Erna Solbergs regjering

Norges sittende regjering siden 2013
Coat of arms of Norway.svg
Norges politiske system



Erna Solbergs regjering er siden 16. oktober 2013 Norges regjering, med statsminister Erna Solberg som regjeringssjef. Siden 24. januar 2020 består den av partiene Høyre (H), Venstre (V) og Kristelig Folkeparti (KrF). Medregnet statsminister Solberg har regjeringen 20 statsråder: 12 fra Høyre, 4 fra Venstre og 4 fra KrF.[1]

Erna Solberg ble Norges andre kvinnelige statsminister, og den første fra Bergen siden 1935

Til 2018 utgikk Erna Solbergs regjering fra Høyre og Fremskrittspartiet (Frp). Den ble også kalt Høyre–Frp-regjeringen og den «blåblå» regjeringen,[2] og baserte seg på en samarbeidsavtale med Venstre og KrF.[3] 17. januar 2018 ble regjeringen utvidet[4] med Venstre og ble da kalt den «blågrønne» regjeringen.[5] 22. januar 2019 ble regjeringen utvidet med Kristelig Folkeparti,[6] og ble den første borgerlige flertallsregjering siden 1985. 24. januar 2020 gikk Frp ut av regjeringen[7], og ble det første partiet i Norges historie som har forlatt en sittende regjering[8]. Regjeringen vil fortsette å styre på grunnlag av Granavolden-erklæringen.[9]

Regjeringen tiltrådte etter den borgerlige valgseieren ved stortingsvalget i 2013, og fikk fornyet tillit etter stortingsvalget 2017.

Oppsummert har regjeringen hatt følgende koalisjoner i de oppgitte periodene, alltid med Erna Solberg som statsminister:

  • 2013–2018: Høyre, Frp
  • 2018–2019: Høyre, Frp, Venstre
  • 2019–2020: Høyre, FrP, Venstre, KrF
  • 2020–: Høyre, Venstre og KrF

Bakgrunn og regjeringsdannelseRediger

Stortingsvalget 2013Rediger

Utdypende artikkel: Stortingsvalget 2013

Regjeringen tiltrådte som følge av den borgerlige valgseieren ved stortingsvalget 2013. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Sammen med Miljøpartiet De Grønne, som ble representert på Stortinget for første gang, fikk den rødgrønne blokken 73 mandater.

 
Erna Solberg under valgkampen i Bergen den 31. august 2013.
 
Jens Stoltenbergs rød-grønne regjering går av.

Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden stortingsvalget 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Høyre fikk 48 mandater, mens Fremskrittspartiet fikk 29 mandater på Stortinget. Dette ga totalt 77 mandater. For å få det nødvendige flertall på 85 mandater, kunne de velge mellom støtte fra Kristelig Folkepartis 10 mandater eller Venstres 9 mandater.

De fire partiene bestemte seg likevel for å samarbeide.

SamarbeidsavtaleRediger

 
Regjeringen stanset utredningen av oljeboring i Lofoten, Senja og Vesterålen frem til 2017. Bildet er fra Vestfjorden i Lofoten.

De fire partiene innledet sonderinger om et regjeringssamarbeid 16. september.[10] 30. september undertegnet de en samarbeidsavtale,[11][12] som innebar en mindretallsregjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti.[11]

Samarbeidsavtalen ga Venstre gjennomslag for stans i en konsekvensutredning for oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2013–2017,[12] og økt avkastning fra miljøteknologifondet. KrF fikk gjennomslag for at kristendom igjen skulle bli mer fremtredende i grunnskolefaget «religion, livssyn og etikk» (RLE), som skiftet navn til «kristendom, religion, livssyn og etikk» (KRLE), og at alkoholpolitikken i hovedsak skal stå fast.[12] Venstre og KrF fikk også gjennom et amnesti for asylbarn, mens Frp fikk gjennomslag for innstramning i innvandringspolitikken.[12] Videre fikk Frp gjennomslag for lovfestede rettigheter til heldøgns pleie og omsorg i eldreomsorgen, betydelig satsing på veibygging utover rammene i Nasjonal transportplan og fjerning av arveavgiften.[12]

Handlingsregelen ble beholdt, fedrekvoten ble satt til 10 uker, og det ble gjennomføres en kommunereform og regionreform, hvor nødvendige vedtak blir fattet i perioden.[12] Fradragsordningen for gaver til frivillige organisasjoner ble styrket, mens byråkratiet overfor frivillige organisasjoner ble redusert.[12] Engangsstønaden ble økt og det ble innført et skattefradrag for ENØK-investeringer i hjemmet.[12] Minstefradraget på lønnsinntekt ble hevet. Privat eierskap og sparing ble styrket gjennom redusert formuesskatt og arveavgift, og bedre fradragsordninger for boligsparing, pensjonssparing og medeierskap.[12] Det ble gjennomført et lærerløft i skolen, grunnbemanningen i politiet ble økt og kampen mot svart arbeid ble forsterket.[12] Behandlingstilbudet ble styrket for rusavhengige og i psykiatrien.[12]

Regjeringsplattformen til Høyre og FremskrittspartietRediger

Utdypende artikkel: Sundvolden-plattformen

Høyre og Fremskrittspartiet innledet regjeringsforhandlingene 1. oktober på Sundvolden Hotel i Buskerud.[13] Erna Solberg og Siv Jensen presenterte en regjeringsplattform samme sted den 7. oktober 2013.[14][15]

Regjeringsplattformen til Høyre og Frp bygde på et liberalistisk og konservativt verdigrunnlag med vekt på «frihet og tillit til enkeltmennesket, familien, gründeren, lokalsamfunnet og frivilligheten», på «rettsstatens og demokratiets prinsipper, og den kristne og humanistiske kulturarv» og på behovet for å «skape større rom for private, lokale og frivillige initiativ».[15] Videre at «alle mennesker har universelle rettigheter uavhengig av hvor i verden de bor, slik som ytringsfrihet, trosfrihet og beskyttelse av privat eiendomsrett. Regjeringen vil arbeide for å spre kunnskap om menneskerettigheter og bekjempe vold og undertrykking, for eksempel kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, menneskehandel og seksuelt misbruk av barn.»[15] Deretter ble det utredet satsingsområder som konkurransekraft for næringslivet, «en enklere hverdag for folk flest» med redusert byråkrati, mindre politisk styring og større vekt på frivillighet, satsing på skole, veibygging, politi, et velferdsløft for eldre og syke, et sterkere sosialt sikkerhetsnett og et levende lokaldemokrati.[15]

TiltredelsenRediger

Jens Stoltenbergs andre regjering søkte avskjed 14. oktober 2013 og fungerte som forretningsministerium frem til Solbergs regjering tok over.[16][17] Erna Solbergs regjering tiltrådte 16. oktober 2013 klokka 12, som en mindretallsregjering med 11 statsråder fra Høyre og 7 fra Fremskrittspartiet.[18]

Erna Solberg ble landets andre kvinnelige statsminister, etter Gro Harlem Brundtland (Ap) som innehadde embedet tre ganger fra 1981 til 1996. Hun ble også den første statsministeren fra Bergen, siden Johan L. Mowinckels (V) avgang i 1935.[18]

Fremskrittspartiet kom i regjering for første gang i partiets 40 år lange historie.[18]

17 statsråder var medlem i Den norske kirke, mens samferdselsministeren ikke tilhørte noe trossamfunn.[19] Den ble således den mest kompakte folkekirkelige regjering siden 1960-årene.[19]

Stortingsvalget 2017Rediger

Utdypende artikkel: Stortingsvalget 2017

Stortingsvalget 2017 ble avholdt 11. september 2017.[20] Det ga de fire partiene et fornyet parlamentarisk flertall på 88 mandater, mot den rødgrønne blokkens 81 mandater (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt).

Høyre gikk tilbake med 3 mandater og fikk 45 mandater, mens Fremskrittspartiet fikk 27 mandater (tilbake 2). Venstre og Kristelig Folkeparti fikk begge 8 mandater, og gikk tilbake med henholdsvis 2 mandater og 1 mandat. Regjeringen kunne nå ikke velge mellom Kristelig Folkeparti eller Venstre som støtteparti – noe de teoretisk kunne gjøre etter stortingsvalget i 2013, men var avhengig av alle fire partier.

Utvidelse med VenstreRediger

Utdypende artikkel: Jeløya-plattformen

9. desember 2017 besluttet Venstres landsstyre å gå i forhandlinger med regjeringen, med sikte på regjeringsmakt.[21] Venstre startet forhandlinger om regjeringssamarbeid 2. januar 2018 på Jeløya i Moss kommune i Østfold.[22] 14. januar 2018 ble de tre partiene enige om en ny regjeringsplattform,[23] som også gikk under navnet «Jeløyaerklæringen». 17. januar 2018 ble regjeringen utvidet med Venstre.

I Innledningen til regjeringsplattformen, heter det: «Målet for en regjering utgått av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er at folk skal få leve frie og selvstendige liv. Regjeringen har en sterk tro på at mennesker som blir gitt tillit også tar ansvar. Regjeringen vil slippe fri og støtte opp om skaperkraften i det enkelte menneske og i fellesskapene som dannes på arbeidsplassen, i familier og i frivillige organisasjoner. Et godt samfunn bygges nedenfra. Regjeringen vil spre makt og gi enkeltmennesker, familier og lokalsamfunn mulighet til å styre sin egen hverdag, og til å forme sin egen fremtid. Muligheter for alle og friheten til å leve egne liv sikres bare gjennom et rettferdig og bærekraftig velferdssamfunn hvor evner og innsats teller mer enn bakgrunn og opprinnelse. Et fritt samfunn oppstår ikke av seg selv. Vi er avhengige av fungerende fellesskap, felles verdier og institusjoner som rettssikkerhet, personvern, ytringsfrihet, tillit, frie medier, markedsøkonomi, eiendomsrett og frivillighet. Regjeringen vil stå opp for disse verdiene og institusjonene som bærer samfunnet vårt.»

Utvidelse med Kristelig Folkeparti og ny regjeringsplattform, «Granavolden-plattformen»Rediger

22. september 2018 foretok landsmøtet i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) et vedtak om at Kristelig Folkeparti burde søke regjeringssamarbeid sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, og gå inn i Erna Solbergs regjering.[24][25] Vedtaket ble støttet av KrFU-leder Martine Tønnessen.[26] Under et ekstraordinært landsmøte på Gardermoen den 2. november 2018 vedtok Kristelig Folkeparti med 98 mot 90 stemmer (2 blanke stemmer) å starte forhandlinger med Solbergregjeringen med sikte på et regjeringssamarbeid.[27] 20. november 2018 ble partiet enige med regjeringspartiene om Statsbudsjettet for 2019.[28]

22. november 2018 ble det klart at partiet ikke støttet et mistillitsforslag mot regjeringen i objektsikringssaken.[29] 5. desember 2018 fattet Stortinget et daddelvedtak mot regjeringen i objektsikringssaken. Et mistillitsforslag mot regjeringen ble støttet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, men fikk ikke flertall. Det ble nedstemt av regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og én representant fra Arbeiderpartiet.[30]

Sonderingene med regjeringspartiene startet 22. november 2018.[31] 18. desember 2018 vedtok partiene å starte forhandlinger.[32] Forhandlingene startet 2. januar 2019 på Granavolden Gjæstgiveri på Hadeland i Gran kommune i Oppland.[33] 17. januar 2019 la de fire partiene frem en regjeringsplattform,[34] som samme dag ble godkjent av landsstyrene i alle fire partier.

Den nye firepartiregjeringen ble utnevnt 22. januar 2019. Dette ble den første borgerlige flertallsregjeringen siden 1985.

FrP ut av regjeringenRediger

Den 20. januar 2020 avholdt FrP en pressekonferanse der partileder Siv Jensen informerte om at partiet ville gå ut av regjeringen. Det var saken med hentingen av en IS-kvinne og hennes barn som hadde fått begeret til å flyte over. «Jeg tok FrP inn i regjeringen. Nå tar jeg FrP ut av regjeringen», sa Jensen. Hun sa at partiet hadde fått gjennom mange saker i sin regjeringsdeltakelse. Hun fremhevet håndteringen av migrasjonskrisen, oljeprisfallet, en strammere innvandringspolitikk og satsingen på samferdsel. Jensen viste også til regjeringen etter hennes syn var blitt gråere og mer konturløs, og at Frp ikke lenger fikk samme gjennomslag for sin politikk etter at Venstre og KrF kom med i regjeringen. FrP ville nå forholde seg til sitt eget program og ikke se seg bundet til Granavolden-plattformen. Partiet ville likevel støtte Erna Solberg som fortsatt statsminister.[35]

Fremskrittspartiets sju statsråder forlot regjeringen 24. januar 2020.

Sammensetning fordelt på partierRediger

Ved opprettelsen bestod regjeringen av elleve statsråder fra Høyre og syv fra Fremskrittspartiet. 16. desember 2015 ble sammensetningen endret, og regjeringen bestod da av elleve statsråder fra Høyre og åtte fra Fremskrittspartiet. Dette skyldtes igjen utnevnelsen av en egen EØS- og EU-minister, et embete som eksisterte frem til 17. januar 2018.

Både 20. desember 2016 og 20. oktober 2017 ble tre statsråder byttet ut, uten at fordelingen mellom partiene ble endret.

17. januar 2018 ble regjeringen utvidet med Venstre, og den fikk 10 statsråder fra Høyre, syv fra Fremskrittspartiet og tre fra Venstre.

I 2018 og 2019 var det flere utskiftninger av statsråder fra Fremskrittspartiet. Ingen av disse utskiftningene påvirket antall statsråder fordelt på de ulike partier.

Etter justisminister Sylvi Listhaugs avgang 20. mars 2018, ble fiskeriminister Per Sandberg utpekt som fungerende justisminister. 4. april 2018 ble Tor Mikkel Wara utnevnt til ny justisminister.[36] Etter Per Sandbergs avgang som fiskeriminister 13. august 2018, ble Harald Tom Nesvik utnevnt til ny fiskeriminister. 31. august 2018 gikk olje- og energiminister Terje Søviknes og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen av. Ny olje- og energiminister ble Kjell-Børge Freiberg. Landbruksminister Jon Georg Dale ble ny samferdselsminister, mens Bård Hoksrud ble ny landbruksminister. Den 18. desember 2019 gikk Kjell-Børge Freiberg av som olje- og energiminister, og ble erstattet av Sylvi Listhaug. Listhaug på sin side gikk av som helse- og omsorgsminister og ble erstattet av Terje Søviknes.

Den 24. januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av regjeringen, og Solbergregjeringen består nå av 12 statsråder fra Høyre, fire fra Venstre og fire fra Kristelig Folkeparti.

Endringer i departementsstrukturenRediger

Fra 1. januar 2014 ble det gjort en rekke endringer i departementsstrukturen. Det er ikke uvanlig med slike endringer ved et regjeringsskifte, men det normale er at omorganiseringene skjer først ved påfølgende årsskifte, noe som i hovedsak skyldes at en vil unngå omfattende budsjettflyttinger. Imidlertid kan en regjering beslutte at statsrådenes politiske ansvar allerede fra starten skal følge den planlagte nyordningen, noe som også skjedde ved dette skiftet.[37]

Fra regjeringsskiftet og ut 2013 var derfor det politiske ansvaret omfordelt på denne måten:

  • Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet hadde ingen egen statsråd. Fagfeltene var fordelt slik:
  • Kommunal- og regionalministeren bestyrte Arbeidsgiverpolitisk avdeling, Avdeling for bygg, sikkerhet og tjenester, Statsforvaltningsavdelingen, Avdeling for IKT og fornying (med unntak av oppgaver knyttet til koordinering av bredbåndspolitikken), Same- og minoritetspolitisk avdeling, Administrasjonsavdelingen og Kommunikasjonsenheten.
  • Bredbåndpolitikken ble ivaretatt av samferdselsministeren.
  • Kirkesakene ble styrt av kulturministeren.
  • Nærings- og handelsdepartementet fikk ansvaret for Konkurransepolitisk avdeling.
  • Kommunal- og regionalministeren fikk også ansvaret for Planavdelingen i Miljøverndepartementet.
  • Fiskeri- og kystministeren hadde bare ansvaret for Fiskeri- og havbruksavdelingen, Sjømatavdelingen og Kommunikasjonsenheten i «sitt» departement. Kyst- og miljøavdelingen ble ivaretatt av samferdselsministeren, mens Avdeling for forskning, styring og administrasjon ble styrt av nærings- og handelsministeren.
  • Selskapslovgivningen ble overført fra Justis- og beredskapsdepartementet til Nærings- og handelsdepartementet.
  • Vidar Helgesen, med posisjon som statsråd ved Statsministerens kontor med ansvar for samordning av EØS-saker og forholdet til EU, fikk også ansvaret for tilsvarende arbeidsoppgaver i Utenriksdepartementet.
  • Miljøvernministeren mistet altså ansvaret for departementets planavdeling, men overtok ansvaret for klima- og skogsatsingen i Utenriksdepartementet (og Norad). Hun skulle også forvalte statens kjøp av klimakvoter (tidligere i Finansdepartementet).

Fra 1. januar 2014 ble de foreløpige endringene permanente, og det ble gjort følgende forandringer i departementsstrukturen:[38]

I regjeringserklæringen fikk Thorhild Widvey tittelen kultur- og kirkeminister. Kulturministerens tittel ble likevel ikke endret, ettersom det kunne tolkes som prioritering av trossamfunn.[39]

Elisabeth Aspaker var Norges representant i Nordisk ministerråd, med ansvar for samordningen av nordiske samarbeidsspørsmål.[trenger referanse]

Politiske saker og utviklingRediger

Statsbudsjettet 2014Rediger

Finansminister Siv Jensen la frem en tilleggsproposisjon med regjeringens forslag til statsbudsjett for 2014 den 8. november 2013.[40] Forslaget innebar skattelettelser på 8 milliarder kroner påløpt og 4,8 milliarder kroner bokført i 2014.[40] Deriblant ble formuesskatten foreslått redusert fra 1,1 til 1,0 prosentpoeng, mens arveavgiften ble foreslått fjernet.[40]

 
Finansminister Siv Jensen la frem en tilleggsproposisjon til statsbudsjettet for 2014 den 8. november 2013.

15. november 2013 ble et modifisert budsjettforslag, forhandlet frem med Kristelig Folkeparti og Venstre, lagt frem for Stortinget.[41][42] Endringene innebar at det ble flyttet på 2,2 milliarder kroner.[42] Staten skulle ikke bruke mer penger – men på en annen måte, enn regjeringen la opp til. Viktige endringer var økt kontantstøtte, økt elektrisitetsavgift som ga dyrere strøm, og større satsing på vedlikehold av jernbanen.[42] Statsbudsjettet ble sanksjonert i statsråd 13. desember 2013.[43]

Revidert nasjonalbudsjett 2014Rediger

14. mai 2014 la finansminister Siv Jensen frem revidert nasjonalbudsjett for 2014.[44] Budsjettet innebærer at bruken av oljeinntekter øker med knapt 20 milliarder 2014-kroner fra 2013.[44] For 2014 og 2015 regnes det med en vekst i verdiskapingen i fastlandsøkonomien på rundt 2 prosent,[44] sysselsettingen ventes å fortsette å vokse moderat,[44] mens det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet anslås å svare til 2,8 prosent av kapitalen i Statens pensjonsfond utland, mot et anslag på 2,9 prosent høsten 2013.[44]

Fra 1. juli 2014 foreslås det innført fleksibel tax-free, fjerning av båtmotoravgiften, redusert sats for treforedlingsindustrien og en overgangsregel for friinntektssatsen i petroleumsbeskatningen.[44]

Kommunereform og regionreformRediger

 
Kommunal- og moderniseringminister Jan Tore Sanner fikk ansvaret for kommunereformen

I tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet 2014 varslet regjeringen en kommunereform.[45] Kommunereformen ble enstemmig vedtatt av Stortinget den 9. juni 2015.[46]

Reformen innebar at det ble 72 færre kommuner i Norge gjennom kommunesammenslåinger. Den 1. januar 2017 ble antall kommuner i Norge redusert fra 428 til 426 og 1. januar 2018 til 422. Andre sammenslåinger fant sted 1. januar 2020, og det endelige antallet kommuner ble 356.[47][48]

Kommunen er det laveste administrative og folkevalgte nivået i Norges politiske system. Kommunene har ansvar for en rekke basisoppgaver som grunnskole, barnehager, primærhelsetjeneste, arealplanlegging og tekniske tjenester. En effekt av reformen blir trolig at kommunene overtar oppgaver som i dag utføres av stat og fylke.

8. juni 2017 behandlet og vedtok også Stortinget en regionreform,[49] hvor 19 fylker ble erstattet av 11 regioner. Det nye fylket Trøndelag ble opprettet 1. januar 2018. De øvrige regionene ble etablert 1. januar 2020.

Forenkling av offentlig forvaltningRediger

18. desember 2013 varslet regjeringen forenkling og effektivisering av offentlig forvaltning. Regelverk og prosedyrer skal forenkles og fjernes, og byråkratiet reduseres. En årsrapport om identifisering av tidstyver og forslag til endringer, skal legges frem innen 1. september 2014.[50][51] 17. januar 2014 varslet kommunal- og moderniseringsministeren enklere regler for plan- og byggesaker, for å senke byggekostnadene.[52] 10. juni 2014 varslet regjeringen fjerning av regler som tvinger utbyggere i å søke på nytt dersom oppstarten forsinkes.[53] Videre ble det 18. februar 2014 foreslått å kutte i klageretten til kommuner.[54] 8. mai ble det varslet forenkling av reglene for enklere bygg ved at man kan bygge garasje eller uthus på inntil 50 kvadratmeter på egen tomt – uten å spørre naboen eller søke kommunen;[55] 11. juni ble det klart at Krf støttet regjeringens forslag.[56]

Et forslag om lovendringer vil legges frem for Stortinget i 2014.

Differensiert arbeidsgiveravgiftRediger

13. mars 2014 varslet regjeringen en utvidelse av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift til å gjelde 31 nye kommuner i 10 ulike fylker. Årsaken er at disse kommunene har hatt en svak utvikling i folketall, sysselsetting eller økonomisk vekst.[57][58] 3. juni 2014 godkjente EFTAs overvåkningsorgan en utvidelse av ordningen frem til år 2020,[59] og 6. juni kunngjorde Finansdepartementet nye regler fra 1. juli 2014.[59]

Reservasjonsretten mot abortRediger

 
Fra kvinnedagen 2014 i Oslo.

Under regjeringsforhandlingene fikk KrF gjennomslag for at fastleger skal få mulighet til å reservere seg mot å henvise pasienter til abort.[60] Det var delte meninger om hvorvidt det har eksistert en reservasjonsmulighet tidligere, før Helse- og omsorgsdepartementet under Stoltenberg II den 31. oktober 2011 eksplisitt fastslo at en reservasjonsrett ikke finnes.[61] Et forslag fra SV om å ikke innføre reservasjonsrett, ble nedstemt i Stortinget 27. februar 2014 med 61 mot 48 stemmer.[62]

Motstanden mot reservasjonsretten ga rekordhøy oppslutning under kvinnedagen i 2014.[63] 7. mai trakk regjeringen forslaget tilbake. Etter å ha signert en ny avtale med KrF, forklarte helseminister Bent Høie at fastleger ikke lenger skal henvise kvinner til abort i det hele tatt. Kvinner skal kunne begjære abort selv, uten henvisning fra lege, slik at fastlegens delaktighet forsvinner.[64]

Endringer av arbeidsmiljølovenRediger

10. juni 2014 varslet regjeringen endringer i arbeidsmiljøloven.[65] Forslaget gikk ut på å innføre en generell adgang til midlertidig ansettelse i inntil 9 eller 12 måneder. Videre å fjerne eller redusere kollektiv søksmålrett, åpning for mer overtid gjennom individuelle ordninger, utvidelse av arbeidstilsynets adgang til dispensasjon for alternative arbeidstidsordninger, åpning for mer søndagsjobbing og heving av aldersgrensen for jobbing fra 70 til 72 år eller mer.[65][66][67]

LO varslet demonstrasjoner mot forslaget foran Stortinget 19. juni,[68] og den rødgrønne blokken varslet reversering av lovendringene ved et regjeringsskifte.[69]

En høringsrunde startet 10. juli med frist til 25. september og deretter 9. oktober 2014.[70][71]

HelsereformRediger

15. juni 2014 la regjeringen frem et forslag til en helsereform.[72] Forslaget innebærer fritt behandlingsvalg, i første rekke innenfor psykiatri og rusbehandling, en offensiv strategi fra de regionale helseforetakene for økt bruk av private gjennom anbud og fjerning av systemet som hindrer offentlige sykehus i å behandle flere pasienter, selv om de både har kapasitet og økonomi til det.[72][73] Deler av reformen trer i kraft allerede i 2015.[72]

Trontalen til det 159. stortingRediger

 
I trontalen 2014 varslet regjeringen reduksjon i Norges avhengighet av olje som inntektskilde. Bildet er fra Statfjord-feltet.

2. oktober 2014 ble det 159. ordentlige storting åpnet av kong Harald.[74] I trontalen varslet regjeringen Solberg slutten på oljealderen: «Vi blir stadig flere. Og vi blir stadig flere eldre. Oljeaktiviteten vil ikke lenger være motoren for vår økonomiske vekst. Og vi må tilpasse oss det jordkloden tåler av karbonutslipp. For vårt samfunn vil hver og en av disse endringene kreve mye av oss. Til sammen vil de prege Norge fra i dag og i tiårene som kommer.»[74][75] Regjeringens svar på denne utfordringen er blant annet å satse på kunnskapspolitikk, et samfunn med små forskjeller og frihet for den enkelte.[74][75] Det skal legges frem en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, en stortingsmelding om høyere utdanning, tiltak for å få flere til å fullføre fagopplæring og tiltak for å gjøre læreryrket mer attraktivt.[74][75]

Regjeringen vil videre fremme forslag om en forsøksordning med statlig finansiering av eldreomsorgen, i tråd med Fremskrittspartiets politikk. I tråd med regjeringsplattformen ble det varslet «mer mangfold og valgfrihet» og «mer effektiv bruk av ressursene». I praksis betyr dette fritt behandlingsvalg i helsesektoren og en nasjonal helse- og sykehusplan.[74][75] Videre ble det varslet skattelettelser.[74][75] Norges klimaforpliktelser for FN skal legges fram i første kvartal 2015, og regjeringen vil være en pådriver for en global klimaavtale.[74][75]

Dissens i regjeringen om FNs migrasjonsplattformRediger

Regjeringen besluttet høsten 2018 at Norge skulle slutte seg til FNs migrasjonsplattform, Global Compact for Migration.[76] Norges tilslutning skjer etter at Høyre og Venstre stemte for, og Frp stemte mot i regjeringen. Dette var første gang Frp tok dissens på en beslutning i regjeringen.[77]

ObjektsikringssakenRediger

5. desember 2018 fattet Stortinget et daddelvedtak mot regjeringen i objektsikringssaken.[bør utdypes] Et mistillitsforslag mot regjeringen ble støttet av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, men ble nedstemt av regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti, Miljøpartiet De Grønne og en representant fra Arbeiderpartiet.

Satsing på samferdsel og mindre bompengerRediger

Regjeringen Solberg økte samferdselsbudsjettet med 75 prosent fra 2013 til 2019.[78] Andre bilrelaterte avgifter gikk ned, men bompengene økte med 37,5 prosent fra åtte til elleve milliarder i året, og antall bomstasjoner økte fra 170 til 245.[79][80] I 2019 oppsto et bompengeopprør. Folkeaksjonen nei til mer bompenger ble registrert som politisk parti i august 2018, og ble tredje største parti i Bergen og Vestland ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i Norge 2019.[81] Under sitt landsmøte i 2019 vedtok Frp et krav om at 100 milliarder kroner fra oljefondet skulle finansiere samferdsel og redusere bompengebruken.[82] Regjeringspartiene samtalte om en bompengereduksjon utover sommeren 2019.[83] 18. august presenterte FrP en skisse for reduksjon av bompenger, men Venstre mente denne ikke ivaretok miljøet godt nok.[84] 23. august la Erna Solberg fram et ultimatum vedrørende bompenger som de andre partiene sluttet seg til. Det innebærer blant annet at staten skal øke sin andel til storbypakkene fra 50 til 66 prosent, derav går halvparten til å redusere bompengene.[85]

Henting av en IS-kvinne og hennes barnRediger

Den 14. januar 2020 ble det kjent at regjeringen hadde besluttet å hente ut et «antatt sykt norsk barn» sammen med barnets mor og ett søsken fra flyktningeleiren al-Hol i Syria, på humanitært grunnlag.[86] Dette skulle skje med grunnlag i utenrikstjenestens tilbud om konsulær bistand.[87] Politiets sikkerhetstjeneste hadde siktet moren for deltagelse i de islamistiske terrororganisasjonene An-Nuṣrah-fronten og ISIL. Statsrådene fra Fremskrittspartiet tok dissens,[88] og ledelsen i partiet ville utforme en liste med krav til gjennomslag i regjeringen.[89] Etter et ekstraordinært landsstyremøte varslet partileder Siv Jensen 20. januar 2020 at Fremskrittspartiet ville gå ut av flertallsregjeringen.[90] Fremskrittspartiets sju statsråder forlot regjeringen 24. januar 2020.

Tiltak for å hindre spredning av covid-19Rediger

Helsedirektoratet innførte 12. mars 2020 en rekke tiltak mot spredning av sykdommen covid-19. Tiltakene ble presentert av Erna Solberg på en pressekonferanse. Hun ba alle landets innbyggere i å delta i en dugnad for å bremse smitten. Tiltakene er de mest inngripende tiltak Norge har innført i fredstid: Alle skoler, videregående skoler, høyskoler, universiteter og barnehager stenges; alle kultur- og idrettsarrangementer avlyses; alle svømmehaller og treningssentre stenges; alle frisører, hudpleie- og tatoveringsvirksomheter holdes stengt, alle serveringssteder som ikke kan holde én meters avstand mellom den enkelte person, skal holdes stengt; det ble innført restriksjoner på besøk ved helseinstitusjoner; det ble innført reiseforbud for helsepersonell; med tilbakevirkende kraft ble alle som hadde kommet fra utlandet utenfor Norden gitt 14 dager hjemmekarantene.[91][92]

Den 24. mars videreførte regjeringen de tiltak som Helsedirektoratet innførte 12. mars. Tiltakene gjelder til og med 13. april 2020 (over påske). Regjeringens strategi var nå endret til å prøve å slå ned viruset, ikke bare bremse det.[93]

KoronakrisenRediger

Koronaviruspandemien falt sammen i tid med en uvanlig lav oljepris. På det laveste var den under 20 dollar per fat, som var den laveste oljeprisen siden 2002.[94] Regjeringen la fram en rekke krisetiltak for å støtte næringslivet, kommunene og enkeltpersoner. Regjeringen, som nå var en mindretallsregjering, måtte ha tilslutning fra Stortinget, og opposisjonspartiene gikk med på alle krisetiltakene med en del modifiseringer. Regjeringen fremmet også forslag om en egen fullmaktslov, Koronaloven, som ble vedtatt av Stortinget etter en del modifiseringer.[95]

Den 13. mars 2020 la Erna Solberg fram en krisepakke på 6,5 milliarder kroner til næringslivet i forbindelse med koronavirusepidemien. Pakken inneholdt endringer i permitteringsregelverket og skattereglene og midlertidig fjerning av flypassasjeravgiften og lufthavnavgifter.[96] 15. mars varslet Erna Solberg at regjeringen ville etablere en låne- og garantiordning for næringslivet på minst 100 milliarder kroner. Statens obligasjonsfond ville bli gjennopprettet.[97] LO og NHO ba om mer omfattende tiltak, og etter behandling i Stortinget ble det vedtatt mer omfattende krisepakker.[98][99]

Den 27. mars 2020 la regjeringen fram en ny krisepakke, tiltakspakke 3, med direkte støtte til næringslivet. Finansminister Jan Tore Sanner anslo kostnaden til 10–20 milliarder kroner i måneden. Krisepakken var kommet i stand i samarbeid med Næringslivets Hovedorganisasjon, Virke, Finans Norge og LO og den ble vedtatt i Stortinget 31. mars 2020.[100][101]

SammensetningRediger

StatsråderRediger

I statsråd 16. oktober 2013 ble statsrådene i Solbergs regjering utnevnt.[102] Fordeling av ansvarsområder ble gjort i statsråd samme dag klokka 12.[103] I tabellen nedenfor er statsrådene ført opp med departementsnavn slik disse ble etter endringene 3. mai 2019.[104]

Navn Parti Rang[105] Fra Til Merknad
Statsminister   Erna Solberg
(1961–)
H 1 16. oktober 2013
Statsråd i Navn Parti Rang Fra Til Merknad
Statsministerens kontor   Vidar Helgesen
(1968–)
H 16. oktober 2013 16. desember 2015 Ble klima- og miljøminister
Utenriksdepartementet
(Utenriksminister)
  Børge Brende
(1965–)
H 9 16. oktober 2013 20. oktober 2017
  Ine Marie Eriksen Søreide
(1976–)
H 7 20. oktober 2017
Utenriksdepartementet
(EØS- og EU-minister, og nordisk samarbeidsminister)
  Elisabeth Aspaker
(1962–)
H 19 16. desember 2015 20. desember 2016
  Frank Bakke-Jensen
(1965–)
H 19 20. desember 2016 20. oktober 2017 Ble forsvarsminister
  Marit Berger Røsland
(1978–)
H 19 20. oktober 2017 17. januar 2018 Statsrådposten ble nedlagt
Utenriksdepartementet
(Utviklingsminister)
  Nikolai Astrup
(1978–)
H 19 17. januar 2018 22. januar 2019 Ble digitaliseringsminister
  Dag Inge Ulstein
(1980–)
KrF 15 22. januar 2019
Finansdepartementet   Siv Jensen
(1969–)
Frp 2 16. oktober 2013 24. januar 2020 Frp forlot regjeringen 24. januar 2020.
  Jan Tore Sanner Høyre 4 24. januar 2020
Arbeids- og sosialdepartementet   Robert Eriksson
(1974–)
Frp 13 16. oktober 2013 16. desember 2015
  Anniken Hauglie
(1972–)
H 12 16. desember 2015 24. januar 2020
  Torbjørn Røe Isaksen
(1978–)
H 8 24. januar 2020
Barne- og familiedepartementet
(Barne- og familieminister fra 22. januar 2019)
  Solveig Horne
(1969–)
Frp 7 16. oktober 2013 17. januar 2018
  Linda Hofstad Helleland
(1977–)
H 13 17. januar 2018 22. januar 2019 Ble Distrikts- og digitaliseringsminister
  Kjell Ingolf Ropstad
(1985–)
KrF 3 22. januar 2019 Ida Lindtveit Røse fungerer fra 1. juli til 21. august 2020[a]
Forsvarsdepartementet   Ine Marie Eriksen Søreide
(1976–)
H 16 16. oktober 2013 20. oktober 2017 Ble utenriksminister
  Frank Bakke-Jensen
(1965–)
H 10 20. oktober 2017
Helse- og omsorgsdepartementet
(Helseminister; Helse- og omsorgsminister fra 24. januar 2020)
  Bent Høie
(1971–)
H 6 16. oktober 2013
Helse- og omsorgsdepartementet
(eldre- og folkehelseminister)
  Åse Michaelsen
(1960–)
Frp 17 17. januar 2018 3. mai 2019
  Sylvi Listhaug
(1977–)
Frp 17 3. mai 2019 18. desember 2019 Ble minister i olje- og energidepartementet
  Terje Søviknes
(1969–)
Frp 17 18. desember 2019 24. januar 2020 Frp forlot regjeringen 24. januar 2020.
Justis- og beredskapsdepartementet
(Egen minister for innvandringssaker fra 16. desember 2015 til 17. januar 2018.[107] Egen minister for beredskapssaker fra 22. januar 2019.)
  Anders Anundsen
(1975–)
Frp 18 16. oktober 2013 20. desember 2016
  Per-Willy Amundsen
(1971–)
Frp 18 20. desember 2016 17. januar 2018
  Sylvi Listhaug
(1977–)
Frp 9 17. januar 2018 20. mars 2018 Gikk av samme dag som Stortinget skulle votere over mistillitsforslag mot henne.[108]

Per Sandberg fungerte fram til 4. april 2018[b]

Tor Mikkel Wara
(1964–)
Frp 9 4. april 2018[109][110][111][112] 29. mars 2019[113] Jon Georg Dale fungerte fra 15. mars 2019[c]
  Jøran Kallmyr
(1978–)
Frp 9 29. mars 2019 24. januar 2020 Frp forlot regjeringen 24. januar 2020.
  Monica Mæland
(1968–)
H 5 24. januar 2020
Innvandrings- og integreringsminister
(ansvar for innvandringsområdet i Justis- og beredskapsdepartementet og ansvar for integreringsområdet i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet)
  Sylvi Listhaug
(1977–)
Frp 10 16. desember 2015 17. januar 2018 Ble justis-, beredskaps- og innvandringsminister
Justis- og beredskapsdepartementet
(samfunnssikkerhetsminister)
  Ingvil Smines Tybring-Gjedde
(1965–)
Frp 22. januar 2019 24. januar 2020 Frp forlot regjeringen 24. januar 2020.
Kommunal- og
moderniseringsdepartementet
  Jan Tore Sanner
(1965–)
H 3 16. oktober 2013 17. januar 2018 Ble kunnskapsminister
  Monica Mæland
(1968–)
H 6 17. januar 2018 24. januar 2020 Ble justisminister
  Nikolai Astrup
(1978–)
H 11 24. januar 2020
Kulturdepartementet
(Kultur- og likestillingsminister fra 19. januar 2019)
  Thorhild Widvey
(1956–)
H 14 16. oktober 2013 16. desember 2015
  Linda Hofstad Helleland
(1977–)
H 14 16. desember 2015 17. januar 2018 Ble barne- og likestillingsminister
  Trine Skei Grande
(1969–)
V 3 17. januar 2018 24. januar 2020 Ble kunnskaps- og integreringsminister
  Abid Raja
(1975–)
V 18 24. januar 2020
Kunnskapsdepartementet
(Kunnskapsminister; kunnskaps- og integreringsminister fra 17. januar 2018)
  Torbjørn Røe Isaksen
(1978–)
H 11 16. oktober 2013 17. januar 2018 Henrik Asheim fungerte fra 15. september til 26. november 2017.[d]

Ble næringsiminister

  Jan Tore Sanner
(1965–)
H 4 17. januar 2018 24. januar 2020 Ble finansminister
  Trine Skei Grande
(1969–)
V 2 24. januar 2020 13. mars 2020 Trakk seg som partileder og statsråd.
  Guri Melby

(1981–)

V 13. mars 2020
Kunnskapsdepartementet
(Forsknings- og høyere utdanningsminister)
  Iselin Nybø
(1981–)
V 20 17. januar 2018 24. januar 2020 Ble næringsminister
  Henrik Asheim
(1983–)
H 16 24. januar 2020
Landbruks- og matdepartementet   Sylvi Listhaug
(1977–)
Frp 15 16. oktober 2013 16. desember 2015 Ble minister i Justis- og beredskapsdepartementet
  Jon Georg Dale
(1984–)
Frp 14 16. desember 2015 31. august 2018 Ble samferdselsminister
  Bård Hoksrud
(1973–)
Frp 31. august 2018[116] 22. januar 2019
  Olaug Bollestad
(1961–)
KrF 14 22. januar 2019
Klima- og miljødepartementet   Tine Sundtoft
(1967–)
H 6 16. oktober 2013 16. desember 2015
  Vidar Helgesen
(1968–)
H 6 16. desember 2015 17. januar 2018
  Ola Elvestuen
(1967–)
V 18 17. januar 2018 24. januar 2020
  Sveinung Rotevatn
(1987–)
V 20 24. januar 2020
Nærings- og fiskeridepartementet
(næringsminister)
  Monica Mæland
(1968–)
H 5 16. oktober 2013 17. januar 2018 Ble kommunal- og moderniseringsminister
  Torbjørn Røe Isaksen
(1978–)
H 10 17. januar 2018 24. januar 2020 Ble arbeids- og sosialminister
  Iselin Nybø
(1981–)
V 2 24. januar 2020
Nærings- og fiskeridepartementet
(fiskeriministrer)
  Elisabeth Aspaker
(1962–)
H 12 16. oktober 2013 16. desember 2015 Ble minister i Utenriksdepartementet
  Per Sandberg
(1960–)
Frp 11 16. desember 2015 13. august 2018[117]
  Harald Tom Nesvik
(1966–)
Frp 11 13. august 2018[117][118] 24. januar 2020 Frp forlot regjeringen 24. januar 2020.
  Geir-Inge Sivertsen
(1965–)
H 17 24. januar 2020 2. mars 2020[119] Ba om å få gå av etter kritikk for å ha mottatt ytelser for flere ulike verv samtidig.[e]
Odd Emil Ingebrigtsen
(1964–)
H 13. mars 2020
Olje- og energidepartementet   Tord Lien
(1975–)
Frp 17 16. oktober 2013 20. desember 2016
  Terje Søviknes
(1969–)
Frp 16 20. desember 2016 31. august 2018 Ble minister i Helse- og omsorgsdepartementet
  Kjell-Børge Freiberg
(1971–)
Frp 31. august 2018 18. desember 2019
  Sylvi Listhaug
(1977–)
Frp 18. desember 2019 24. januar 2020 Frp forlot regjeringen 24. januar 2020.
  Tina Bru
(1986–)
H 19 24. januar 2020
Samferdselsdepartementet   Ketil Solvik-Olsen
(1972–)
Frp 5 16. oktober 2013 31. august 2018
  Jon Georg Dale
(1984–)
Frp 31. august 2018 24. januar 2020 Frp forlot regjeringen 24. januar 2020.
  Knut Arild Hareide
(1972–)
KrF 13 24. januar 2020
Kommunal- og moderniseringsdepartementet
(Digitaliseringsminister;Distrikts- og digitaliseringsminister fra 24. januar 2020)
  Nikolai Astrup
(1978–)
H 22. januar 2019 24. januar 2020 Ble kommunalminister
  Linda Hofstad Helleland
(1977–)
H 9 24. januar 2020

NoterRediger

Type numrering
  1. ^ Ida Lindtveit Røse (KrF) er fungerende statsråd fra 1. juli til 21. august 2020, under Kjell Ingolf Ropstads foreldrepermisjon.[106]
  2. ^ Etter Sylvi Listhaugs avgang som Justis- og beredskapsminister den 20. mars 2018, ble Per Sandberg utnevnt som fungerende Justis- og beredskapsminister frem til 4. april 2018.
  3. ^ Tor Mikkel Wara hadde permisjon som Justis- og beredskapsminister fra 15. mars 2019 frem til sin avskjed 29. mars 2019. Jon Georg Dale var utnevnt som fungerende Justis- og beredskapsminister fra 15. mars til 29. mars 2019.[113]
  4. ^ Henrik Asheim (H) var fungerende statsråd fra 15. september til 26. november 2017, under Torbjørn Røe Isaksens foreldrepermisjon.[114][115]
  5. ^ Etter Geir-Inge Sivertsens avgang som Fiskeri- og sjømatminister den 2. mars 2020, ble Torbjørn Røe Isaksen utnevnt som settestatsråd.

ReferanserRediger

  1. ^ regjeringen.no (24. januar 2020). «Regjeringens medlemmer». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 26. januar 2020. 
  2. ^ Frank Ertesvåg, Sigrid Helene Svendsen, Synnøve Åsebø, Ingeborg Huse Amundsen, Nilas Johnsen og Lars Joakim Skarvøy (7. oktober 2013). «Vil ikke hete Solberg-regjeringen». VG Nett. Besøkt 15. november 2013. 
  3. ^ Lars Glomnes, Marie Melgård og Karen Tjernshaugen (30. september 2013). «Høyre og Frp går i forhandlinger». Aftenposten. 
  4. ^ Statsministerens kontor (16. januar 2018). «Utvidelse av regjeringen – ikke ny regjering». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 3. august 2020. 
  5. ^ Statsministerens kontor (16. januar 2018). «Utvidelse av regjeringen – ikke ny regjering». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 3. august 2020. 
  6. ^ Statsministerens kontor (18. januar 2019). «Ny utvidelse av regjeringen – ikke ny regjering». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 3. august 2020. 
  7. ^ Krekling, David Vojislav (20. januar 2020). «Frp går ut av regjering». NRK. Besøkt 20. januar 2020. 
  8. ^ Journalist, Hans O. Torgersen. «Frp-exit er historisk: Første gang et parti forlater en sittende regjering». Aftenposten. Besøkt 26. januar 2020. 
  9. ^ Am, Tekst:; Schei +47 906 97 727, a (20. januar 2020). «Fremskrittspartiet går ut av regjering. Solberg fortsetter på samme plattform.». khrono.no (norsk). Besøkt 20. januar 2020. 
  10. ^ NTB: Sonderingene om ny regjering er i gang, Sunnmørsposten, 16. september 2013
  11. ^ a b Bjørn S. Kristiansen, Anne Marte Blindheim og Cornelia Kristiansen: - Nå starter Høyre og Frp reelle forhandlinger, Dagbladet, 30. september 2013
  12. ^ a b c d e f g h i j k Martin Aasen Wright: Her er avtalen mellom de borgerlige partiene, Aftenposten, 30. september 2013
  13. ^ Anne Marte Blindheim, Geir Barstein: - Det blir tøffe tak. Høyre og Frp har startet regjeringsforhandlingene, Dagbladet, 1. oktober 2013
  14. ^ Mats Bleikelia, Fredrik Hager-Thoresen: De viktigste kursendringene med Solberg-regjeringen, Aftenposten, 7. oktober 2013
  15. ^ a b c d Politisk plattform for Høyre og Frp Arkivert 15. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  16. ^ NTB: «Erna fikk regjeringsoppdraget», Aftenbladet, 14. oktober 2013.
  17. ^ NTB (10. september 2013): Stoltenberg blir parlamentarisk leder. Stavanger Aftenblad.
  18. ^ a b c Øyvind Gustavsen, Bjørn-Martin Nordby, Fredrik Svendsen, Tim Peters, Maria Mikkelsen, Ingrid Hvidsten, Helge Mikalsen: Her har Solberg-regjeringen vært hos Kongen for første gang, VG, 1. oktober 2013
  19. ^ a b Brita Skogly Kraglund og Jan Arild Holbek: (død lenke) Full oppslutning om folkekirken i regjeringen. Den nye regjeringen har ingen medlemmer som tilhører andre tros- eller livssynssamfunn enn Den norske kirke, Vårt Land, 30. oktober 2013
  20. ^ Valgdagen blir 11. september 2017
  21. ^ Arnhild Aass Kristiansen og Karen Setten: Venstre går i regjeringsforhandlinger med Høyre og Frp, Dagbladet, 9. desember 2017
  22. ^ Hallvard Norum: Disse sakene kan gi tøffe regjeringsforhandlinger, NRK, 2. januar 2018
  23. ^ [1]
  24. ^ Torunn Grymer, Kristine Hirsti, Maria Knoph Vigsnæs: KrFU-landsmøtet mener KrF bør gå inn i regjering med Høyre, Venstre og Frp, nrk.no, 22. september 2018
  25. ^ Cato Husabø Fossen, Lisbeth Skei: Kraftige reaksjoner på Solberg-besøk rett før skjebnevalg: – Ren lobbyvirksomhet, nrk.no, 21. september 2018
  26. ^ Katrin Hellesnes, Sverre Holm-Nilsen, Bjørn Myklebust, Espen Alnes: KrFU-lederen vil ha KrF inn i regjering, nrk.no, 21. september 2018
  27. ^ KrF vil inn i regjering – nå velger de side, nrk.no, 2. november 2018
  28. ^ Frps stortingsgruppe ikke fornøyd med budsjettskisse: – Folk er sure. På ganske mye, egentlig, nrk.no, 20. november 2018
  29. ^ David Vojislav Krekling, Cato Husabø Fossen, Hedvig Bjørgum: KrF redder regjeringen: Dropper mistillit mot Erna i objektsikring-saken, nrk.no, 22. november 2018
  30. ^ Stortinget vedtok kritikk av regjeringen. nrk.no, 5. desember 2018
  31. ^ Pedja Kalajdzic, Ingrid Kjelland-Mørdre: Regjeringen og KrF har startet sonderinger. nrk.no, 22. november 2018
  32. ^ Camilla Wernersen og Knut Magnus Berge: Ropstad: – KrF går ikke inn i regjering for enhver pris, nrk.no, 18. desember 2018
  33. ^ Oda Ruggesæter Ertesvåg, Siv Sandvik: Ropstad: – Vi går ikke i regjering for enhver pris, nrk.no, 2. januar 2019
  34. ^ Siv Sandvik: Her står slagene om hjertesakene, nrk.no, 17. januar 2019
  35. ^ «Disse grunnene oppgir Siv Jensen for hvorfor hun tar Frp ut av regjering». Aftenposten. 20. januar 2020. Besøkt 31. januar 2020. 
  36. ^ Statsministeren varslar utnemning av ny justisminister, regjeringen.no, pressemelding Nr: 34/18, 4. april 2018
  37. ^ Ansvarsfordelingen i Erna Solbergs regjering
  38. ^ «Endringer i departementsstrukturen», pressemelding fra Statsministerens kontor 16. oktober 2013; besøkt 17. oktober 2013.
  39. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 9. november 2013. Besøkt 5. februar 2014. 
  40. ^ a b c Statsbudsjettet 2014. Tilleggsproposisjonen for statsbudsjettet 2014, Finansdepartementet, regjeringen.no, 8. november 2013
  41. ^ NRK: Krf og Venstre flyttet 2,2 milliarder, NRK tekst-TV, 15. november 2013
  42. ^ a b c Siv Sandvik, Lars Nehru Sand: Slik har KrF og Venstre endret budsjettet, NRK, 15. november 2013
  43. ^ Statsbudsjettet 2014: Vedtatte endringer på skatte- og avgiftsområdet, NARF, 13. desember 2013
  44. ^ a b c d e f NTB, Line Kaspersen, Einar Takla og Marit Tronier Halvorsen: Alt om revidert nasjonalbudsjett, Dagens Næringsliv, 14. mai 2014
  45. ^ Prop. 1 S Tillegg 1. Endring av Prop. 1 S (2013–2014) Statsbudsjettet 2014, sidene 11, 28, 63, 70
  46. ^ Voteringsresultater, Stortinget 9. juni 2015
  47. ^ «Voteringsoversikt». Stortinget. 17. oktober 2017. Besøkt 2. januar 2018. 
  48. ^ NRK. «Svært jevnt om kommunesammenslåing». NRK (norsk). Besøkt 8. juni 2017. 
  49. ^ Stortinget: Ny inndeling av regionalt folkevalgt nivå - Voteringsoversikt 8. juni 2017 sak nr. 2
  50. ^ Kommunal- og Regionaldepartementet: Fellesføring i tildelingsbrevene for 2014 P-6/2013, 18. desember 2013
  51. ^ Kommunal- og Regionaldepartementet: Skal lete etter og fjerne tidstyver i hele staten, 23. desember 2013
  52. ^ Pressemelding: Varsler enklere plan- og byggeregler, 17. januar 2014, regjeringen.no
  53. ^ Bjarne Johnsen og Terje Bringedal: Regjeringen letter på byggefrister. Nye regler skal få fart på boligbyggingen, VG, 10. juni 2014
  54. ^ Bjarne Johnsen og Roger Neumann: Sanner kutter i klageretten, VG, 18. februar 2014
  55. ^ Alf Bjarne Johnsen og Eivind Griffith Brænde: Så stor garasje kan du snart bygge - uten å søke, VG, 8. mai 2014
  56. ^ Alf Bjarne Johnsen: «Sanner-bua» trenger ikke nabovarsel. Regjeringen får flertall med KrF, VG, 11. juni 2014
  57. ^ Finansdepartementet:Regjeringen foreslår at flere kommuner får differensiert arbeidsgiveravgift, Pressemelding 13. mars 2014, Nr.: 08/2014
  58. ^ NTB: Regjeringen vil gi flere nedsatt arbeidsgiveravgift, VG, 13. mars 2014
  59. ^ a b Finansdepartementet: Differensiert arbeidsgiveravgift: Nye kommuner inn og full kompensasjon, Pressemelding, 6. juni 2014, Nr.: 28/2014
  60. ^ Leder: Troverdighet står på spill, Dagen, 3. februar 2014
  61. ^ Avsnitt 20.3 Reservasjonsrett i arbeidsforhold, i NOU 2013:1, Stålsett-utvalget, Det livssynsåpne samfunn
  62. ^ Silje Rognsvåg: SVs reservasjonsforslag nedstemt, Dagen, 27. februar 2014
  63. ^ ABC Nyheter - Oslo massemønstret til forsvar for kvinnerettigheter (8.3.2014) Arkivert 8. mars 2014 hos Wayback Machine.
  64. ^ Kjetil Magne Sørenes: Her er Høies nye reservasjonsforslag, Dagbladet, 7. mai 2014
  65. ^ a b Bjørn Haugan og Lars Joakim Skarvøy: LO-Gerd: - Dette er en krigserklæring. Regjeringen vil øke muligheten for flere midlertidige ansettelser, VG, 10. juni 2014
  66. ^ Bjørn Haugan: Unio-Folkestad advarer mot nytt, «dramatisk» forslag: - Vil fjerne tryggheten for norske arbeidstakere, VG, 11. juni 2014
  67. ^ Bjørn Haugan: Her er ditt nye arbeidsliv - med Frp. - Vi skal stramme inn bruken av midlertidig ansatte i det offentlig, VG, 11. juni 2014
  68. ^ Bjørn Haugan: «I fagbevegelsen har vi gått fra å ha lua i hånda til å ha den på hue. Det er der den skal være og det skal vi kjempe for». Demonstrasjon mot Eriksson utenfor Stortinget 19. juni, VG, 12. juni 2014
  69. ^ NTB: De rødgrønne vil reversere frislipp av midlertidige ansettelser, VG, 13. juni 2014
  70. ^ Høring om endringer i arbeidsmiljøloven juni 2014, Arbeids- og sosialdepartementet
  71. ^ Delvis utsatt høringsfrist for forslag til endringer i arbeidsmiljøloven, Arbeids- og sosialdepartementet, 10. juli 2014
  72. ^ a b c Nilas Johnsen, Synnøve Åsebø og Kyrre Lien: Slik skal de kutte helsekøene. Regjeringen legger frem reform om fritt behandlingsvalg, VG, 15. juni 2014
  73. ^ Nilas Johnsen: SV om helsereformen: - En bløff, VG, 15. juni 2014
  74. ^ a b c d e f g Hans Majestet Kongens tale til det 159. Storting ved dets åpning, Statsministerens kontor, 2. oktober 2014
  75. ^ a b c d e f Jørgen Berge, Heidi Schei Lilleås, NTB: Regjeringen varsler slutten på oljealderen, Nettavisen, 2. oktober 2014
  76. ^ «Norge slutter seg til FNs migrasjonsplattform». Regjeringen.no (norsk). Statsministerens kontor. 13. november 2018. Besøkt 18. november 2018. 
  77. ^ «Frp tar dissens på FNs migrasjonsavtale». ABC nyheter (norsk). 13. november 2018. Besøkt 18. november 2018. 
  78. ^ https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/satsinga-pa-samferdsel-held-fram/id2614454/
  79. ^ https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/8mXO5A/Bilistene-har-fatt-lettelser-pa-11-milliarder-med-Frp-i-regjering
  80. ^ https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/kJvOkX/75-nye-bomstasjoner-med-Frp-i-Regjering-Bompenger-har-gatt-fra-vinnersak-til-hodepine-for-Frp
  81. ^ https://www.dagsavisen.no/innenriks/fnb-storst-i-bergen-i-ny-maling-1.1541051
  82. ^ https://www.nettavisen.no/nyheter/frp-enstemmig-for-carl-i-hagens-bompenge-forslag/3423680612.html
  83. ^ https://www.tv2.no/a/10762732/
  84. ^ https://www.aftenbladet.no/innenriks/i/7047AB/Frps-landsstyre-sier-ja-til-skissen_-Venstre-sier-nei
  85. ^ https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/jdpxGq/Erna-Solbergs-stilte-ultimatum-til-sine-egne-regjeringspartier-og-vant-frem
  86. ^ Nilas Johnsen (14. januar 2020). «Norge henter hjem IS-kvinne med to barn fra leir i Syria». VG. Arkivert fra originalen 14. januar 2020. Besøkt 14. januar 2020. 
  87. ^ [2]
  88. ^ NTB, Mads Fremstad, Kjell Persen og Aslak M. Eriksrud (14. januar 2020). «Norge henter hjem IS-siktet kvinne og hennes barn – Frp tar dissens». TV2. Arkivert fra originalen 14. januar 2020. Besøkt 14. januar 2020. 
  89. ^ [3]
  90. ^ David Vojislav Krekling, Vilde Helljesen, Cato Husabø Fossen, Iram Ansari, Øyvind Bye Skille, Maria Knoph Vigsnæs: Frp går ut av regjering, nrk.no, 20. januar 2020
  91. ^ Dette er tiltakene til Erna Solberg: – Vi står i en vanskelig tid. VG. besøkt 12. mars 2020
  92. ^ Pressekonferanse om nye tiltak for å bekjempe koronaviruset. regjeringen.no. Besøkt 25. mars 2020.
  93. ^ Regjeringa sin nye strategi: – Vi prøver å slå ned spreiinga av viruset. NRK. Besøkt 25. mars 2020.
  94. ^ Oljeprisen på sitt laveste siden 2002. NRK. Besøkt 3. juni 2020.
  95. ^ Ask, Henning Carr Ekroll Alf Ole. «Historisk vedtak på Stortinget - regjeringen kan sette til side 62 lover». Aftenposten. Besøkt 14. april 2020. 
  96. ^ Erna Solbergs krisepakke mot koronaviruset. Nettavisen. Besøkt 15. mars 2020.
  97. ^ Regjeringen med korona-krisefond på 100 milliarder til norsk næringsliv. Aftenposten. Besøkt 15. mars 2020.
  98. ^ Stortinget la fram ny krisepakke. NRK. besøkt 25. mars 2019].
  99. ^ Både LO og NHO fornøyd med den økonomiske krisepakken . Aftenposten. Besøkt 25. mars 2020.
  100. ^ Gir «kontantstøtte» til bedrifter. Budstikka. Besøkt 27. mars 2020.
  101. ^ Flere vedtak knyttet til korona og økonomi. Stortinget. Besøkt 8. april 2020.
  102. ^ Pressemelding fra Statsministerens kontor: Erna Solbergs regjering utnevnt, pressemelding nr. 120/2013, 16. oktober 2013; besøkt 15. november 2013.
  103. ^ Statsministerens kontor: Offisielt fra statsråd 16. oktober 2013 kl. 12.00, pressemelding 16. oktober 2013; besøkt 15. november 2013.
  104. ^ «Offisielt frå statsrådet 3. mai 2019». Regjeringa.no (norsk nynorsk). Statsministerens kontor. 3. mai 2019. Besøkt 24. januar 2020. 
  105. ^ Statsrådenes rang framkommer av statsrådslisten på regjeringens nettsted (besøkt 21. desember 2016) og gjenspeiles blant annet i plasseringen rundt bordet ved statsråd på Slottet. I henhold til Statsministerens kontor: Om statsråd (Oslo, august 2013), punkt 1.10, skal rangordningen normalt fastsettes ved kongelig resolusjon. Statsminister Solberg har imidlertid uttalt at hun er mot hele rangordningssystemet, se ««Testosterongreier» å rangere statsråder», Dagens Næringsliv 22. oktober 2013; besøkt 27. februar 2018.
  106. ^ Ida Lindtveit Røse konstituert til statsråd, regjeringen.no, 26. mai 2015
  107. ^ Endringer i regjeringen, regjeringen.no, 17. januar 2018
  108. ^ «Stortinget - Møte tirsdag den 20. mars 2018 - Sak nr. 1». Stortinget (norsk). 20. mars 2018. Besøkt 28. januar 2020. 
  109. ^ Offisielt fra statsråd 4. april 2018, regjeringen.no
  110. ^ Statsministeren varslar utnemning av ny justisminister, video, regjeringen.no
  111. ^ Endringar i regjeringa, regjeringen.no, pressemelding Nr. 35/18
  112. ^ Statsministeren varslar utnemning av ny justisminister, regjeringen.no, pressemelding Nr: 34/18, 4. april 2018
  113. ^ a b Midlertidig overføring av ansvaret for justis- og innvandringssaker, regjeringen.no, 15. mars 2019
  114. ^ Stortingsrepresentant Henrik Asheim går inn for statsråd Torbjørn Røe Isaksen, regjeringen.no, 1. september 2017
  115. ^ Røe Isaksen tilbake som kunnskapsminister, regjeringen.no, 24. november 2017
  116. ^ Statsministeren varslar endringar i regjeringa, regjeringen.no, pressemelding Nr: 77/18, 30. august 2018
  117. ^ a b Offisielt fra statsråd 13. august 2018, regjeringen.no, 13. august 2018
  118. ^ Endringar i regjeringa, regjeringen.no. pressemelding nr. 70/18, 13. august 2018
  119. ^ [4]