Sosialistisk Venstreparti

norsk politisk parti
(Omdirigert fra «SV»)

SV – Sosialistisk Venstreparti[5] er et norsk politisk parti som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk parti, et miljøparti, et fredsparti og et antirasistisk parti».[6] SVs ungdomsorganisasjon er Sosialistisk Ungdom (SU).

Sosialistisk Venstreparti

Sosialisttalaš Gurutbellodat
Sosiálisstalasj Gårobelludahka
Sosialisteles Gårroehkrirrie
LandNorge
Offisielt navnSV – Sosialistisk Venstreparti (SV)
Leder(e)Kirsti Bergstø
GeneralsekretærAudun Herning
Grunnlagt16. mars 1975; 49 år siden (1975-03-16)
ForgjengerSosialistisk Folkeparti, Sosialistisk Valgforbund
HovedkvarterOslo
AvisVenstre Om
Ungdomsorg.Sosialistisk Ungdom
Donasjoner13 330 369 (2021)[1]
Antall medlemmer 15 952[2] (2022)
IdeologiDemokratisk sosialisme[a],
økososialisme[3],
feminisme[a]
Politisk posisjonVenstreradikalisme
Slagord«For de mange – ikke for de få»
Nettstedsv.no (no, en, es, se)
sv.no (en)
Stortinget
13 / 169
(2021)
Ordførere
5 / 357
(2023)
Kommunestyrer
531 / 9 122
(2023)
Fylkesting
43 / 664
(2023)
Sametinget
0 / 39
(2021)

a^ Som definert av partiet selv, se Prinsipprogram for Sosialistisk Venstreparti (2023)
Antall medlemmer
År Bef. ±%
1990 10 272
1991 10 086 −1,8%
1992 10 809 +7,2%
1993 11 473 +6,1%
1994 11 478 +0,0%
1995 9 318 −18,8%
1996 8 609 −7,6%
1997 7 696 −10,6%
1998 7 972 +3,6%
1999
2000 7 428
2001 7 274 −2,1%
2002 7 676 +5,5%
2003 7 751 +1,0%
2004 9 994 +28,9%
2005 10 591 +6,0%
2006 9 774 −7,7%
2007 8 499 −13,0%
2008 8 305 −2,3%
2009 8 522 +2,6%
2010 7 920 −7,1%
2011 8 380 +5,8%
2012 8 074 −3,7%
2013 7 721 −4,4%
2014 7 072 −8,4%
2015 8 394 +18,7%
2016 8 821 +5,1%
2017
2018
2019
2020
2021
2022
2023
Kilde: [4]

Partiet ble stiftet i 1975, men har røtter i Sosialistisk Folkeparti (SF), som ble etablert i 1961, og i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund (1973–1975), som i tillegg til SF omfattet NKP og en liten gruppe venstreutbrytere fra Arbeiderpartiet. Bakgrunnen for at SF og senere SV ble etablert var misnøye med Arbeiderpartiets vestlig-orienterte utenrikspolitikk under den kalde krigen. Fra 1960- til 1980-tallet stod utenrikspolitikken, spesielt arbeidet for vennskapelige forbindelser med østblokken og opposisjon mot Norges NATO-medlemskap, sentralt i SFs og SVs politikk. Under Erik Solheims og Kristin Halvorsens ledelse, siden 1987, har partiet utviklet seg i en reformistisk retning med større vekt på innenrikspolitiske saker. Partiet har siden slutten av den kalde krigen også vært preget av utenrikspolitisk nyorientering og posisjonert seg nærmere sentrum-venstre enn tidligere. Dette kulminerte med at partiet støttet NATOs krig mot Jugoslavia i 1999 og at SV i 2023 vedtok at det støtter NATO-medlemskap.[7] Fra 2005 til 2013 deltok partiet i en regjering ledet av Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg. SV støtter ifølge partiprogrammet også progressive saker og definerer seg som et inkluderende feministisk[8] parti, og har uttalt at «den feministiske kampen er solidarisk og (...) inkluderer alle (...) homofobi og transfobi er trusler mot feministisk frigjøring».[9]

I stortingsvalget 2017 fikk partiet 6,0 % oppslutning[10] og partiets stortingsgruppe består av 11 representanter. Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 fikk partiet henholdsvis 4,1 og 4,0 % oppslutning, og én ordfører (i Oslo). Audun Lysbakken var partileder og parlamentarisk leder[11] til 18. mars 2023 da landsmøtet valgte Kirsti Bergstø til ny leder.[12] I det politiske landskapet står partiet til venstre for Arbeiderpartiet, men ikke så langt til venstre som Rødt.

Politisk plattform

rediger
 
Erik Solheim på SVs landsmøte i 2009

SV definerer seg som et sosialistisk, feministisk og antirasistisk miljø- og fredsparti. Partiet er tilhenger av radikal omfordeling, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning, avkriminalisering av ulovlige rusmidler og antirasisme. Partiet er motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, privatisering og konkurranseutsetting, og norsk medlemskap i EU og EØS. I regjering har partiet prioritert arbeidet med barnehagereformen.[13] Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 var SV motstander av å støtte Ukraina med våpen,[14] men åpnet for å revurdere holdningen til NATO-medlemskap.[15] Dette fikk gjennomslag på landsmøtet 2023[7].

I prinsipprogrammet beskrives fem hovedmål for partiets politikk:[9]

  1. «Et Norge som deler godene»
  2. «Frihet for alle, ikke for de få»
  3. «En økologisk bærekraftig økonomi»
  4. «Inkluderende feminisme».[8] SV uttaler i programmet at «homofobi og transfobi er trusler mot feministisk frigjøring. Både kvinnebevegelsen og den skeive bevegelsen kjemper mot patriarkalske strukturer og rigide kjønnsroller. Den feministiske kampen er solidarisk og (...) inkluderer alle»[9]
  5. «Global rettferdighet»

SV regner seg også som del av den skeive bevegelsen.[16]

Stortingsrepresentanter

rediger

SV har 13 stortingsrepresentanter i perioden 2021–2025.

Representant Valgkrets Periode Komité Merknad
Kirsti Bergstø Akershus 2. Arbeids- og sosialkomiteen Parlamentarisk leder
Torgeir Knag Fylkesnes Troms 3. Næringskomiteen Nestleder i gruppestyret
Marian Hussein Oslo 1. Helse- og omsorgskomiteen Nestleder i gruppestyret
Kari Elisabeth Kaski Oslo 2. Finanskomiteen Medlem i gruppestyret
Ingrid Fiskaa Rogaland 1. Utenriks- og forsvarskomiteen Stortingets femte visepresident
Andreas Sjalg Unneland Oslo 1. Justiskomitéen Innpisker
Freddy André Øvstegård Østfold 2. Arbeids- og sosialkomiteen Leder av komité
Audun Lysbakken Hordaland 5. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
Mona Fagerås Nordland 2. Transport- og kommunikasjonskomiteen
Lars Haltbrekken Sør-Trøndelag 2. Energi- og miljøkomiteen
Kathy Lie Buskerud 1. Familie- og kulturkomiteen
Birgit Oline Kjerstad Møre og Romsdal 1. Kommunal- og forvaltningskomiteen
Grete Wold Vestfold 1. Utdannings- og forskningskomiteen

Ordførere 2019-2023

rediger

Historie

rediger

SVs forhistorie startet for en stor del i Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiets historie inneholder en rekke ideologiske splittelser, blant annet i kjølvannet av den russiske revolusjon. Internasjonale spørsmål, slik som forholdet til Sovjetunionen, og verdispørsmål, slik som partiets rolle i forhold til det individuelle partimedlem, var sentrale konfliktsaker. Etter andre verdenskrig ble Norge medlem av NATO og inngikk i den USA-allierte vestblokken, som stod i motsetning til den Sovjet-allierte østblokken. NATO-medlemskapet aksentuerte de utenrikspolitiske konfliktene i Arbeiderpartiet. Denne opposisjonen kom særlig til uttrykk i kretsen rundt ukeavisen Orientering. Denne grupperingen lanserte det de kalte «det tredje standpunkt»: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både USA og Sovjetunionen. I 1961 ble de som var medlemmer av Arbeiderpartiet i Orienterings-kretsen ekskludert fra partiet. Eksklusjonen ga startskuddet til etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF).[17][18][19][20]

SF etablerte seg som en radikal utenrikspolitisk opposisjon til Vietnamkrigen, USA og NATO, og ble også samlingspunkt for politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Partiets to stortingsrepresentanter etter stortingsvalget i 1961, med Finn Gustavsen i spissen, valgte å stemme sammen med de borgerlige partiene i Kings Bay-saken, og felte dermed Einar Gerhardsen som statsminister. I andre spørsmål sto partiet for en radikal, sosialistisk politikk.[21][18][22][23]

 
Torild Skard var en av de 16 stortingsrepresentantene som ble valgt inn for daværende Sosialistisk Valgforbund i 1973, og ble Norges første kvinnelige lagtingspresident

EF-striden fra 1970-72 skapte turbulens i det norske politiske systemet. Dette ga som resultat at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 gjorde et godt valg, og fikk 16 mandater. Sosialistisk Valgforbund ble etablert som eget politisk parti under navnet Sosialistisk Venstreparti på samlingskongressen i Trondheim i mars 1975. Det nye partiet besto av Sosialistisk Folkeparti (SF), Demokratiske Sosialister (AIK) (deler av Arbeiderpartiets nei-side), Norges Kommunistiske Parti (NKP) og uavhengige sosialister. På sitt landsmøte i oktober samme år vedtok (NKP) at partiet ikke kunne oppløses eller trappe ned sin virksomhet og trakk seg ut av samarbeidet. NKPs formann Reidar T. Larsen og hans støttespillere forlot da landsmøtet og sluttet seg til det nye partiet SV. AIKs leder Berit Ås ble ved partidannelsen valgt til SVs første partileder. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter Venstre Om.[24][18][25][26]

 
Berit Ås, SVs første partileder

Gjennom 1970- og 80-tallet markerte partiet seg innen kvinnesak, fred, motstand mot atomvåpen og miljø. Partiets oppslutning ved stortingsvalgene svingte, med valget i 1989 som neste høydepunkt, etter 1973. I 1985 ble «Del godene» for første gang brukt som slagord i valgkampen. Det var jappetid og for SV var det viktig å bekjempe arbeidsledighet og økonomiske forskjeller. Fram mot folkeavstemningen om EU i 1994 sto SV sentralt i motstanden mot norsk medlemskap i EU.[27][28][29]

Mot slutten av 90-tallet tok SV i bruk slagordet «Barn og unge først». SV gjorde svært gode valg i 2001 og 2003 (12,5 og 13 %), og partileder Kristin Halvorsens popularitet økte. Valget i 2005 ble historisk, ved at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet en rødgrønn flertallsregjering, til tross at SV gikk kraftig tilbake i valget.[30][31]

Forholdet til østblokken

rediger

Sosialistisk Venstrepartis forløper, Sosialistisk Folkeparti (SF), ble dannet på grunn av Arbeiderpartiets utenrikspolitikk som innebar at Norge ble en del av Vestblokken. SF arbeidet å fremme vennskap med Østblokken og mange medlemmer var involvert i organisasjoner som Sambandet Norge-Folkedemokratiene. Overvåkingspolitiet oppfattet SF som en de facto videreføring av Norges Kommunistiske Parti, og Overvåkingspolitiet hadde mistanke om at SF ble brukt som et redskap for Sovjetunionen. Frem til 1964 ble det derfor opprettet politisak på alle SFs kandidater, dvs. registrering i Overvåkingspolitiets register over politiske ekstremister, og det ble fortsatt opprettet slike observasjonssaker frem til 1970-tallet.[32]

Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeidarrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». Partiet erklærte at det ville kjempe for marxismen. I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land».[33] Under arbeidet med stiftelsen av SV arbeidet NKP og flere partiløse for å erklære SV som et revolusjonært klassekampparti og avvise parlamentarismen som utgangspunkt for å skape et sosialistisk samfunn. I partiets utenrikspolitiske program formulert i 1977 het det at partiet arbeidet for «full avvæpning av militærmakta i Norge» og «norsk utmelding av NATO». Overvåkningspolitiet foretok tildels registreringer av hvem som hadde tillitsverv i SV på 1970-tallet.[34]

I tiden etter den kalde krigen har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være nær konsensus om at AKP (ml) ga ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977.[35] Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer.[36] SVs forhenværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen.[37]

Jugoslavia-krigen

rediger

I 1999 var partiet nær ved å splittes i forbindelse med partiledelsens og Stortingsgruppas støtte til NATOs krig mot Jugoslavia (Kosovokrigen), og blant andre den tidligere stortingsrepresentanten Reidar T. Larsen forlot partiet i forbindelse med denne saken. Debatten i SV hadde sine paralleller i flere andre europeiske venstrepartier. Samtidig markerte standpunktet partiet endte opp med på Jugoslaviakrigen et skifte i partiets utenrikspolitikk, gjennom en støtte til NATO som partiet ble dannet for å bekjempe, og til norsk offisiell utenrikspolitikk.

Deltagelse i Regjeringen Jens Stoltenberg II

rediger

I forkant av stortingsvalget i 2005 inngikk partiet en avtale om regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet, under ledelse av Jens Stoltenberg. Valget ble en skuffelse for SV, som endte opp med en oppslutning på 8,8 %, tilbake fra 12,5 % ved forrige stortingsvalg. Likevel fikk Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til sammen et knapt flertall og kunne danne regjering (Jens Stoltenbergs andre regjering). I regjering har bl.a. deltagelsen i krigen i Afghanistan vært en vanskelig sak for partiet, som har møtt partiintern kritikk.

Ved stortingsvalget i 2009 fikk partiet 6,2 % av stemmene og 11 mandater på Stortinget, en ytterligere tilbakegang fra 2005 og mer enn en halvering siden 2001. Til tross for tilbakegangen fikk regjeringspartiene til sammen et knapt flertall og kunne fortsette i regjering.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 gjorde SV sitt dårligste valg noensinne med et resultat på 4,1 og 4,3 %, og Kristin Halvorsen varslet samme dag at hun ville trekke seg som partileder ved det kommende landsmøtet. Audun Lysbakken, Bård Vegar Solhjell og Heikki Holmås lanserte sine kandidaturer til å bli ny partileder, men Solhjell trakk seg raskt. 5. mars 2012 måtte Lysbakken forlate regjeringen etter den såkalte Lysbakken-saken, hvor han hadde bevilget penger til en organisasjon hvor han satt i styret i strid med habilitetsreglene. Lysbakken ble imidlertid valgt som partileder på landsmøtet noen uker senere, og leder partiet fra sin plass på Stortinget. I forbindelse med lederkandidaturet uttalte han samtidig at han ikke lenger var revolusjonær og marxist.

Ved Stortingsvalget 2013 oppnådde SV 4,1 %, og var nær ved å falle under sperregrensa for utjevningsmandater. Tilbakegang for regjeringspartnerne Arbeiderpartiet og Senterpartiet gjorde at de rødgrønne ikke klarte å fornye stortingsflertallet, og SV fortsetter derfor i opposisjon etter det dårligste stortingsresultatet i partiets historie.

Sosialistisk Venstrepartis ledere

rediger
 
Audun Lysbakken var partiets leder fra 2012 til 2023.

Parlamentariske ledere

rediger

For perioden 1975–1977, se Sosialistisk Valgforbund.

Partisekretærer

rediger

Valghistorikk

rediger
 
Oppslutningen til SV i de ulike fylkene ved stortingsvalget 2009
Valgår Valgtype Stemmer Representanter
1973 Storting 11,2 % 16 repr.
1975 Kommune 5,5 %  
1975 Fylke 5,7 %  
1977 Storting 4,2 % 2 repr.
1979 Kommune 4,1 %  
1979 Fylke 4,4 %  
1981 Storting 4,9 % 4 repr.
1983 Kommune 5,1 %  
1983 Fylke 5,3 %  
1985 Storting 5,5 % 6 repr.
1987 Kommune 5,5 %  
1987 Fylke 5,7 %  
1989 Storting 10,1 % 17 repr.
1991 Kommune 11,6 %  
1991 Fylke 12,2 %  
1993 Storting 7,9 % 13 repr.
1995 Kommune 6,0 %  
1995 Fylke 6,1 %  
1997 Storting 6,0 % 9 repr.
1999 Kommune 7,8 %  
1999 Fylke 8,5 %  
2001 Storting 12,5 % 23 repr.
2003 Kommune 12,4 %  
2003 Fylke 13,0 %  
2005 Storting 8,8 % 15 repr.
2007 Kommune 6,2 %  
2007 Fylke 6,5 %  
2009 Storting 6,2 % 11 repr.
2011 Kommune 4,1 %  
2011 Fylke 4,3 %  
2013 Storting 4,1 % 7 repr.
2015 Kommune 4,1 %  
2015 Fylke 4,0 %  
2017 Storting 6,0 % 11 repr.
2019 Kommune 6,1 %  
2019 Fylke 6,0 %  
2021 Storting 7,6 % 13 repr.
2023 Kommune 6,9 %  
2023 Fylke 6,2 %  


Fordeling av Sosialistisk Venstrepartis innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973 etter valgperiode og valgkrets:[38]
Valgkrets 1973-1977 1977-1981 1981-1985 1985-1989 1989-1993 1993-1997 1997-2001 2001-2005 2005-2009 2009-2013 2013-2017 2017-2021 2021-2025
Østfold Hauglin Lyngholm Hansen Hansen Øvstegård Øvstegård
Akershus

Skard





Aasland

Aasland
Chaffey

Chaffey
Reikvam

Reikvam
Arnøy
Reikvam

Solhjell

Solhjell

Wilkinson

Bergstø

Oslo


Gustavsen
Ås

Ørnhøi


Ørnhøi


Koritzinsky


Koritzinsky
Halvorsen

Solheim
Halvorsen

Solheim
Halvorsen

Holmås
Halvorsen
Sørensen
Holmås
Halvorsen

Holmås
Halvorsen

Holmås


Kaski
Eide

Kaski
Hussein
Unneland
Hedmark Larsen Sortåsløkken Sortåsløkken Sortåsløkken Andersen Andersen Andersen Andersen Andersen Andersen
Oppland Bjørklund Hagen
Buskerud Hansen Bergo Bergo Nævra Lie
Vestfold Dag Thorkildsen Thorkildsen Thorkildsen Wold
Telemark Kielland Rønningen Rønningen Molvik
Aust-Agder
Vest-Agder Holmelid
Rogaland Furre Meland Meland Langeland Langeland Langeland Langeland Lerbrekk Fiskaa
Hordaland

Nyheim



Lunde

Lunde

Lunde

Lunde


Valle
Lysbakken
Valle

Valle
Lysbakken

Lysbakken

Lysbakken

Lysbakken

Sogn og Fjordane Røys
Møre og Romsdal Langset Widnes Jacobsen Jacobsen Kjerstad
Sør-Trøndelag

Henriksen
Gustad


Henriksen

Henriksen

Solheim

Djupedal

Djupedal

Djupedal
Malvik
Djupedal

Valen

Valen

Haltbrekken

Haltbrekken

Nord-Trøndelag Aunet Hageler Ryan Ryan
Nordland

Kvanmo
Hansen
Kvanmo

Kvanmo

Kvanmo

Myrvoll
Holand
Myrvoll
Holand
Myrvoll

Hansen
Elvik

Elvik
Hansen



Fagerås

Fagerås

Troms Brox Bjørn Bjørn Jensen Jensen Fylkesnes Fylkesnes Fylkesnes
Finnmark Henriksen Johansen Johansen Ballo Ballo Ballo Bergstø
Norge 16 2 4 6 17 13 9 23 15 11 7 11 13

Representanters navn som er uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

Litteratur

rediger
  • Frank Rossavik SV fra Kings Bay til Kongens bord (SVs historie fra 1961 til 2011) Spartacus 2011 ISBN 9788243004955
  • Derek W. Urwin The Norwegian Party System from the 1880s to the 1990s i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5
  • Bernt O. Aardal og Henry Valen The Storting Elections of 1989 and 1993: Norwegian Politics in Perspective i Strøm, Kaare og Lars Svåsand (red.): Challenges to Political Parties. The Case of Norway. Ann Arbor: University of Michigan Press 1997 ISBN 0-472-10680-5

Referanser

rediger
  1. ^ https://www.partifinansiering.no/nb/arlige-bidrag.
  2. ^ https://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2023/01/13/195896894/medlemstallene-vokste-i-flere-partier-i-2022.
  3. ^ Norway - Parties and Elections in Europe
  4. ^ Christian Lehne (2017). «Partier og partimedlemmer En kvalitativ casestudie av norske partiers respons på medlemsfrafall» (PDF). 
  5. ^ Partiet vedtok på sitt landsmøte i 2017 å endre navn fra Sosialistisk Venstreparti til SV – Sosialistisk Venstreparti. Se vedtektenes paragraf 1-1 Arkivert 17. mai 2018 hos Wayback Machine..
  6. ^ http://sv.no/Politikken/Arbeidsprogram/Program-09-13-bokmal/Innledning-Mer-forandring[død lenke]!
  7. ^ a b Historisk vedtak: Nå er SV et ja til Nato-parti
  8. ^ a b Prinsipprogram 2019–2023 (PDF). SV. s. 22. 
  9. ^ a b c «Prinsipprogram». 2023. 
  10. ^ Valgdirektoratet: Stortingsvalgresultat 2017
  11. ^ http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Partiene/Sosialistisk-Venstreparti/
  12. ^ Knežević, Milana (18. mars 2023). «Kirsti Bergstø er SVs nye partileder». NRK. Besøkt 18. mars 2023. 
  13. ^ http://sv.no/Politikken/Arbeidsprogram/Program-09-13-bokmal/Innledning-Mer-forandring[død lenke]!
  14. ^ «SV vil ikke sende norske våpen til Ukraina», SV, 2. mars 2022
  15. ^ «SV skal revurdere egen Nato-politikk», 20. mai 2022
  16. ^ «Mer penger til FRI i statsbudsjettet». Blikk. Besøkt 2. desember 2024. «SV er en del av den skeive bevegelsen» 
  17. ^ http://sv.no/Partiet/SVs-historie
  18. ^ a b c Urwin 1997
  19. ^ http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html
  20. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. august 2011. Besøkt 31. januar 2011. 
  21. ^ http://sv.no/Partiet/SVs-historie
  22. ^ http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html
  23. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. august 2011. Besøkt 31. januar 2011. 
  24. ^ http://sv.no/Partiet/SVs-historie
  25. ^ http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html
  26. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. august 2011. Besøkt 31. januar 2011. 
  27. ^ http://sv.no/Partiet/SVs-historie
  28. ^ Aardal og Valen 1997
  29. ^ http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html
  30. ^ http://sv.no/Partiet/SVs-historie
  31. ^ http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/svs-historie-2577857.html
  32. ^ Lund-rapporten, kap. 8.4.7 om Sosialistisk Venstreparti, samt andre kapitler
  33. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. november 2010. Besøkt 2. september 2010. 
  34. ^ Lund-rapporten, kap. 8.4.7 om Sosialistisk Venstreparti
  35. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. november 2010. Besøkt 2. september 2010. 
  36. ^ Einar Kr. Steffenak (15. januar 2006). «Den store stillheten». Arkivert fra originalen 5. desember 2020. Besøkt 29. august 2021. 
  37. ^ Bård Vegard Solhjell (25. januar 2011). «Lærdommer av sviket». Arkivert fra originalen 29. november 2020. Besøkt 29. august 2021. 
  38. ^ Stortingets hjemmeside: Representanter

Eksterne lenker

rediger