EFTA

mellomstatlig handelsorganisasjon

Det europeiske frihandelsforbund (engelsk: European Free Trade Association; forkortet EFTA) er en mellomstatlig organisasjon bestående av Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. Den ble opprettet i 1960 for å fremme fri handel og økonomisk integrasjon mellom medlemsstatene.[2] EFTA var et svar på opprettelsen av EEC, en forløper til EU.

Det europeiske frihandelsforbund
Det europeiske frihandelsforbund
TypeInternasjonal organisasjon
Stiftet4. januar 1960
HovedkontorGenève
GeneralsekretærHenri Gétaz
Ansatte90 (2021)[1]
MedlemmerIsland Island
Liechtenstein Liechtenstein
Norge Norge
Sveits Sveits
UndergrupperOvervåkningsorganet, Domstolen
Nettstedwww.efta.int

Medlemslandene
EuroparådetSchengen-områdetEFTAEØSNordisk rådVisegrádgruppenBaltisk forsamlingBeneluxEurosonenDen europeiske unionEUs tollunionCommon Travel AreaBSECGUAMUnionsstaten Russland og HviterusslandCEFTAEurosonen#Andre land med euroSveitsIslandNorgeLiechtensteinSverigeDanmarkFinlandPolenTsjekkiaUngarnSlovakiaEstlandLatviaLitauenBelgiaNederlandItaliaØsterrikeSloveniaFrankrikeTysklandMaltaSpaniaPortugalLuxembourgKyprosIrlandStorbritanniaMonacoAndorraSan MarinoKroatiaVatikanstatenHellasTyrkiaBulgariaRomaniaGeorgiaUkrainaAserbajdsjanMoldovaBosnia-HercegovinaNord-MakedoniaMontenegroAlbaniaSerbiaArmeniaRusslandHviterusslandFNs midlertidige administrasjon i Kosovo
Et klikkbart Euler-diagram som viser EFTA plassert blant andre samarbeidsavtaler i Europa.

Da EU senere gjennomførte det indre marked, risikerte EFTA-landene å møte handelshindringer som da var avviklet internt i EU. Det var behov for en avtale som forhindret slike handelshindringer. EFTAs medlemsstater bortsett fra Sveits, ble derfor tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen.[3][4]

Stockholmskonvensjonen som var organisasjonens grunnleggende traktat, ble i 2002 avløst av Vaduzkonvensjonen. Dette medførte utvidelse av samarbeidet til flere områder.[trenger referanse]

OrganisasjonRediger

EFTA-rådetRediger

EFTA-rådet (EFTA Council) er organisasjonens høyeste organ og sammensatt av representanter fra hvert av medlemslandene. To ganger i året møtes rådet på ministernivå og åtte ganger på ambassadørnivå. Ambassadørene er ledere av medlemslandenes faste delegasjoner til EFTA. Beslutninger i rådet tas ved konsensus.[5] Formannskapet går på omgang mellom EFTAs medlemsland og varer i seks måneder.

EFTAs faste komitéRediger

EFTAs faste komité er det styrende organ for EØS/EFTA-landenes samarbeid om EØS-saker. Komiteen møtes for å behandle saker som skal opp i drøftelser med EU i EØS-komiteen og EØS-rådet.[6]

BudsjettkomiteenRediger

Budsjettkomiteen består av representanter fra hovedstedene, vanligvis med vedkommende deputy som stedfortreder. Vedtak i Budsjettkomiteen kan (i motsetning til andre vedtak i EFTA) ikke reverseres.[trenger referanse]

SekretariatetRediger

EFTA-sekretariatet som ledes av en generalsekretær, har sitt hovedkvarter i Genève. Det finnes i tillegg tre assisterende generalsekretærer, en i Genève og to i Brussel. Samtlige fire stillinger ansettes av EFTA-rådet og deles mellom medlemslandene. Det finnes per 2021 ca. 90 ansatte i EFTA, hvorav en tredel arbeider i Genève og to tredeler i Brussel og Luxembourg. Kontoret i Luxembourg som samarbeider med EU om statistikkspørsmål.[7][8]

EFTA-domstolenRediger

EFTA-domstolen er et frittstående organ med jurisdiksjon over de av medlemsstatene som også er EØS-medlemmer, det vil si Norge, Island og Liechtenstein. Domstolens saksområde er hovedsakelig anklager fra ESA mot medlemsstatene om feilaktig eller manglende gjennomføring av forpliktelser som følger av EØS-avtalen, tvister medlemsstatene imellom og ankesaker vedrørende avgjørelser truffet av ESA.[trenger referanse] Domstolen kan i tillegg rådgi nasjonale domstoler med hensyn til tolking av EØS-regler.

Domstolen består av tre dommere, én fra hver av medlemsstatene. De skal oppnevnes av EFTA-statenes regjeringer ved felles overenskomst for seks år.

ESARediger

EFTAs overvåkningsorgan ESA (EFTA Surveillance Authority) har som hovedoppgave å sørge for at de regler og plikter som følger av Korfuavtalen og EØS-avtalen, gjennomføres i medlemsstatene. Dette omfatter også plikten til å innarbeide EU-retten i nasjonal rett. ESA kan gripe inn dersom organet finner at en medlemsstat ikke etterlever sine plikter, og i siste instans kan ESA bringe saken inn for EFTA-domstolen. ESAs avgjørelser kan også ankes inn for EFTA-domstolen.

EFTA Board of Auditors (EBOA)Rediger

EFTA Board of Auditors (EBOA) har ansvaret for å revidere EFTA-sekretariatet, EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen. Det ble opprettet i mai 1992. Det består blant annet av representanter fra den norske Riksrevisjonen. Organet samarbeider også med Revisjonsretten som er dets sidestykke i EU. EBOA møtes tre ganger i året.[9]

Rådgivende organerRediger

Rådgivende organer i EFTA er EFTAs parlamentarikerkomité, EFTAs konsultative komité og EØS-EFTA Forum for folkevalgte representanter fra lokale og regionale myndigheter (EEA EFTA Forum of Elected Representatives of Local and Regional Authorities).[10]

Forbindelsen til EØS-organeneRediger

Topilar-systemet i EØS[11]
EFTA Den europeiske union
Overbyggende organer
Island, Liechtenstein, Norge EØS-rådet Presidentskapet i Rådet/

Den europeiske utenrikstjeneste

EFTAs faste komite EØS-komiteen Den europeiske utenrikstjeneste
Parallelle organer for overvåking og kontroll
EFTAs overvåkningsorgan ESA (Utøvende organer) Europakommisjonen
EFTA-domstolen (Domstoler) Den europeiske unions domstol
Rådgivende organer
EFTAs parlamentarikerkomité Parlamentarikerkomiteen for EØS Europaparlamentet
EFTAs konsultative komite Den konsultative komité for EØS Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg

HistorieRediger

EFTA ble opprettet ved Stockholmskonvensjonen av 1960, på initiativ fra Storbritannia. Samarbeidet var mindre forpliktende enn EEC, som var blitt dannet to år tidligere gjennom undertegnelsen av Romatraktaten. Norge hadde på dette tidspunkt sin utenrikspolitikk nært knyttet til Storbritannia, og var derfor en naturlig partner i samarbeidet. I tillegg var Sverige, Danmark, Portugal, Sveits og Østerrike med fra begynnelsen. Senere ble Island (1970), Finland (1986) og Liechtenstein (1991) medlemmer.

EFTA-samarbeidets hovedformål var fri varehandel mellom medlemsstatene, men uten felles tollsatser eller handelspolitikk utad. Det var således mindre omfattende enn EF. Ut fra disse beskjedne mål var samarbeidet vellykket, og fri handel med industrivarer ble oppnådd i 1966. Frihandel med fisk ble oppnådd i 1986.

Tilnærming til EFRediger

Mange av medlemsstatene innså raskt at EF var et mer attraktivt samarbeid, og begynte tidlig å innrette seg mot å søke medlemskap i EF. I 1961 innledet Storbritannia, Norge og Danmark forhandlinger om medlemskap, men prosessen strandet da Frankrikes president Charles de Gaulle nedla veto mot Storbritannias medlemskap, og dermed også utelukket Norge og Danmark.

Da Charles de Gaulle gikk av i 1969 ble forhandlingene gjenopptatt. Storbritannia og Danmark ble medlemmer av EF i 1973, mens Norge etter folkeavstemningen i 1972 valgte å si nei. Tilbake sto et betydelig svekket EFTA, der det eneste store landet, Storbritannia, ikke lenger var medlem.

EFTA etter 1973Rediger

I 1973 ble det fremforhandlet frihandelsavtaler mellom de gjenværende EFTA-statene og EF. I 1977 opphørte tariffene på industrivarer mellom de resterende EFTA-landene og EF. Også andre klausuler, om blant annet konkurranseforhold og statsstøtte, ble tatt med i avtalene, men igjen skortet det på viljen til å gi bestemmelsene rettslig realitet.

På et toppmøte i Luxembourg i 1984 ble det lansert et nytt initiativ for nærmere samarbeid mellom EF og EFTA. I 1985 lanserte EF-kommisjonen planer om et indre marked, som EFTA-statene så seg nødt til å bli en del av. Mye arbeid ble derfor lagt ned for ytterligere å tilpasse seg EF, blant annet ved å gjennomgå en rekke detaljer i den økonomiske næringsreguleringen, harmonisere varestandarder og avskaffe importrestriksjoner.

EØS-avtalenRediger

Utdypende artikkel: EØS

I 1989 åpnet Europakommisjonens president Jacques Delors for å tilby EFTA-statene et mer strukturert partnerskap med EF. Dermed startet en prosess som skulle ende i EØS-avtalen og korfuavtalen.

EF forventet en strøm av søknader om medlemskap etter etableringen av det indre marked, og ønsket derfor å tilby det som skulle bli EØS-avtalen som en overgangsordning, for å forhindre for mange nye medlemmer samtidig. For mange av statslederne i EFTA, som næret et ønske om fullt EF-medlemskap, ble dette sett på som en hensiktsmessig måte å nærme seg EF på.

Allerede før EØS-avtalen var undertegnet hadde imidlertid Østerrike, Sverige og Finland, og etter hvert også Norge, sendt søknader om fullt EF-medlemskap. EFs plan om å bruke EØS til å utsette strømmen av medlemssøknader hadde slått feil. Etter folkeavstemninger i de fire landene ble alle unntatt Norge medlemmer av det som nå var blitt EU, og EFTA var ytterligere svekket. Igjen stod Norge, Island og Liechtenstein, som var EØS-medlemmer, samt Sveits. EØS-avtalen gir landene i EFTA tilgang til EUs indre marked.

Nåværende betydningRediger

EFTA-samarbeidet foregår i dag på en rekke områder, konvensjonsfestet ved Vaduzkonvensjonen Selve handelen mellom de fire medlemsstatene er ubetydelig, men det omfattende samarbeidet med EU på felter som statistikk, opprinnelsesmerking, miljøvern, utdanning m.v. er knyttet til samarbeidet mellom EFTA og EU.

Medlemmene av ESA og EØS-komiteen er anmeldt[bør utdypes] som diplomater i Brussel og står både formelt og reelt under instruks av hjemlige myndigheter.

MedlemsstaterRediger

 
Nåværende EFTA-stater i mørk grønn, tidligere medlemmer i lys grønn
# Periode Land
1 19601973   Danmark
2 19601973   Storbritannia
3 19601986   Portugal
4 19601995   Sverige
5 19601995   Østerrike
6 1960   Norge
7 1960   Sveits
8 1970   Island
9 19861995   Finland
10 1991   Liechtenstein

Frihandelsavtaler med tredjeland[12]Rediger

Periode Land Merknad
1992   Tyrkia
1993   Israel
1999   Palestina

  Marokko

2001   Mexico
2002   Nord-Makedonia

  Jordan

2003   Singapore
2004   Chile
2005   Tunisia
2006   Sør-Korea
2007   Libanon

  Egypt
  Mongolia



Deklarasjon om samarbeid
2008 (de fem landene   Botswana,   Lesotho,

  Namibia,   Sør-Afrika og   Swaziland)

2009   Canada

  Mauritius


Deklarasjon om samarbeid
2010   Albania

  Serbia

2011   Peru

  Colombia

2012   Montenegro

  Ukraina
  Hongkong
  Pakistan




Deklarasjon om samarbeid
2013   Bosnia-Hercegovina

  Myanmar


Deklarasjon om samarbeid
2014 (de seks landene   De forente arabiske emirater,

  Kuwait,   Bahrain,   Saudi-Arabia,
  Oman og   Qatar)
(de tre sentralamerikanske statene  Panama
  Costa Rica og   Guatemala)

2016   Georgia

  Nigeria


Deklarasjon om samarbeid
2017   Moldova Deklarasjon om samarbeid
2018   Kosovo

  Filippinene

Deklarasjon om samarbeid
 

Generalsekretærer av EFTARediger

Nr. Navn Land Period
1. Sir Frank Edward Figgures   Storbritannia 1960–1965
2. Sir John Coulson   Storbritannia 1965–1972
3. Bengt Rabaeus   Sverige 1972–1975
4. Charles Müller   Sveits 1976–1981
5. Per Kleppe   Norge 1981–1988
6. Georg Reisch   Østerrike 1988–1994
7. Kjartan Jóhannsson   Island 1994–2000
8. William Rossier   Sveits 2000–2006
9. Kåre Bryn   Norge 2006–2012
10. Kristinn F. Árnason   Island 2012–2018
11. Henri Gétaz   Sveits 2018–d.d

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ https://www.efta.int/About-EFTA/Managing-EFTA-Secretariat-745.
  2. ^ «The European Free Trade Association | European Free Trade Association». www.efta.int. Besøkt 16. august 2021. 
  3. ^ Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). s. 6, 20. Besøkt 17. februar 2019. 
  4. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Freihandelszone (EFTA) | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 16. mars 2021. 
  5. ^ «EFTA Council | European Free Trade Association». www.efta.int. Besøkt 17. august 2021. 
  6. ^ regjeringen.no (3. januar 2017). «Eftas faste komité». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 17. august 2021. 
  7. ^ «Managing the EFTA Secretariat | European Free Trade Association». www.efta.int. Besøkt 18. august 2021. 
  8. ^ «EFTA Statistical Office | European Free Trade Association». www.efta.int. Besøkt 18. august 2021. 
  9. ^ Utenriksdepartementet (17. januar 2012). «NOU 2012: 2». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 18. august 2021. 
  10. ^ «Advisory Bodies | European Free Trade Association». www.efta.int. Besøkt 18. august 2021. 
  11. ^ regjeringen.no (26. juni 2013). «EØS-organene». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 14. august 2021. 
  12. ^ EFTAs hjemmeside (på engelsk)

LitteraturRediger

  • Fredrik Sejersted m.fl.: EØS-rett, 2. utgave, Universitetsforlaget, Oslo 2004, ISBN 82-15-00127-0

Eksterne lenkerRediger