Åpne hovedmenyen

Kristelig Folkeparti

norsk kristligdemokratisk politisk parti
Kristelig Folkeparti
Kristelig Folkeparti
LederKjell Ingolf Ropstad
GeneralsekretærGeir Morten Nilsen
GruppelederHans Fredrik Grøvan (2019)
Grunnlagt4. september 1933; 86 år siden (1933-09-04)
HovedkvarterKirkegata 32,
0153 Oslo
Ungdomsorg.Kristelig Folkepartis Ungdom
Antall medlemmer23 802 (2018)[c][1]
IdeologiKristendemokrati[a]
Politisk posisjonSentrum[2]
Europeisk tilknytningDet europeiske folkepartiet[b]
Internasjonal tilknytningDen sentrumdemokratiske internasjonale
Farger         
Nettstedwww.krf.no
Representanter:
Stortinget
8 / 169
(2017)
Ordførere
17 / 428
(2015)
Kommunestyrer
623 / 10 620
(2015)
Fylkesting
46 / 777
(2015)

a^ Som definert i KrFs politiske program 2009–2013.
b^ Toppnoteringen er 69 000 medlemmer i 1980.
c^ Observatørstatus.

Kristelig Folkeparti (KrF) er et kristendemokratisk politisk parti i Norge. Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som en reaksjon på tiltagende sekularisering i samfunnet. Partiet identifiserer seg som et sentrumsparti bygd på et kristent livssyn.[3] Skjønt det omtales som et borgerlig parti, foretrekker partiet selv betegnelsen «ikke-sosialistisk». Fra 2019 deltar partiet i Erna Solbergs regjering som er åttende gang partiet deltar i en norsk regjering.

Kristelig Folkeparti har hatt størst oppslutning i lavkirkelige miljøer på Sør- og Vestlandet. Partiet fikk først sitt gjennombrudd da det stilte til valg som landsdekkende parti i 1945. Det beste valget for partiet var stortingsvalget i 1997, da partiet fikk 13,7 % av stemmene. I perioden etter at KrF ble et landsdekkende parti, er valget i 2017 det dårligste, med en oppslutning på 4,2 %. Partiet har et høyt antall medlemmer i forhold til stemmetallet, sammenlignet med andre norske partier.

På landsmøtet 27. april 2019 ble Kjell Ingolf Ropstad valgt til partileder. Olaug Vervik Bollestad og Ingelin Noresjø ble valgt som henholdsvis første og andre nestledere. Partiets ungdomsorganisasjon, Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU), ledes av Martine Tønnessen, som ble valgt i 2017. Fra 2017 består Kristelig Folkepartis stortingsgruppe av åtte representanter. Hans Fredrik Grøvan og Geir Bekkevold er henholdsvis parlamentarisk leder og nestleder.

Politisk plattformRediger

Partiet står på et kristent verdigrunnlag med fokus på skaperverkets og menneskets ukrenkelige verdi. Partiet ønsker av den grunn en restriktiv gen- og bioteknologilov, ønsker å lovfeste retten til liv og gikk i mot en felles ekteskapslov. Samtidig har svært mange i KrF et miljøengasjement og engasjement for utvikling i fattige land.

Deres hovedsaker:[4]

  • Valgfrihet for småbarnsfamiliene
  • Verdighet i eldreomsorgen
  • Vern om miljøet og klimaet
  • Kamp mot fattigdom i Norge og verden

StatsråderRediger

Kristelig folkeparti trådte 22. januar 2019 inn i Erna Solbergs regjering med følgende tre statsråder:

StortingsrepresentanterRediger

Kristelig Folkeparti har åtte stortingsrepresentanter i perioden 2017-2021:[5]

Representant Født Bosted Valgkrets Periode Komite Merknader
Geir Bekkevold 1963 Skien Telemark 2. Helse- og omsorgskomitéen Innpisker. Komitéleder
Kjell Ingolf Ropstad 1985 Evje og Hornnes Aust-Agder 3. Statsråd. Vara møter
Hans Fredrik Grøvan 1953 Lyngdal Vest-Agder 2. Utdannings- og forskningskomitéen Parlamentarisk leder
Torhild Bransdal 1956 Vennesla Vest-Agder 1. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Olaug Bollestad 1961 Gjesdal Rogaland 2. Statsråd. Vara møter
Knut Arild Hareide 1972 Oslo Hordaland 3. Utenriks- og forsvarskomitéen
Tore Storehaug 1992 Askvoll Sogn og Fjordane 1. Energi- og miljøkomitéen og Finanskomitéen
Steinar Reiten 1963 Averøy Møre og Romsdal 1. Næringskomitéen
Jorunn Gleditsch Lossius 1980 Lillesand Aust-Agder 1. Familie- og kulturkomitéen Vara for statsråd Ropstad
Geir Toskedal 1954 Karmøy Rogaland 2. Arbeids- og sosialkomitéen Vara for statsråd Bollestad

2013-2017Rediger

Kristelig Folkeparti hadde ti stortingsrepresentanter i perioden 2013-2017:

Representant Født Bosted Valgkrets Periode Komite Merknader
Line Henriette Hjemdal 1971 Fredrikstad Østfold 3. Næringskomitéen Innpisker. Stortingets 5. visepresident
Hans Olav Syversen 1966 Oslo Oslo 3. Finanskomitéen Komitéleder
Anders Tyvand 1980 Tønsberg Vestfold 1. Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen
Geir Bekkevold 1963 Skien Telemark 1. Familie- og kulturkomitéen
Kjell Ingolf Ropstad 1985 Evje og Hornnes Aust-Agder 2. Justiskomitéen
Hans Fredrik Grøvan 1953 Lyngdal Vest-Agder 1. Transport- og kommunikasjonskomitéen
Kontroll- og konstitusjonskomitéen
Olaug Bollestad 1961 Gjesdal Rogaland 1. Helse- og omsorgskomitéen
Geir Toskedal 1954 Karmøy Rogaland 1. Kommunal- og forvaltningskomitéen
Knut Arild Hareide 1972 Oslo Hordaland 2. Utenriks- og forsvarskomitéen Parlamentarisk leder
Rigmor Andersen Eide 1954 Ålesund Møre og Romsdal 2. Energi- og miljøkomitéen

OrdførereRediger

Kristelig Folkeparti har i perioden 2015-2019 ordføreren i Audnedal, Evje og Hornnes, Finnøy, Froland, Giske, Grimstad, , Kvinesdal, Kvitsøy, Lindås, Osterøy, Rømskog, Selje, Sokndal, Træna, Vennesla og Værøy kommuner, totalt 17 ordførere. I tillegg har partiet fylkesordføreren i Rogaland.

HistorieRediger

 
Partiets mangeårige frontfigur og statsminister, Kjell Magne Bondevik.
 
Stortingsrepresentant og tidligere partileder Knut Arild Hareide.

Partiet ble stiftet på Bibelskolen i Bergen den 4. september 1933 etter invitasjon fra Ingebrigt Bjørø. Den utløsende årsaken var at bibelskolelæreren og redaktøren Nils Lavik ikke ble nominert til Stortinget for Venstre. Han hadde tidligere vært vararepresentant for dette partiet, og hadde også møtt på Stortinget. Den såkalte kulturkampen i 1930-årene aktualiserte ønsket om et eget kristent parti, og tiltrakk spesielt misfornøyde Venstre-velgere fra miljøene rundt Indremisjonen og Kinamisjonen.[6] Bjørø ble valgt til første formann i partiet. Ved stortingsvalget i oktober samme år stilte Kristelig Folkeparti liste kun i Hordaland fylke, der partiet fikk 17,2 % av stemmene, i stor grad fra de ytre strøkene av Nord- og Sunnhordland. Lavik ble med dette valgt inn som partiets første stortingsrepresentant.

I sine første år definerte partiet seg selv utenfor blokkpolitikken. I etterkrigstida inngikk partiet på ikke-sosialistiske side, og innledet et samarbeid som kulminerte med regjeringen Lyng. Partiet arbeidet iherdig mot Arbeiderpartiets satsing på seksualopplysning og prevensjonsveiledning etter 1945, uten å lykkes. Den første statsministeren fra KrF var Lars Korvald, som ledet landet fra EF-avstemningen i oktober 1972 til Stortingsvalget i oktober 1973. På 1980-tallet deltok partiet i to Høyre-ledede regjeringer, og siden 1997 har Kjell Magne Bondevik ledet to regjeringer, en 1997-2000 (Sentrumsregjeringen), og en regjering 2001-2005 (Samarbeidsregjeringen).

Samfunnsviterne Bernt Aardal og Trond Nordby er enige om at valget i 1997 og dannelsen av Kjell Magne Bondeviks første regjering er høydepunktet i Kristelig Folkepartis historie, ikke minst fordi KrF klarte å velte byrdene ved det å sitte i regjering over på de to andre regjeringspartiene, Venstre og Senterpartiet.[7] Partiet popularitet holdt seg høyt i løpet av Bondeviks første regjeringsperiode og i januar 1998 fikk partiet så mye som 19,7% på en meningsmåling utført av Norsk Gallup.[8] Partiets oppslutning sank noe i løpet av 1998, men så sent som april 1999 hadde de 14,3% oppslutning, landets tredje største parti.[9] Partiet fikk 15,5% oppslutning på en meningsmåling i april 2000, ca. en måned etter at regjeringen Bondevik hadde gått av.[10]

Fram til 2013 hadde partiet en «bekjennelsesparagraf», noe som innebar at alle som ønsket å bli valgt til verv i partiet måtte være bekjennende kristne og være enig i partiets grunnsyn.[11] Denne paragrafen var i flere år gjenstand for debatt og i 2010 foreslo et utvalg i partiet å fjerne den.[12] Under partiets landsmøte i 2011 stemte et klart flertall av delegatene for å fjerne bekjennelsesparagrafen. Under partiets landsmøte i 2013 stemte delegate på nytt å fjerne paragrafen. Vedtaket ble dermed endelig.[13][14] Paragrafen ble erstattet med en ny paragraf som sier at "alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i § 1".[15] I partiets nye § 1 står det i dag som følger: "KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter."[15]

Den 2. november 2018 besluttet landsmøtet å starte regjeringsforhandlinger med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet til tross for anbefaling fra partileder Knut Arild Hareide om å samarbeide med opposisjonspartiene.[16] I forkant av beslutningen var det en tildels opprivende prosess i partiet om samarbeid og retningsvalg.[3] Som følge av nederlaget valgte Hareide å trekke seg som partileder, hvis regjeringsforhandlingene med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre endte med at KRF ble med i regjeringen.[16]

RegjeringerRediger

Partiet har hatt to statsministere: Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik. Partiet deltar i sin åttende koalisjonsregjering:

PartiledelseRediger

Ledere

 

Parlamentariske ledere

ValghistorikkRediger

Stortingsvalg[17][18][19]

År Stemmer Mandater
# %
1933 10 272 0,8
1 / 150
1936 19 612 1,4
2 / 150
1945 117 813 7,9
8 / 150
1949 147 068 8,5
9 / 150
1953 186 627 10,5
14 / 150
1957 183 243 10,2
12 / 150
1961 171 451 9,6
15 / 150
1965 160 331 8,1
13 / 150
1969 169 303 9,4
14 / 150
1973 255 456 12,3
20 / 155
1977 224 355 12,4
22 / 155
1981 219 179 9,4
15 / 155
1985 214 969 8,3
16 / 157
1989 224 852 8,5
14 / 165
1993 193 885 7,9
13 / 165
1997 353 082 13,7
25 / 165
2001 312 839 12,4
22 / 165
2005 178 885 6,8
11 / 169
2009 148 748 5,5
10 / 169
2013 158 475 5,6
10 / 169
2017 122 797 4,2
8 / 169
 

Kommunestyrevalg[20]

År Stemmerandel
1934 1,0%
1937 1,5%
1945 7,9%
1947 7,4%
1951 7,3%
1955 7,4%
1959 7,5%
1963 6,8%
1967 7,1%
1971 8,7%
1975 11,5%
1979 9,8%
1983 8,5%
1987 7,8%
1991 7,8%
1995 8,2%
1999 9,3%
2003 6,4%
2007 6,4%
2011 5,6%
2015 5,4%
2019 4,0%
 

Fylkestingsvalg[21]

År Stemmeandel
1975 12,3%
1979 10,2%
1983 8,8%
1987 8,1%
1991 8,1%
1995 8,5%
1999 10,1%
2003 6,9%
2007 6,7%
2011 5,8%
2015 5,6%
2019 4,1%

Fylkesvis fordeling av Kristelig Folkepartis innvalgte stortingsrepresentanter siden 1973:

Fylke 1973 1977 1981 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017
Østfold 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1
Akershus 1 1 1 1 1 1
Oslo 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1
Hedmark 1 1
Oppland 1 1
Buskerud 1 1 1
Vestfold 1 1 1 1 1 1
Telemark 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1
Aust-Agder 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1
Vest-Agder 1 1 1 1 1 1 2 2 1 1 1 2
Rogaland 2 2 2 2 2 2 2 2 2 1 2 1
Hordaland 3 3 2 2 2 2 3 3 2 1 1 1
Sogn og Fjordane 1 1 1 1 1 1 1 1 1
Møre og Romsdal 2 3 2 2 2 2 2 2 1 1 1 1
Sør-Trøndelag 1 1 1 1 1 1 1 1 1 1
Nord-Trøndelag 1 1 1
Nordland 2 2 1 1 1 1 2 1 1
Troms 1 1 1 1 1 1
Finnmark 1
Norge 20 22 15 16 14 13 25 22 11 10 10 8

Mandattall uthevet med fet skrift markerer at partiet har fått et utjevningsmandat.

MedlemmerRediger

Kristelig Folkeparti hadde 25 939 medlemmer 31. desember 2017 som fordeler seg slik på fylkeslagene:[22]

Fylkeslag: Medlemstall:
Rogaland 4 607
Hordaland 3 378
Agder 2 917
Møre og Romsdal 2 653
Trøndelag 1 955
Akershus 1 542
Østfold 1 496
Sogn og Fjordane 1 119
Vestfold 981
Oslo 945
Telemark 911
Nordland 816
Buskerud 740
Oppland 607
Troms 531
Hedmark 511
Finnmark 230

ReferanserRediger

  1. ^ Bergens Tidende: Meir gøy på ytre fløy
  2. ^ McDonald, Michael D., Mendes, Silvia M. og Kim, Myunghee (2007). «Cross-temporal and cross-national comparisons of party left-right positions». Electoral Studies (engelsk). 26 (1): 69. doi:10.1016/j.electstud.2006.04.005. 
  3. ^ a b Norvik, Per (1983). «Parti eller menighet?». I Garvik, Olav. Kristelig Folkeparti. Mellom tro og makt. Oslo: Cappelen. s. 115–120. ISBN 82-02-09071-7. 
  4. ^ Våre Hovedsaker Arkivert 10. februar 2010 hos Wayback Machine., Kristelig Folkeparti sine offisielle sider
  5. ^ Kristelig Folkeparti: KrFs stortingsgruppe har konstituert seg
  6. ^ Helland, Kristian (2003). Pietist i kulturkamp. Nils Lavik og framveksten av Kristeleg Folkeparti. Bergen: NLA-forlaget. ISBN 82-7468-095-2. 
  7. ^ Verdens Gang 1. september 2008 Spørsmål & svar. KrF 75 år
  8. ^ Dagbladet - KrF til himmels (10.1.1998)
  9. ^ Dagbladet - Til himmels med bomber (17.4.1999)
  10. ^ Dagbladet - Ny måling: Ap fram 7,9 (14.4.2000)
  11. ^ Vårt land – KrF-utvalg vil fjerne bekjennelsesparagrafen (2010) Arkivert 23. august 2010 hos Wayback Machine.
  12. ^ http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/sorlandet/1.7256367
  13. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. mai 2011. Besøkt 2. mai 2011. 
  14. ^ ABC nyheter - KrF kvitter seg med troskravet (27.4.2013)[død lenke]
  15. ^ a b http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/artikkel?p_document_id=74498[død lenke]
  16. ^ a b «Drama på KrF-landsmøtet: Hareide tapte og Erna Solberg får fortsette som statsminister» (norsk). Besøkt 2. november 2018. 
  17. ^ Norge – Norge etter 1980 – Stortingsvalg 1882-2005, Store norske leksikon
  18. ^ Stortingsvalget 2001. Godkjente stemmer, etter parti/valgliste. Felleslister oppløst. Stortingsvalgene 1957-2001, Statistisk sentralbyrå
  19. ^ Statistisk sentralbyrå: Stortingsvalg 1906-2009
  20. ^ Statistisk sentralbyrå: kommunestyrevalgresultater
  21. ^ Statistisk sentralbyrå: fylkestingsvalgresultater
  22. ^ pollofpolls.no: Proporsjonalitet gir Ropstad-flertall. Medlemstall per fylke 31. desember 2017

LitteraturRediger

  • Garvik, Olav (red.) (1983). Kristelig Folkeparti. Mellom tro og makt. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-09071-7. 
  • Lomeland, Arne R. (1971). Kristelig Folkeparti blir til. Oslo: Universitetsforlaget. 
  • Rovde, Olav (2016). «Kristelig Folkeparti – mellom kristen tradisjonalitet og velferdsmodernitet». I Dørum, Knut og Sødal, Helje Kringlebotn. Mellom gammelt og nytt. Kristendom i Norge på 1800- og 1900-tallet. Bergen: Fagbokforlaget. s. 125–140. ISBN 978-82-450-1900-1. 
  • Solhjell, Kåre Olav (2008). Tru og makt. Kristeleg Folkepartis historie 1933–2008. Oslo: Samlaget. ISBN 978-82-521-7237-9. 
  • Sæter, Odd Jostein (red.) (1985). Kristelig Folkepartis historie 1933–1983. Samling om verdier. Oslo: Valo. ISBN 82-991256-1-8. 

Eksterne lenkerRediger