Åpne hovedmenyen
Hakkas viktigste utbredingsområder i Kina.
Kinesiske dialekter og språk

Hakka (tradisjonell kinesisk: 客家話, forenklet kinesisk: 客家话, pinyin: Kèjiāhuà) er en av de mange dialekter eller språk som tilhører den større språkgruppe som går under benevnelsen kinesisk. Det store flertall av dem som benytter språket tilhører hakka-folket.

Språkets navn kommer av hak 客 (mandarin: ) «gjest» og ka 家 (mandarin: jīa) «familie». Blant dem som selv benytter språket kalles det hak-ka-fa/-va 客家語, hak-fa/-va, 客語, tu-gong-dung-fa/-va 土廣東話, eller ngai-fa/-va "亻厓"話 («vårt språk»).

SpråkhistorieRediger

Hakkaene kom ved forskjellige migrasjonsbølger fra det nordlige Kina til de sørlige områder de nå har som sitt kjerneområde. Migrasjonene var for det meste utløst av kriger og uroligheter.[1] Hakkaene forbedre kom fra dagens Henan og Shaanxi, og de tok med seg det kinesiske talemål som var utbredt der den gang. (Senere er talemålet i disse områdene utviklet seg til dialekter av moderne mandarin.) Hakka er et nokså konservativt språk, og er generelt mye nærmere middelalderkinesisk en noe annet moderne kinesisk språk.[2] Man kan finne mange arkaiske trekk i moderne hakka, som de finale konsonanter -p -t -k, noe man også hører i andre moderne sørkinesiske språk, men som er gått tapt i mandarin.

Gjennom folkets vandringer kan hakka ha plukket opp elementer fra de språkene som de kom i kontakt med underveis. Man finner vokabular som hakka har felles med min og she (hmong-mien).

DialekterRediger

Ettersom hakkaene kom nordenfra i forskjellige migrasjonsbølger og disse tildels ble nokså spredt, har hakkaspråket utviklet mange dialekter, i Guangdong, Fujian, Jiangxi, Guangxi, Sichuan, Hunan, Guizhou, Hainan, Taiwan og Singapore.

Den dialekten som de facto oppfattes som standard for språket, er meixianhua, som tales i Meixian i det indre østlige Guangdong. Den offisielle kinesiske romaniseringssystemet som ble utviklet for hakka i 1960, tar utgangspunkt i meixianhua.

ReferanserRediger

LitteraturRediger

  • David Prager Branner: Problems in Comparative Chinese Dialectology — the Classification of Miin and Hakka. Trends in Linguistics series, no. 123. 2000. Berlin: Mouton de Gruyter. ISBN 31-101-5831-0.
  • Mataro J. Hashimoto: The Hakka Dialect. A linguistic study of Its Phonology, Syntax and Lexicon. University Press, Cambridge 1973. ISBN 0-521-20037-7
  • S. Robert Ramsey: The Languages of China, Princeton University Press, Princeton, N.J. 1987. ISBN 0-691-06694-9