Wikipedia

Frisinnede Venstre

norsk politisk parti

Frisinnede Venstre, senere Frisinnede Folkeparti, var et politisk parti i Norge. Partiet stod i det meste av sin levetid i nær forbindelse med Høyre.

Frisinnede Venstre
LandNorge
Leder(e)Abraham Berge (1909– 1910), Magnus Halvorsen (1910– 1912), William Nygaard d.e. (1912– 1915), Erik Enge (1915– 1918), Bernt Holtsmark (1918– 1922), Oluf Müller (1922– 1924), Karl Wefring (1924– 1925), Peder Adolf Holm (1925– 1930), Anton Wilhelm Brøgger (1930– 1931), Einar Greve (1931– 1933), Rolf Thommessen (1933– 1936), Rudolf Falck Ræder (1936– 1937), Trygve Swensen (1937– 1939)
Grunnlagt3. mars 1909
Nedlagt1940/1945
Ungdomsorg.Unge Frisinnede, Unge Liberale
IdeologiKonservatisme, klassisk liberalisme, nasjonalisme

Frisinnede Venstre ble formelt dannet i 1909 av utbrytere fra Venstre. Det hadde sin forløper i Samlingspartiet. Frisinnede Venstre ble båret av politiske høvdinger som Christian Michelsen og Fridtjof Nansen og hadde et drag av «antiparti»; de var skeptiske til parlamentarismen og manet til samling rundt «nasjonale fellesinteresser».[1][2] Sist i 1920-årene skulle Nansen også bli en av hovedmennene i Fedrelandslaget.[2]

Frisinnede Venstre hadde liberalistiske innslag og la stor vekt på åndsfrihet, individualisme, klassisk økonomi og motstand mot absolutte holdninger, spesielt i avholdssaken og målsaken.[3][4][5] Partiet stod for en strammere sparepolitikk og større skattelettelser enn Høyre.[6]

Først i 1930-årene skiftet partiet navn til «Frisinnede Folkeparti». Det fantes mange fellesorganisasjoner med Høyre, og de kreftene som prøvde å opptre mer selvstendig, endte med å falle ut av Stortinget i 1936. Partiets skjebne hang nært sammen med Fedrelandslagets politiske marginalisering. Frisinnede Folkeparti ble tvangsoppløst av okkupasjonsregimet i 1940 og ikke gjenreist som eget parti etter frigjøringen.

Historie Rediger

 
Abraham Berge, partiets første formann og andre og siste statsminister.
 
Wollert Konow (SB), partiets første statsminister.
Foto: Stortingsarkivet
 
Anna Rogstad var med på å opprette partiet. I 1912 møtte hun som første kvinne på Stortinget, valgt for en fellesliste mellom Frisinnede Venstre og Høyre.
Foto: Stortingsarkivet
 
Nasjonalhelten Fridtjof Nansen var en av Frisinnedes Venstres symbolske ledere.
Foto: Ernest Herbert Mills/Nasjonalbiblioteket

Grunnleggelse Rediger

I 1903 hadde Høyre og moderate krefter i Venstre funnet sammen og dannet Samlingspartiet under ledelse av Christian Michelsen. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Etter unionsoppløsningen i 1905 var Samlingspartiet tiltenkt å fortsette i rollen som borgerlig samlingsalternativ ved stortingsvalget 1906, men samlingspolitikken overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet. Da unionsproblemene var løst, smuldret enigheten opp, og motsetninger som hadde vært skjøvet i bakgrunnen, blusset opp igjen.

Vinteren 1909 fikk Samlingspartiet sin arvtager i Frisinnede Venstre. Bakgrunnen for dannelsen var at partiet Venstre hadde blitt så stort at partiet var blitt politisk «utflytende» og omfattet både konservative og sosialliberale fløyer. Som følge av at Gunnar Knudsen markerte grenser mot partiet Høyre, valgte høyrefløyen i Venstre å bryte ut og danne et mer konservativt parti. Blant de som tok initiativ til det nye partiet, var den tidligere statsministeren Christian Michelsen,[7] de tidligere statsrådene eller stortingsmennene Wollert Konow,[7] Abraham Berge,[4] Sofus Arctander,[8] Magnus Halvorsen[9] og Bernhard Hanssen,[10] oppdageren og diplomaten Fridtjof Nansen,[7] historiker Ernst Sars,[7] overlege og tidligere stortingsmann Klaus Hanssen,[7] forlegger William Nygaard,[11] sosialøkonom Oskar Jæger,[12] fabrikkeier Johan Throne Holst samt kvinnesaksforkjemperne Anna Rogstad og Margrethe Vullum.[13]

Ved konstitueringen i mars 1909 i Bærum ble Abraham Berge valgt til første formann, og året etter fikk partiet sitt hovedorgan i dagsavisen Tidens Tegn, hvor Ola Thommessen var redaktør. Michelsen og Nansen fremstod som partiets symbolske ledere.[14] Som en arv fra embedsmannsstaten bar partiet med seg tanken om det opplyste lederskap, hvor beslutningsmyndighet hos fagfolk og skepsis til parlamentarismen stod sentralt.[2][14]

Storhetstid Rediger

Frisinnede Venstre hadde fra begynnelsen et nært samarbeid med Høyre, la seg tett opp til deres politikk og inngikk i listeforbund. Ved stortingsvalget 1909 fikk Frisinnede Venstre inn 26 representanter på Stortinget og regjeringsmakt sammen med Høyre. Wollert Konows regjering måtte søke avskjed i 1912 etter at Konow hadde kommet med en støtteerklæring til landsmålet, noe som var uhørt i det riksmålsvennlige Høyre. Nanna With etablerte etter hvert en kvinneavdeling i partiet, Frisinnede Venstres Kvinnegruppe. Partiet fikk også en ungdomsorganisasjon, Unge Frisinnede. Den første kvinnen på Stortinget, Anna Rogstad, tilhørte Frisinnede Venstre og møtte for Høyre-statsminister Jens Bratlie 1912–1913, ettersom de var valgt for en fellesliste mellom de to partiene. Senere skulle eksempelvis Hulda Garborg, som representant for Frisinnede Venstre, bli det første kvinnelige medlem av Asker formannskap.[15] Ved stortingsvalget 1912 fikk Frisinnede Venstre bare fire representanter og ved stortingsvalget 1915 bare én. Ved stortingsvalget 1918 opplevde partiet økt tilslutningen igjen og fikk ti representanter, og ved stortingsvalget 1921 fikk man valgt inn 15.

Etter Konows regjering deltok Frisinnede Venstre i forskjellige koalisjonsregjeringer med statsminister fra Høyre, avbrutt av noen rene Venstre-regjeringer, frem til dannelsen av Abraham Berges regjering i 1923. Berge gikk inn for å fjerne brennevinsforbudet i Norge, hvilket gav den nye regjeringen problemer, og i 1924 måtte den søke avskjed. Stortingsvalget 1924 betydde en tilbakegang til elleve stortingsrepresentanter. Den forhenværende regjeringen ble i 1926 stilt for riksrett fordi den hadde støttet Den norske Handelsbank i 1923 uten å informere Stortinget, men alle de tiltalte ble frikjent idet de hadde handlet i god tro.

Frisinnede Venstre stod usedvanlig sterkt i Trondheim, selv i de siste årene før krigen. Så sent som ved valget i 1937 ble det bystyrets tredje største parti med elleve representanter. Velgergrunnlaget var trolig svært sammensatt, men lederskapet var preget av mindre forretningsdrivende og sysselsatte i frie yrker. Dagsposten var byens største avis og organ for partiet, og spilte slik en rolle for oppslutningen om partiet.[6][16] I navnestriden der byen ble påtvunget navnet Nidaros mot lokalpolitikerne og folkets vilje, var Frisinnede Venstre og Høyre pådrivere for å beholde Trondhjem-navnet. Frisinnede Venstre hadde den tydeligste appellen til bypatriotismen, og partiets lokalpolitikere aksepterte aldri Trondheim-navnet som kompromiss.[16][17]

Frisinnede Venstre samarbeidet med Høyre om ordførermakten i Trondheim mellom 1919 og 1935.[18] Den senere statsministeren John Lyng ble høsten 1934 leder for en bystyregruppe med 16 medlemmer. Lyng meldte seg inn i Høyre i 1938.[19]

Kursendring Rediger

I slutten av 1920-årene og utover i 1930-årene var den dominerende skikkelsen i partiet Rolf Thommessen, redaktør i partiorganet Tidens Tegn og sønn av Ola Thommessen. Den sterkt nasjonalistiske Rolf Thommessen var en viktig støttespiller for Fedrelandslaget fra stiftelsen i 1925, og han støttet Vidkun Quisling i begynnelsen av hans politiske karrière.[20] Thommessen var egentlig kritisk overfor partivesenet, men var en periode nestformann i partiet og lot seg oppstille til Stortinget fra Akershus på en ren Frisinnede Venstre-liste ved stortingsvalget 1927 og representerte partiet på Stortinget sammen med skipsmegler Johan Henrik Bollmann fra Bergen denne perioden.

Frisinnede Venstres ideologi og politikk tok etter hvert til seg alternative tanker og løsninger som ikke var tradisjonelt borgerlige eller sosialistiske. Flere organisasjoner og personer hadde i mellomkrigstiden slike løsninger på den økonomiske krisen. Ettersom disse tankene ikke fikk hold i opinionen, ble partiet marginalisert. På bakgrunn av dette ble det gjort flere forsøk på å skille Frisinnede Venstre og Høyre fra hverandre, men sammenvevingen var så tett at det ikke lot seg gjøre.[21] Fra slutten av 1920-årene eksisterte grupperinger under navnet Frisinnede Folkeparti, men man kan si at disse og Frisinnede Venstre i realiteten var avspeilinger av det samme, og i 1932 endret Frisinnede Venstre formelt navn til Frisinnede Folkeparti.[22] Året etter ble Thommessen valgt til partiformann. Selv om Frisinnede Venstre hadde et kortvarig valgsamarbeid med det nystiftede Nasjonal Samling ved stortingsvalget 1933, er det mer omfavnelsen av alternative ideer som marginaliserte partiet.

Thommessen var engasjert i de fleste nyskapende politiske prosjekter på høyresiden i begynnelsen av 1930-årene, og han var den største pådriveren for blokksamtalene i perioden 1933–1936 mellom Bondepartiet, Fedrelandslaget, Frisinnede Venstre og i en kort periode også Nasjonal Samling.

Forvitring Rediger

I løpet av 1930-årene smeltet mesteparten av selve partiorganisasjonen sammen med Høyre. Ved stortingsvalget 1936 stilte Frisinnede Venstre felleslister med Fedrelandslaget og tapte sin siste representasjon på Stortinget. På dette tidspunktet hadde de fleste i partiet gått inn i Høyre, og Rudolf Ræder og Trygve Swensen ledet i hver sin omgang de siste restene av det oppsmuldrede partiet frem mot den andre verdenskrig. Ræder var partiets eneste stortingsrepresentant fra 1934 og meldte for en periode overgang til Bondepartiet foran kriseforliket i 1935.[23]

Etter 1936 ble også Tidens Tegn gradvis kjøpt opp av en del folk tilknyttet Fedrelandslaget, deriblant Joakim Lehmkuhl og Thomas Olsen. I 1990-årene utgav Høyre forøvrig tidsskriftet Tidens tegn, med klar hentydning til Frisinnede Venstres gamle avis.

Landsstyret i Frisinnede Folkeparti vedtok i august 1945 at partiet ikke skulle stille egne lister ved stortingsvalget det året. Ved kommunevalgene stod lokalavdelingene fritt til å stille felleslister med andre partier.[24]

Hvorfor partiet i liten grad blir husket i ettertiden har historikeren Hans Fredrik Dahl forklart slik: «Hvorfor har ingen hørt om partiet i dag? Fordi det er glemt — og fordi Høyre selv ikke vil huske på det, verken i sin jubileumshistorie eller i sin politiske tradisjon. De frisinnede hadde nemlig en lei tilbøyelighet. De så seg om etter nye og friske løsninger, speidet ut over bønders og småkjøpmenns horisont og lette etter store saker. Og 1920- og 30-tallets nye, store bevegelse på borgerlig side, det var fascismen.»[25]

Formenn Rediger

# Formann/Leder Periode
1 Abraham Berge
(1851–1936) 		  3. mars 1909–1910
2 Magnus Halvorsen
(1853–1922) 		  1910–1912
3 William Nygaard
(1865–1952) 		  1912–1915
4 Erik Enge
(1852–1933) 		1915–1918
5 Bernt Holtsmark
(1859–1941) 		  1918–1922
6 Oluf Müller
(1876–1938) 		  1922–1924
7 Karl Wefring
(1867–1938) 		  1924–1925
7 Peder Adolf Holm
(1871–1956) 		  1925–1930
8 Anton Wilhelm Brøgger
(fungerende)
(1884–1951) 		  1930–1931
9 Einar Greve
(1865–1948) 		  1931–1933
9 Rolf Thommessen
(1879–1939) 		  1933–1936
10 Rudolf Ræder
(1881–1951) 		  1936–1937
11 Trygve Swensen
(1881–1967) 		1937–1939

Valghistorikk Rediger

Stortingsvalgsresultater 1909–1936
Valg Oppslutning (%) Mandater
1909 41,41 23
1912 33,01 4
1915 28,71 1
1918 30,41 10
1921 33,41 15
1924 32,51 11
1927 1,4 2
1930 2,6 3
1933 1,62 1
1936 1,33 0

Merknader

  1. Valgsamarbeid med Høyre.
  2. Valgsamarbeid med Nasjonal Samling.
  3. Valgsamarbeid med Fedrelandslaget.

Referanser Rediger

  1. ^ Wyller, Thomas Chr. (1975). Christian Michelsen: politikeren. Oslo: Dreyers forlag. s. 174–202. ISBN 82-09-01248-7. 
  2. ^ a b c Sørensen, Øystein (1993). Fridtjof Nansen: mannen og myten. Oslo: Universitetsforlaget. s. 139–147. ISBN 82-00-21735-3. 
  3. ^ Sørensen, Øystein (1991). «Liberalismens historie i Norge – noen hovedlinjer». Ideer om frihet (1–2). 
  4. ^ a b Carstens, Svein. «Abraham Berge». Norsk biografisk leksikon. 
  5. ^ Carstens, Svein (1987). Det frisinnede Venstre 1909–1927 (Hovedfagsoppgave i historie). Universitetet i Trondheim. 
  6. ^ a b Kirkhusmo, Anders (1997). «Det konservative regimet: administrasjonen». Trondheims historie 997–1997. Bind 5: Vekst gjennom krise og krig, 1920–1964. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Utgitt med støtte fra Trondheim kommune. Oslo: Universitetsforlaget. s. 161–163. ISBN 82-00-22860-6. 
  7. ^ a b c d e Thowsen, Atle. «Chr. Michelsen». Norsk biografisk leksikon. 
  8. ^ Fuglum, Per. «Sofus Arctander». Norsk biografisk leksikon. 
  9. ^ Fuglum, Per. «Magnus Halvorsen». Norsk biografisk leksikon. 
  10. ^ Nag, Martin. «Bernhard Hanssen». Norsk biografisk leksikon. 
  11. ^ Tveterås, Egil. «William Nygaard». Norsk biografisk leksikon. 
  12. ^ Carstens, Svein. «Oskar Jæger». Norsk biografisk leksikon. 
  13. ^ Iversen, Irene. «Margrethe Vullum». Norsk biografisk leksikon. 
  14. ^ a b Alnæs, Karsten (1999). Historien om Norge. En ny arbeidsdag. 4. Oslo: Gyldendal. s. 120. ISBN 82-05-23031-5. 
  15. ^ «Hulda Garborg». Kulturnett Akershus. [død lenke]
  16. ^ a b Rygg, Per (1984). «Nasjonal Samling i Trondheim og Strinda 1940–1945». Trondhjemske samlinger. Trondhjems historiske forening: 101–117. ISSN 0800-4722. 
  17. ^ Kirkhusmo, Anders (1997). «Det konservative regimet: administrasjonen». Trondheims historie 997–1997. Bind 5: Vekst gjennom krise og krig, 1920–1964. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Utgitt med støtte fra Trondheim kommune. Oslo: Universitetsforlaget. s. 191. ISBN 82-00-22860-6. 
  18. ^ Kirkhusmo, Anders (1997). «Det konservative regimet: administrasjonen». Trondheims historie 997–1997. Bind 5: Vekst gjennom krise og krig, 1920–1964. Hovedredaktør Jørn Sandnes. Utgitt med støtte fra Trondheim kommune. Oslo: Universitetsforlaget. s. 203. ISBN 82-00-22860-6. 
  19. ^ Langslet, Lars Roar. «John Lyng». Norsk biografisk leksikon. 
  20. ^ Ottosen, Rune. «Rolf Thommessen». Norsk biografisk leksikon. 
  21. ^ Furre, Berge (1999). Norsk historie. 1914-2000 : industrisamfunnet - frå vokstervisse til framtidstvil. 6. Oslo: Samlaget. s. 92. ISBN 82-521-5549-9. 
  22. ^ «Det Frisinnede Venstre». Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Arkivert fra originalen 27. august 2014. Besøkt 19. juni 2014. 
  23. ^ Norland, Andreas (1973). Hårde tider : Fedrelandslaget i norsk politikk. Oslo: Dreyers forlag. s. 254. 
  24. ^ «Det frisinnede folkeparti stiller ikke egne lister ved stortingsvalget». Nordlandsposten. Bodø: 3. 30. august 1945. 
  25. ^ Hans Fredrik Dahl Til høyre for Høyre. Den nye regjeringen Solberg hilses ofte som «historisk». Men er den det? Dagbladet 13.10.2013

Litteratur Rediger

Eksterne lenker Rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Frisinnede_Venstre&oldid=23705999»