EFTA
Denne artikkelen trenger flere referanser for verifikasjon. |
| Det europeiske frihandelsforbund | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 | |||||
| Type | Internasjonal organisasjon | ||||
| Stiftet | 3. mai 1960 | ||||
| Hovedkontor | Genève | ||||
| Generalsekretær | Kristinn F. Árnason | ||||
| Medlemmer |  Island Liechtenstein Norge Sveits | ||||
| Undergrupper | Overvåkningsorganet, Domstolen | ||||
| Nettsted | www.efta.int | ||||
Det europeiske frihandelsforbund (engelsk: European Free Trade Association; forkortet EFTA) er en mellomstatlig organisasjon, men også et frihandelsforbund som ved Stockholmskonvensjonen av 1960 (undertegnet den 4. januar) ble opprettet som et alternativ til Det europeiske økonomiske fellesskap (Den europeiske unions (EU) forløper). De eneste av medlemslandene som ikke siden har forlatt EFTA til fordel for tilslutning i EU, er Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, hvorav kun de to sistnevnte var med å opprette organisasjonen. Organisasjonens hovedorganer holder til i Genève. Stockholmskonvensjonen ble den 21. juni 2001 avløst av Vaduzkonvensjonen (i kraft den 1. juni 2002), hvilket innebar en utvidelse av samarbeidet til flere områder, utover frihandel. Alle EFTAs medlemsstater utenom Sveits er tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen.
Innhold
OrganisasjonRediger
EFTA er i dag organisert i følgende organer:
RådetRediger
EFTA er ingen organisasjon men et frihandelsforbund. EFTA-rådet er forbundets eneste offisielle organ. Rådet møtes regelmessig i Genève. To ganger i året møtes Rådet på ministernivå. Formannskapet går på omgang mellom EFTAs medlemsland og varer i seks måneder.
EØS-organeneRediger
De såkalte EØS-organene ESA og EØS-komiteen er juridisk sett interimorganer i EFTA. De er ikke nevnt i Vaduzkonvensjonen, men har sitt juridiske grunnlag i avtale mellom Norge og Island av 29. desember 1994. Ved det såkalte EØS-avtaleverket ble det tatt sikte på å omdanne EFTA til en frihandelsorganisasjon, men forsøket strandet ved at Sveits forkastet avtaleverket i en folkeavstemning. Ved avtale mellom Norge og Island av 29. desember 1994 ble det opprettet organer for å påse at Norge etterlever tiltredelsesavtalen til EU (Korfu, 24. juni 1994).
Den faste komitéRediger
Den faste komité er i likhet med Deputies et uformelt styringsorgan i EFTA. EFTAs faste komité er det styrende organ for samarbeidet om EØS-saker. Komiteen møtes vanligvis en gang i måneden i Brussel for å klarere saker som skal opp i EØS-komiteen dagen etter.
DeputiesRediger
Deputies består av saksbehandlere fra EFTA- landenes delegasjoner i Genève. Deputies forbereder møtene i Rådet. Deputies er delegert myndighet i enkelte saker som gjelder sekretariatet og som ikke fordrer rådsbeslutning. Deputies møtes i Genève, normalt en gang i uken, men forut for ministermøter nesten daglig.
BudsjettkomiteenRediger
Budsjettkomiteen består av representanter fra hovedstedene, vanligvis med vedkommende deputy som stedfortreder. Vedtak i Budsjettkomiteen kan (i motsetning til andre vedtak i EFTA) ikke reverseres.
SekretariatetRediger
EFTA-sekretariatet har sitt hovedkvarter i Genève. Det har sekretariatsfunksjonen for samarbeidet EFTA-landene imellom, samarbeidet med EU, organisasjonens administrasjon og budsjett samt forvaltning og fremforhandling av avtaler med frihandelspartnere utenfor EFTA og EU. EFTA-sekretariatet i Brussel forbereder saker knyttet til samarbeidet med EU. I tillegg har EFTA et kontor i Luxembourg som samarbeider med EU om statistikkspørsmål. Sekretariatet ledes av en generalsekretær. Han har ingen avgjørelsesmyndighet, men må få godkjennelse av Deputies i alle saker som gjelder sekretariatet.
EFTA-domstolenRediger
I forbindelse med EØS-avtalen opprettet man i 1992 egen EFTA-domstol. EFTA-domstolen er en frittstående internasjonal organisasjon som ble opprettet som interimorganisasjon i 1991. Domstolen har jurisdiksjon over de av medlemsstatene som også er EØS-medlemmer, det vil si Norge, Island og Liechtenstein. Dens saksområde er hovedsakelig anklager fra ESA mot medlemsstatene om feilaktig eller manglende gjennomføring av forpliktelser som følger av EØS-avtalen, tvister medlemsstatene imellom og ankesaker vedrørende avgjørelser truffet av ESA. Domstolen kan i tillegg rådgi nasjonale domstoler med hensyn til tolking av EØS-regler.
Domstolen består av tre dommere, én fra hver av medlemsstatene. De skal oppnevnes av EFTA-statenes regjeringer ved felles overenskomst for seks år.
ESARediger
Kontrollorganet ESAs (EFTA Surveillance Authority) hovedoppgave er å sørge for at de regler og plikter som følger av Korfuavtalen og EØS-avtalen gjennomføres i medlemsstatene. Dette inkluderer også gjennomføring av EU-retten i nasjonal rett. Dersom organet finner at en medlemsstat ikke etterlever sine plikter, kan den gripe inn, og i siste instans bringe saken inn for EFTA-domstolen. ESAs avgjørelser kan også ankes inn for EFTA-domstolen.
HistorieRediger
EFTA ble opprettet ved Stockholmskonvensjonen av 1960, på initiativ fra Storbritannia. Samarbeidet var mindre forpliktende enn EEC, som var blitt dannet to år tidligere gjennom undertegnelsen av Romatraktaten. Norge hadde på dette tidspunkt sin utenrikspolitikk nært knyttet til Storbritannia, og var derfor en naturlig partner i samarbeidet. I tillegg var Sverige, Danmark, Portugal, Sveits og Østerrike med fra begynnelsen. Senere ble Island (1970), Finland (1986) og Liechtenstein (1991) medlemmer.
EFTA-samarbeidets hovedformål var fri varehandel mellom medlemsstatene, men uten felles tollsatser eller handelspolitikk utad. Det var således mindre omfattende enn EF. Ut fra disse beskjedne mål var samarbeidet vellykket, og fri handel med industrivarer ble oppnådd i 1966. Frihandel med fisk ble oppnådd i 1986.
Tilnærming til EFRediger
Mange av medlemsstatene innså raskt at EF var et mer attraktivt samarbeid, og begynte tidlig å innrette seg mot å søke medlemskap i EF. I 1961 innledet Storbritannia, Norge og Danmark forhandlinger om medlemskap, men prosessen strandet da Frankrikes president Charles de Gaulle nedla veto mot Storbritannias medlemskap, og dermed også utelukket Norge og Danmark.
Da Charles de Gaulle gikk av i 1969 ble forhandlingene gjenopptatt. Storbritannia og Danmark ble medlemmer av EF i 1973, mens Norge etter folkeavstemningen i 1972 valgte å si nei. Tilbake sto et betydelig svekket EFTA, der det eneste store landet, Storbritannia, ikke lenger var medlem.
EFTA etter 1973Rediger
I 1973 ble det fremforhandlet frihandelsavtaler mellom de gjenværende EFTA-statene og EF. I 1977 opphørte tariffene på industrivarer mellom de resterende EFTA-landene og EF. Også andre klausuler, om blant annet konkurranseforhold og statsstøtte, ble tatt med i avtalene, men igjen skortet det på viljen til å gi bestemmelsene rettslig realitet.
På et toppmøte i Luxembourg i 1984 ble det lansert et nytt initiativ for nærmere samarbeid mellom EF og EFTA. I 1985 lanserte EF-kommisjonen planer om et indre marked, som EFTA-statene så seg nødt til å bli en del av. Mye arbeid ble derfor lagt ned for ytterligere å tilpasse seg EF, blant annet ved å gjennomgå en rekke detaljer i den økonomiske næringsreguleringen, harmonisere varestandarder og avskaffe importrestriksjoner.
EØS-avtalenRediger
Utdypende artikkel: EØS
I 1989 åpnet Europakommisjonens president Jacques Delors for å tilby EFTA-statene et mer strukturert partnerskap med EF. Dermed startet en prosess som skulle ende i EØS-avtalen og korfuavtalen.
EF forventet en strøm av søknader om medlemskap etter etableringen av det indre marked, og ønsket derfor å tilby det som skulle bli EØS-avtalen som en overgangsordning, for å forhindre for mange nye medlemmer samtidig. For mange av statslederne i EFTA, som næret et ønske om fullt EF-medlemskap, ble dette sett på som en hensiktsmessig måte å nærme seg EF på.
Allerede før EØS-avtalen var undertegnet hadde imidlertid Østerrike, Sverige og Finland, og etter hvert også Norge, sendt søknader om fullt EF-medlemskap. EFs plan om å bruke EØS til å utsette strømmen av medlemssøknader hadde slått feil. Etter folkeavstemninger i de fire landene ble alle unntatt Norge medlemmer av det som nå var blitt EU, og EFTA var ytterligere svekket. Igjen stod Norge, Island og Liechtenstein, som var EØS-medlemmer, samt Sveits. EØS-avtalen gir landene i EFTA tilgang til EUs indre marked.
Nåværende betydningRediger
EFTA-samarbeidet foregår i dag på en rekke områder, konvensjonsfestet ved Vaduzkonvensjonen Selve handelen mellom de fire medlemsstatene er ubetydelig, men det omfattende samarbeidet med EU på felter som statistikk, opprinnelsesmerking, miljøvern, utdanning m.v. er knyttet til samarbeidet mellom EFTA og EU.
Medlemmene av ESA og EØS-komiteen er anmeldt som diplomater i Brussel og står både formelt og reelt under instruks av hjemlige myndigheter.
MedlemsstaterRediger
| # | Periode | Land |
|---|---|---|
| 1 | 1960–1973 |  Danmark
|
| 2 | 1960–1973 |  Storbritannia
|
| 3 | 1960–1986 |  Portugal
|
| 4 | 1960–1995 |  Sverige
|
| 5 | 1960–1995 |  Østerrike
|
| 6 | 1986–1995 |  Finland
|
| 7 | 1960– | Norge
|
| 8 | 1960– | Sveits
|
| 9 | 1970– | Island
|
| 10 | 1991– | Liechtenstein
|
Frihandelsavtaler med tredjeland[1]Rediger
| Periode | Land | Merknad |
|---|---|---|
| 1991– |  Tyrkia
|
|
| 1992– |  Israel
|
Sveits står utenfor denne bilaterale avtalen
|
| 1999– |  Palestina |
|
| 2001– |  Mexico
|
|
| 2002– |  Republikken Makedonia |
|
| 2003– |  Singapore
|
|
| 2004– |  Chile
|
|
| 2005– |  Tunisia
|
|
| 2006– |  Sør-Korea
|
|
| 2007– |  Libanon |
|
| 2008– | (de fem landene  Botswana,  Lesotho,
|
|
| 2009– |  Canada
|
|
| 2010– |  Colombia(de seks landene |
|
| 2011– |  Hongkong |
|
| 2013– |  Bosnia-Hercegovina(de to sentralamerikanske statene |
Generalsekretærer av EFTARediger
| Nr. | Periode | Navn | Land |
|---|---|---|---|
| 1. | 1960–1965 | Sir Frank Edward Figgures | Storbritannia
|
| 2. | 1965–1972 | Sir John Coulson | Storbritannia
|
| 3. | 1972–1975 | Bengt Rabaeus | Sverige
|
| 4. | 1976–1981 | Charles Müller | Sveits
|
| 5. | 1981–1988 | Per Kleppe | Norge
|
| 6. | 1988–1994 | Georg Reisch | Østerrike
|
| 7. | 1994–2000 | Kjartan Jóhannsson | Island
|
| 8. | 2000–2006 | William Rossier | Sveits
|
| 9. | 2006–2012 | Kåre Bryn | Norge
|
| 10. | 2012– | Kristinn F. Árnason | Island
|
Se ogsåRediger
ReferanserRediger
LitteraturRediger
- Fredrik Sejersted m.fl.: EØS-rett, 2. utgave, Universitetsforlaget, Oslo 2004, ISBN 82-15-00127-0
