Sperregrense
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Grunnleggende |
| Valgordning |
Sperregrense er en ordning i forbindelse med valg som brukes for å forhindre for stor spredning av stemmene det velges representanter til. Ordningen er mest kjent i forbindelse med valg til nasjonalforsamlinger. Sperregrensen er satt til en prosentandel av stemmene.
I noen land er det slik at partier som kommer under grensen, ikke vil kunne bli representert i parlamentet. I Norge har sperregrensen bare innvirkning på om partiene kan bli tildelt utjevningsmandater.
Sperregrensen i Norge rediger
I Norge er det ved stortingsvalg en sperregrense på fire prosent av det samlede stemmetall for hele riket for å kunne bli tildelt ett av de 19 utjevningsmandatene (ett per valgdistrikt) (Grunnloven § 59). Det gjelder derimot ingen sperregrense ved fordelingen av de 150 distriktsmandatene.[1][2] I praksis får man et resultat med samme effekt som sperregrense ved fordeling av distriktsmandater ettersom divisoren ved tildeling av førstemandatet er 1,4 og ikke 1 (St. Laguës modifiserte metode). Dette gjøres for å forhindre at for små partier blir representert.[3]
Utslag av sperregrensen rediger
Ved stortingsvalget i 2001 fikk Venstre 3,9 prosent oppslutning på landsbasis. To representanter ble valgt inn som distriktsrepresentanter, men partiet fikk ikke ta del i kampen om de (den gang) åtte utjevningsmandatene i landet for øvrig ettersom det lå under sperregrensen.[trenger referanse] Steinar Bastesen fra Kystpartiet kom inn på Stortinget samme år med bare 1,7 prosent på landsbasis, men 10,9 prosent av stemmene i Nordland. Venstre fikk også ved stortingsvalget i 2009 3,9 prosent av stemmene på landsbasis, og fikk heller ikke da ta del i fordelingen av utjevningsmandatene. Ved stortingsvalget i 2005 fikk Venstre 5,9 prosent av stemmene på landsbasis og fikk i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater.[trenger referanse]
Fylkestingsvalg rediger
Ved fylkestingsvalg er sperregrensen for personstemmer på 8 prosent. Det betyr at minst 8 prosent av de som stemmer på en liste må gjøre endringer i kandidatrekkefølgen for at endringene skal få betydning for valget.[4]
Sperregrensen i Danmark rediger
Det ble første gang brukt en sperregrense ved folketingsvalg i Danmark ved valget 22. september 1953. Den gang innebar regelen at et parti skulle ha minst 60 000 stemmer på landsplan for å bli representert. Regelen medførte at De Uafhængige med 58 573 stemmer (2,70 prosent av gyldige stemmer) ikke oppnådde representasjon i Folketinget.
Senere er regelen endret til den nåværende, hvor et parti skal oppfylle minst én av følgende tre betingelser for å bli representert:
- Det skal minst ha 2 prosent av avgitte gyldige stemmer.
- Det skal oppnå minst ett kretsmandat.
- Det skal innenfor to av de tre landsdelene som Danmark inndeles i (Hovedstaden, Sjælland-Syddanmark og Midtjylland-Nordjylland), oppnå minst like mange stemmer som det gjennomsnittlige antall gyldige stemmer som i landsdelen er avgitt pr. kretsmandat.
Det er normalt 2 prosent-regelen som er lettest å oppfylle, og da 2 prosent av stemmene normalt er tilstrekkelig til 4 mandater, har de danske folketingspartier normalt alltid minst 4 mandater i Folketinget.
Som en følge av København-Bonn-erklæringene i 1955 ble det danske mindretallspartiet i Tyskland, Sydslesvigsk Vælgerforening, fritatt for sperregrensen ved valg til landdagen i Slesvig-Holsten. Det tyske mindretallspartiet i Danmark, Slesvigsk Parti, er ikke på samme måte formelt fritatt for sperregrensen til Folketinget, men partiet er dog fritatt for underskriftsinnsamling for å bli oppstillingsberettiget. Uansett sperregrensen på 2 prosent har partiet mulighet for å bli representert i Folketinget gjennom et kretsmandat i Sydjyllands Storkreds. For dette kreves ca. 25 000 stemmer, tilsvarende ca. 5 prosent i Sydjylland og 0,6 prosent på landsplan. Ved de seneste lokalvalg i Sønderjylland har partiet imidlertid kun oppnådd ca. 4 600 stemmer.
Sperregrensen i Sverige rediger
Sverige har en sperregrense på 4 % i valg til Riksdagen,[5] men et parti kan få distriktsmandat hvis det har en oppslutning på minst 12 % i en valgkrets.[6] Partier som samler minst 2,5 % av stemmene får imidlertid økonomisk støtte av staten.[7]
Ved valg i Sveriges regioner, tidligere kalt landstingsvalg, er det en sperregrense på 3 %. I Sveriges kommuner er det sperregrense ved kommunevalg (valg til kommunfullmäktige). Sperregrensen er på 3 % i kommuner som er inndelt i valgkretser og på 2 % i kommuner som ikke er inndelt i valgkretser.[6]
Også ved valg til Europaparlamentet har Sverige en sperregrense på 4 %.[6]
Sperregrensen i andre land rediger
I land som for eksempel Tyrkia beskyldes de største partiene for å bruke sperregrensen til å hindre nye opposisjonspartier å etablere seg.[8][9] Tyrkia har hatt en grense på 10 prosent for at et parti i det hele tatt skal kunne være representert i parlamentet, noe som fører til at det er vanskelig for et nytt parti å få innpass. Israel og Nederland er stater som omfatter én enkeltkrets ved valg til nasjonalforsamlingen, og disse har ofte mange småpartier i parlamentet. Sperregrensen i Israel er 3,25 % fra 2014, tidligere var den 2 %.[10]
I Tyskland blir partier som ikke får 5 % av stemmene nasjonalt eller ikke får valgt tre medlemmer fra en valgkrets, utelukket fra å bli representert i Forbundsdagen.[11] Etter sammenslåingen av Øst- og Vest-Tyskland var det en kontroversiell sak om sperregensen skulle gjelde hele Tyskland eller øst og vest for seg. Partier på venstresiden som ble regnet som arvtakere av DDR hadde stor oppslutning i øst, men var under sperregrensen hvis vest ble regnet med. Fra 1994 skulle sperregrensen gjelde for hele Tyskland.[12]
Ved valg til Alltinget på Island må et parti ha oppnådd minst 5 % på landsbasis for å få delta i fordelingen av de ni utjevningsmandatene.[11]
Det demokratiske parti i USA har en sperregrense på 15 % ved valg av utsendinger til landsmøtet i forbindelse med presidentvalg.[13]
Referanser rediger
- ^ Stortinget.no: Hvordan velges Stortinget?
- ^ Et forslag om å innføre en sperregrense på fire prosent også for distriktsmandater ble forkastet av Stortinget i mai 2003. Se Innst. S. nr. 205 (2002–2003) Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om forslag fra Gunnar Halvorsen om endring av Grunnloven § 59.[1],(forslag 10, side 33) Et lignende forslag ble igjen fremmet av Gunnar Halvorsen i 2004, i dette forslaget ble det gjort unntak fra kravet om fire prosent oppslutning på landsbasis for partier som har oppnådd en oppslutning på minst 12 prosent i et valgdistrikt (fylke). Stortinget forkastet dette forslaget i mai 2007.[2], [3] (PDF)
- ^ Arne Fliflet: Grunnloven med kommentarer (Universitetsforlaget, 2005) s. 265.
- ^ Valgloven §11-10
- ^ Radio, Sveriges. «Om 4%-spärren till Riksdagen - Godmorgon världen». sverigesradio.se (svensk). Besøkt 13. september 2021.
- ^ a b c Fördelning av mandat. Valmyndigheten. Besøkt 15. september 2021.
- ^ Riksdagsförvaltningen. «Lag (1972:625) om statligt stöd till politiska partier Svensk författningssamling 1972:1972:625 t.o.m. SFS 2018:1406 - Riksdagen». www.riksdagen.se (svensk). Besøkt 13. september 2021.
- ^ EUROPEAN COURT OF HUMAN RIGHTS, CASE OF YUMAK AND SADAK v. TURKEY
- ^ Pro-Kurdish HDP proposes abolishment of election threshold, 15. juli 2015
- ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/7-ting-a-lare-av-det-israelske-valget-7948057.html
- ^ a b Innst 168 S (2010-2011). Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen om å endre § 59 (Valgordningen) i Grunnloven slik at tallet 4 i femte ledd erstattes av tallet 5, vedlegg.
- ^ Heidar og Bertsen Vesteuropeisk politikk : partier, regjeringsmakt, styreform, 1995 ISBN 8200225003
- ^ I samlet front mot Bernie Sanders før valgthriller: – Større usikkerhet enn vanlig . VG. besøkt 3. mars 2020