EØS

Frihandelsavtale som inkluderer Norge, Island og Liechtenstein samt EU
(Omdirigert fra EØS-avtalen)

Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) en folkerettslig avtale inngått mellom Den europeiske union (EU) og tre av medlemsstatene i Det europeiske frihandelsforbund (EFTA), Norge, Island og Liechtenstein. Avtalen har som hovedmålsetning å utvide EUs indre marked med fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer, til de tre ikke-medlemslandene. EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994.

Kartskisse over EØS, EUs stater i blå og EØS-stater i grønt, dvs. Norge, Island og Liechtenstein
EuroparådetSchengen-områdetEFTAEØSNordisk rådVisegrádgruppenBaltisk forsamlingBeneluxEurosonenDen europeiske unionEUs tollunionCommon Travel AreaBSECGUAMUnionsstaten Russland og HviterusslandCEFTAEurosonen#Andre land med euroSveitsIslandNorgeLiechtensteinSverigeDanmarkFinlandPolenTsjekkiaUngarnSlovakiaEstlandLatviaLitauenBelgiaNederlandItaliaØsterrikeSloveniaFrankrikeTysklandMaltaSpaniaPortugalLuxembourgKyprosIrlandStorbritanniaMonacoAndorraSan MarinoKroatiaVatikanstatenHellasTyrkiaBulgariaRomaniaGeorgiaUkrainaAserbajdsjanMoldovaBosnia-HercegovinaNord-MakedoniaMontenegroAlbaniaSerbiaArmeniaRusslandHviterusslandFNs midlertidige administrasjon i Kosovo
Et klikkbart Euler-diagram som viser EØS plassert blant andre samarbeidsavtaler i Europa.

Hovedprinsippet i EØS er at EFTA og EU utgjør to pilarer i samarbeidet. Det institusjonelle rammeverket for EØS-avtalen blir derfor omtalt som et to-pilarsystem. De felles EØS-organene, EØS-rådet og EØS-komiteen, anses som en overbygning mellom de to pilarene. I tillegg til disse kommer de rådgivende organene Parlamentarikerkomiteen for EØS og Den konsultative komité for EØS (arbeidslivets parter).[1][2]

HistorieRediger

EFTA ble etablert i 1960 for å verne om handelsinteressene til de europeiske landene som ikke var medlem av EU. Enhetsakten i EU (daværende EF) fra 1987, la grunnen for gjennomføring av det indre marked, som var vedtatt allerede i Roma-traktaten. Målet var å utarbeide felles regler i EU for fritt varebytte og for fri bevegelighet av kapital, tjenester og personer. Gjennomføringen av det indre marked i EU, innebar at EFTA-landene risikerte å møte handelshindringer som var avviklet internt mellom medlemslandene i EU.[1][3]

Daværende president i Europakommisjonen Jaques Delors inviterte i 1989 EFTA-landene til et «strukturert partnerskap». Østerrike oppfattet dette som en et forsøk på å hindre fullt medlemskap for andre land enn de tolv som da var medlemmer. En utvidelse av EU ville slik Delors fryktet det, føre mindre fordypning av den europeiske integrasjon enn det som var mulig med det eksisterende antall medlemmer. Østerrike tok konsekvensen av dette og søkte sommeren 1989 om fullt medlemskap. Formålet var for Østerrike, og senere også for Finland, Sverige og Norge at EØS skulle bli et forstadium til fullt medlemskap.[4]

EØS-avtalen ble undertegnet av EU og EFTA-landene i Porto 2. mai 1992, og trådte i kraft 1. januar 2014.[5]

Sveits vedtok ved folkeavstemning i 1992 å holde seg utenfor EØS.[4] Landet har knyttet seg til EØS ved bilaterale avtaler med EU på alle EØS-feltene utenom tjenester og investeringer og også på felter innenfor Luxembourg-avtalen (som bl.a. omfattet miljøvern og utdanning) og ved å gjennomføre EU-regler om utestående spørsmål direkte i egen lovgivning.[6]

Etter Sveits' avvisning av EØS, måtte Liechtenstein i første omgang også trekke seg. Landet var i tollunion med Sveits. Nye forhandlinger måtte til og det førte til forsinkelse med avtalen.[4]

I Norge måtte EØS-avtalen vedtas i samsvar med § 93 (nå § 115) i Grunnloven, noe som krever 3/4-dels flertall.[7]Det skyldtes at avtalen overførte suverenitet til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen vedrørende håndhevelse av konkurransereglene. Stortingets vedtak om tilslutning til avtalen, ble gjort med 130 mot 35 stemmer. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte samlet imot. Med unntak av enkeltrepresentanter fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, stemte resten av Stortinget samlet for avtalen.

I 1994 ble det holdt folkeavstemninger om medlemskap i EU, i søkerlandene Østerrike, Sverige, Finland og Norge. Samtlige land bortsett fra Norge, sa ja til medlemskap.[4]

OmfangRediger

EØS-avtalen er sett fra EU-rettens side, en assosieringsavtale etter TEUV artikkel 217.[5] Foruten deltagelse i det indre marked, omfatter EØS-avtalen også samarbeide innenfor forskning, utdannelse, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur. Avtalen omfatter imidlertid ikke fisk og landbruk.

Norge deltok per 2017 i 31 av EUs byråer. Som hovedregel har norske styrerepresentanter møte-, forslags- og talerett, men ikke stemmerett i byråene Norge deltar i. Norge deltok også i tolv av EUs programmer (2014–2020), som for eksempel Erasmus-programmet og Galileo og Egnos-programmene.[8] Norge er tilknyttet Horisont 2020, som er EUs rammeprogram for forskning og innovasjon. Landet vil ventelig knytte seg til oppfølgeren, Horisont Europa.[9]

EØS-avtalen er dynamisk i den forstand at nye regler for det indre marked skal utformes og gjøres gjeldende for hele EØS. Avtalen har også klausuler som innebærer at nye områder kan bringes inn, eller at eksisterende områder kan tas ut. Hvilke direktiver som til enhver tid omfattes av avtalen, fremgår av vedleggene til EØS-avtalen. EFTA-sekretariatet vedlikeholder en oversikt (på engelsk) over disse vedleggene. Det står også skrevet «EØS-relevant tekst» i (dansk versjon av) de direktiver og forordninger som omfattes.[10][11]

Endringer av EØS-avtalens hoveddel forutsetter endringer i EØS-loven, jf. § 1. Den ble sist endret i 2007, på grunn av EØS-utvidelsesavtalen for Bulgaria og Romania.

Utforming av reglerRediger

Når regler for det indre marked blir utformet, har medlemmene i EFTA-delen av EØS anledning til å delta i saksforberedelsen ved deltagelse i de EU-komiteer som foreslår nye eller endrede regler. Det er likevel EU som til slutt vedtar reglene. Før reglene kan bli gjort gjeldende i EFTA-delen av EØS, må de imidlertid enstemmig vedtas i Stortingets EØS-utvalg. De EFTA-land som er med i EØS har stemmerett i EØS-komiteen, og kan på grunn av kravet om enstemmighet, hindre at et EU-vedtak blir gjort gjeldende i EFTA-delen av EØS (reservasjonsretten). EØS-komiteen kan ikke hindre at EU-vedtaket blir gjort gjeldende i EU. Vetoretten er således avgrenset til EFTA.

Dersom EØS-utvalget ikke godtar et EU-vedtak innenfor de områder som avtalen gjelder, kan EU ta hele det aktuelle området ut av avtalen. Frykt for at dette skal kunne skje og medføre uoverskuelige virkninger, har vært en av årsakene til at Norge ennå ikke har benyttet veto-adgangen i avtalen.

I og med at Norge kan motsette seg at et EU-vedtak gis virkning i Norge, overfører EØS-avtalen formelt ikke suverenitet til EU. Derimot innebærer avtalen at EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen kan gjøre vedtak som gis direkte virkning i Norge. EØS-avtalen overfører således suverenitet til organer i EFTA.

EØS og EU-spørsmåletRediger

 
Et klistremerke mot EØS i Oslo i 2013.

Sammen med de offisielle søkerlandene Finland, Sverige og Østerrike innførte den norske regjeringen EU-institusjoner og forhandlet om medlemskap i EU. Norge, ved Gro Harlem Brundtland, underskrev medlemskapsavtalen på Korfu 24. juni 1994 sammen med de andre tre søkerlandene. Som oppfølgning av medlemskapsavtalen inngikk Norge 29. desember 1994 en avtale med Island om opprettelse av EFTA-domstolen og EFTAs overvåkningsorgan ESA.[trenger referanse]

EØS-avtalen kom til å spille en viktig rolle i forbindelse med folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. På den ene side ble det argumentert med at Norge ikke trengte EU-medlemskap fordi Norge gjennom EØS allerede var tilsluttet det indre marked. På den andre side ble det argumentert med at EØS-avtalen gjorde Norge til «nesten-medlem» og at det eneste Norge manglet var den mulighet til påvirkning og full deltagelse som bare medlemskap kunne gi oss.

EØS-avtalen blir kritisert av både tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemskap. I og med at vetoretten ikke er blitt benyttet,[klargjør] er det blitt hevdet at avtalen i praksis (men ikke formelt) har overført suverenitet til EU. Professor i offentlig rett, Eivind Smith, brukte uttrykket «konstitusjonell katastrofe» om avtalen i en høring i Stortinget den 5. mai 1997.[trenger referanse]

Både tilhengere og motstandere av norsk EU-medlemskap peker på suverenitetsproblemene med avtalen.[omstridt ] Motstandere[hvem?] ønsker å tre ut for å ta tilbake den reelle suvereniteten, mens tilhengere[hvem?] mener det kun er ved EU-medlemskap at Norge kan ha mulighet til selv å påvirke sine rammebetingelser – noe de hevder er selve innholdet i suvereniteten.[trenger referanse]

EØS-avtalen blir også kritisert[av hvem?] fordi den innebærer at Norge gjennom en traktat har sluttet Norge til EUs fire friheter og det som hevdes å være et markedsliberalistisk system.[trenger referanse]

Enkelte EU-motstandere[hvem?] ønsker at Norge bør erstatte EØS-avtalen med bilaterale frihandelsavtaler etter mønster fra Sveits. Det er blitt pekt på[av hvem?] at handelsavtalen av 1972 vil ta over dersom Norge sier opp EØS-avtalen, i og med at den fortsatt er gjeldende.[trenger referanse]

EØS-avtalen har likevel støtte fra EU-motstandere som legger vekt på at den sikrer Norge markedsadgang, skjermer fisk og landbruk, gir en viss mulighet til påvirkning gjennom komitédeltagelse og holder Norge utenfor EUs felles forsvars- og utenrikspolitikk. Det at avtalen omfatter mange viktige samarbeidsområder blir også vektlagt.[trenger referanse]

Av enkelte[hvem?] er avtalen også betraktet som direkte grunnlovsstridig, ettersom den legger begrensninger på bl.a. Grunnloven §§ 1, 49 m.fl.

EØS-avtalen og EU-utvidelserRediger

EØS-avtalens artikkel 28 av EØS-avtalen sier at enhver europeisk stat som blir medlem av EU skal søke om å bli part i EØS-avtalen. Likeledes kan Sveits, og enhver europeisk stat som blir medlem av EFTA søke om å bli part av avtalen. Vilkårene for tiltredelse fastsettes i en avtale mellom søkerstaten og avtalepartene.[12]

Utvidelsen av EU med 10 nye land 1. mai 2004 gjorde det nødvendig forhandle vilkårene for disse landenes tiltredelse i EØS-avtalen. Utvidelsen av EØS-avtalen ble behandlet i Stortinget den 29. januar 2004. Det ble da fremmet forslag om å si opp avtalen. Forslaget fikk bare en stemme (Kystpartiet). SV og SP hadde alternative forslag, men disse falt og avtalen ble til slutt vedtatt mot kun Kystpartiets ene stemme.

1. januar 2007 ble Romania og Bulgaria medlemmer av EU. De ble provisoriske medlemmer av EØS 1. august 2007, og fulle medlemmer 9. november 2011. På samme måte ble Kroatia EU-medlem 1. juli 2013 og provisorisk EØS-medlem 12. april 2014. Samtlige EØS-land må ratifisere avtalen før fullt medlemskap.[13]

EØS-midleneRediger

EØS-midlene er bidrag fra Norge, Island og Liechtenstein til sosial og økonomisk utjevning i Europa og til å styrke kontakten og samarbeidet med Norge. Størrelsen på bidraget forhandles for femårsperioder. For inneværende periode (2014–2021) utgjør EØS-midlene 2,8 milliarder euro, hvorav Norge bidrar med ca 2,738 milliarder. Støtten er fordelt på 15 mottakerland. Programmene fordeler støtte til enkeltprosjekter. Det er lagt til rette for at norske partnere kan få støtte fra EØS-midlene for å delta i samarbeidsprosjekter. EØS-midlene er knyttet opp mot de tre EFTA-landenes deltakelse i EUs indre marked gjennom Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), derav betegnelsen.

Norge deltar i et av EU:s regionale utviklingsprogram, Interreg Sverige-Norge, men den norske stat må betale det som EU ellers betaler. Det var 26 millioner euro i 2016.[14]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). s. 6, 20. Besøkt 17. februar 2019. 
  2. ^ regjeringen.no (26. juni 2013). «EØS-organene». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 14. mars 2021. 
  3. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Freihandelszone (EFTA) | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 16. mars 2021. 
  4. ^ a b c d «"Un espace économique européen de l'Arctique à la Méditerranée" dans Frankfurter Allgemeine Zeitung (4 janvier 1994)». CVCE.EU by UNI.LU (Universitetet i Luxembourg) (fransk). Artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung 4. januar 1994. 19. september 2012. Besøkt 15. mars 2021. 
  5. ^ a b Weerth, Dr Carsten. «Definition: EWR». Gabler Wirtschaftslexikon (tysk). Besøkt 16. mars 2021. 
  6. ^ Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). s. 7. Besøkt 17. februar 2019. 
  7. ^ Utenriks- og konstitusjonskomiteens flertall (medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti) uttalte:
    «Flertallet viser til at Grunnlovens § 93 ikke kommer til anvendelse der avtalene binder statene, og avtalen ikke får virkning for borgere og selskaper før reglene er gjennomført ved nasjonal beslutning. Det vises til EØS-avtalens artikkel 103, der det bl.a. heter:
    «Dersom en beslutning i EØS-komiteen kan bli bindende for en avtalepart først etter at forfatningsrettslige krav er oppfylt, ...»
    Grunnlovens § 93 blir først aktuell hvis Stortinget skal tillate vedtak i overnasjonale organer får direkte rettsvirkning for norske borgere og selskaper. Det er viktig å legge merke til at i forhold til EØS-avtalen er det avgivelse av en viss myndighet til EFTAs eget organ for overvåkning, håndhevelse av konkurransereglene og til EFTA-domstolen når det gjelder overprøving av beslutninger i overvåkningsorganet på dette området som faller inn under Grunnlovens § 93. På alle andre punkter er EØS en folkerettslig avtale.
    Flertallet understreker at utvikling av EØS-reglene forutsetter enstemmighet mellom avtalepartnerne [sic]. EØS-samarbeidet bygger ikke på bindende flertallsvedtak.»
    (Innst. S. nr. 248 (1991–92). Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), undertegnet i Oporto 2. mai 1992. side 84.)
  8. ^ regjeringen.no (7. juni 2017). «Byrå- og programsamarbeid». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 14. desember 2019. 
  9. ^ «Associated Countries» (PDF). Europakommisjonen. 2019. Besøkt 2. juli 2020. 
  10. ^ "Text av betydelse för EES" på svensk og "Text with EEA relevance" på engelsk
  11. ^ Eksempel: Regulation (EU) 2019/1157 ... on strengthening the security of identity cards ... (Text with EEA relevance.)
  12. ^ «Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 3. desember 2020. 
  13. ^ Kroatia med i EØS
  14. ^ Budget (Interreg Sverige-Norge)

Se ogsåRediger

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger