Erna Solberg

norsk politiker og statsminister

Erna Solberg (født 24. februar 1961 i Bergen) er en norsk politiker (H). Hun har vært Norges statsminister siden 16. oktober 2013, partileder i Høyre siden 2004 og stortingsrepresentant for Hordaland siden 1989.

Erna Solberg
Erna Solberg Norges Bank Årstale (191341).jpg
Foto: Tore Sætre
Født24. februar 1961[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (60 år)
Bergen[1]Rediger på Wikidata
Ektefelle Sindre Finnes (1996–)[5]Rediger på Wikidata
Søsken Marit SolbergRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i BergenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse PolitikerRediger på Wikidata
Parti Høyre[1]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata
Utmerkelser Kommandør av St. Olavs Orden, Brobyggerprisen (2012), St. Olavs Orden, Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016Rediger på Wikidata
Nettstedhttp://www.erna.no/
Norges statsminister
16. oktober 2013–
RegjeringSolberg
ForgjengerJens Stoltenberg
Høyres parlamentariske leder
9. oktober 2005–30. september 2013
ForgjengerOddvard Nilsen
EtterfølgerTrond Helleland
Høyres leder
9. mai 2004–
ForgjengerJan Petersen
Norges kommunal- og regionalminister
19. oktober 2001–17. oktober 2005
RegjeringBondevik II
ForgjengerSylvia Brustad
EtterfølgerÅslaug Haga
Høyres kvinnepolitiske leder
7. mars 1993–29. mars 1998
ForgjengerSiri Frost Sterri
EtterfølgerSonja Sjøli
Stortingsrepresentant
2. oktober 1989–
ValgkretsHordaland
Signatur
Erna Solbergs signatur

Som kommunal- og regionalminister i Bondevik-regjeringen fra 2001 til 2005 ønsket hun å bygge ut velferdstjenestene innenfor rammen av færre og sterkere kommuner, og regionalt samarbeid mellom fylkeskommunene. Hun reformerte innvandringspolitikken. Siden hun tiltrådte som partileder i 2004 og parlamentarisk leder i 2005, har Solberg særlig vist en sosial og verdimessig inngang til Høyres politikk. Partiet har også blitt mer utpreget pragmatisk.

I de første årene som partileder var velgeroppslutningen om Høyre og Erna Solberg som mulig statsminister nokså lav, men begynte å stige i 2009. Solberg har videreført Høyres historiske streben etter borgerlig samarbeid. Etter stortingsvalget i 2013 ble det mulig for Solberg å danne en mindretallsregjering av Høyre og Fremskrittspartiet med en bindende avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti, som gikk inn i Solberg-regjeringen i 2018 og 2019, mens Fremskrittspartiet gikk ut i 2020, uten å felle regjeringen. Erna Solberg er historiens lengst sittende statsminister fra Høyre.

Familie, oppvekst og utdannelse

Erna Solberg ble født i Arna[6] som datter av konsulent Asbjørn Solberg (1925–1989) og kontorfullmektig Inger Wenche Torgersen (1926–2016). Faren var disponent i rutebilselskapet Bergen Sporvei.[7][8] Erna Solberg vokste opp på Kalfaret[9] som den mellomste av tre søstre, der Marit Solberg (1956–) var eldst.[10] Hun var først elev ved Nygård skole. Med visuelt betinget dysleksi var ikke skolegangen uten vansker,[11] men hun fikk først påvist diagnosen som 16-åring, og nøt godt av sterke muntlige evner.[12] På fritiden var hun skolemusikant og aktiv speider i KFUK, og spilte piano.[10]

Hun gikk allmennfag ved Langhaugen videregående skole. Solberg er utdannet cand.mag. med mellomfag i sosiologi, mellomfag i sammenlignende politikk, kurs i statistikk og hovedfagskurs i statsvitenskap fra Universitetet i Bergen fra 1986. Hun har også deleksamen fra hovedfag i sosialøkonomi fra 1988.[13]

Erna Solberg giftet seg i 1996 med siviløkonom Sindre Finnes (1964–). De møttes mens de begge studerte i Bergen. De har to barn. Sindre Finnes har tidligere vært både ansatt og tillitsvalgt i Høyre.[10][11][14]

Tidlig politisk arbeid

Allerede mens hun gikk videregående skole, påtok hun seg verv som medlem av Bergens Unge Høyres arbeidsutvalg, leder for Operasjon Dagsverk i 1979, medlem av sentralstyret i Norges Gymnasiastsamband og elevrepresentant i Rådet for videregående opplæring. Solberg var senere lønnet sekretær i Operasjon Dagsverk 1983–1985.[13] Hennes fremste politiske interesseområder på denne tiden var skole, likestilling og utviklingshjelp.[9][15][16]

I studietiden var Solberg formann i Bergens Unge Høyre 1980–1982, viseformann i Hordaland Unge Høyre 1980–1981 og formann i Bergen Konservative Studenterforening 1985–1986. Ved kommunevalget i 1987 var hun valgkampleder for Bergen Høyre. Solberg satt i Bergen bystyre frem til hun ble stortingsrepresentant.[13]

Stortingsrepresentant

Foran stortingsvalget 1989 ble Erna Solberg ble nominert på tredjeplass på Hordaland Høyres liste. Dette skjedde etter at nominasjonskomiteen og nominasjonsmøtets flertall i Hordaland Høyre kastet den sittende representanten Brita Borge, som hadde tredjeplassen på listen i 1985.[17][18] Solberg hadde utdannelse, økonomi, miljøvern og helse som sine viktigste saker, og ønsket å markere forskjellene mellom Høyre og Fremskrittspartiet.[19] Hun var 28 år gammel da hun tok sete på Stortinget. Hun satt først i Stortingets finanskomité, så i Stortingets forbruker- og administrasjonskomité.[13] De unge representantene Solberg, Kristin Clemet og Thorhild Widvey kom til å arbeide tett sammen.[20]

I 1993 var Solberg, Clemet, Jo Benkow, Annelise Høegh, Jan Petersen og Per-Kristian Foss blant Høyre-representantene som sikret flertallet for partnerskapsloven, som flertallet i stortingsgruppen var imot.[21][22] Senere var Solberg med på å sikre at Høyre ikke søkte omkamp om loven sammen med Kristelig Folkeparti.[23] Samme år støttet hun Brundtland-regjeringens forslag om skolestart for seksåringer, tiårig grunnskole og rett til videregående opplæring, men ønsket også at det tiende året i grunnskolen skulle kunne tas ut i videregående skole.[24] Hun støttet også forslaget om kontantstøtte, som hun mente sikret fleksibilitet for familiene.[25]

Tidlig i 1990-årene måtte Høyre ta stilling til en rekke spørsmål i skjæringen mellom jus, etikk og medisin, så som abort og bioteknologi. Solberg var blant de fremste tilhengerne av fortsatt rett til selvbestemt abort, men kritisk til at egenskaper ved fosteret i seg selv skulle være et grunnlag for å innvilge senabort: «Det må ikke bli slik at ettertiden vil vurdere perioden fra den andre verdenskrig til i dag som humanismens, toleransens og forståelsens mest dominerende tidsalder, men at vi ved bruk av teknologi beveger oss vekk fra dette samfunnet.»[26]

I 1993 ble hun valgt til ny leder i Høyrekvinners Landsforbund med 52 stemmer, mot 27 stemmer til Lisbeth Vikse fra Rogaland.[27] I 1994 la Høyrekvinnene ned sin egen organisasjon, fordi de ville å unngå å pålegge medlemmene dobbeltarbeid.[28] Samme år vedtok Høyres landsmøte å opprette et kvinnepolitisk utvalg i selve partiet.[29] Erna Solberg satt som leder for utvalget frem til 1998. Som kvinnepolitisk leder var hun også selvskrevent medlem av Høyres sentralstyre og arbeidsutvalg.[7][13]

I stortingsgruppen tok hun en stadig viktigere rolle. Hun ble medlem av Høyres gruppestyre og medlem av Stortingets finanskomité i perioden 1993–1997, så fraksjonsleder for Høyres medlemmer av Stortingets kommunalkomité i perioden 1997–2001.[13][30] Solberg ble lagt merke til for arbeidet med delingsmodellen, beskatningen av kraftverk og inntektssystemet for kommunene.[7][30][31] Til tross for at hun ikke utmerket seg som taler eller debattant, ble hun ansett som anvendelig på de fleste saksområder.[30] Hun var blant partileder Jan Petersens mest fortrolige medarbeidere, og foran stortingsvalget i 2001 var hun et klart statsrådsemne.[30]

Kommunal- og regionalminister

 
Statsråd Erna Solberg under Nordisk råds sesjon i november 2004.

Ved stortingsvalget i 2001 fikk Høyre 21,2 % av stemmene, og gikk inn i en mindretallsregjering sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Den 19. oktober 2001 ble Kjell Magne Bondeviks andre regjering, «samarbeidsregjeringen», dannet. Ikke uventet ble Solberg statsråd i Kommunal- og regionaldepartementet.[32]

Den røde tråden i hennes styring av kommunene var at velferdstjenestene skulle forvaltes av færre og sterkere kommuner, og gjennom regionalt samarbeid mellom fylkeskommunene.[7] Hun mente at antallet kommuner gjerne kunne reduseres med et hundretall.[33] Kommuneøkonomien tidlig på 2000-tallet var anstrengt, noe som ble en tilbakevendende kritikk mot Solberg og regjeringen.[34]

Hovedlinjen i Solbergs innvandringspolitikk hadde Høyre i stor grad lagt sammen med Arbeiderpartiet gjennom 1990-årene for å demme opp for Fremskrittspartiet.[35] Politikken hadde som mål av seg å være «restriktiv, men rettferdig».[35] Hennes kanskje viktigste grep var å etablere en fungerende praksis for rask behandling av åpenbart grunnløse asylsøknader.[7] Solberg instruerte også Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om å utvise mulla Krekar, som ble vurdert som en fare for rikets sikkerhet.[36] Mediene gav henne tilnavnet «Jern-Erna».[7][16][37][38] Asylpolitikken ble senere strammet inn ytterligere under Stoltenberg-regjeringen.[39]

Bondevik-regjeringen gjorde opp de fleste budsjetter med Fremskrittspartiet. I statsbudsjettet for 2004 inngikk regjeringen budsjettforlik med Arbeiderpartiet.[40][41] Ved stortingsvalget i 2005 satt Høyre i regjering og kunne ikke stille med en statsministerkandidat fra eget parti, mens Fremskrittspartiet ikke ville støtte en regjering ledet av Bondevik.[42] Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV hadde på sin side etablert et rødgrønt samarbeid, som kunne danne en flertallsregjering ledet av Jens Stoltenberg. Ved valget gikk Høyre sterkt tilbake, til 14,1 % av stemmene, og de borgerlige partiene måtte overlate regjeringsmakten til de rødgrønne.

Våren 2008 ble det kjent at den tidligere israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu hadde blitt nektet asyl i Norge i 2004 ved instrukser overfor Utlendingsdirektoratet.[43][44] Kommunal- og regionaldepartementet ble beskyldt for å ha fattet avgjørelsen av utenrikspolitiske hensyn. Solberg har hele tiden forsvart sin rolle i saken som ansvarlig statsråd.[45]

Partileder i opposisjon

 
Erna Solberg med en siste valgkampappell i Oslo før valget i 2009.
 
Erna Solberg i Bergen 31. august 2013

I 2002, mens Jan Petersen ennå var partileder, ble Erna Solberg innstilt av valgkomiteen som 1. nestleder i Høyre. Inge Lønning hadde ønsket å fortsette som nestleder, men måtte vike for Solberg. Per-Kristian Foss ble 2. nestleder, noe som betød at alle tre i partiledelsen også var medlemmer av regjeringen. Inge Lønning var blant dem som ytret sin skepsis.[46] På dette tidspunktet ble Solberg omtalt som en av Jan Petersens mest sannsynlige etterfølgere som partileder.[33][47][48] I 2004 ble Solberg partileder, mens Jan Tore Sanner ble ny 1. nestleder. Valgkomiteens leder omtalte det som et generasjonsskifte.[49]

Allerede i 2005, etter Høyres valgnederlag i stortingsvalget, var Solberg under press om å trekke seg som partileder.[16] Hun erklærte at hun ville trekke seg, dersom Høyre gikk tilbake i kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2007.[50] Solberg kom med sin programerklæring, «mennesker, ikke milliarder», i sin tale til Høyres landsmøte våren 2006.[16][51][52]

Foran valget i 2007 hadde Solberg hadde 100 reisedøgn på et halvt år. Hennes rådgiver Julie Brodtkorb spilte dessuten en rolle i å friske opp partilederens fremtoning.[50] I august ble Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsens skatteunndragelser kjent. Solberg oppfordret ham til å trekke seg.[50][53] Den første TV-debatten mellom partilederne skapte ikke den entusiasmen om Solberg som partiet hadde håpet på, men de senere debattene ble ansett som oppløftende.[50] Høyre steg på meningsmålingene i de siste ukene av valgkampen, og med en fremgang i valget i september ble Høyre oppfattet som en valgvinner.[50][54][55]

Diskusjonen om Solbergs lederposisjon i Høyre vedvarte frem til landsmøtet i mai 2009.[56][57] Under opptakten til stortingsvalget i 2009 ønsket både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet å fremstille Siv Jensen og Jens Stoltenberg som valgkampens hovedmotstandere. Strategien ble popularisert som «Jens mot Jensen».[50][51][58] Høyre klarte å jevne dette noe ut. Den rødgrønne regjeringen fikk større velgeroppbakking under finanskrisen, og selv om det ikke ble regjeringsskifte etter valget, fikk Høyre en fremgang på 3,1 prosentpoeng. Erna Solbergs lederposisjon i Høyre ble ikke lenger utfordret.[16]

Etter 2009 steg oppslutningen rundt Høyre som parti og Solberg som mulig statsminister på meningsmålingene.[16][59] Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 ble Høyres beste siden 1979. Foran stortingsvalget i 2013 hadde hun som uttalt mål å danne en regjering av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.[60]

Utmerkelser

Hun ble i 2002 utropt til årets bergenser i en kåring i regi av Bergensavisen.

I 2005 ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.[10] I 2016 ble hun tildelt Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016.[61]

Referanser

  1. ^ a b c stortinget.no
  2. ^ FemBio, oppført som </td></tr><tr><td valign="top"><strong>geboren:</strong>, FemBio-ID 32070
  3. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Erna_Solberg
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id solberg-erna, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no
  6. ^ «– Dette betyr mange år med rasfarlige veier. Det er en grense for hvor lenge vi kan ha flaks». Bergens Tidende. 1. mars 2017. Besøkt 22. januar 2021.  (Abonnement påkrevet)
  7. ^ a b c d e f Hellberg, Lars. «Erna Solberg». Norsk biografisk leksikon. snl.no. Besøkt 22. januar 2021. 
  8. ^ Alver, Eirik W. (26. oktober 2002). «Minister med utsikt». Dagbladet Magasinet. Besøkt 22. januar 2021. 
  9. ^ a b Fondenes, Eivind og Eriksrud, Aslak (6. februar 2013). «Partifellene syntes ikke Erna Solberg var blå nok». TV 2. Besøkt 26. oktober 2014. 
  10. ^ a b c d Johansen, Per Kristian (9. februar 2009). «Stjerneklart. Erna Solberg». NRK. Arkivert fra originalen 15. oktober 2013. Besøkt 11. september 2012. 
  11. ^ a b Solvoll, Einar (6. februar 2004). «Solbergs hjemmesjef». Aftenposten. Besøkt 11. september 2012. 
  12. ^ «Solberg vil gi dyslektikere tilbake fri PC». Stavanger Aftenblad. NTB. 8. september 2012. Besøkt 11. september 2012. 
  13. ^ a b c d e f «Erna Solberg». Stortinget.no. 
  14. ^ Kvalheim, Svein (4. februar 2004). «Det står alltid en mann bak». Bergens Tidende. Besøkt 22. januar 2021. 
  15. ^ Moltubak, Roar Dalmo (10. september 2013). «Slik ble hun hele Norges Erna». TV 2. Besøkt 22. januar 2021. 
  16. ^ a b c d e f «Da vi styrte landet: Framtidsbyggeren». Sendt på NRK 3. desember 2017. NRK. Besøkt 23. januar 2021. 
  17. ^ Myklebust, Alf Terje (28. november 1988). «Brita Borge tapte». Haugesunds Avis. 
  18. ^ Olsen, Kurt Johnny (28. november 1988). «Høyrekvinne kastet i Hordaland». Aftenposten: 6. 
  19. ^ Hellberg, Lars (15. april 1989). «Unge kampkandidater på egne ben». Aftenposten: 9. 
  20. ^ Harbo, Hilde, Ruud, Solveig, Spence, Thomas og Narum, Håvard (18. juni 2004). «Hareide og Widvey inn i regjering». Aftenposten. Besøkt 22. januar 2021. 
  21. ^ Karlsen, Kirsten (18. august 2010). «Skriver om homokampen i Høyre». Dagbladet. Besøkt 11. september 2012. 
  22. ^ «Flertall for ny partnerskapslov». Aftenposten. NTB: 15. 18. desember 1992. 
  23. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005 : opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 320–321. ISBN 82-02-39029-X. 
  24. ^ Granheim, Eva (13. desember 1993). «Høyre åpner for 10-årig skole». Bergens Tidende: 8. 
  25. ^ «Sagt og hørt». Aftenposten. NTB: 2. 28. mars 1993. 
  26. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005 : opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 313–314. ISBN 82-02-39029-X. 
  27. ^ «Erna Solberg ny leder for Høyrekvinnene». Dagbladet. NTB. 8. mars 1993. 
  28. ^ «Høyrekvinners landsforbund legges ned». Innslag sendt på NRK Dagsrevyen 4. juni 1994. NRK. Arkivert fra originalen 13. september 2009. Besøkt 11. september 2012. 
  29. ^ «Høyrekvinner oppløst». Aftenposten. NTB: 4. 5. juni 1994. 
  30. ^ a b c d Vold, Jan Stian og Garvik, Olav (19. oktober 2011). «Høyres anvendelige "potet"». Bergens Tidende: 8. 
  31. ^ Lindebotten, John (30. august 1997). «Arbeidsmaur med skatt på hjernen». Bergens Tidende: 8. 
  32. ^ «Erna Solberg ny kommunalminister». Kommunal Rapport. NTB. 19. oktober 2001. Besøkt 21. januar 2021. 
  33. ^ a b Hegtun, Halvor (4. mai 2002). «Ernas æra». Aftenposten: 27. 
  34. ^ Lura, Christian (4. september 2013). «Når Erna Solberg var kommunalminister, var det ordføraropprør kvart einaste år for kommuneøkonomien». Bergens Tidende. Besøkt 22. januar 2021. 
  35. ^ a b Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005 : opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 292–302. ISBN 82-02-39029-X. 
  36. ^ Glendrange, Sølvi og Laran, Eugene Brandal (12. mai 2005). «– Dette kom ikke uventet». Dagbladet. Besøkt 20. januar 2021. 
  37. ^ Kraugerud, Nina (4. juli 2002). «Jeg vet jeg er stor og rund». Dagbladet: 24. 
  38. ^ Halvorsen, Irene (29. april 2009). «Savner Jern-Erna». Dagsavisen. Arkivert fra originalen 2. mai 2009. Besøkt 29. mai 2009. 
  39. ^ Svela, Helge O. (13. september 2009). ««Det (var) altså flere asylsøkere som kom til Norge under den forrige Bondevik-regjeringen som Erna var med i, enn det har kommet nå under den rød-grønne regjeringen.»». Bergens Tidende. Arkivert fra originalen 25. desember 2010. Besøkt 20. desember 2012. 
  40. ^ «Historisk budsjettforlik». VG. NTB. 15. november 2003. Besøkt 22. januar 2021. 
  41. ^ Natland, Jarle (18. august 2004). «Hagen berger og binder Bondevik». Stavanger Aftenblad. Besøkt 22. januar 2021. 
  42. ^ Ryste, Camilla (1. november 2006). «Hagen avviser Bondevik-hevn». VG. Besøkt 22. januar 2021. 
  43. ^ Ravndal, Dennis (9. april 2008). «Erna Solberg hindret Vanunu i å få asyl». VG. Arkivert fra originalen 30. juni 2009. Besøkt 9. januar 2013. 
  44. ^ Ystad, Vidar (9. april 2008). «Overkøyrde UDI og nekta asyl til atomvarslar». Bergens Tidende. Besøkt 23. januar 2021. 
  45. ^ Eisenträger, Stian (9. april 2008). «Vanunu: – Håper Norge angrer asyl-avslaget». Bergens Tidende. Arkivert fra originalen 30. juni 2009. Besøkt 9. januar 2013. 
  46. ^ «Tre statsråder skal styre Høyre». Adresseavisen. NTB: 4. 18. april 2002. 
  47. ^ Eriksrud, Aslak M., Ertzaas, Pål og Johannessen, Jan (5. mai 2002). «Høyres tronarvinger står i kø». VG: 4. 
  48. ^ Hov, Ragnhild (2. mai 2002). «Tronfølgere i kø i Høyre». Bergens Tidende: 9. 
  49. ^ «Erna Solberg ny leder i Høyre». VG. NTB. 9. mai 2004. Besøkt 22. januar 2021. 
  50. ^ a b c d e f «Bak lukkede dører: Erna Solbergs vei mot toppen». Sendt på NRK 4. mars 2008. NRK. Besøkt 22. januar 2021. 
  51. ^ a b Holsen, Sjur (1. oktober 2011). «Pardans på Sentrum Scene». Bergens Tidende. Besøkt 22. januar 2021. 
  52. ^ Narum, Håvard (5. mai 2012). «I Ernas Hage». Aftenposten. Besøkt 22. januar 2021. 
  53. ^ Elster, Kristian (22. august 2007). «Solberg vil gå videre». NRK. Besøkt 22. januar 2021. 
  54. ^ Elster, Kristian og Heljesen, Vilde (10. september 2007). «Høyre valgets vinner». NRK. Besøkt 22. januar 2021. 
  55. ^ Stanghelle, Harald (11. september 2007). «Solbergs triumf – Halvorsens nederlag». Aftenposten. Besøkt 23. september 2007. 
  56. ^ Berg, Morten Michelsen (24. april 2008). «Erna eller Per-Kristian?». TV 2. Besøkt 23. januar 2021. 
  57. ^ Waagbø, Arild J., Lilleås, Heidi Schei og Mæland, Kjetil (7. mai 2009). «Slår jernring rundt Erna». Nettavisen. Arkivert fra originalen 2. januar 2014. Besøkt 9. januar 2013. 
  58. ^ «Jens og Siv møtes 13 ganger før valget». VG. NTB. 6. august 2009. Besøkt 23. januar 2021. 
  59. ^ Alstadheim, Kjetil B. (22. desember 2012). «Solberg-og-dal-banen». Dagens Næringsliv: 2. 
  60. ^ Krüger, Robin og Løset, Kjetil (6. januar 2013). «Slik vil de borgerlige styre Norge». TV 2. Besøkt 7. januar 2013. 
  61. ^ Tildeling av Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016, Kongehuset

Litteratur

Eksterne lenker

  Wikiquote: Erna Solberg – sitater