Åpne hovedmenyen

Stortingsvalget 1989

Stortingsvalget 1989
10. - 11. september 1989
165 mandater på valg, 83 trengs for flertall
Valgdeltakelse 83,16% av 3,19 millioner stemmeberettigede
  Gro Harlem Brundtland Jan P. Syse Carl I. Hagen
Forgrunnsfigur Gro Harlem Brundtland Jan P. Syse Carl I. Hagen
Parti A H Frp
Stemmer
34,3%
22,2%
13%
Mandater
 63
Decrease2.svg8 
 37
Decrease2.svg13 
 22
Increase2.svg20 
  Erik Solheim Kjell Magne Bondevik  
Forgrunnsfigur Erik Solheim Kjell Magne Bondevik Johan J. Jakobsen
Parti SV KrF Sp
Stemmer
10,1%
8,5%
6,5%
Mandater
 17
Increase2.svg11 
 14
Decrease2.svg2 
 11
Decrease2.svg1 
       
Forgrunnsfigur Arne Fjørtoft Aksel Nærstad Ove Braaten
Parti V Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet MDG
Stemmer
3,2%
0,8%
0,4%
Mandater
 0
Steady2.svg
 0
Steady2.svg
 0
Steady2.svg
Sittende regjering Brundtland II
Ny regjering Syse

‹ 1985 Norge 1993 ›
Mandatfordelingen etter Stortingsvalget 1989

██ Sosialistisk Venstreparti

██ Arbeiderpartiet

██ Framtid for Finnmark

██ Senterpartiet

██ Kristelig Folkeparti

██ Høyre

██ Fremskrittspartiet

Stortingsvalget 1989 blei avholdt den 11. september. Valgdeltagelsen var på 83,2 %. Dette valget var det første stortingsvalget med utjevningsmandater. Antallet stortingsrepresentanter økte dermed med åtte, til 165.

Valget førte til at Jan P. Syses regjering tiltrådte, det var en mindretallsregjering utgått fra H, Sp og KrF. Syse avløste Gro Harlem Brundtlands andre regjering. Den 3. november 1990 gikk regjeringen i oppløsning da Senterpartiet med sikte på forberedelsene til den kommende EU-kampen foran folkeavstemningen om norsk medlemskap i 1994 ikke lenger fant å kunne sitte i regjering sammen med Høyre. Gro Harlem Brundtlands tredje regjering ble deretter utnevnt.

Innhold

UtjevningsmandaterRediger

Ordningen ble innført som et kompromiss mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige partiene. Adgang til listeforbund ble avskåret, mens antallet utjevningsmandater ble holdt lavt, og fastsatt til åtte. Et partis oppslutning måtte nå sperregrensen 4% på landsbasis. Utpeking av utjevningsrepresentantene skjedde i to etapper. Først ble det beregnet antall utjevningsmandater for hvert av de partiene som var underrepresentert etter fordeling av distriktsmandater. Deretter ble det beregnet hvordan utjevningsmandatene skulle fordeles på fylkene. Reglene førte til at de største kretsene hadde størst sjanse til å få utjevningsmandatene.[1]

ProtestvalgRediger

Valget ble et protestvalg. Nesten 40% av velgerne skiftet parti eller gikk inn eller ut av hjemmesittergruppen. Anders Aune ble innvalgt fra Finnmark som den første partiløse representant siden 1918. Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg siden 1930. Høyre gjorde sitt dårligste valg siden 1973. Sosialistisk Venstreparti fikk den største oppslutningen noe venstreradikalt parti hadde oppnådd siden 1945. Fremskrittspartiet gjorde sitt beste valg siden opprettelsen i 1973.[2]

ResultaterRediger

NasjonaltRediger

Politisk parti Stemmetall Stemmer i prosent Endring fra 1985 Stortingsmandater Endring fra 1985
Det norske Arbeiderparti 907 393 34,3 - 6,5 63 - 8
Høyre 588 682 22,2 - 8,2 37 - 13
Fremskrittspartiet 345 185 13,0 + 9,3 22 + 20
Sosialistisk Venstreparti 266 782 10,1 + 4,6 17 + 11
Kristelig Folkeparti 224 852 8,5 + 0,2 14 - 2
Senterpartiet 171 269 6,5 - 0,1 11 - 1
Venstre 84 740 3,2 + 0,1 0 0
Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet 22 126 0,8 + 0,1¹ 0 0
Miljøpartiet De Grønne 10 136 0,4 + 0,4 0 0
Stopp Innvandringen 8 963 0,3 + 0,3 0 0
Framtid for Finnmark 8 817 0,3 + 0,3 1 + 1
Pensjonistpartiet 7 863 0,3 0 0 0
De Liberale - Europapartiet 470 0,02 + 0,02 0 0
Frie Folkevalgte 320 0,01 0 0 0
Totalt 2 647 604 100   165 + 8

¹ Sammenligna med sammenlagt resultat for Rød Valgallianse og Norges Kommunistiske Parti i 1985.

ValgkretseneRediger

Mandatfordeling og endringer fra 1985Rediger

Valgkrets Ap Sp H KrF SV Frp FfF Total
Østfold fylke 3  1 1*  1 2  1 1   1  1 1  1 9  1
Akershus fylke 4  1 1*   5   2*  1 3*  3 15  3
Oslo 5   5  2 1*   2  1 3  2 16  1
Hedmark fylke 5   1   1   1   8
Oppland fylke 4  1 1   1   1  1 7
Buskerud fylke 4    1 2   1  1 7
Vestfold fylke 3   2  1  1 1  1 1  1 7
Telemark fylke 2  1 1  1 1   1  1 1  1 6
Aust-Agder fylke 1  1 1   1   1  1 4
Vest-Agder fylke 2   1  1 1   1  1 5
Rogaland fylke 3   1   3*  1 2*   1  1 2  2 12  2
Hordaland fylke 5   1   4  1 2   1   3*  2 16  1
Sogn og Fjordane fylke 2   1   1   1   5
Møre og Romsdal fylke 3  1 1   2  1 2   1  1 1  1 10
Sør-Trøndelag fylke 4   1   2  1 1   1   1  1 10
Nord-Trøndelag fylke 3   1  1 1   1  1 6
Nordland fylke 5  1 1   2  1 1   2  1 1  1 12
Troms fylke 3   1  1  1 1  1 1  1 6
Finnmark fylke 2  1  1 1  1 1  1 4
Total 63  8 11  1 37  13 14  2 17  11 22  20 1  1 165  8
  • markerer hvert av de åtte utjevningsmandatene

Se ogsåRediger

KilderRediger

  1. ^ Andenæs, Johs. (1998). Statsforfatningen i Norge. Oslo: Tano Aschehoug. s. 109. ISBN 8251836476. 
  2. ^ Hilmar Rommetvedt (1990). Vi protesterer!. Oslo: Kommuneforlaget. ISBN 8272426951. 
 Denne historie- og politikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.