Jules Dumont d'Urville
| Jules Dumont d'Urville | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. mai 1790 Condé-sur-Noireau | ||
| Død | 8. mai 1842 (51 år) Meudon | ||
| Gravlagt | Cimetière du Montparnasse | ||
| Ektefelle | Adèle Dumont D'Urville (1815–) | ||
| Utdannet ved | Université de Caen Normandie | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, botaniker, militær | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Utmerkelse | Ridder av Æreslegionen, Grande Médaille d'Or des Explorations (1841) | ||
Jules Sébastien César Dumont d'Urville (født 23. mai 1790 i Condé-sur-Noireau, Frankrike, død 8. mai 1842 i Meudon, Frankrike) var en fransk oppdagelsesreisende og marineoffiser som utforsket Stillehavet, Australia og Antarktis.
Innhold
d’Urvilles tidlige livRediger
Dumont d’Urville begynte som syttenåring i den franske marinen og avsluttet sin offisersutdannelse med utmerkte karakterer. Dessuten var han interessert i botanikk og han behersket syv fremmede språk flytende.[trenger referanse]
I 1820 kjøpte han under en kartografisk ekspedisjon til Egeerhavet statuen Venus fra Milo for Frankrike. Mellom 1822 og 1824 var Dumont d’Urville deltager i en botanisk og hydrografisk ekspedisjon til Sørhavet.
EkspedisjoneneRediger
Ekspedisjonen til StillehavetRediger
I 1825 begynte en ny ekspedisjon til Stillehavets søndre deler med fartøyet «Astrolabe», og Dumont d’Urville ble dens leder. Den første oppgaven var å lete etter ekspedisjonen med geografen Jean-François de La Pérouse som 1788 forsvant i området. I 1828 ble det funnet et vrak som trolig tilhørte La Pérouses ekspedisjon. I løpet av reisen ble det innsamlet over 1 600 planteeksemplar og omkring 900 mineralprøver.[trenger referanse] Videre kartla man Sørøya i New Zealand og man besøkte Fijiøyene, Ny-Caledonia, Ny-Guinea, Tasmania, Karolinene og Celebes. Dessuten ble flere språk som ble talt på de oppsøkte øyene dokumentert. I 1829 var ekspedisjonen tilbake i Frankrike.
Med på ekspedisjonen var blant andre biologene Joseph Paul Gaimard og Jean René Constant Quoy.
Ekspedisjonen til SydpolenRediger
I 1837 seilte Dumont d’Urville med fartøyene «Astrolabe» og «Zèlée» mot Sydpolen, men fartøyene satte seg tidlig fast i isen og det kostet store anstrengelser for å få båtene løs. Senere ble halve mannskapet syke av skjørbuk, da de var tilbake i Chile forlot mange ekspedisjonen uten tillatelse.[trenger referanse] Året derpå tilbrakte Dumont d’Urville i varmere områder omkring Salomonøyene og Ny-Guinea.
I 1839 påbegynte han et andre forsøk på å nå Antarktis og oppdaget en landmasse på det antarktiske kontinent som fikk navnet Terre Adélie.
Dumont d’Urvilles senere livRediger
Etter hjemreisen ble Dumont d’Urville forfremmet til kontreadmiral, og alle gjenværende deltagere fikk 150 000 gullfranc.[trenger referanse]
Dumont d’Urville døde 1842 sammen med sin hustru og sin sønn i en togulykke nær Versailles.
I 1911 navngav man Dumont d’Urvillehavet til hans minne.
VerkerRediger
- Voyage de la corvette ‹l'Astrolabe›, 1826–1829. 12 bind. Tekst og 6 avb. atlas. Paris (1830–39)
- Notice sur les îles du Grand Ocean et sur l'origine des peuples qui les habitent. Bulletin de Société de Géographie de Paris.. 17/1, 1832, 1-21.
- Voyage au Pole Sud et dans l’Océanie, 1837–1840. 23 Bind. Tekst og 6 avb. atlas. Paris (1841–54)
ReferanserRediger
Eksterne lenkerRediger
- Edward Duyker, Dumont d’Urville: Explorer and Polymath, Otago University Press, Dunedin, 2014, pp. 671, ISBN 978 1 877578 70 0, University of Hawai’i Press, Honolulu, 2014, ISBN 9780824851392.
- om Jules Dumont d’Urville
- om Jules Dumont d’Urville på Ny Zeeland