EFTA

Det europeiske frihandelsforbund

Type

Internasjonal organisasjon

Stiftet

Land

Hovedkontor

Generalsekretær

Medlemmer

Island

Liechtenstein

Norge

Sveits

Undergrupper

Overvåkningsorganet, Domstolen

Nettsted

www.efta.int

EFTA på Commons

Medlemslandene

Det europeiske frihandelsforbund (engelsk: European Free Trade Association; forkortet EFTA) er en mellomstatlig organisasjon, men også et frihandelsforbund som ved Stockholmskonvensjonen av 1960 (undertegnet den 4. januar) ble opprettet som et alternativ til Det europeiske økonomiske fellesskap (forløperen til Den europeiske union (EU)). De eneste av medlemslandene som ikke siden har forlatt EFTA til fordel for tilslutning til EU, er Island, Liechtenstein, Norge og Sveits, hvorav kun de to sistnevnte var med å opprette organisasjonen. Organisasjonens hovedorganer holder til i Genève. Stockholmskonvensjonen ble den 21. juni 2001 avløst av Vaduzkonvensjonen (i kraft den 1. juni 2002), hvilket innebar en utvidelse av samarbeidet til flere områder, utover frihandel. Alle EFTAs medlemsstater utenom Sveits er tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen.

OrganisasjonRediger

EFTA er i dag organisert i følgende organer:

RådetRediger

EFTA er ingen organisasjon, men et frihandelsforbund. EFTA-rådet er forbundets eneste offisielle organ. Rådet møtes regelmessig i Genève. To ganger i året møtes Rådet på ministernivå. Formannskapet går på omgang mellom EFTAs medlemsland og varer i seks måneder.

EØS-organeneRediger

De såkalte EØS-organene ESA og EØS-komiteen er juridisk sett interimorganer i EFTA. De er ikke nevnt i Vaduzkonvensjonen, men har sitt juridiske grunnlag i avtale mellom Norge og Island av 29. desember 1994. Ved det såkalte EØS-avtaleverket ble det tatt sikte på å omdanne EFTA til en frihandelsorganisasjon, men forsøket strandet ved at Sveits forkastet avtaleverket i en folkeavstemning. Ved avtale mellom Norge og Island av 29. desember 1994 ble det opprettet organer for å påse at Norge etterlever tiltredelsesavtalen til EU (Korfuavtalen av 24. juni 1994).

Den faste komitéRediger

Den faste komité er i likhet med Deputies et uformelt styringsorgan i EFTA. EFTAs faste komité er det styrende organ for samarbeidet om EØS-saker. Komiteen møtes vanligvis en gang i måneden i Brussel for å klarere saker som skal opp i EØS-komiteen dagen etter.

DeputiesRediger

Deputies består av saksbehandlere fra EFTA- landenes delegasjoner i Genève. Deputies forbereder møtene i Rådet. Deputies er delegert myndighet i enkelte saker som gjelder sekretariatet og som ikke fordrer rådsbeslutning. Deputies møtes i Genève, normalt en gang i uken, men forut for ministermøter nesten daglig.

BudsjettkomiteenRediger

Budsjettkomiteen består av representanter fra hovedstedene, vanligvis med vedkommende deputy som stedfortreder. Vedtak i Budsjettkomiteen kan (i motsetning til andre vedtak i EFTA) ikke reverseres.

SekretariatetRediger

EFTA-sekretariatet har sitt hovedkvarter i Genève. Det har sekretariatsfunksjonen for samarbeidet EFTA-landene imellom, samarbeidet med EU, organisasjonens administrasjon og budsjett samt forvaltning og fremforhandling av avtaler med frihandelspartnere utenfor EFTA og EU. EFTA-sekretariatet i Brussel forbereder saker knyttet til samarbeidet med EU. I tillegg har EFTA et kontor i Luxembourg som samarbeider med EU om statistikkspørsmål. Sekretariatet ledes av en generalsekretær. Han har ingen avgjørelsesmyndighet, men må få godkjennelse av Deputies i alle saker som gjelder sekretariatet.

EFTA-domstolenRediger

I forbindelse med EØS-avtalen opprettet man i 1992 egen EFTA-domstol. EFTA-domstolen er en frittstående internasjonal organisasjon som ble opprettet som interimorganisasjon i 1991. Domstolen har jurisdiksjon over de av medlemsstatene som også er EØS-medlemmer, det vil si Norge, Island og Liechtenstein. Domstolens saksområde er hovedsakelig anklager fra ESA mot medlemsstatene om feilaktig eller manglende gjennomføring av forpliktelser som følger av EØS-avtalen, tvister medlemsstatene imellom og ankesaker vedrørende avgjørelser truffet av ESA. Domstolen kan i tillegg rådgi nasjonale domstoler med hensyn til tolking av EØS-regler.

Domstolen består av tre dommere, én fra hver av medlemsstatene. De skal oppnevnes av EFTA-statenes regjeringer ved felles overenskomst for seks år.

ESARediger

EFTAs overvåkningsorgan ESA (EFTA Surveillance Authority) har som hovedoppgave å sørge for at de regler og plikter som følger av Korfuavtalen og EØS-avtalen, gjennomføres i medlemsstatene. Dette omfatter også plikten til å implementere EU-retten i nasjonal rett. ESA kan gripe inn dersom organet finner at en medlemsstat ikke etterlever sine plikter, og i siste instans kan ESA bringe saken inn for EFTA-domstolen. ESAs avgjørelser kan også ankes inn for EFTA-domstolen.

HistorieRediger

EFTA ble opprettet ved Stockholmskonvensjonen av 1960, på initiativ fra Storbritannia. Samarbeidet var mindre forpliktende enn EEC, som var blitt dannet to år tidligere gjennom undertegnelsen av Romatraktaten. Norge hadde på dette tidspunkt sin utenrikspolitikk nært knyttet til Storbritannia, og var derfor en naturlig partner i samarbeidet. I tillegg var Sverige, Danmark, Portugal, Sveits og Østerrike med fra begynnelsen. Senere ble Island (1970), Finland (1986) og Liechtenstein (1991) medlemmer.

EFTA-samarbeidets hovedformål var fri varehandel mellom medlemsstatene, men uten felles tollsatser eller handelspolitikk utad. Det var således mindre omfattende enn EF. Ut fra disse beskjedne mål var samarbeidet vellykket, og fri handel med industrivarer ble oppnådd i 1966. Frihandel med fisk ble oppnådd i 1986.

Tilnærming til EFRediger

Mange av medlemsstatene innså raskt at EF var et mer attraktivt samarbeid, og begynte tidlig å innrette seg mot å søke medlemskap i EF. I 1961 innledet Storbritannia, Norge og Danmark forhandlinger om medlemskap, men prosessen strandet da Frankrikes president Charles de Gaulle nedla veto mot Storbritannias medlemskap, og dermed også utelukket Norge og Danmark.

Da Charles de Gaulle gikk av i 1969 ble forhandlingene gjenopptatt. Storbritannia og Danmark ble medlemmer av EF i 1973, mens Norge etter folkeavstemningen i 1972 valgte å si nei. Tilbake sto et betydelig svekket EFTA, der det eneste store landet, Storbritannia, ikke lenger var medlem.

EFTA etter 1973Rediger

I 1973 ble det fremforhandlet frihandelsavtaler mellom de gjenværende EFTA-statene og EF. I 1977 opphørte tariffene på industrivarer mellom de resterende EFTA-landene og EF. Også andre klausuler, om blant annet konkurranseforhold og statsstøtte, ble tatt med i avtalene, men igjen skortet det på viljen til å gi bestemmelsene rettslig realitet.

På et toppmøte i Luxembourg i 1984 ble det lansert et nytt initiativ for nærmere samarbeid mellom EF og EFTA. I 1985 lanserte EF-kommisjonen planer om et indre marked, som EFTA-statene så seg nødt til å bli en del av. Mye arbeid ble derfor lagt ned for ytterligere å tilpasse seg EF, blant annet ved å gjennomgå en rekke detaljer i den økonomiske næringsreguleringen, harmonisere varestandarder og avskaffe importrestriksjoner.

EØS-avtalenRediger

Utdypende artikkel: EØS

I 1989 åpnet Europakommisjonens president Jacques Delors for å tilby EFTA-statene et mer strukturert partnerskap med EF. Dermed startet en prosess som skulle ende i EØS-avtalen og korfuavtalen.

EF forventet en strøm av søknader om medlemskap etter etableringen av det indre marked, og ønsket derfor å tilby det som skulle bli EØS-avtalen som en overgangsordning, for å forhindre for mange nye medlemmer samtidig. For mange av statslederne i EFTA, som næret et ønske om fullt EF-medlemskap, ble dette sett på som en hensiktsmessig måte å nærme seg EF på.

Allerede før EØS-avtalen var undertegnet hadde imidlertid Østerrike, Sverige og Finland, og etter hvert også Norge, sendt søknader om fullt EF-medlemskap. EFs plan om å bruke EØS til å utsette strømmen av medlemssøknader hadde slått feil. Etter folkeavstemninger i de fire landene ble alle unntatt Norge medlemmer av det som nå var blitt EU, og EFTA var ytterligere svekket. Igjen stod Norge, Island og Liechtenstein, som var EØS-medlemmer, samt Sveits. EØS-avtalen gir landene i EFTA tilgang til EUs indre marked.

Nåværende betydningRediger

EFTA-samarbeidet foregår i dag på en rekke områder, konvensjonsfestet ved Vaduzkonvensjonen Selve handelen mellom de fire medlemsstatene er ubetydelig, men det omfattende samarbeidet med EU på felter som statistikk, opprinnelsesmerking, miljøvern, utdanning m.v. er knyttet til samarbeidet mellom EFTA og EU.

Medlemmene av ESA og EØS-komiteen er anmeldt som diplomater i Brussel og står både formelt og reelt under instruks av hjemlige myndigheter.

Et klikkbart Euler-diagram som viser forholdet mellom flere overnasjonale europeiske organisasjoner.s • d • r

MedlemsstaterRediger

Nåværende EFTA-stater i mørk grønn, tidligere medlemmer i lys grønn

#	Periode	Land
1	1960–1973	Danmark
2	1960–1973	Storbritannia
3	1960–1986	Portugal
4	1960–1995	Sverige
5	1960–1995	Østerrike
6	1986–1995	Finland
7	1960–	Norge
8	1960–	Sveits
9	1970–	Island
10	1991–	Liechtenstein

Frihandelsavtaler med tredjeland^[1]Rediger

Periode	Land	Merknad
1992–	Tyrkia
1993–	Israel
1999–	Palestina Marokko
2001–	Mexico
2002–	Nord-Makedonia Jordan
2003–	Singapore
2004–	Chile
2005–	Tunisia
2006–	Sør-Korea
2007–	Libanon Egypt Mongolia	Deklarasjon om samarbeid
2008–	(de fem landene Botswana, Lesotho, Namibia, Sør-Afrika og Swaziland)
2009–	Canada Mauritius	Deklarasjon om samarbeid
2010–	Albania Serbia
2011–	Peru Colombia
2012–	Montenegro Ukraina Hongkong Pakistan	Deklarasjon om samarbeid
2013–	Bosnia-Hercegovina Myanmar	Deklarasjon om samarbeid
2014	(de seks landene De forente arabiske emirater, Kuwait, Bahrain, Saudi-Arabia, Oman og Qatar) (de tre sentralamerikanske statene Panama Costa Rica og Guatemala)
2016–	Georgia Nigeria	Deklarasjon om samarbeid
2017–	Moldova	Deklarasjon om samarbeid
2018–	Kosovo Filippinene	Deklarasjon om samarbeid

Generalsekretærer av EFTARediger

Nr.	Periode	Navn	Land
1.	1960–1965	Sir Frank Edward Figgures	Storbritannia
2.	1965–1972	Sir John Coulson	Storbritannia
3.	1972–1975	Bengt Rabaeus	Sverige
4.	1976–1981	Charles Müller	Sveits
5.	1981–1988	Per Kleppe	Norge
6.	1988–1994	Georg Reisch	Østerrike
7.	1994–2000	Kjartan Jóhannsson	Island
8.	2000–2006	William Rossier	Sveits
9.	2006–2012	Kåre Bryn	Norge
10.	2012–	Kristinn F. Árnason	Island

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

^ EFTAs hjemmeside (på engelsk)

LitteraturRediger

Fredrik Sejersted m.fl.: EØS-rett, 2. utgave, Universitetsforlaget, Oslo 2004, ISBN 82-15-00127-0

Eksterne lenkerRediger

[1] EFTAs hjemmeside (på engelsk)

[1]