz (8. juli 2009). «Malaysia Ends Use of English in Science and Math Teaching». The New York Times (engelsk). Besøkt 29. august 2014. 
  119. ^ Kulasagaran, Priya (30. januar 2013). «Two-year moratorium on new private tertiary institutions». The Star (engelsk). Besøkt 24. mai 2015. 
  120. ^ Tan Yao Sua og Santhiram, R. Raman (2017). «Race-Based Policies and Practices in Malaysia’s Education System». I Samuel, Moses, Tee Meng Yew og Symaco, Lorraine Pe. Education in Malaysia: Developments and Challenges (engelsk). Singapore: Springer. s. 17–32. ISBN 978-981-10-4426-7. 
  121. ^ a b Lee, Molly, Chang Da Wan og Sirat, Morshidi (2017). «Hybrid Universities in Malaysia». Studies in Higher Education (engelsk). 42 (10): 1870–1886. doi:10.1080/03075079.2017.1376871. 
  122. ^ a b c Britnell, Mark (2015). In Search of the Perfect Health System (engelsk). London: Palgrave. s. 36–39. ISBN 978-1-137-49661-4. 
  123. ^ Ormond, Meghann (2013). Neoliberal Governance and International Medical Travel in Malaysia (engelsk). London: Routledge. s. 82. ISBN 978-1-138-91056-0. 
  124. ^ Wong Kee Mun og Ghazali Musa (2012). «Medical Tourism in Asia: Thailand, Singapore, Malaysia, and India». I Hall, C. Michael. Medical Tourism: The Ethics, Regulation, and Marketing of Health Mobility (engelsk). London: Routledge. s. 176. ISBN 978-0-415-66575-9. 
  125. ^ «How sustainable is Malaysian healthcare?». The Economist (engelsk). 11. april 2014. Arkivert fra originalen 10. november 2017. 
  126. ^ a b c d Tamam, Ezhar, Raj, Sony Jalarajan og Govindasamy, Manimaran (2012). «Malaysian Journalists». I Weaver, David Hugh og Willnat, Lars. The Global Journalist in the 21st Century (engelsk). Routledge. s. 79–81. ISBN 978-0-415-88576-8. 
  127. ^ «Malaysia». Freedom in the World 2019 (engelsk). Freedom House. Besøkt 1. juni 2019. 
  128. ^ «Malaysia» (engelsk). Reporters Without Borders. Besøkt 1. juni 2019. 
  129. ^ Fernandez, Joe (9. september 2010). «The East-West divide of Malaysian media». Malaysian Mirror (engelsk). Arkivert fra originalen 22. juli 2011. 
  130. ^ «Malaysia». Freedom on the Net 2018 (engelsk). Freedom House. Besøkt 1. juni 2019. 
  131. ^ Raghavan, Ravec (1977). «Ethno-racial marginality in West Malaysia: The case of the Peranakan Hindu Melaka or Malaccan Chitty community». Bijdragen tot de Taal-, Land- en Volkenkunde. Koninklijk Instituut voor Taal-, Land- en Volkenkunde. 133 (4): 438–458. ISSN 0006-2294. doi:10.1163/22134379-90002605. 
  132. ^ Mohamed, Badaruddin (2005). «Cultural Tourism Promotion and policy in Malaysia». Paper fra Joint World Cultural Tourism Conference i Seoul 25.–27. november 2005 (engelsk). Universiti Sains Malaysia. Arkivert fra originalen 29. mai 2010. 
  133. ^ Clark, Marshall og Pietsch, Juliet (2014). Indonesia–Malaysia Relations. Cultural Heritage, Politics and Labour Migration (engelsk). London: Routledge. ISBN 978-0-415-68752-2. 
  134. ^ Chong, Jinn Winn (2012). «"Mine, Yours or Ours?": The Indonesia–Malaysia Disputes over Shared Cultural Heritage». Sojourn: Journal of Social Issues in Southeast Asia (engelsk). 27 (1): 1–53. ISSN 0217-9520. 
  135. ^ Schonhardt, Sara (3. oktober 2009). «Indonesia cut from a different cloth». Asia Times (engelsk). Arkivert fra originalen 22. august 2015. Besøkt 13. mai 2019. 
  136. ^ Dunford, George (2006). Southeast Asia on a Shoestring (engelsk). Lonely Planet. s. 419ff. ISBN 978-1-74104-444-7. 
  137. ^ Sheppard, Tan Sri Mubin (1978). Living Crafts of Malaysia (engelsk). Singapore: Times Books International. 
  138. ^ a b Miller, Terry E. og Williams, Sean (red.) (2008). The Garland Handbook of Southeast Asian Music (engelsk). New York og London: Taylor & Francis. s. 223–224. ISBN 978-0-203-93144-8. 
  139. ^ Flere forfattere (2003). Gateway to Malay Culture (engelsk). Illustrert av Zaki Ragman. Singapore: Asiapac Books. s. 110. ISBN 978-981-229-326-8. 
  140. ^ Matusky, Patricia Ann og Tan, Sooi Beng (2004). The Music of Malaysia. The Classical, Folk, and Syncretic Traditions (engelsk). Ashgate. s. 177–187. ISBN 978-0-7546-0831-8. 
  141. ^ a b c Osman, Mohd Taib (2005). «Literary Heritage». I Omar, Asmah Haji. The Encyclopedia of Malaysia (engelsk). Editions Didier Millet. ISBN 978-981-3018-52-5. 
  142. ^ Ishak, Solehah (1987). Histrionics of Development. A Study of Three Contemporary Malay Playwrights (ngelsk). Kuala Lumpur: Institute of Language and Literature. s. 16–17. 
  143. ^ a b c d Passmore, Jacki (1992). Asia. En kulinarisk reise. Oversatt av Eva Valebrokk og Roar Sørensen. Oslo: Grøndahl og Dreyer. s. 151–153. ISBN 82-504-1878-6. 
  144. ^ Eckhardt, Robyn (2008). Kuala Lumpur Melaka & Penang (engelsk). Lonely Planet. s. 42. ISBN 978-1-74104-485-0. 
  145. ^ Jarvis, Alice-Azania (13. oktober 2010). «Far Eastern cuisine: Fancy a Malaysian?». The Independent (engelsk). Besøkt 17. mai 2019. 
  146. ^ Tan Chee-beng (2001). «Food and Ethnicity with Reference to the Chinese in Malaysia». I Wu, David Y.H. og Tan Chee-beng. Changing Chinese Foodways in Asia (engelsk). Hongkong: The Chinese University Press. s. 128. ISBN 978-962-201-914-0. 
  147. ^ Sapthiani, Yulia (30. januar 2011). «Menikmati Kuliner Peranakan». Kompas (indonesisk). Arkivert fra originalen 24. juni 2016. 
  148. ^ Chun, Yeng Ai (19. oktober 2009). «Malaysia Day now a public holiday, says PM» (engelsk). Besøkt 20. mai 2019. 
  149. ^ «Malaysia – Religion» (engelsk). Asian Studies Center – Michigan State University. Arkivert fra originalen 9. august 2011. 
  150. ^ Belle, Carl Vadivella (2017). Thaipusam in Malaysia. A Hindu Festival in the Tamil Disapora (engelsk). Singapore: ISEAS – Yusof Ishak Institute. ISBN 978-981-4695-75-6. 
  151. ^ Hutton, Wendy (1997). East Malaysia and Brunei (engelsk). Periplus Editions. s. 169. ISBN 978-962-593-180-7. 
  152. ^ Postill, John (2006). Media and Nation Building. How the Iban became Malaysian. Asia-Pacific Studies: Past and Present (engelsk). 1. New York: Berghahn Books. s. 173–179. ISBN 978-1-84545-132-5. 
  153. ^ Armstrong, M. Jocelyn (1988). «Festival Open Houses: Settings for Interethnic Communication in Urban Malaysia». Human Organization (engelsk). 47 (2): 127–137. doi:10.17730/humo.47.2.h7820h73441v4614. 
  154. ^ a b Guidebook on Expatriate Living in Malaysia (PDF) (engelsk). Malaysia Industrial Development Authority. 2009. s. 8–9 og 69. 
  155. ^ Nauright, John og Parrish, Charles (2012). Sports Around the World: History, Culture, and Practice (engelsk). ABC-CLIO. s. 250ff. ISBN 978-1-59884-300-2. 
  156. ^ «Asean to bid for 2034 FIFA World Cup». The Brunei Times (engelsk). 16. mai 2013. Arkivert fra originalen 2. juli 2014. 
  157. ^ Minahan, James B. (2012). Ethnic Groups of South Asia and the Pacific: An Encyclopedia (engelsk). ABC-CLIO. s. 76ff. ISBN 978-1-59884-660-7. 
  158. ^ «Olympic Games – History» (engelsk). The Olympic Council of Malaysia. Arkivert fra originalen 7. august 2013. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger