Erling Wikborg

Erling Wikborg (født 5. november 1894 i Drammen, død 6. april 1992 i Oslo) var en norsk politiker og jurist. Han var leder for Kristelig Folkeparti mellom 1951 og 1955, parlamentarisk leder mellom 1954 og 1961 og var utenriksminister i Lyng-regjeringen i 1963.

Erling Wikborg
Født		5. nov. 1894 Drammen
Død		6. apr. 1992 (97 år) Oslo
Beskjeftigelse		Diplomat, politiker, advokat
Akademisk grad		cand.jur.
Parti		Kristelig Folkeparti
Nasjonalitet		Norge
Norges utenriksminister
1963
Forgjenger		Halvard Lange
Etterfølger		Halvard Lange
Erling Wikborg på Commons

Wikborg var cand.jur. fra 1918 og drev egen advokatforretning i Oslo fra 1923. Hans spesialfelt var sjørett. Firmaet han grunnla eksisterer fremdeles (som Wikborg Rein i Oslo). Han var stortingsrepresentant for Akershus 1945–1949 og for Oslo 1954–1961. Han var varamedlem av Den Norske Nobelkomite fra 1. januar 1949 til 31. desember 1972, fungerende medlem 12. oktober 1965 – 31. desember 1966 og 28. august 1967 – 31. desember 1969.

Wikborg var æresmedlem av Kristelig Folkeparti. Han opplevde sitt kristne gjennombrudd i forbindelse med den såkalte «Oxfordbevegelsen» midt på 1930-tallet, sammen med bl.a. forfatteren Ronald Fangen og journalisten Fredrik Ramm. Det var i forlengelsen av denne erfaringen han ble politiker. Som urban akademiker var Wikborg noe av en «fremmed fugl» i etterkrigstidens lavkirkelige parti, med røtter i den vestlandske venstre-kulturen, og han spilte en viktig rolle i å utvikle partiet til et bredere, landsdekkende parti.

Wikborg er far til kunsthistorikeren Tone Wikborg og var derigjennom svigerfar til forfatter og forlegger Peder W. Cappelen 1955-66.

Eksterne lenker

• (en) Erling Wikborg – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Erling Wikborg hos Stortinget
• (no) Erling Wikborg hos Norsk senter for forskningsdata politikerarkiv (nedlagt)
• (no) Erling Wikborg i Norsk biografisk leksikon